Venstre-utfordringer - Mer radikal, mindre liberal?

Det skrives en del om Venstre i disse dager, forut for dagens åpning av landsmøtet i Ålesund. Jeg vil svare på en del analyser og kritikk kommet fra forståsegpåere.

De fleste artiklene stammer fra det konservative tidsskriftet Minerva. Og kanskje nettopp derfor mangler analysene de rette perspektivene på Venstre, man kan lett ta ordet liberal i sin munn, mens det er langt mer fremmed å bruke ordet radikal i disse kretser. Venstres glansdager stammer fra da partiet gjennomførte radikale reformer – slik vi også ser er vinneroppskrift  for liberale partier i andre land. For oss som kom med i Venstre under Lars Sponheim kan  kanskje spesielt huske hans retorikk og analytiske evner. Han klarte å forene eksempelvis næringsvennlige Venstre med radikal politikk på andre områder. Han brukte både ordene liberal og radikal – mens det er lenge siden en Venstre-topp har brukt ordet radikal i særlig grad. For at man skal gjøre noe med samfunnsutviklingen trengs det enkelte ganger radikale, motstrømsgrep. Ved å ta i bruk ordet radikal vil partiet i større grad markere seg som et progressivt sentrumsparti. Jeg vil ta for meg noen artikler jeg finner på en fredags ettermiddag, med landsmøte som bakteppe, og svare på noen perspektiver som framsettes i disse.

Aksel Fridstrøm: Venstre avlyser seg selv

Fridstrøm hevder at partiet ikke har gitt noen avgjørende bidrag til borgerlig regjering siden 1969 (Borten-regjeringen, av Høyre, Krf, Venstre og Senterpartiet). For det første vil jeg legge til at min tanke har vært en gjentakelse av en slik borgerlig samlingsregjering. Men; For å være kontrafaktisk – hvis Venstre hadde havnet over sperregrensen i tidligere tider, særlig på 1980-tallet, kunne dette ha forlenget regjeringen Willoch, samt den kortvarige Syse-regjeringen som da kunne klart seg uten Senterpartiets støtte. Dette er kontrafaktisk, men like fullt interessant. Hva gjaldt den borgerlige sentrumsregjeringen av Krf, Senterpartiet og Venstre i perioden 1997 – 2000, er dette en borgerlig regjering, med Venstre trygt over sperregrensen, som aldri hadde kommet i stand uten Venstres parlaamentariske grunnlag. Og – det sier seg selv at Samarbeidsregjeringen/ Bondevik II-regjeringen aldri hadde blitt stablet på beina uten Venstre, i perioden 2001 – 2005. Med 3,9 prosent av stemmene, to representanter i Stortinget og tre statsråder fikk Venstre gjennomslag, etter så å si ultimatum av Bondevik til Sponheim: De ønsket mer enn gjerne Venstre i regjering. Historisk har derfor Venstre vært en garantist for borgerlig regjering. Fridstrøms analyse er derfor langt fra riktig. Det er ikke riktig at Venstre har ”ødelagt mulighetene for regjeringer på høyre side de siste 40 år.” Det vil imidlertid ikke si at Venstre er garantist eller fødselshjelper for blå-blå regjeringer. Og det er ikke riktig at ”partiet, på mellom 3 til 5 prosent, dikterer hva de andre skal gjøre.” Venstre sier bare at man ikke kan regne med deres automatiske støtte, selv om partier løper under fanen ”borgerlig.” Det ville vært uansvarlig, det motsatte. Dessuten er partiet et sentrumsparti (som kan samarbeide til venstre og til høyre), og derfor ikke så rart at mange har som nummer 2-parti. Derav følger det naturlig at partiet har stort gjennomslag, tross mindre elektoratsmessig oppslutning.  Og så denne uriktige uttalelsen av at stemmer på 100.000 kan være bortkastet, dersom Venstre havner under sperregrensen. Ja, men hvis det motsatte skjer – at Venstre havner over, vil partiet ha færre stemmer bak mandatene sine enn de sedvanlige 6-7 prosents partiene. Dessuten så konkurrerer Venstre også med Arbeiderpartiet om velgernes gunst. Det er derfor ikke slik at en stemme til Venstre kan omsettes til annen borgerlig stemmegiving. Undersøkelser fra nylig historie viser at også Venstre henter stemmer fra SV. Ellers er det mye galt om ”umulige Venstre” i artikkelen. Det er verd å minne om at er det noen som ikke har vært garantist for borgerlig regjering er det Senterpartiet og FrP – blant annet underlig av FrP, som på politikkens ytterkant ikke har noen andre alternativ.  Jo, 100.000 stemmer til Venstre er god borgerlig stemmegivning, som både er liberal – og radikal.

Martine Aurdal: I dødens posisjon

Ja, hun har rett i at undertiden er de klassiske motkulturene aktuelle. Venstre har hittil ikke grepet, eller synliggjort seg godt nok, på disse områder – trender som er blitt fanget inn av Senterpartiet, men som i like stor grad (historisk) hører hjemme i Venstre. Men jeg er ikke enig i at en vi lever i en tid da ”verdispørsmål overskygger de økonomiske spørsmålene” – da kjenner man eksempelvis ikke Stavanger-distriktet, men også andre regioner utenfor Oslo. Venstre har her i en viss grad sakseierskap til småbedrifter, og burde markert seg bedre på verdiskapning som tok hele landet i bruk. Aurdal har en god beskrivelse av det historiske Venstre, unntatt når det kommer til liberal og patriotisme: Dette er fullt forenelig! Det er noe som heter nasjonal-liberale. Ellers enig i at Venstre må bli mer opptatt av deler utenfor de store bysentra.

Jan Arild Snoen: De levende døde

Snoen viser til at partiet har et partiprogram på 194 sider, som får selv Høyre til å blekne. Det skulle derfor ikke være noe i veien for at Venstre skulle kunne bli et bredt folkeparti, som "ingen" andre heller i Venstre ikke skjønner? Behovsprøving av sosiale goder er kanskje ikke veien å gå, men at næringslivsfolk skal få bedre sosialt sikkerhetsnett er vel ikke mer enn rett og rimelig? Når det kommer til de liberale hjertesakene visstnok, er jeg ikke enig i en del som her trekkes fram av gode liberale saker. Hva gjelder verdiliberalisme tilhører jeg nok Venstres distriktsfløy, en svært riktig analyse for øvrig – av Snoen. Derfor vil mer hensyn overfor distriktene innebære mange ting, blant annet motstanden mot verdi-liberalisme, til dels verdipluralisme.

                                                           ”Det som ilegges Venstre og meg er nok to forskjellige ting”

Er langt fra enig i Snoen at Venstre bør sikte seg inn på et nisjeparti - se til Danmark, der er Venstre større enn De konservative. Noe tilsvarende er ikke en umulighet i Norge, selv om mainstream-kulturen i Danmark kanskje er mer borgerlig enn i Norge? For meg synes det som en gåte at med et partiprogram på 194 sider, ikke skal kunne være større rom for å profilere partiet på langt flere områder enn hva som hittil har blitt gjort. Samtidig vil jeg understreke at de fire hjertesakene er gode. Men kanskje kan nok partiet bli mindre snillistiske. Derav mer ortodoks liberalt verdisyn, og mer radikale i økonomiske saker?