Saturday, January 30, 2016

Den fribårne og prinsippfaste liberale sentrumspolitiker Mowinckel I

Johan Ludwig Mowinckel var en av de fremste politikerne i mellomkrigstiden. Han var foruten utenriksminister, statsminister i tre perioder for Venstre - klemt mellom ideologier på fløyer.  

Mowinckel er Venstres hittil siste statsminister. JLM var talsmann for den pragmatiske fornuft (Hovdenakk 2014:7). Han var ivrig motstander av enhver form for ytterlighet (Hovdenakk 2014:62). Tillatter meg å omtale Johan Ludwig Mowinckel for JLM, for enkelthets skyld. I mellomkrigsårene var han den udiskutable leder for Venstre, og hadde også det parlamentariske ansvaret. Han var den siste representant for det statsbærende partiet Venstre. Han var den tredje skipsreder som ble statsminister i Norge, etter Christian Michelsen og Gunnar Knudsen (Hovdenakk 2014:7). Hans næringslivsbakgrunn gav seg nok utslag i stramme budsjetter (ingen keynesianisme der i gården, her skulle man styre butikken som en privathusholdning) - og han hadde ellers en iver for entreprenørskap. Han var prinsippfast i vern om liberale rettigheter, i en omskiftelig politisk tid i mellomkrigsårene (Hovdenakk 2014:8). Han hadde sikkert lest sin Adam Smith, da han trodde på frihandel som dresserende fredseffekt mellom stater. Han var en varm tilhenger av Folkeforbundet i sin opprettelse (det som senere ble FN).

Kulturliberaler
For de som er opptatt av høyre- venstre-terminologi var han ortodoks i økonomiske spørsmål. Innenfor det kulturelle felt var han finansmessig raus (Hovdenakk 2014:58). Da han var ordfører i Bergen gav han ny tomt til utvidelse av museet, og han sørget for pengeinnsamling til samme institusjon, da de skulle bygge nytt (Hovdenakk 2014:58). Han omtales gjerne som en kulturliberaler: Ateist, republikaner og en prinsippfast forsvarer av frie, kulturelle ytringer (Hovdenakk 2014:8). Selv var han riksmålsmann, men støttet målrørsla - og markerte dette blant annet ved å gi sine skip norrøne navn (Hovdenakk 2014:8). Han donerte ellers penger til ulike kulturelle formål i sin hjemby Bergen (Hovdenakk 2014:8).  Som ung hadde han omfattende kulturelle og sosiale interesser, en bevissthet han nok arvet fra sin framgangsrike far, på det forretningsmessige området. JLM var som ung usedvanlig glad i å lese historie og skjønnlitteratur, han leste lyrikk og sang (Øksnevad 1963:15). Som gymnasiast (Øksnevad 1963:15; Hovdenakk 2014:20) kunne han alle versene av Marsailliasen (som skiller seg i fra norske stubber og stev i lengde red anm.). Teater, musikk og kunst var han svært mottakelig for (Øksnevad 1963:15).

"Slekt skal følge slekters gang"
JML sin tippoldefar la til kai ved Bryggen i Bergen 1754, etter utfart fra Tyskland, undertiden da et av de siste hanseatiske kontorene stengte (Øksnevad 1963:13). Han fikk tre barn, og ble valgt til Stortingsmann i 1822, ble en dynamisk leder for det store handelshuset i byen (Øksnevad 1963:14). Et par generasjoner etterpå: JLM ble født den 22. oktober, 1870 – med merkantil elite i hvert eneste slektsledd. Moren levde ikke lenger enn til 30. oktober 1871. JLM var mellomstemann av i alt tre søsken (Øksnevad 1963:14), der moren døde 14 dager etter hun fødte den minste (ibid). Hjemmet var altså uten en mor, men med en arbeidssom og framgangsrik far, et kjøpmannstalent som stilte store krav til seg selv og andre (Øksnevad 1963:14) og yngstemann ble tidlig tilknyttet farens forretningsvirksomhet (Øksnevad 1963:15) JLM gikk sin egen vei til dels, og ville bli reder, men det var ikke uaktuelt å gå i sin bestefars fotspor - å bli politiker (Øksnevad 1963:15). Som barn ble han raskt et lederemne i ungeflokken (Øksnevad 1963:15). Han var tidlig opptatt av norsk og europeisk politikk (Øksnevad 1963:15). Han vokste opp i en kulturell blomstringstid for Bergen (Hovdenakk 2014: 17).

Skolegang og annen skolering
Han rasket med seg latin-eksamen på Bergen katedralskole, filosofi ved Universitetet i Oslo - før det bar til utlandet: Praktisk erfaring innenfor shipping (Øksnevad 1963:15), som faren hadde gjort (Hovdenakk 2014:20). Først Bremen, så London, og han kom innom mange ansette meglerfirma - der han skaffet seg venner og forbindelser for livet (Øksnevad 1963:15-16). Mowinckel fulgte nøye med på Gladstones moralske genistreker for liberalismen i England, mens det særlig var den liberalistiske tilnærming (Manchester-skolen red. anm.) som inspirerte han. (Gladstone var statsminister i fire perioder, og gav seg ikke som statsminister før han ble 85 år gammel). Mowinckel ble en frihandelsmann, og for de "åpne dørers" politikk (Øksnevad 1963:17). JLM så nemlig hvordan forholdet mellom Frankrike og Tyskland forringet handelssamkvemmet (Øksnevad 1963:18). Han slo seg ned i den franske byen Tours, som kanskje mer enn noen annen fransk by åpner vei for studiet av de humanistiske vitenskaper (Øksnevad 1963:18). Han hadde teft for organisasjonsarbeid (Hovdenakk 2014:20). Han var tilknyttet Den norske Klub i London, som drev med diskusjoner innenfor ulike emner, samt innslag med kunstnere og andre former for kulturelle opptredener (Hovdenakk 2014:20). Kanskje bidrog dette til Mowinckels noe frilynte sinnelag? 

Rederlærling og grunder
 I 1893 ble han ansatt hos reder og den senere statsminister Michelsen, som på den tiden var ordfører i Bergen, og Stortingsrepresentant- samtidig. Mowinckel var allerede da sterkt politisk engasjert.  27 år gammel (i 1897), ble Mowinckel enkemann, og enslig far. Vi vet lite om JLM følelser knyttet til dette, men som mange andre er det grunnlag for å tro at han døyver smertene gjennom arbeid. JLM ble valgt inn i bystyret i 1899, 29 år gammel. Mowinckel ble ved rederikontoret til 1901. Christinan Michelsen ble på mange måter en mentor for den 13 år yngre Mowinckel (Hovdenakk 2015:22). Så startet JLM for seg selv. Fra sitt etter hvert nye kontor i Olav Kyrres gate 9 kjøpte han en båt, med lagringsplass for 4350 tonn. Kjøpesummen ble fordelt på 100 aksjer, hvor han eide halvparten selv, noe hans far og bror, noe av Michelsen og ellers øvrig båtpersonell (Øksnevad 1963:18). Etterpå ble det flere skip og i 1912 etablerte han "A/S J. Ludwig Mowinckel dampskipsrederi." I 1899 ble han valgt inn i (bystyre) og i Bergens formannskap, og alt i 1902 ble han ordfører - den yngste i byens historie (32 år). Samme år giftet han seg på nytt, med den 20-årige Sigfrid Sundt (senere ble det skilsmisse, og en tredje kone).

En politiker blir født
Det er vanskelig å plassere Mowinckel langs en høyre-venstre akse, men foruten at han i økonomisk politikk generelt var ortodoks, er han tydelig radikal i andre saker: Flaggsaken (et rendyrket norsk flagg) eksempelvis. Han var en ordkunstner, som dyrket den gode formuleringen og kvikke replikk. Men han var også et stort administrasjonstalent. 31 år gammel (i 1902), ble han valgt altså valgt til bergensk ordfører – og byen var i voldsom vekst. De kommunale utgiftene eksploderte, eller rettere sagt mer enn fordoblet seg i perioden 1890 til 1900. Dette krevde tiltak om måtehold, noe som passet Mowinckel vel.

Virksomme ord
35 år gammel, i 1905, uttalte ordfører Mowinckel (Øksnevad 1963:11): "Endelig er vi blitt oss selv," en av setningene i hans 17. mai-tale, der han ble avbrutt av o’heier og o’hoier etter hver eneste linje, i den improviserte talen (Øksnevad 1963:12). En stor folketaler var han kanskje, etter Bergens Tidende å dømme - som kan sies å servere en fasit på talerstolens ordkunstneri: "Hans begeistring gnistret gjennom en fullkommen spontanitet i tanke og form, med rytmisk sikkerhet nådde han opp til de høyder, hvor folket mellom de syv fjell fikk oppfyllt alle sine forventninger."

"Er det en aldersgrense for når man blir tørr bak ørene?"
I 1902 – da Venstre hadde eksistert i 18 år, kom det interne rivninger i partiet. Johannes Steen (V) trakk seg tilbake som statsministeren, og overlot kontoret til Otto Blehr (V). Striden stod på flere fronter, blant annet de radikale som ville frigjøre seg helt fra Sverige, mens de moderate ville forhandle med svenskene. I dette klimaet steg Christian Michelsen fram, og ønsket et mindre sosial-liberalt Venstre, i betydning vekt på strammere budsjetter og større såkalt ansvarlighet. Han appellerte dermed til forretningsfolk og (selveiende) bønder på landsbygda (Hovdenakk 2014:31). Da JLM ble valgt inn på Stortinget (i 1906 – med 18 knappe stemmer mer enn motkandidaten i sin valgkrets Kalfaret), ble etter hvert forholdet til den någet eldre læremester Michelsen vanskelig. Mowinckel spurte om det var en aldersgrense før man ble tørr bak ørene? De tilhørte ikke sjeldent to ulike leire. JLM tilhørte en fløy av Venstre som ønsket folkeforsikring (Øksnevad 1963:26), og var dermed mer venstreorientert enn Michelsen. 63 mot 59 stemmer beholdt regjeringen likevel stillingen, som hadde stilt kabinettspørsmål på saken - og som hadde falt, hadde det ikke vært for at Venstre-representanter var av en eller annen merkelig grunn fraværende under voteringen. Etter hvert som vassdrag og konsesjonssakene skred fram rundt 1907, konsoliderte Venstre sin stilling, og sakene virket samlet innad (Øksnevad 1963:26). Blant annet ble den nye proteksjonismen hyggelige toner i folkets ører. Mowinckel (36 år) ble formann i Jernbanekomiteen, hvilket gav han muligheter til å sluttføre arbeidet med Bergensbanen (Hovdenakk 2014:36). I 1907 trakk Michelsen seg tilbake, grunnet skrantende helse. Utenriksminister Jørgen Løvland (60) tok over statsminister-roret. Frisinnede Venstre oppstod imidlertid på dette tidspunkt, med Christian Michelsen som maskot - og partiet lå nært opptil Høyre. Ved valget i 1909 led "Det konsoliderte Venstre" et sviende nederlag, da under Gunnar Knudsen, som hadde overtatt statsministerposten (Øksnevad 1963:27). Regjeringen Knudsen hadde blitt dannet i 1908, med blant annet politikeren Castberg som framtidsrettet og radikal statsråd. Mowinckel tapte Bergens-mandatet ved valget 1909. Kanskje medvirkende årsak var at elektoratet i Bergen ikke betraktet Mowinckel som tilstrekkelig tørr bak ørene?

"Venstresiden av venstrefløyen i Venstre"  
"JLM var i virkeligheten sosialist," sa ivrige kritikere - da drittpakker også eksisterte den gangen.  Riktignok stod han sammen med Castberg i å forbedre småfolks kår, løfte arbeiderstanden og styrke fagforeningsvernet, men en trenger ikke være sosialist (Øksnevad 1963:27), fortalte Mowinckel, fra Stortingets talerstol – noe hans generelle ortodokse økonomiske politikk kanskje vitner om? Castberg var riktignok en del av Arbeiderdemokratene, som senere inngikk i Venstres venstrefløy (Hovdenakk 2014:38). Også Gunnar Knudsen ble karakterisert som statssosialist, av enkelte i kommentariatet - da Gunnar Knudsen blant annet kjempet for monopoler som var til fordel for staten. Castberg ville styrke selveierskapet og jordnære menneskers rett til gård og grunn, men ble likevel beskyldt for å skulle avskaffe eiendomsrettighetene. I 1912 fikk Venstre sin solide revansj (som vi skal se under), og i mellomtiden hadde JLM vært ordfører i Bergen (fra 1911). Mowinckel kan tilskrives opprettelsen av Den norske-amerika linje, samt etableringen av Rederiforbundet (Øksnevad 1963:28). I Stortinget nøt Mowinckel tillitt av sine egne, han forsvarte nemlig Venstre-medlemmer ved eventuelle politiske feiltrinn (Hovdenakk 2014:49). Samtidig raljerte han heftig overfor sine politiske meningsmotstandere (Hovdenakk 2014: 49-50), senere gjaldt dette eksempelvis Høyrepolitikeren C.J. Hambro (Hovdenakk 2014:67).

Norsk-amerikanske forbindelser  og Norsk rederforbund
Mowinckel gikk i bresjen for dannelsen av "Den norske Amerikalinje," som skulle være Nordens utfart til United States - der Mowinckel mente dette vil ha sosialøkonomiske og kulturelle ringvirkninger for nasjonen (Øksnevad 1963:30). Bergen - New York var den greieste løsning. Etter bestillinger på to skip hos et britisk skipsverft kom "Kristianiafjord" og "Bergensfjord" i 1913. I perioden 1911 - 1939 var han direksjonens nestformann (Øksnevad 1963:35). I 1909 ledet han det konstituerende møte i Norsk rederforbund, i Oslo (Øksnevad 1935:36).
                                                           
                                              "Dette argument om at det er staten kontra borger, eller borger                                                                 kontra staten, er et argument man ofte hører i konservative                                                                     munner, men som ikke imponerer meg det ringeste."
                                                                                                                          
                                                                                                                     Johan Ludvig Mowinkel.

Han kunne ryke inn i temperamentsfulle orddueller. Onde tunger ville ha det til at dette var store høydepunkt innenfor norsk scenekunst. I rederforbundet ble han høyt ansett, og han bidrog med viktige innspill helt fram til 2. verdenskrigs utbrudd, blant annet ved det som ble omtalt som en lysende intelligens.

1. verdenskrig
Ved Stortingsvalget 1912 steg Venstre opp mot nye høyder, 70 representanter, fra tidligere 47 (sosialistene fikk 23, mot tidligere 11). Mowinckel fikk Stortingsplass. Den tidligere Venstremann Konow ble bedt om å overta etter Michelsen i 1909, og samarbeidsregjering av Høyre og Frisinnede Venstre. Dette var slitsomt, siden både Høyre og Frisinnede Venstre strevde med ulike fraksjoner som ville dra koalisjonen i ulike retninger. Venstres Gunnar Knudsen dannet derfor regjering etter 1912 (hvorpå Mowinckel ble en mangeårig viktig støttespiller for Gunnar Knudsen). Den sjuårige regjeringen fant ikke plass til Mowinckel, som forble i Stortinget (Øksnevad 1963:42). Han kunne ikke, fordi ateisten var ikke medlem av statskirken (Hovdenakk 2014:49). Likevel ble han med i regjeringens indre krets, uten statsrådspost eller portefølje (Hovdenakk 2014:53). Men han ble ikke mindre enn Odelstingspresident, i 1915 (Hovdenakk 2014:54). Statsbudsjettet forble spartansk under Gunnar Knudsen. Dette på grunn av tidligere tiders overforbruk, samt at nå når de bedre tidene kom, ønsket man å bygge seg opp likvider for verre framtidsutsikter. Foregående regjering hadde tatt opp 12 millioner i lån for å finansiere forsvarsutgifter (Øksnevad 1963:42). Inndekningen skulle skje over fem år, med økning i formuesbeskatningen (Øksnevad 1963:42). Venstre ønsket å gjennomføre flere reformer på det sosialpolitiske felt (Øksnevad 1963:42). Men tiden var preget av sterk agitasjon - for eller imot forsvarsutgiftene (Øksnevad 1963:43), kanskje på grunn av at Norge lå nokså geopolitisk fredfullt plassert, i manges øyne.  Mowinckel var opprørt over sosialisters slagord som "Vi har ikke råd" eller "det nytter ikke."JLM talte varmt for utvidelse av verneplikten i marinen, fra seks til tolv måneder. JLM gikk også inn for utvidelse av øvelsestiden i hæren.  Det er derfor litt urettferdig – som vi senere skal se – at Mowinckel ble beskyldt for å bygge entydig ned Forsvaret, og legge veien åpen for tysk invasjon?  Nøytralitetspolitikken mente han var det beste bolverk for fred (Hovdenakk 2014:53), og han advarte mot å føre en tyskfiendtlig politikk (ibid).  Og han fikk på sitt vis rett: Da tyskerne trappet opp ubåt-krigen forsvant halvdelen av handelsflåten, og 2000 sjøfolk mistet livet (Hovdenakk 2014:54).
                                             
                                               Jo sterkere vi kan fastslå vår nøytralitet, jo kraftigere kan vi gi                                                                uttrykk for at vi under en krig ønsker å være nøytrale."
                                                                                              
                                                                                                            Johan Ludwig Mowinckel

Det ble etterhvert vanskelig å være nøytral, ved situasjonen som oppstod. Da det nye Stortinget trådte sammen 1916, ble JLM valgt til førstepresident, dvs Stortingspresident (Øksnevad 1963:47) og for Venstre ble han samtidig parlamentarisk leder (ibid). Året etter ble han valgt til formann i den 17 manns store, nyopprettede utvidede utenrikskomitéen. Arbeidskonflikter skapte uro. Og den ene vanskeligheten etter den andre oppstod i forhold til Tyskland og de allierte. I en omskiftelig tid var han en varm forsvarer av den borgerlige venstreside (Hovdenakk 2014:59).  

Mellomkrigsårene generelt

"La oss ikke tale for meget om samling, men la oss øve samarbeid"

Han ble sett på som den store brobyggeren på 1920- og 1930-tallet. Han ble en dreven parlamentariker, ekspert i å manøvrere gjennom flertall utgått av mindretallsregjeringene. Han ønsket ikke en borgerlig samlingsregjering i disse årene, fordi han var redd for at dette ville splitte folket i to leire (Hovdenakk 2014:8). Imidlertid hadde han tidligere, under første verdenskrig, talt varmt for en borgerlig samlingsregjering (Hovdenakk 2014:54) – så han var ikke entydig i dette spørsmålet. Han ønsket at Venstre skulle spille en nøkkelrolle i norsk politikk, som brobyggeren – mellom Arbeiderpartiet på venstresiden og Høyre på høyresiden. Han ville ikke at spesielle gruppeinteresser skulle få makt eller innflytelse (Hovdenakk 2014:8). Den karismatiske, frisinnede og omgjengelige Mowinckel hadde flere politiske venner, enn fiender (Hovdenakk 2014:9). De politiske slagene gjorde han som regel innad med sine egne, i eget parti (Hovdenakk 2014:30). Blant annet så han på utenriksministeren Ihlen som svak og vinglete (Hovdenakk 2014:55)

Fredsdue
Han var initiativtaker til opprettelsen av Foreningen Norden (Hovdenakk 2014:62). I en pamflett utgitt i forkant av valget i 1918 går han inn for fortsatt frihandel, og er en sterk motstander av korntollen (Hovdenakk 2014:65). Hva gjelder by- og land-Venstre ble han forbundet med det første, en borgerlig liberalist, sa flere.

2. verdenskrig
Han ble den første langvarige Arbeiderparti-statsministeren Johan Nygaardsvolds nærmeste rådgiver, fram mot andre verdenskrig (Hovdenakk 2014:9). Og han var tilknyttet regjeringen Nygaardsvold, da de satt i London. Han ble sett på som den som bidrog til nedbyggingen av norsk forsvarsevne, fram mot andre verdenskrig – dessverre (Hovdenakk 2014:9). Han ble syndebukk for de mange feilgrep på forsvarsfeltet – etter sin død i 1943, sant og si. Ufint, men sant. Han ble imidertid viden kjent for sit vidsyn og forståelse for mennesker, tross at han selv tilhørte det øvre samfunnssjikt fra børjan av. Ivrige kritikere av Mowinckel mente at det var få konkrete saker som stod igjen etter han (Hovdenakk 2014:9).

Mellomkrigstid
I 1919 vedtok Stortinget en grunnlovsendring, som medførte at folk som ikke var medlem av statskirken også kunne sitte ved kongens bord (Hovdenakk 2014:72). Regjeringen Knudsen ble sittende, tross kraftig tilbakegang ved valget 1918 og den høye statsgjelden fra 1. verdenskrig. Knudsen regjeringen gikk av, og paralellen til Willochs bensinavgift-nei i 1986 er slående: Knudsen gikk av fordi han ikke godtok en økning i veibudsjettet på 1 million kroner (Hovdenakk 2015:73). Dette var i 1920, og en Høyre-regjering overtok.  Etter en del tumulter overtok Venstre Otto Blehr (74) statsminister-embetet i 1921. Johan Ludwig Mowinckel ble handelsminister. Og våren 1922 ble han utenriksminister, etter at Arnold Ræstad trakk seg, grunnet uoverenstemmelser om alkoholhandel med de iberiske landene. Noen spør seg hvorfor ikke JLM ikke overtok statsminister, framfor det som var en aldrende mann? Svaret kan ligge i at Otto Blehr var den mest samlende, i en uoversiktelig tid. Men krisen bare økte under Blehrs lederskap (som ikke må forveksles med Blair red. anm.), fordi Norge for alvor begynte å merke de økonomiske påkjenningene krigen hadde brakt med seg (Hovdenakk 2014:76). Som handelsminister forsøkte JLM å normalisere forholdet til Sovjetunionen,  som på den tiden ikke hadde blitt anerkjent av andre land på grunn av den revolusjonære fare de utgjorde (Hovdenakk 2014:77). Den såkalte paripolitikken ble betydningsfull for Mowinckel, som foruten utenrikspolitikk hadde handelsspørsmål i sin portefølje. Kjernen i paripolitikken var at kronen skulle være sterkest mulig (Hovdenakk 2014:85). Våren 1923 måtte Blehr-regjeringen kaste kortene, etter at Stortinget ikke godtok den nye handelsavtalen med Portugal (Hovdenakk 2014:86). Mowinckel vendte tilbake til vervet som Stortingspresident og Venstres parlamentariske leder. Det var stadige spenninger mellom det liberale by-Venstre og det konservative bonde-Venstre, som bidrog til at Mowinckel sa nei til å bli re-nominert til Stortinget. Statsministerposten kunne bli hans, men balansekunstneren sa likevel nei. Det er også grunn til å tro at han ikke lenger stod helt inne for partiprgrammet (Hovdenakk 2014:90). Etter at Bergen Venstre hadde rokkert på posisjonene til de øverste tre plasser på Stortingslista, der en overlærer ble byttet ut til fordel for en forretningsmann, sa Mowinckel likevel ja, fra førsteplassen på lista. I årene etter 1920 ser man en mer liberalistisk Mowinckel (Hovdenakk 2014:67).

Konflikter ute og strid hjemme

Sommeren 1924 ble JLM statsminister, og satt i 20 urolige måneder. Mer om dette kan du lese ved en annen anledning. 

No comments: