Venstre-utfordringer - Mer radikal, mindre liberal?

Det skrives en del om Venstre i disse dager, forut for dagens åpning av landsmøtet i Ålesund. Jeg vil svare på en del analyser og kritikk kommet fra forståsegpåere.

De fleste artiklene stammer fra det konservative tidsskriftet Minerva. Og kanskje nettopp derfor mangler analysene de rette perspektivene på Venstre, man kan lett ta ordet liberal i sin munn, mens det er langt mer fremmed å bruke ordet radikal i disse kretser. Venstres glansdager stammer fra da partiet gjennomførte radikale reformer – slik vi også ser er vinneroppskrift  for liberale partier i andre land. For oss som kom med i Venstre under Lars Sponheim kan  kanskje spesielt huske hans retorikk og analytiske evner. Han klarte å forene eksempelvis næringsvennlige Venstre med radikal politikk på andre områder. Han brukte både ordene liberal og radikal – mens det er lenge siden en Venstre-topp har brukt ordet radikal i særlig grad. For at man skal gjøre noe med samfunnsutviklingen trengs det enkelte ganger radikale, motstrømsgrep. Ved å ta i bruk ordet radikal vil partiet i større grad markere seg som et progressivt sentrumsparti. Jeg vil ta for meg noen artikler jeg finner på en fredags ettermiddag, med landsmøte som bakteppe, og svare på noen perspektiver som framsettes i disse.

Aksel Fridstrøm: Venstre avlyser seg selv

Fridstrøm hevder at partiet ikke har gitt noen avgjørende bidrag til borgerlig regjering siden 1969 (Borten-regjeringen, av Høyre, Krf, Venstre og Senterpartiet). For det første vil jeg legge til at min tanke har vært en gjentakelse av en slik borgerlig samlingsregjering. Men; For å være kontrafaktisk – hvis Venstre hadde havnet over sperregrensen i tidligere tider, særlig på 1980-tallet, kunne dette ha forlenget regjeringen Willoch, samt den kortvarige Syse-regjeringen som da kunne klart seg uten Senterpartiets støtte. Dette er kontrafaktisk, men like fullt interessant. Hva gjaldt den borgerlige sentrumsregjeringen av Krf, Senterpartiet og Venstre i perioden 1997 – 2000, er dette en borgerlig regjering, med Venstre trygt over sperregrensen, som aldri hadde kommet i stand uten Venstres parlaamentariske grunnlag. Og – det sier seg selv at Samarbeidsregjeringen/ Bondevik II-regjeringen aldri hadde blitt stablet på beina uten Venstre, i perioden 2001 – 2005. Med 3,9 prosent av stemmene, to representanter i Stortinget og tre statsråder fikk Venstre gjennomslag, etter så å si ultimatum av Bondevik til Sponheim: De ønsket mer enn gjerne Venstre i regjering. Historisk har derfor Venstre vært en garantist for borgerlig regjering. Fridstrøms analyse er derfor langt fra riktig. Det er ikke riktig at Venstre har ”ødelagt mulighetene for regjeringer på høyre side de siste 40 år.” Det vil imidlertid ikke si at Venstre er garantist eller fødselshjelper for blå-blå regjeringer. Og det er ikke riktig at ”partiet, på mellom 3 til 5 prosent, dikterer hva de andre skal gjøre.” Venstre sier bare at man ikke kan regne med deres automatiske støtte, selv om partier løper under fanen ”borgerlig.” Det ville vært uansvarlig, det motsatte. Dessuten er partiet et sentrumsparti (som kan samarbeide til venstre og til høyre), og derfor ikke så rart at mange har som nummer 2-parti. Derav følger det naturlig at partiet har stort gjennomslag, tross mindre elektoratsmessig oppslutning.  Og så denne uriktige uttalelsen av at stemmer på 100.000 kan være bortkastet, dersom Venstre havner under sperregrensen. Ja, men hvis det motsatte skjer – at Venstre havner over, vil partiet ha færre stemmer bak mandatene sine enn de sedvanlige 6-7 prosents partiene. Dessuten så konkurrerer Venstre også med Arbeiderpartiet om velgernes gunst. Det er derfor ikke slik at en stemme til Venstre kan omsettes til annen borgerlig stemmegiving. Undersøkelser fra nylig historie viser at også Venstre henter stemmer fra SV. Ellers er det mye galt om ”umulige Venstre” i artikkelen. Det er verd å minne om at er det noen som ikke har vært garantist for borgerlig regjering er det Senterpartiet og FrP – blant annet underlig av FrP, som på politikkens ytterkant ikke har noen andre alternativ.  Jo, 100.000 stemmer til Venstre er god borgerlig stemmegivning, som både er liberal – og radikal.

Martine Aurdal: I dødens posisjon

Ja, hun har rett i at undertiden er de klassiske motkulturene aktuelle. Venstre har hittil ikke grepet, eller synliggjort seg godt nok, på disse områder – trender som er blitt fanget inn av Senterpartiet, men som i like stor grad (historisk) hører hjemme i Venstre. Men jeg er ikke enig i at en vi lever i en tid da ”verdispørsmål overskygger de økonomiske spørsmålene” – da kjenner man eksempelvis ikke Stavanger-distriktet, men også andre regioner utenfor Oslo. Venstre har her i en viss grad sakseierskap til småbedrifter, og burde markert seg bedre på verdiskapning som tok hele landet i bruk. Aurdal har en god beskrivelse av det historiske Venstre, unntatt når det kommer til liberal og patriotisme: Dette er fullt forenelig! Det er noe som heter nasjonal-liberale. Ellers enig i at Venstre må bli mer opptatt av deler utenfor de store bysentra.

Jan Arild Snoen: De levende døde

Snoen viser til at partiet har et partiprogram på 194 sider, som får selv Høyre til å blekne. Det skulle derfor ikke være noe i veien for at Venstre skulle kunne bli et bredt folkeparti, som "ingen" andre heller i Venstre ikke skjønner? Behovsprøving av sosiale goder er kanskje ikke veien å gå, men at næringslivsfolk skal få bedre sosialt sikkerhetsnett er vel ikke mer enn rett og rimelig? Når det kommer til de liberale hjertesakene visstnok, er jeg ikke enig i en del som her trekkes fram av gode liberale saker. Hva gjelder verdiliberalisme tilhører jeg nok Venstres distriktsfløy, en svært riktig analyse for øvrig – av Snoen. Derfor vil mer hensyn overfor distriktene innebære mange ting, blant annet motstanden mot verdi-liberalisme, til dels verdipluralisme.

                                                           ”Det som ilegges Venstre og meg er nok to forskjellige ting”

Er langt fra enig i Snoen at Venstre bør sikte seg inn på et nisjeparti - se til Danmark, der er Venstre større enn De konservative. Noe tilsvarende er ikke en umulighet i Norge, selv om mainstream-kulturen i Danmark kanskje er mer borgerlig enn i Norge? For meg synes det som en gåte at med et partiprogram på 194 sider, ikke skal kunne være større rom for å profilere partiet på langt flere områder enn hva som hittil har blitt gjort. Samtidig vil jeg understreke at de fire hjertesakene er gode. Men kanskje kan nok partiet bli mindre snillistiske. Derav mer ortodoks liberalt verdisyn, og mer radikale i økonomiske saker? 

Faster than the speed of night

Flott låt! 

Human humor

I det siste har det vært en debatt om venstrevridd og høyrevridd humor. Det viktigste er at humoren i en viss forstand er human eller menneskevennlig.

Det er nok av eksempler på at enkeltpersoner har blitt radbrukket i offentligheten. En slik humor er ikke gagnlig for verken enkeltpersoner eller samfunn, for ingen ønsker seg et slemt samfunn. Hvis jeg skal trekke noen hovedskillelinjer på venstre- og høyredominert humor (hvilket er vanskelig), har det i hvert fall i den norske konteksten vært en tendens til at høyreorienterte komikere er mer opptatt av å latterliggjøre enkeltpersoner, enn hva den venstreorienterte humoren generelt har vært. Derfor håper jeg ikke Nye Nytt på nytt blir preget av mer personuthenging, selv om jeg tror det er en viss fare for det – på tross av NRKs restriksjoner. For oss som har parodiert del, har det vært nok av ganger der man går hjem med litt dårlig samvittighet, fordi man ønsket at lattersalvene stod høyest når det kom til tekstens innhold (sak), framfor person. Hvorfor det er slik at den såkalte høyreorienterte humoren er mer personraljerende kan man spekulere i. En del av forklaringen kan være at man generelt har vært mer opptatt av individet på høyresiden, med deres styrker, og når det kommer til humorøyemed, spesielt deres laster og brister.

Menneskevennlig

Mitt syn er at teksten må være langt viktigere i så vel parodier som stand up når det kommer til raljering over enkeltpersoner. Den kan gjerne være krass, men da med en viss form for moral – noe som vil være langt viktigere enn tøys og tull over fenomener og andre sakskompelekser. Jeg leste et innlegg, da man mente man skulle tøyse over karensdager og sykelønn og den slags. Ja, det kan man selvsagt gjøre – men det skal være med varme og omtanke, hvilket er tverrpolitisk, og ikke kan forbeholdes bestemte ideologiske retninger.  Karensdager og sykelønn får man hvis man er.

-        Hjemme på grunn av sykt samfunn.

-        Hjemme på grunn av syk tante.

-        Hjemme på grunn av syke tilstander.

Trygve Bratteli – en mann av folket, og selvlært akademiker

Trygve Bratteli var statsminister i 1971– 1972 og 1973 – 1976. Han ble verdsatt blant annet på grunn av hans skikkelighet, en anseelse utover Arbeiderpartiets rekker.

Helt siden han ble formann i Finanskomiteen har han vært kjent, og ofte kjær, i manges bevissthet – blant annet for alle dem som opplevde de økonomiske vekstårene i etterkrigstiden (Anderson 1985: 9). Han kunne være sta og stillferdig; ”Ingen var i tvil om hva han mente, særlig da han ikke sa et ord,” har noen uttalt om Trygve Bratteli (Anderson 1985:9). Selv om han kunne sette hardt mot hardt, ved å tie stille – er det først og fremst hans analyser han vil huskes for – for de som kjente han? For de av dere som beskylder Arbeiderpartiet for å være akademisert, kan det nevnes at den samme kritikken ble rettet mot Arbeiderpartiet, av deriblant Anderson, i årene 1945  1965 – den nesten uavbrutte Arbeiderpartiperioden i etterkrigstiden (Anderson 1985:10). Flertallet av statsrådene hadde eksamener fra universitet eller høyskole (så det var et utpreget sosial-kulturelt toppsjikt). Det står kanskje noe i motsetning til det som skrives på side 67: Der står det at Arbeiderpartiet ble ledet av arbeidsfolk i årene 1918 -1981. Dette er riktignok ledelsen av partiet, ikke regjeringsmedlemmer. Trygve Bratteli (1910 – 1984) hadde ingen høyere skolering – til motsetning, han hadde folkeskolen. Det var derfor naturlig – i tråd med Arbeiderpartiets tradisjon at han skulle havne i partiledelsen, før regjeringsapparatet.

Hvilke egenskaper verdsetter vi?

Hans stil og framtoning kunne delvis forveksles med en akademiker, men ikke utelukkende – til det var han vel for nøktern, sett i forhold til hans kapasitet? Når det gjelder intelligens og tankekraft var det få som kunne overgå Bratteli (Anderson 1985:10). Han var lavmælt, langt unna en agitator – kanskje også beskjeden på egne vegne? Han likte ikke rampelyset og i hvert fall ikke en tjommi-aktig væremåte, på besøk i fjernsynets underholdningsavdeling (Anderson 1985:11). Det lå nok for langt unna hans natur, og den oppveksten som hadde formet han? Beskjedenhet og ydmykhet er gjerne mangelvare i enkelte (politiske) kretser, hvilket forhindrer møysommelig arbeid og gjennomføringskraft, fra skrivepulten? Slik var det ikke for Bratteli. Han var ikke en karismatisk og oppstyrtet snu-seg-raskt-rundt politiker som falt for fristelsen å delta i for eksempel underholdningspreget svampekasting, i prime time sendetid. John Lyng trekker eksempelvis fram Brattelis evne til å dra overraskende perspektiver, for å belyse saker (Anderson 1985:12). Dette tilhører kanskje en annen tid, som det er verd å tenke over om ikke er nødvendig å vende noe tilbake til – og da legge til side syn som at dette er pekestokk-aktig mentalitet. Hvis vi ikke tar også tid til å høre alternative perspektiver (uten avbruddet ”det er ikke det vi diskuterer”) får vi lett refreng-politikk, der ingenting forandrer seg i tiårsperspektiver. Forandring går i stå, og inspirasjon og iver uteblir? Resonnementer med alternative innfallsvinkler kan være svært fruktbare. Bratteli er i så måte en god representant for dette, men selvfølgelig på godt og vondt: Han var nok ingen politiker som var kjent for kvikke, raske løsninger? Han var dyktig, kunnskapsrik og til å stole på – men populariteten uteble ifølge Anderson fordi han var det man kan omtale som for monoton og treig, for de som ikke lyttet til hans standpunkt. Dumt, men han manglet den inspirerende folkelighet, som nok trengtes for å bli den landsfaderen han for så vidt ikke ønsket å bli. Men hadde nok vært mesterlig ledelsen av et hvilket som helst kunnskapskrevende direktorat, departement eller tilsyn? Der har man ikke samme behov for å hause opp papirbunkene? Det hjalp heller ikke på at han var sjenert i omgang med mennesker han ikke kjente (Anderson 1985: 12).

Gerhardsens etterfølger

Einar Gerhardsen pekte aldri på Bratteli, da lederspørsmålet kom på banen (Anderson 1985:13).  Og – det er ifølge Anderson varierende syn på Brattelis innflytelse og viktighet for landet (1985:13). Enkelte sa at han liknet mer en samfunnsfilosof, enn politiker – et merkelig syn, en regjeringsleder kan være en utmerket sparringspartner og pedagog for den enkelte statsråd, eller som partileder for representantene? I så måte kan Bratteli ha hatt svært stor gjennomslagskraft?

Trygve Brattelis første leveår

Han var sønn av skomaker Terje Hansen Bratteli (f. 1879), og husmor Martha Barmen (f. 1881, Anderson 1985: 19-20), fjerdemann i en flokk på hele 11 barn. Han hadde smilet (og tålmodigheten), pluss stillferdigheten, etter moren (Anderson 1985: 19). Faren og hans slekt hadde mer temperament (Anderson 1985:19). Bruket på Nøtterøy ble kjøpt i 1908  (Anderson 1985:19). Foreldrene var sørlendinger. Begge slekter var religiøse, og foreldrene hadde religiøst opphav – men hans mor blir av praktiske årsaker med i en pinsemenighet i Nøtterøy. (Anderson 1985: 20). De ble født midt under industrialiseringen av Norge; med jernbaneutbygging, kraftanlegg, gruvevirksomhet og modernisering av jordbruket (Anderson 1985:20-21). Det er lettvint å si at alt dette inntraff da, men i stor grad var det sterk utvikling på disse felt. På det kulturelle felt bar landet preg av religiøse vekkelser. Deriblant kom baptismen til Norge, mange norske havnebyer spesielt. Skomakere ble det færre av etter hvert, hvilket kompliserte arbeidet for Trygve Brattelis far (Anderson 1985: 21). Han slo seg isteden inn på småbruk, og hadde et lite skoverksted på gården som tilleggs-geschaft (Anderson 1985: 21).  Etter hvert ble det for mange barn å brødfø, og familien Bratteli flytter til Tønsberg – der faren er kommunearbeider i 1927 (Anderson 1985:22).  48 år gammel melder han seg inn i Arbeiderpartiet. Bratteli gjør akkurat det samme, 17 år gammel.  Anderson skriver at familien ikke var rammet av tungsindig kristendom, fordi baptismen var lys og det må derfor ha passet hånd i hanske for 11 barns-faren? Kristnedommen var ifølge Anderson i en viss forstand formativ for Bratteli, selv om han ikke var noe religiøst overbevist. Det er imidlertid grunn til å føye til at retorikken til Bratteli kunne likne folk som snakket ut i fra det kristne grunnsyn, slik at det ikke bare var kampen mellom klasser som preget språkføringen.

Arbeidskar; visergutt, hvalfanger og taktekker

13 år gammel ønsket han å fortsette skolegangen, men familieøkonomien satte en stopper for dette (Anderson 1985: 35). Han rettet ikke innbitthet mot egen familie, men heller samfunnet for å ikke tilrettelegge for skolegang (Anderson 1985:35). Trolig bevisstgjorde dette Bratteli, og styrket hans politiske engasjement? Sosialdemokratiet ble derfor Trygve Brattelis grunnfjell, i en tid da velferdsstaten var en sosialstat – med dertil mangelfulle goder? Anderson peker på at han med forargelse måtte se seg forbigått av mange andre jevnaldrende fra velstående hjem, fordi hans bakgrunn satte en stopper for videre skolegang – ikke evnerikdom? 14-åringen Trygve, som nå skulle ut i arbeidslivet, møtte motbør også i form av økonomisk nedkonjunktur i landet. Norge opplevde økonomisk nedkonjunktur før det amerikanske krakket i 1929, og fjortenåringen opplevde fra 1924 mye lediggang. Faren hadde en søster, som var gift med en hvalfanger, og han starter derfor etter en tid hos han (Anderson 1985: 37). Som 16-åringen mønstrer han på fra bryggekanten i Tønsberg. Han holdt det gående i to sesonger, men reagerte på manglende kontrakt, brutalt miljø og lav lønn (Anderson 1985:37, 38 og 29), noe som nok på nytt vekker hans bevissthet?  Han føler det ubekvemt å gå hjemme stort sett, i barndomshjemmet, til han er 24 år. Han blir blinket ut av en kar som ser hans evner, og ansetter han som taktekker (Anderson 1985: 40). Kanskje var han i perioden vitne til mye sosial elendighet, grunnen til at han var avholdsmann, manges trøst og forklaring på et stort samfunnsproblem, på grunn av pessimisme? Anderson skriver i hvert fall at han var avholdsmann et stort stykke inn i livet (1985: 60).

Den sosialdemokratiske generasjonen

Tidligere har jeg skrevet at politiske partier og retninger for et menneske må ses i lys av den tidsalder man lever i. Sosialdemokratiet var det naturlige sted for arbeidere, som de fleste var. Selv deler jeg svært mange av de sosialdemokratiske verdier, men mener at løsningene ikke alltid er egnet for det såkalte moderne samfunnet. For Trygve Brattelis del var Arbeiderpartiet store samlingspartiet på venstresiden – alt fra kommunister til revisjonister, i 1927.  Akkurat som Venstre hadde vært småfolkets parti på 1800-tallet, i kampen om sivile og politiske rettigheter – overtok Arbeiderpartiet stafettpinnen, og forbedret folks levevilkår med hensyn til sosiale rettigheter. Venstre har også vært med i kampen for sosiale livsvilkår til menneskene, men prioriteter nok mer sivile og politiske anliggender, framfor sosiale – selv om dette som regel ikke står motsetning til hverandre. Og også etter andre verdenskrig har Arbeiderpartiet vært mer progressive i den klassiske forståelsen av begrepet, offentlig engasjement og intervenering. 

En lærenem Trygve               

I AUF på Nøtterøy lærer Bratteli seg politikk og organisasjonsarbeid i AUF. Han var en slags organisasjons-bibliotekar, og et nytt verdenssyn åper seg blant annet gjennom samtaler med Edvard Bull, en angivelig dyktig pedagog (Anderson 1985: 44- 45). Han tok utgangspunkt i den materialistiske historieoppfattelse (etter Marx journ. anm.), som blir sett på som en motsetning til idéenes historieoppfattelse – et ikke vanntett skille, og hvor jeg mener at begge er vesentlige. Jeg er noe usikker på om Trygve Bratteli ikke var kuet, slik Anderson avviser – fordi det gjaldt fattigdom, og ikke intelektuelle evner. Kanskje hadde han likevel ikke nok tro på egen tankekraft? Han var flittig, alvorlig og solid eksempelvis – og hadde ikke noen sterk dansefot (Anderson 1985: 47-48).  Det er vanskelig å få øye på hvor livsglad han var på denne tid, ut i fra det Anderson skriver på side 48. Arbeidsledigheten hadde han gitt rikelig anledning til å lese bøker, men han strevde kanskje med hvordan han skulle nyttiggjøre seg dette? Han var kunstnerisk begavet – blant annet var det ikke bare ordenes innhold i streng forstand som var viktige, men også måter ting ble sagt og formulert på (Anderson 1985: 49). Og hva var galt med samfunnet – så lenge en kapasitet som han gikk arbeidsledig stort sett, i perioden 1927 – 1934? Og han klandrer seg selv – at det ikke finnes muligheter til jobb, og muligheter til å forsørge seg selv (Andersen 1985: 63). Halvdan Kohts språkkurs interesserer han, og han leser sosialøkonomi, med politikk som mål.

Arbeiderpartiet merker seg Bratteli

Han ble formann ved AUF sitt lokallag i Vestfold. Oscar Torp betydde mye for Bratteli i ungdomsårene (Anderson 1985:55). Ut i fra det som står skrevet på side 55, virker det som Torp er både rolig, trygg, behagelig og snill – blant annet når han taler. Og dette i en tid med merkbar uenighet i Arbeiderpartiet. Torp var nok mindre doktrinær, enn eksempelvis Gerhardsen, og imøtekommende – uti fra det jeg leser på side 57 (fordi Gerhardsen var sjenert?). Torp stod for tålmodighet og åpenhet (Anderson 1985: 58). Sosial harmoni innad i organisasjonen var på denne tiden viktig (Anderson 1985: 59), med de styrker og svakheter dette innebærer. Han begynner etter hvert å gjøre seg opp noen egne tanker om all elendigheten han observerer (Anderson 1985:61).

Småfolk og arbeidernes kår

Bratteli interesserte seg mer for Keynes, framfor revolusjonsnakk (Anderson 1985: 71). Og i 1933 kommer det virkelige gjennombruddet for Arbeiderpartiet; 40, 9 prosent av stemmene – og 100.000 medlemmer i ryggen. I Oslo hadde partiet 51 prosent, fordi de den gang var en industriby? Bratteli overvar de tyske tilstander, som kan oppsummeres som at for lite samhold førte til opprivninger, som banet vei for nazistene. Dette manifesterte seg blant annet i partilandskapet, splittelsen mellom radikale og revisjonister – som var så opprivende at det virket demoraliserende. Og – nazistene klarer å knuse arbeiderbevegelsen (Anderson 1985: 81). Selv om man hadde partisplittelser i Norge også, var ikke dette like konfliktfylt som i Tyskland – der du kan lese Andersons analyse på side 79. Det er kjekt å lese om Bratteli også på side 80, der Anderson viser til både filosoferende og snerten skrivestil til Bratteli, som kan tolkes som menneskevennlig. Kanskje til forskjell fra andre av datidens kamphaner, selv om dette også er forståelig – med tanke på den undertrykkelse mange kjente på.  I 1934 kom han til Oslo. Nå begynte hans rikspolitiske ansvar. 

Bakker de Baksteen

Flott låt! 

Valglokalene i Nederland har nå stengt. Får håpe ikke det blir et jordskjelvvalg, men at det meste forblir slik det er i det nederlandske partisystemet. Et absurd valgresultat er ingen tjent med. Derfor kan jeg benytte anledningen til å spille en fengende låt, med uforståelig tekst, for oss som ikke kan nederlandsk. Men den handler i hvert fall om bakeren Baksteen. Med dette bokstavrimet får vi håpe at valget blir til det beste for den jevne nederlender, og at regjeringsutfallet blir rimelig.

Høyre og protest-stemmegiving

Her skulle det egentlig vært et bilde av Statsminister Erna
Solberg, oppå en flytemadrass formet som et Norgeskart,
drivende på de syv hav - i ukjent leide. Istedenfor ble det et
bilde av Galdhøpiggen (2469 m.o.h). Er ikke avistegner. 

Høyre forsøker å etablere seg som et borgerlig folkeparti, og appellerer nok mest til de gamle borgerlige partiene Venstre og KrF ved vårens landsmøte.

Høyre stiger opp som en god og raus lederkjempe ved siste helgs landsmøte. Rausheten vil jeg påstå appellerer mer til det noen vil omtale som snillistiske sentrumspartier, framfor strenge og rettskafne ytre høyre fraksjoner. Bredden i partiprogrammet minner likevel om et slags kristelig-demokratisk Merkel-inspirert vugge-til-grav politikk, der det offentlige er nærverende i alle livsløp og situasjoner. Dette skurrer kanskje i liberalistiske FrP-ører, som nok gjerne skulle høre mer om stengte avgifts-kraner og skattekutt i milliardklassen.  Med slagordet ”Vi tror på Norge” peker de selvsikkert framover, og det er vanskelig for utenforstående å raljere over dette. Ordet tro vekker vel kanskje en viss tvil, selv hos KrFere, der kanskje enkelte vet det går bra? Høyre har også mestrer balansekunsten innad i egne rekker, å forene markedsliberale på høyresiden og mer verdikonservative, statsbyggende lyseblå venstrefløy. Høyre framstår som tydelig, borgerlig og folkelig - med da en viss form for dannet opprør.

Bruk fornuft!

Istedenfor å gjøre pils-drikkende parkbesøkende til hverdagskriminelle, fordi de ønsker å drikke alkohol til nisten, godtar Høyre eksempelvis at i parkområder kan man kose seg – innenfor hva som er fornuftig og fornuftens grenser. Det blir kanskje ikke lenger straffbart å arrangere gardenparty med dette vedtaket? Tunge rusmisbrukere skal få mer hjelp enn de hittil har fått, med reformer innenfor straffelovgiving og tilnærmingsmåte til disse ofrene. Høyre har hatt størst suksess i de perioder man har satset på mennesker, hatt et optimistisk (liberalt) menneskesyn – samtidig som man er klart grensesettende – for å realisere alles frihet. Søndagsåpne butikklokaler må man se langt etter, det strider mot vår kulturarv og fornuft at ikke én dag i uken holdes både hellig og heldig for familie- og organisasjonsliv. Godt er det!

Protest-stemmegiving både til høyre og venstre

FrP får stemmer fra de som ønsker mer frihet til enkeltmenneskets selvråderett, eller noe mer negativt omtalt: Individualisme. Kanskje lever vi i en tid da folk er opptatt av samholdsforvitring, ikke marginale skattelettelser, og heller ikke staten som både inkompetent og farlig? FrP har derfor alt å tjene på å fremme fremmedfrykt? Som indremedisin, og velgermagnet? I så måte er en stemme til Fremskrittspartiet en stemme til mer stengte dører i innvandringspolitikken, stikk i strid med liberalistenes en gang i tiden sitt teoretiske utgangspunkt: Åpenhet.  Fremskrittspartiet vil derfor trolig framover blir mer likt et nasjonalistisk høyreparti, inspirasjon fra både Danmark og Alpelandene. KrF vil være protestpartiet for både kristen kulturarv, religionsfrihet, og mot verdipluralisme – beslektet med de gamle motkulturene i norsk politikk. De vil overfor Senterpartiet kjempe om distriktsstemmegiving, mot Venstre i noen liberale verdisaker, og Høyre i økonomiske spørsmål. Hvorfor avstanden til Arbeiderpartiet skulle være så stor, er først og fremst tradisjonsbundet og nedarvede samarbeidsmønstre i norsk politikk. Venstre vil kjempe for de liberale rettigheter og friheter, og kjempe mot KrF i verdisaker, mot Arbeiderpartiets reformvegring og gjøre Høyre enda mer sosialt. Høyre kan sitte på tronen, og velge og vrake med statsminister Stjerna Solberg som gallionsfigur. Min spådom er at Høyre, med dette landsmøte, stadfester seg som et konstruktivt, statsbærende parti. Da tror jeg de vil gløtte mer til venstre, enn høyre, der offentlig pengeforbruk sitter løsere og raushet og grensesetting, framfor strenghet, er viktigst.  Arbeiderpartiet har noe å tjene på å konkurrere i Senterparti-land – for å forhindre et for sterkt Sp, og litt velgerlekkasje til SV som sliter med å bli sperret ute av norsk politikk. Venstres hovedmotstandere er nok både FrP og Arbeiderpartiet, og bør fokusere på sitt gamle, samlende slagord, frihet og fellesskap. 

Bruremarsj fra Lødingen

      Æ står staskar for dæ, og du e silkefin.

Flott låt!