Sjuttonde balladen

Flott låt!  

Skrevet av Evert Taube, men tolkes i hvert fall svært godt av Cornelis Vreeswijk. 

Fra Lillebjørn til Staut

Flott låt!     

Borgerlig offentlighet

Boka av Jurgen Habermas er en klassiker og er et bidrag i debatten om ytringsfrihet. 

Det er en avgrensing av den borgerlige offentlighet.

Offentlig eller offentlighet har, ifølge Habermas, uttallige betydninger. Underforstått er det skillet mellom offentlig-privat et slikt begrep har sin relevans, som forbindes fra og med industrisamfunnets framvekst. Industrielt avanserte samfunn, med sosial-statlig forvaltning, er Habermas karakteristikk av begrepets opphav (Habermas 1991: 1). Særlig fagene Statsvitenskap, jus og sosiologi har problemer med å erstatte distinksjonen offentlig—privat med andre begreper (Habermas 1991:1).  Felles velferd for alle borgere, er offentlighetens kjerneanliggende, ifølge Habermas. Begrepet offentlighet stammer imidlertid så langt tilbake som til den greske antikken, som mye annet. Det offentlige konstituerer seg i en samtale, som kan anta som en form for rådgivingsvirksomhet (Habermas 1991:1). Noe av kjernen i begrepet offentlighet, er at noe blir synlig for andre (Habermas 1991:3). Borgerne opptrer som likemenn, men kjemper seg i mellom om å stikke seg , skriver Haberman (Habermas 1991:3).  Tross denne oppvisningstrangen, har imidlertid offentligheten en annen funksjon som er langt viktigere: Offentligheten gjør at ting kommer til syne (Habermas 1991:3), ting blir kjent, og man er nærmere det sanne, der sannhetssøking er grunnfunksjonen til ytringsfriheten. Det er det som er det sentrale – og drive samfunnet framover. 

Gråt?

   

Flott låt!         

Ukens Twitter-profil: Sandra Landtroff

                 

Jeg skriver kun om jobben 

Sailing!

                 

Vakker versjon. Flott låt!    

Vi lever!

En vegg-i-mellom-reaggae! Med Admiral P. Flott låt!  

Gjøgler!

Munnrapp, musikalsk maestro og sikkert kjernekar. Flott låt! 

Humanisme!

Vi lever ikke i en tid som er veldig human, selv om kanskje situasjonen er bedre enn på lenge? Det er derfor tvilsomt om man kan si at mennesket er særlig fritt og uavhengig. Imidlertid står selvrealiseringstanken sterkt, som grenser opp i mot det jeg vil kalle realiseringsslaveri. Eksponeringsbehovet står i fare for å trekke fram menneskets usympatiske sider – som egentlig ikke er en del av mennesket  Dette er resultat av tiden vi lever i, og ingen enkeltindividers ansvar.  

Vi kan si at siden Renessansen (1480 – 1680) har sekulære elementer vært på frammarsj i kulturen, der tro har måttet vike for rasjonalitet og vitenskap. Jeg interesserer med for historie fra Renessansen og opp til dags dato. Renessansen går for å være dominert av individualisme, men det er en sannhet med modifikasjoner: Det er nok av fellesskapsverdier som ble forfektet i renessansen, men man brøt med tanken om at alt var gitt av en overmakt. Noen vil kanskje med rette hevde at individualismen i vår tid har nådd ekstreme utslag. Her vil jeg svare et ubetinget nei, men selvrealiseringsslaveriet har det. Det er flere grunner til hvorfor jeg har skrevet om folk på bloggen, i hovedsak fem. For det første, hvis man interesserer seg for folk kan man ikke blogge om folk i nærmiljøet – som hovedregel. Man må ta noen offentlige personer. Jeg vegrer meg for å skrive om nålevende personer, fordi skriverier om vedkommendes karriere, kan stikke kjepper i hjulene for vedkommendes videre utvikling – bortsett fra i de tilfeller det er ren oppmuntring. Ikke at jeg tror at denne blogggen er så betydningsfull, men fra et moralsk ståsted vil det være uriktig – og man skal være et eksempel til etterfølgelse. For det andre interesserer jeg meg for historie. At illustrasjonene mine eksempelvis kan se ut som glansbilder eller hentet fra Fragglene er derfor naturlig, fordi det er gamle bilder – hovedsakelig av prominente folk, jf. foregående begrunnelse. Men en historieinteressert person vil måtte skrive om ting som har vært, det sier seg selv. Og – vi har en hel del å lære av historien – der det viktigste er kanskje å peke på de mange gode tanker som er tenkt tidligere, og hvilke idealer man hadde for å overleve. Og ikke tro at vi har funnet kruttet på alle saksfelt i vår tid. Mange svar finnes i historiebøkene. For det tredje, er utgangspunktet i personer en god måte å strukturere et fagstoff på – så lenge man ikke skriver kronikker,  som denne artikkelen er et halvveis eksempel på. En persons liv har en naturlig kronologi – der jeg ved anledninger har tatt avstikkere, og kommet med saksopplysninger om emner når det har vært mulighet og tid for det. For det fjerde, anser jeg meg som en humanist. Å være interessert i andre mennesker har vært et bakteppe for å skrive om folk på denne bloggen. Vil derfor konkludere med, og be om unnskyldning for, hvis enkeltpersoner fra historien har vært vel mange, så vil jeg forsøke i fortsettelsen å skrive om enda flere emner hvor enkeltpersoner ikke er like fremtredende, selv om man i historien – i enda mindre grad en statsvitenskapen – kan overse aktører. Dessuten - jeg vil ikke blande meg inn i aktuelle saker, med mindre jeg er overbevist. Dette har blant annet ført til at jeg har måttet ty til historie, og ber om forståelse for det. For det femte, da jeg åpnet bloggen igjen for et par år siden sa jeg at jeg skulle hedre folk som fortjente det. I tråd med hva jeg tidligere har skrevet, har dette innebefattet fortrinnsvis historiske personer. Et kapittel er derfor avsluttet. Disse personene har i en eller annen form interessert meg, og jeg er i varierende grad enig i disse personene - men de har alle verdifulle tanker, og de har hatt et utgangspunkt som har interessert meg. Jeg vil i fortsettelsen også skrive om personer, i aller høyeste grad - men kanskje mindre enn tidligere.  

Vil ønske deg en riktig god påske! 

Italias samling 1871

Bolzano

Italia ble samlet – etter samling omkring idéer, og krig mellom hertugdømmer.

Denne gjennomgangen vektlegger de tanker som ligger bak italiensk samling, ikke selve krigføringen og framrykningene. Italia sine to velmaktsperioder stammer fra Romerriket (500 f. kr. Til 500 e.kr) og renessansen. Særlig sistnevnte periode gav folket en nasjonal tilhørighet gjennom kunst og kultur. I Italia hadde det lenge eksistert et dusin store stater, ledsaget av mange små (Palmer et.al 2002:513), før 1871. I alt bestod øyriket av 12 stater, før det ble samlet (Grindrod 1965:22). I 1871 fikk landet de grenser vi i dag kjenner (Hamrin 1961: 1), med unntak av to provinser i nord som først sluttet seg til etter Første verdenskrig. Statene hadde like før 1871 valgt et parlament, som sørget for at Italia ble ett land (Hamrin 1961: 1). Tidligere hadde det som ble den italienske enhetsstat vært preget av frekvent invasjon, på grunn av manglende enhet innad (Grindrod 1965: 23) – slik at en samling nær sagt tvang seg fram. Mer enn noe annet land kan man derfor si at Italia vokste seg fram av utenforliggende forhold (Grindrod 1965:23). Proklamasjonsakten i Palazzo Carignano i Torino innvarslet en ny epoke. Drømmen om en fastsatt italiensk grense hadde vært gjeldende siden renessansen, og ble båret fram av en patriotisk bevegelse med ulike strømdrag (Hamrin 1961:1), forent i en patriotisk ånd. Styresmaktene i det som ble de tidligere selvstendige statene var egentlig fornøyd med uavhengigheten, men ikke folket.

Det 17.århundret, Opplysningstiden og Napoleons okkupasjon

Dette hundreår var særlig en stagnasjonsperiode for Italia (Grindrod 1965:29). Likevel hadde man spredt kulturutvikling, deriblant Monteverdi innenfor musikk, og diverse barokkarkitektur (Grindrod 1965:29). Galilei (1564 – 1642) hadde gjort nybrottsarbeid, ved å avdekke verdensrommets hemmeligheter (Grindrod 1965: 29). Drivkraften fra renessansen hadde ebbet ut, og landet var nedtynget av skatter (Grindrod 1965:29). Italia ble trukket med i en serie av arvefølgekriger, dette århundret (Grindrod 1965:29). Folk begynte etter hvert å se nødvendigheten av reform, og frihet fra fremmede makter (Grindrod 1965: 29). Innenfor det som ble Italias grenser opplevde man en intelektuell oppvåkning i Opplysningstiden, det 18. århundret: man fikk økonomer som Pietro Verri ( 1728 – 1794), sosiolog/ kriminolog Beccaria (1738 – 1794), filosofen Vico (1668 – 1744), samt dikterne Parinni og Alferi. Dette skapte en ny nasjonal bevissthet, disse tenkerne som sprang ut fra det man i Frankrike kalte for Opplysningstidens bevegelse – som igjen banet vei for Den franske revolusjon. Den franske okkupasjonen av Italia skulle vare fram til Napoleons fall i 1814. Piedmonte (regionen nord-vest i det som ble Italia) ble innlemmet i Frankrike, og de kjempet lenge for løsrivelse fra fransk overmakt (Grindrod 1965: 30).

Mistro til det daværende konglomerat av fyrstedømmer

Uten Camillo Cavours statsmannstalent og diplomatiske ferdigheter er det heller tvilsomt om Italia hadde klart å oppnå forening (Hamrin 1961:2). Det europeiske statssystem hadde blitt streket opp ved freden i Wien, 1815 – uten at Italia hadde blitt forent, så det var ingen selvfølge at det skulle skje bare snaue 50 år senere. Landet var nemlig svakt og oppslittet, ifølge Haddock (2002:67). Det var utbredt mistro i Italia til de eksisterende autoritene, og mange ønsket seg en liberal stat (Palmer et al. 2002: 513), inspirert av renessansens tanke- og ytringsfrihet, fremdyrkingen av det selvstendige og felleskapsorienterte mennesket. Landet lå økonomisk bak de andre landene lenger nord (Haddock 2002: 70). I Guiseppe Mazzini fikk frihetsbevegelsen i 1831 en mann som både var patriot og hadde høye idealer (Hamrin 1961: 2), og forsterket derfor den nasjonale bevegelse, ved siden av Cavour.  Mazzini ville samle landet i ett, og ønsket ikke opprør i provinsene (Hamrin 1961:2) . Han snakket om suverenitet, mulighetene en befolkning hadde til å bestemme over seg selv (Hamrin 1961:3).

Il Risorgimento

Il Risorgimento ble det kalt, som var en form for nasjonal-patriotisme – som ledet til Italias samling. Perioden varte mellom 1830 og 1870 (Grindrod 1965: 23). Det er fellesbetegnelse for den italienske 1800-tallets frihetsbevegelse (Hamrin 1961:3), og innebefatter personligheter som både Cavour (1810 – 1861) og Mazzini, men også Gioberti og Garibaldi. Ønsket om en italiensk risorgimento hadde blitt formulert av Mazzini, i etterdønningene av den franske revolusjon, 1789 - 1792 (Palmer et.al 2002: 513). Og – i 1840 årene lå forandring i lufta på det italienske fastland (Grindrod 1965: 33).  Mazzini dannet  Det unge Italia, en organisasjon som ble dannet for å samle landet (Haddock 2002: 72) og skulle spille en betydelig rolle i dannelsen av landet (Hamrin 1961:3; Grindrod 1965: 33). Mazzinis ønske var et forent, samlet og republikansk Italia (Palmer et.al 2002: 513). I 1848 hadde paven blitt skremt av Mazzinis romantiske republikanisme, og Cavour - og kunne ikke lenger støtte den italienske liberale bevegelse (Palmer et al. 2002:513). Dermed ble det konflikt mellom pavestaten og et eventuelt samlet Italia. Statsministeren i Piedmonte, Kong Victor Emmanuel, hadde styrt siden 1848 som en konstitusjonell monark. Han førte en politikk som var i klinsj med tidsånden, blant annet gav han kirken og adelen mer makt – ved å gjeninnføre gamle privilegier (Grindrod 1965: 32). Det var i disse årene det var diverse opprør, ulike steder i Italia (Grindrod 1965:32), blant annet på grunn av politikk som ble ført.  Fra og med 1852 var Camillo di Cavour, som var en av sin tids mest beryktede taktikere, liberal av vestlig merke, den framtredende statsmann og statsminister. Han hadde tålmodighet og framsynthet (Grindrod 1965: 35). Han ønsket å bygge en framskrittsvennlig stat, effektivt, og et rettferdig styre som de andre italienske stater kunne se opp til (Palmer et.al 2002:513). Han jobbet hardt med å innføre konstitusjonell og parlamentarisk praksis. Han gikk inn for bygging av jernbaner og havner, forbedre jordbruket, og være handelsorientert. Han videreførte den anti-klerikale politikken, der han fjernet mange religiøse fridager, begrenset kirkens mulighet til eiendommer. Som en liberal og konstitusjonell monark og en velstående landeier, hadde han ingenting til overs for den revolusjonære, romantiske og republikanske Guiseppe Mazzini (Palmer et.al 2002:513). Guiseppe Mazzini (1805 – 1872) kom til å bli bevegelsens idealist og teoretiker (Gindrod 1965: 32-33), som allerede i 1831 hadde blitt fengslet for opprør (Grindrod 1965:33). Cavour var realitetsorientert. Han ønsket ikke krig, men aksepterte det - hvis det kunne bidra til å samle Italia under huset Savoy (Palmer et.al 2002:513). En mann ved navn Gioberti, som var katolsk prest og filosof, ønsket at samlingsbevegelsen skulle bli drevet fram av kirken (Hamrin 1961:3). Dessuten var han mer reformivrig, enn den revolusjonære Mazzini (Gindrod 1965: 33). Gioberti mente at friheten fra fransk herredømme lå i konføderasjons-tanken (Haddock 2002: 75). En fjerde person var militærmannen Guiseppe Garibaldi. Kondottieren (som betyr hærfører av bystatenes militære styrker journ. anm.) befridde Sicilia, og startet sin reise mot Napoli. Deretter var det Roma som stod for tur. Da grep Camillo Cavour og monarken av Piedmonte-Sardinia inn, Victor Emanuell II (Hamrin 1961:4). Cavour klarte å gjøre regionen Piedmonte-Sardinia til en ikke ubetydelig brikke i stormaktspillet, sette maktene ut mot hverandre, og starten på et forent Italia var tilfellet (Hamrin 1961:4). Cavour dør allerede i 1861. 20. september 1860 trampet styrker inn i Den evige stad, Roma, og paven måtte krype tilbake til Vatikanhøyden (Hamrin 1961:4).Dette er en svært forenklet framstilling av de ulike framrykningene som skjedde, for å forene landet. For å lese mer henvises til leksikalske bidrag. Men: I 1871 var Italia en realitet (Hamrin 1961:5).

Konsolidering av nasjonalstaten, 1870 - 1915

Alpene og havet dannet en naturlig avgrensning for den italienske republikk. Alle som snakket det italienske språk og var av italiensk herkomst skulle samles under ett Italia, der innlemmelse av Sør Tyrol etter Første verdenskrig kan anses som et avvik fra dette prinsipp (Hamrin 1961:6). Venezia, Genova, Firenze – det går et historisk sus over disse bystater, og det sier seg selv at det ikke var enkelt å samle alle under et felles flagg. Å forandre napolitanere og sardinere til italienere var litt av en nasjonsbygging.  I 1871 ble hovedstaden flyttet fra Firenze til Roma (Gindrod 1965: 39). Pave Pius IX var ikke en del av velkomstkomitéen, for å si det slik (Gindrod 1965: 39). Han fordømte den nye kongen, og avviste framlegg som skulle gjøre han til kirkens eneveldige og åndelige overhode (Gindrod 1965: 39). Dette fikk navnet ”Det romerske problem,” som splittet italienerne i generasjoner etterpå (Gindrod 1965: 40). Sør-Italia ble påført piedmontes politikk: Nå skulle de betale inntektsskatt og skatt på arv, hvilket hadde vært ukjent for Napolitanere og det løsere Bourbon-styret (Grindrod 1965: 40). I årene 1880 – 1914 emigrerte svært mange italienere, spesielt fra sør, i mangel på jobber – til USA (Grindrod 1965: 40). Industrialiseringen kom senere til Italia enn andre steder i Europa. Men da den først kom, sørget store industribedrifter for å binde landet sammen, blant annet gjennom vei- og jernbaneutbygging.  Italia er ifølge Hamrin fortsatt preget av regionalisering, da han skrev dette på 1960-tallet (Hamrin 1961:7). Og for de som kjenner dagens Italia er det enorme forskjeller mellom nord og sør, der løsrivelsespartier i nord har blant annet gjort det sterkt i valgkanalen (Hamrin 1961: 7). Hamrin peker imidlertid på et godt utbygd jernbane- og veinett, som bandt en relativt ung nasjon sammen – også under verdenskrigene (Hamrin 1961:7). Også TV og radiostasjonene har vært sammenbindende (Hamrin 1961:7). Det er påfallende mange sør-italienere i statsadministrasjonen, rett og slett fordi mange har vandret nordover i håp om jobb og framtidslykke (Hamrin 1961:10).

Regionene – en stein i skoen

Italia ble samlet til en enhetsstat, og ikke en rekke småstater med overbygning (slik man for eksempel finner i Tyskland). Regionalismen tilspisset seg i Italia etter Andre verdenskrig, etter at fascistene hadde strammet til regionaliseringen (Hamrin 1961: 11). Øya Sicilia – som lenge hadde hatt sine historiske tradisjoner på ulike felt – krevde løsrivelse fra fastlands-Italia (Hamrin 1961:11). Siden har vi fått mange regioner, som har krevd sin uavhengighet – men som i det minste har fått større forvaltningsansvar (Hamrin 1961: 13).

Monarki eller republikk?

Det liberale partiet så på seg selv som Risorgimentos videreførere (Hamrin 1961: 13). Derfor har også partiet vært en ivrig motstander av regionalisering (Hamrin 1961:14). Det har også vært uvisshet om hvilken statsform man skal ha – og de tidligere lederne av den nasjonale bevegelse, Garibaldi, Gioberti, Mazzini og Cavor, var delt i dette spørsmålet (Hamrin 1961:15). Man valgte først et monarki (Hamrin 1961: 16), men republikk fra 1945 (Hamrin 1961:17). Monarkiet gravde sin egen grav ved å støtte Mussolinis enevelde (Hamrin 1961: 18). Republikk vant fram etter krigen, med 12 millioner mot 10 millioner stemmer (Hamrin 1961: 18).

Staten og kirken

Ideologisk var det konflikter mellom samlingsbevegelsen og Den katolske kirke (Hamrin 1961: 20). Det har vedvart siden piedmontes styrker rykket inn i Roma, og gjorde kirkehovedstaden til landets hovedstad (Hamrin 1961: 20). Kommunistene har stått sterkt i Italia i etterkrigstiden, lenge det nest største partiet, derfor har kirken vært under press (Hamrin 1961: 26). Imidlertid har sterke kreter i det statsbærende partiet i nesten 50 år i Italia – Democrazia Cristiana – gjort det mulig å opprettholde den katolske innflytelse.  

Seirende og tapende fraksjoner

Italia, som ble dannet i 1871, var et økonomisk underutviklet land (Hamrin 1961: 30). Landet var preget av jordbruk, og industrialiseringen fikk først sitt gjennombrudd mot slutten av århundret (Hamrin 1961:30). Gioberti seiret ved at kirkens makt ikke skulle være fullt så tilstedeværende, som den en gang var (Hamrin 1961:30). Mazzini fikk oppleve samling i frihet, men vant i første instans ikke kampen om republikk (Hamrin 1961:30). Cavour var statsmannen – nasjonalstaten var hans ønske (Hamrin 1961: 30). Garibaldi, som det er reist uttalige statuer av i italienske byer, samt gitt gatenavn og piazzaer, vant fram som nasjonalhelten som seiret på slagmarkene (Hamrin 1961: 30). Italias samling var et faktum, gjennom radikale grep forankret i en overbevisningen om at samling var til det beste for alle italienerne.

Kilder:

-        Grindrod, Muriel (1965): “The moderen world: Italy.” Oslo: Pax.

-        Hamrin, Agne (1961): ”Italia 100 år.” Oslo: Universitetsforlaget.

-        Haddock, B.A (2002): “Italy – independence and unification without power” I Themes in modern European history, Bruce Waller (red).  

-        Palmer, R.R.; Colton, Joel; Kramer, Lloyd (2002): A history of the modern world. Boston: Mcgraw Hill. 

Lisa Nilsson - Anglamark

 Flott låt! 

En flott sang, skrevet av Evert Taube. Den passer nå i påskehøytiden, og kan ses på som en fordømming av angrepet på det svenske samfunnet.  ”Låt barnen dansa som englar kring lønn og alm!” Vakkert tolket.

Spinoza - en tidlig demokrati-utvikler, blant annet

Spinozas tanker bidrog til den store oppvåkningen innenfor politikk og vitenskap på 1600-tallet. Hans tekster er intrikate – og er derfor en av de mest omdiskuterte tenkerne. 

I denne gjennomgangen vektlegges hans samfunnssyn, med vekt på demokrati. Baruch Spinoza (1632 – 1677) regnes som en av de fremste klassiske filosofene, født i det framgangsrike Nederland, nærmere bestemt Amsterdam, i deres velmaktsdager. Hans bidrag var innenfor politikk, metafysikk, teologi og etikk (Tollefsen m. fl. 2012:337). Nederland var et sted der det var møtepunkter og konflikter mellom protestantisme og katolisisme (Berg Eriksen 1998:326). Krefting mener han først og fremst er påvirket av naturrettstenkningen (2013: 86) – forløpende tanker om menneskerettigheter. Mens Berg Eriksen hevder at det er vanskelig å finne inspirasjonskilder for Spinoza – han var rett og slett original (Berg Eriksen 1998:326).

En rasjonalist

Spinoza mener vi kan komme fram til sikker viten, ved hjelp av logikk (Tøllefsen m.fl. 2012:337). I sitt sentrale verk Etikken utleder han en teori om at det mentale og materielle har samme substans, sett fra ulikt perspektiv (Fredriksson 2000:8). Benedictus de Spinoza brøt med tanken om at det fantes en personlig Gud, men at den fantes i naturen (Krefting 2013:88). Dette ses på som et åndelig grunnlag for den senere tyske romantikk (Kreftig 2013:88; Berg Eriksen 1998:330), og hans arbeider ble i over 100 år etter de ble skrevet ukjent for de aller fleste (Berg Eriksen 1998:330). I sin samtid ble han gjerne omtalt som ateist (Fredriksson 2000: 104), og det var han i den forstand at hans tanker skilte seg fra det som måtte være av Gudsforståelse (Berg Eriksen 1998:330). Men dette er ikke alene grunn for å kalle noe for ateisme. Han var langt fra en ateist, ifølge Tøllefsen m.fl (2012:337). Spinoza undergravde det gamle testamentet, og dets fortelling om jødene som Guds utvalgte folk (2000:11). Spinoza studerte Copernikus, Kepler og Galilei og betraktet naturen som et sett av årsak og virkninger (Fredriksson 2000: 22) – og var derfor i førersetet med å utforme naturlover. I tillegg utvikler han en kritisk teologi, som innvarsler Opplysningtidens ideer om blant annet toleranse og ytringsfrihet (Fredriksson 2000:8). Spinoza mener toleranse og ytringsfrihet er kjernen i både individuell og kollektiv lykke (Krefting 2013:100). Kanskje kjente han på kroppen behovet for respekt for sine standpunkter? Han ser for seg demokrati som den beste styreformen og levner tvil til menneskets atferd i naturtilstanden, uten stat (Fredriksson 2000:8) eller anarki. Vi kan derfor ifølge Spinoza takke statsmakten for en hel del? Spinoza ble tidvis forfulgt for sine syn, og livnærte seg av å slipe linser. Linseslipingen går for å ha tatt livet av Spinoza, ved kronisk lungesykdom (Fredriksson 2000: 52). Fritenkeren ville stå på egne bein og avslo tilbud om professorat i Heidelberg i 1673 (Fredriksson 2000:8 og 82 og Berg Eriksen 1998:328).

Formative år

Faren var født i 1598, i Portugal (Fredriksson 2000: 14). Han het Mikael Spinoza. Han flyttet på et stadie til Amsterdam, hvor han drev handel med Middelhavslandene (Fredriksson 2000:14). Han fikk tre barn, deriblant Spinoza (ikke overraskende?). Spinoza omgikks med en gjeng som kalte seg Amsterdams fritenkere. Forbildet var i særlig grad Desiderius Erasmus (Fredriksson 2000: 23). En person som forandret Spinozas liv var Franciscus Van den Elden (Fredriksson 2000: 23). Han skal ha deltatt på fredslutningen i Westphalen (1648). Friskusen lærte Spinoza å skrive latin (Fredriksson 2000: 23), hvilket gjorde at budskapet nådde utenfor Nederlands grenser. Bertrand Russel store verk A History of Western Philosophy (1948) skrev noen veldig fordelaktige ord om Spinoza:

Fra et intellektuelt synspunkt er det noen som har nådd lengre enn Spinoza, men fra et moralsk synspunkt står han høyest.

Beskrivelse av Nederlands gullalder

Nederland var åpenbart et fristed for åndseliten i Europa, noe som i stor grad bidrog til en framgangsrik nasjon. Nederland ble kalt republikk. Det var Huset av Orange som styrte, dette var et slags lettere militærstyre (Fredriksson 2000: 14). Landet bestod av mange provinser, og regnes for den første moderne kapitalistisk-borgerlige styreform (Fredriksson 2000:14). Vitenskap, kunst, kultur og boktrykking blomstret (Fredriksson 2000: 15). Av kunst var særlig billedkunsten langt framme, mens Fredriksson beskriver musikken som dilettantisk (2000: 100). Den mest kjente maleren var Rembrandt (Fredriksson 2000: 103). Teater var forøvrig noe av det mest spekulative man kunne bedrive (Fredriksson 2000: 100). René Descartes bodde her, og John Locke levde her etter å ha måtte flykte fra England på grunn av sine utgivelser (Fredriksson 2000: 15-16). Spinoza studerte matematikk og naturvitenskap (Fredriksson 2000: 22). Fornyelsen av disse fagene hadde startet i Italia under renessansen (1480 – 1680), der det var vekselvis framkritt innenfor teknikk, handel, sjøfart, håndverk, industri og bankvesen (Fredriksson 2000:22). Han kjente trolig også om Francis Bacons teorier, som mente at dersom studiene var fri for myter og fordommer kunne store oppdagelser skje (Fredriksson 2000: 22). Dette kan ses i nær sammenheng med Spinoza syn på viktigheten av toleranse.  

Spinozas arbeider og filosofi

Spinozas mest berømte verk heter altså Etikken. Her skriver han blant annet om at en fri mann må ha avstand til andre (Fredriksson 2000: 58). Spinoza hadde vanskeligheter med å identifisere seg med underklassen, og var i særdeleshet imot store omveltninger (Fredriksson 2000: 59). Noen revolusjonær var han langt derifra. En akademiker ved navn Lewis Samuel Lawer deler Spinozas arbeidsliv inn i tre faser: Ungdomsperioden – hvor han frigjorde seg fra dogmer og jødisk tro, og filosoferte i avsondrethet (Fredriksson 2000:52). Så kom perioden der han forsvarte den nederlandske republikk, med deres idéer om toleranse og ytringsfrihet (Fredriksson 2000: 52). Så kom katastrofeåret 1672, der statsmannens Witt sin liberale politikk ble stanset (Fredriksson 2000: 53). I boka Tractatus theologico-politcus (1670) skriver Spinoza blant annet kritisk til overtro, der religionen dengang var nesten altomfattende. Spinoza mente det ikke fantes filosofiske sannheter i skriften overhodet, og at at var filosofien som snakket fornuftens språk (Berg Eriksen 1998:326). Han skrev også kritisk til å behandle meninger som forbrytelser (Fredriksson 2000: 53). Det er grunn til å tenke seg at det er fordi diskusjon og meningsbrytning er veien til sannhet?  Avvikende meninger bør bli verdsatt (Fredriksson 2000: 56).  Han snakker om politisk og religiøs undertrykkelse, der han setter friheten i disse spørsmålene svært høyt (Fredriksson 2000: 53). Spinoza kaller et slikt samfunn av ytringsfrihet, diskusjon og toleranse for demokrati. Hans konklusjon munner ut i det viktigste; tanke- og ytringsfriheten (Fredriksson 2000: 55).

Spinozas politiske syn

Hans politiske tanker i dette verket blir ofte oversett i idéhistoriske gjennomganger. Men de siste 80 sidene er direkte politiske (Fredriksson 2000: 61). Han foregrep tanker som ble kjent under Opplysningstiden, 100 år senere (Fredriksson 2000: 61).Enkelte kaller han for grunnleggeren av den moderne liberalisme, og en skarpsindig utvikler av demokratiet.    

I et demokrati må lovlydighet, orden og sikkerhet forenes med samvittighetsfrihet.

                                                                        Spinoza

Intellektuelle liberale i Nederland

Fritenkere i Nederland ønsket at staten skulle kontrollere kirken, siden de mente dette var den eneste måten å bekjempe intoleranse på (Fredriksson 2000: 54). Statskirke-ordningen kan derfor sies å stamme fra Spinozas tid og krets. Trolig så de for seg at regulering av ytterlighet ville sikre en moderat og tolerant kirkepolitikk? Demokrati ble sett på som svermeri på 1600-tallet, akkurat som sosialisme ble det på 1800-tallet (Fredriksson 2000: 57). Dette skulle Spinoza gjøre noe med. Og Spinoza har blitt sitert i demokratiske forsamlinger. Tidligere har jeg skrevet om Wollert Konow, som kunne filosofere fra Stortingets talerstol, til andres frustrasjon. Eksempelvis har Fredrik Stang uttalt om Konow at: ”Man har ikke tid til å høre om Spinoza, når man skal like inn å votere”( Kjølås 1999: 121, i boka Norske statsministrar).   

Mellom to tidsaldre

Spinoza står midt mellom renessansen og opplysningstiden, i følge Fredriksson (Fredriksson 2000:37) – men man kan si at han tilhørte sen-rennessansen. Han advarer mot å følge suksess, rikdom og berømmelse, fordi skuffende hendelser fører til mismot (Fredriksson 2000: 37). Man trenger ikke la være å følge slike mål, men man må oppnå et høyere mål ved det som ikke nødvendigvis gir belønning på jorden, ifølge Spinoza (Fredriksson 2000: 37). Forstanden kan forbedres, dette er sentralt også innenfor Opplysningsfilosofiens idealer (Fredriksson 2000: 37). Feiltakelser, fordommer og annen forvirring kan forbedres, dersom man utvikler forstanden (Fredriksson 2000: 37). Han tror ikke på mirakler fra Gud    (Fredriksson 2000: 37). Eviggyldige lover er imidlertid gitt av Gud, ifølge Spinoza (Fredriksson 2000: 37). Han møter skepsis i religiøse kretser. Han må flykte fra Amsterdam (Fredriksson 2000: 40). Han flykter til landsbyen Rhinsburg og lever her et rolig liv (Fredriksson 2000: 41). Her fikk han blant annet tid til å dyrke hobbyen sin; Å tegne portretter (Fredriksson 2000: 42). Spinoza ordnet ikke bøkene ut i fra forbokstav på forfatterens etternavn, eller tittel på boka – men etter bokas størrelse. Vi kan i alle tilfeller fastslå noen av de forfatterne Spinoza fordypet seg i: Hobbes, Machiavelli, Erasmus, Boyle og Descartes (Fredriksson 2000: 45). Det konkrete huset Spinoza bodde i var ukjent or de aller aller fleste, inntil 1800-tallet (Fredriksson 2000: 45).

Liberalt demokrati

Jan den Witt, en kjent nederlandsk politiker og statsmann og ellers vitenskapsmann og multikunstner, ble tatt av dage under beordning av kongen. Spinoza var en av Jan den Witts støttespillere (Fredriksson 2000: 48), selv om Witt ikke var noe demokrat (Fredriksson 2000: 50). Selv om Witt var en liberal elite-patrisier, omgikks han gjerne folkene rundt Huset av Oranien. De Witt var bare 28 år da han overtok som republikkens rådsfunksjonær (Fredriksson 2000: 49). Han framforhandlet freds- og handelstraktat med England, men hans tilbøyelighet til nepotisme terget en del (Fredriksson 2000: 49). Han havnet i strid med kirken, fordi han talte for å skille teologi og filosofi (Fredriksson 2000: 50). Han ble foraktet av enkelte, fordi han ikke klarte å legge skjul på sin intellektuelle overlegenhet (Fredriksson 2000: 50). I Rhinsburg startet Spinoza skrivingen av Etikken, og sendte utkast til sine venner i Amsterdam – sammen med linser – for kommentarer (Fredriksson 2000: 51).Men i 1665 avbryter han dette arbeidet, og begynner heller å skrive på Tractatus theologico-politcus. Trolig er årsaken Witts dødsfall og andre hendelser, som motiverer Spinoza til dette arbeidet. Beskyldninger om å ville ødelegge både den kristne og jødiske tro, med dette verket, kommer (Fredriksson 2000: 68). Han hyller blant annet Nederland, der han skriver at frihetsmulighetene er store (Fredriksson 2000: 53). Han skriver at ”individets naturlige rettigheter bare kan overtas av dem som forsvarer dem for oss,” og kaller et slikt samfunn for demokrati (Fredriksson 2000: 53 og 70). Å snakke om demokrati i slike ordelag var unikt på 1600-tallet. Han snakker blant annet om monarki, aristokrati og demokrati, i de påfølgende kapitlene (Fredriksson 2000: 70). Han snakker også om å ”organisere samfunnet” på en slik måte at man forhindrer skade (Fredriksson 2000: 72).

    

Den sosiale kontrakt

Det beste er, ifølge Spinoza, å ”leve under lover vi selv innstifter.” (Fredriksson 2000: 73). Han mener Kongen ikke alene kan vedta militærbudsjetter. På den andre siden, hevder han demokratiet fungerer bedre i fred, enn i krig. Kanskje er det fordi kongen har en viss interesse av å vedta krig, han ikke ønsker at militærbudsjettet skal vedtas av kongen alene? Aristokratiet betydde handelseliten, patrisierne (Fredriksson 2000: 74). Han dør mens han skriver kapittelet om demokrati, derfor er det ikke mer enn tre sider langt. Det munner ut i kontraktteori, mellom de styrende og de styrte. Spinoza trodde i siste instans på den menneskelige fornufts muligheter (Fredriksson 2000: 77). Han ble sett på som radikal, men var ingen revolusjonær: Han mente at Amsterdam var verdens frieste by (Fredriksson 2000: 77), og forfektet blant annet derfor den borgerlige markedsøkonomi.  

Gudstro og profetene

Spinoza mener profetene i den gamle testamentet er strenge, og søker lydighet (Fredriksson 2000: 90). I motsetning til det nye testamentet, der man er lysere, der man argumenterer og gir råd (Fredriksson 2000: 90). Han verdsetter kjærligheten og den gode vilje høyest, som man finner i Det nye testamentet (Fredriksson 2000: 90). Han vil lese Bibelen som en historiebok, ikke et hellig skrift fortrinnsvis (Fredriksson 2000: 91). Han holdt derfor mer av protestantisme, enn jødedom (Fredriksson 2000: 91). Spinoza gikk imot læren om at jødene var Guds utvalgte folk (Fredriksson 2000: 92). Han har vært omstridt i jødiske kretser, men en del jøder ser på om som også et forbilde (Fredriksson 2000: 93). Spinoza mente også at det skulle være fullt mulig å respektere annens tro, innenfor nasjonalstatens grenser - uten at man skulle oppgi egne trosoverbevisninger (Krefting 2013:100).  

Hermeneutisk forståelse

Mange har utropt Spinoza som en viktig bidragsyter innenfor hermeneutikk. Hermeneutikk betyr å ”forstå delene ut i fra helheten, og helheten ut i fra delene.” For å forstå en tekst, er dette altså en vekselvirkning mellom å forstå den aktuelle teksten, og konteksten den er skrevet i, og omvendt. Han var altså en av flere renessanse-tenkere som brøt med kirkens forskningsfiendtlighet (Fredriksson 2000: 95). Kanskje denne hermeneutiske forståelsen er påkrevet, siden mange ser på Spinoza som en mystiker?

Kilder:

-        Berg Eriksen, Trond (1998): Undringens labyrinter. Oslo: Universitetsforlaget.

-        Fredriksson, Gunnar (2000): Spinoza. Oslo: Oktober

-        Krefting, Ellen (2013): Vestens idéhistorie. Oslo: Cappelen Damm.

-        Tøllefsen, Torstein; Syse, Henrik; Nicolaisen, Rune Fritz (2012): Tenkere og ideer. Oslo: Gyldendal akademisk. 

Johan Halvorsen treffer den norske folkekarakter

Flott låt! 

Dette verket synes jeg mer enn noe annet (klassisk) verk treffer den norske folkesjel. Johan Halvorsen var Nationaltheatrets huskomponist i en årrekke. Teater skal til en viss grad også være samlende, stykket treffer det norske på en god måte - men er ikke spesielt innovativ, tatt sin periode i betraktning. Mange tror det er Grieg, men det er Johan Halvorsen. Du finner mer kraftfulle versjoner av dette verket på Spotify, jeg synes
ikke denne versjonen fungerer helt - men likevel: 

Minnenes televisjon: Flott av Lisa Ekdahl

               

Flott låt!