Trygve Bratteli var
statsminister i 1971– 1972 og 1973 – 1976. Han ble verdsatt blant annet på
grunn av hans skikkelighet, en anseelse utover Arbeiderpartiets rekker.
Helt siden han ble formann i Finanskomiteen har han vært
kjent, og ofte kjær, i manges bevissthet – blant annet for alle dem som
opplevde de økonomiske vekstårene i etterkrigstiden (Anderson 1985: 9). Han
kunne være sta og stillferdig; ”Ingen var i tvil om hva han mente, særlig da han
ikke sa et ord,” har noen uttalt om Trygve Bratteli (Anderson 1985:9). Selv om han kunne sette hardt mot hardt, ved å tie stille –
er det først og fremst hans analyser han vil huskes for – for de som kjente han?
For de av dere som beskylder Arbeiderpartiet for å være akademisert, kan det
nevnes at den samme kritikken ble rettet mot Arbeiderpartiet, av deriblant Anderson,
i årene 1945 1965 – den nesten uavbrutte
Arbeiderpartiperioden i etterkrigstiden (Anderson 1985:10). Flertallet av
statsrådene hadde eksamener fra universitet eller høyskole (så det var et
utpreget sosial-kulturelt toppsjikt). Det står kanskje noe i motsetning til det
som skrives på side 67: Der står det at Arbeiderpartiet ble ledet av
arbeidsfolk i årene 1918 -1981. Dette er riktignok ledelsen av partiet, ikke
regjeringsmedlemmer. Trygve Bratteli (1910 – 1984) hadde ingen høyere skolering
– til motsetning, han hadde folkeskolen. Det var derfor naturlig – i tråd med
Arbeiderpartiets tradisjon at han skulle havne i partiledelsen, før regjeringsapparatet.
Hvilke egenskaper verdsetter vi?
Hans stil og framtoning kunne delvis forveksles med en
akademiker, men ikke utelukkende – til det var han vel for nøktern, sett i
forhold til hans kapasitet? Når det gjelder intelligens og tankekraft var det
få som kunne overgå Bratteli (Anderson 1985:10). Han var lavmælt, langt unna en
agitator – kanskje også beskjeden på egne vegne? Han likte ikke rampelyset og i
hvert fall ikke en tjommi-aktig væremåte, på besøk i fjernsynets underholdningsavdeling
(Anderson 1985:11). Det lå nok for langt unna hans natur, og den oppveksten som
hadde formet han? Beskjedenhet og ydmykhet er gjerne mangelvare i enkelte
(politiske) kretser, hvilket forhindrer møysommelig arbeid og
gjennomføringskraft, fra skrivepulten? Slik var det ikke for Bratteli. Han var
ikke en karismatisk og oppstyrtet snu-seg-raskt-rundt politiker som falt for
fristelsen å delta i for eksempel underholdningspreget svampekasting, i prime time sendetid. John Lyng trekker
eksempelvis fram Brattelis evne til å dra overraskende perspektiver, for å
belyse saker (Anderson 1985:12). Dette tilhører kanskje en annen tid, som det
er verd å tenke over om ikke er nødvendig å vende noe tilbake til – og da legge
til side syn som at dette er pekestokk-aktig mentalitet. Hvis vi ikke tar også
tid til å høre alternative perspektiver (uten avbruddet ”det er ikke det vi
diskuterer”) får vi lett refreng-politikk,
der ingenting forandrer seg i tiårsperspektiver. Forandring går i stå, og
inspirasjon og iver uteblir? Resonnementer med alternative innfallsvinkler kan
være svært fruktbare. Bratteli er i så måte en god representant for dette, men
selvfølgelig på godt og vondt: Han var nok ingen politiker som var kjent for
kvikke, raske løsninger? Han var dyktig, kunnskapsrik og til å stole på – men
populariteten uteble ifølge Anderson fordi han var det man kan omtale som for
monoton og treig, for de som ikke lyttet til hans standpunkt. Dumt, men han
manglet den inspirerende folkelighet, som nok trengtes for å bli den landsfaderen
han for så vidt ikke ønsket å bli. Men
hadde nok vært mesterlig ledelsen av et hvilket som helst kunnskapskrevende
direktorat, departement eller tilsyn? Der har man ikke samme behov for å hause
opp papirbunkene? Det hjalp heller ikke på at han var sjenert i omgang med
mennesker han ikke kjente (Anderson 1985: 12).
Gerhardsens
etterfølger
Einar Gerhardsen pekte aldri på Bratteli, da lederspørsmålet
kom på banen (Anderson 1985:13). Og –
det er ifølge Anderson varierende syn på Brattelis innflytelse og viktighet for
landet (1985:13). Enkelte sa at han liknet mer en samfunnsfilosof, enn
politiker – et merkelig syn, en regjeringsleder kan være en utmerket
sparringspartner og pedagog for den enkelte statsråd, eller som partileder for
representantene? I så måte kan Bratteli ha hatt svært stor gjennomslagskraft?
Trygve Brattelis
første leveår
Han var sønn av skomaker Terje Hansen Bratteli (f. 1879), og
husmor Martha Barmen (f. 1881, Anderson 1985: 19-20), fjerdemann i en flokk på
hele 11 barn. Han hadde smilet (og tålmodigheten), pluss stillferdigheten,
etter moren (Anderson 1985: 19). Faren og hans slekt hadde mer temperament
(Anderson 1985:19). Bruket på Nøtterøy ble kjøpt i 1908 (Anderson 1985:19). Foreldrene var
sørlendinger. Begge slekter var religiøse, og foreldrene hadde religiøst opphav
– men hans mor blir av praktiske årsaker med i en pinsemenighet i Nøtterøy. (Anderson
1985: 20). De ble født midt under industrialiseringen av Norge; med jernbaneutbygging,
kraftanlegg, gruvevirksomhet og modernisering av jordbruket (Anderson
1985:20-21). Det er lettvint å si at alt dette inntraff da, men i stor grad var
det sterk utvikling på disse felt. På det kulturelle felt bar landet preg av
religiøse vekkelser. Deriblant kom baptismen til Norge, mange norske havnebyer
spesielt. Skomakere ble det færre av etter hvert, hvilket kompliserte arbeidet
for Trygve Brattelis far (Anderson 1985: 21). Han slo seg isteden inn på
småbruk, og hadde et lite skoverksted på gården som tilleggs-geschaft (Anderson
1985: 21). Etter hvert ble det for mange
barn å brødfø, og familien Bratteli flytter til Tønsberg – der faren er
kommunearbeider i 1927 (Anderson 1985:22).
48 år gammel melder han seg inn i Arbeiderpartiet. Bratteli gjør akkurat
det samme, 17 år gammel. Anderson skriver
at familien ikke var rammet av tungsindig kristendom, fordi baptismen var lys og
det må derfor ha passet hånd i hanske for 11 barns-faren? Kristnedommen var
ifølge Anderson i en viss forstand formativ for Bratteli, selv om han ikke var
noe religiøst overbevist. Det er imidlertid grunn til å føye til at retorikken
til Bratteli kunne likne folk som snakket ut i fra det kristne grunnsyn, slik
at det ikke bare var kampen mellom klasser som preget språkføringen.
Arbeidskar;
visergutt, hvalfanger og taktekker
13 år gammel ønsket han å fortsette skolegangen, men familieøkonomien
satte en stopper for dette (Anderson 1985: 35). Han rettet ikke innbitthet mot
egen familie, men heller samfunnet for å ikke tilrettelegge for skolegang
(Anderson 1985:35). Trolig bevisstgjorde dette Bratteli, og styrket hans
politiske engasjement? Sosialdemokratiet ble derfor Trygve Brattelis
grunnfjell, i en tid da velferdsstaten var en sosialstat – med dertil
mangelfulle goder? Anderson peker på at han med forargelse måtte se seg forbigått
av mange andre jevnaldrende fra velstående hjem, fordi hans bakgrunn satte en
stopper for videre skolegang – ikke evnerikdom? 14-åringen Trygve, som nå
skulle ut i arbeidslivet, møtte motbør også i form av økonomisk nedkonjunktur i
landet. Norge opplevde økonomisk nedkonjunktur før det amerikanske krakket i
1929, og fjortenåringen opplevde fra 1924 mye lediggang. Faren hadde en søster,
som var gift med en hvalfanger, og han starter derfor etter en tid hos han
(Anderson 1985: 37). Som 16-åringen mønstrer han på fra bryggekanten i
Tønsberg. Han holdt det gående i to sesonger, men reagerte på manglende
kontrakt, brutalt miljø og lav lønn (Anderson 1985:37, 38 og 29), noe som nok på
nytt vekker hans bevissthet? Han føler
det ubekvemt å gå hjemme stort sett, i barndomshjemmet, til han er 24 år. Han
blir blinket ut av en kar som ser hans evner, og ansetter han som taktekker
(Anderson 1985: 40). Kanskje var han i perioden vitne til mye sosial
elendighet, grunnen til at han var avholdsmann, manges trøst og forklaring på
et stort samfunnsproblem, på grunn av pessimisme? Anderson skriver i hvert fall
at han var avholdsmann et stort stykke inn i livet (1985: 60).
Den
sosialdemokratiske generasjonen
Tidligere har jeg skrevet at politiske partier og retninger
for et menneske må ses i lys av den tidsalder man lever i. Sosialdemokratiet
var det naturlige sted for arbeidere, som de fleste var. Selv deler jeg svært
mange av de sosialdemokratiske verdier, men mener at løsningene ikke alltid er
egnet for det såkalte moderne samfunnet. For Trygve Brattelis del var
Arbeiderpartiet store samlingspartiet på venstresiden – alt fra kommunister til
revisjonister, i 1927. Akkurat som
Venstre hadde vært småfolkets parti på 1800-tallet, i kampen om sivile og
politiske rettigheter – overtok Arbeiderpartiet stafettpinnen, og forbedret
folks levevilkår med hensyn til sosiale rettigheter. Venstre har også vært med
i kampen for sosiale livsvilkår til menneskene, men prioriteter nok mer sivile
og politiske anliggender, framfor sosiale – selv om dette som regel ikke står
motsetning til hverandre. Og også etter andre verdenskrig har Arbeiderpartiet
vært mer progressive i den klassiske forståelsen av begrepet, offentlig
engasjement og intervenering.
En lærenem Trygve
I AUF på Nøtterøy lærer Bratteli
seg politikk og organisasjonsarbeid i AUF. Han var en slags
organisasjons-bibliotekar, og et nytt verdenssyn åper seg blant annet gjennom
samtaler med Edvard Bull, en angivelig dyktig pedagog (Anderson 1985: 44- 45). Han
tok utgangspunkt i den materialistiske
historieoppfattelse (etter Marx journ. anm.), som blir sett på som en
motsetning til idéenes
historieoppfattelse – et ikke vanntett skille, og hvor jeg mener at begge
er vesentlige. Jeg er noe usikker på om Trygve Bratteli ikke var kuet, slik
Anderson avviser – fordi det gjaldt fattigdom, og ikke intelektuelle evner.
Kanskje hadde han likevel ikke nok tro på egen tankekraft? Han var flittig,
alvorlig og solid eksempelvis – og hadde ikke noen sterk dansefot (Anderson
1985: 47-48). Det er vanskelig å få øye
på hvor livsglad han var på denne tid, ut i fra det Anderson skriver på side
48. Arbeidsledigheten hadde han gitt rikelig anledning til å lese bøker, men
han strevde kanskje med hvordan han skulle nyttiggjøre seg dette? Han var
kunstnerisk begavet – blant annet var det ikke bare ordenes innhold i streng
forstand som var viktige, men også måter ting ble sagt og formulert på
(Anderson 1985: 49). Og hva var galt med samfunnet – så lenge en kapasitet som
han gikk arbeidsledig stort sett, i perioden 1927 – 1934? Og han klandrer seg
selv – at det ikke finnes muligheter til jobb, og muligheter til å forsørge seg
selv (Andersen 1985: 63). Halvdan Kohts språkkurs interesserer han, og han
leser sosialøkonomi, med politikk som mål.
Arbeiderpartiet merker seg Bratteli
Han ble formann ved AUF sitt
lokallag i Vestfold. Oscar Torp betydde mye for Bratteli i ungdomsårene
(Anderson 1985:55). Ut i fra det som står skrevet på side 55, virker det som
Torp er både rolig, trygg, behagelig og snill – blant annet når han taler. Og
dette i en tid med merkbar uenighet i Arbeiderpartiet. Torp var nok mindre
doktrinær, enn eksempelvis Gerhardsen, og imøtekommende – uti fra det jeg leser
på side 57 (fordi Gerhardsen var sjenert?). Torp stod for tålmodighet og
åpenhet (Anderson 1985: 58). Sosial harmoni innad i organisasjonen var på denne
tiden viktig (Anderson 1985: 59), med de styrker og svakheter dette innebærer.
Han begynner etter hvert å gjøre seg opp noen egne tanker om all elendigheten
han observerer (Anderson 1985:61).
Småfolk og arbeidernes kår
Bratteli interesserte seg mer for
Keynes, framfor revolusjonsnakk (Anderson 1985: 71). Og i 1933 kommer det
virkelige gjennombruddet for Arbeiderpartiet; 40, 9 prosent av stemmene – og
100.000 medlemmer i ryggen. I Oslo hadde partiet 51 prosent, fordi de den gang
var en industriby? Bratteli overvar de tyske tilstander, som kan oppsummeres
som at for lite samhold førte til
opprivninger, som banet vei for nazistene. Dette manifesterte seg blant annet i
partilandskapet, splittelsen mellom radikale og revisjonister – som var så
opprivende at det virket demoraliserende. Og – nazistene klarer å knuse
arbeiderbevegelsen (Anderson 1985: 81). Selv om man hadde partisplittelser i
Norge også, var ikke dette like konfliktfylt som i Tyskland – der du kan lese
Andersons analyse på side 79. Det er kjekt å lese om Bratteli også på side 80,
der Anderson viser til både filosoferende og snerten skrivestil til Bratteli,
som kan tolkes som menneskevennlig. Kanskje til forskjell fra andre av datidens
kamphaner, selv om dette også er forståelig – med tanke på den undertrykkelse
mange kjente på. I 1934 kom han til
Oslo. Nå begynte hans rikspolitiske ansvar.
No comments:
Post a Comment