 |
| Bolzano |
Denne gjennomgangen vektlegger de tanker som ligger bak italiensk samling, ikke selve krigføringen og framrykningene. Italia sine to velmaktsperioder stammer fra Romerriket (500
f. kr. Til 500 e.kr) og renessansen. Særlig sistnevnte periode gav folket en
nasjonal tilhørighet gjennom kunst og kultur. I Italia hadde det lenge
eksistert et dusin store stater, ledsaget av mange små (Palmer et.al 2002:513),
før 1871. I alt bestod øyriket av 12 stater, før det ble samlet (Grindrod
1965:22). I 1871 fikk landet de grenser vi i dag kjenner (Hamrin 1961: 1), med
unntak av to provinser i nord som først sluttet seg til etter Første
verdenskrig. Statene hadde like før 1871 valgt et parlament, som sørget for at
Italia ble ett land (Hamrin 1961: 1). Tidligere hadde det som ble den
italienske enhetsstat vært preget av frekvent invasjon, på grunn av manglende
enhet innad (Grindrod 1965: 23) – slik at en samling nær sagt tvang seg fram. Mer
enn noe annet land kan man derfor si at Italia vokste seg fram av utenforliggende
forhold (Grindrod 1965:23). Proklamasjonsakten i Palazzo Carignano i Torino
innvarslet en ny epoke. Drømmen om en fastsatt italiensk grense hadde vært
gjeldende siden renessansen, og ble båret fram av en patriotisk bevegelse med
ulike strømdrag (Hamrin 1961:1), forent i en patriotisk ånd. Styresmaktene i
det som ble de tidligere selvstendige statene var egentlig fornøyd med
uavhengigheten, men ikke folket.
Det 17.århundret,
Opplysningstiden og Napoleons okkupasjon
Dette hundreår var særlig en stagnasjonsperiode for Italia (Grindrod
1965:29). Likevel hadde man spredt kulturutvikling, deriblant Monteverdi
innenfor musikk, og diverse barokkarkitektur (Grindrod 1965:29). Galilei (1564
– 1642) hadde gjort nybrottsarbeid, ved å avdekke verdensrommets hemmeligheter
(Grindrod 1965: 29). Drivkraften fra renessansen hadde ebbet ut, og landet var
nedtynget av skatter (Grindrod 1965:29). Italia ble trukket med i en serie av
arvefølgekriger, dette århundret (Grindrod 1965:29). Folk begynte etter hvert å
se nødvendigheten av reform, og frihet fra fremmede makter (Grindrod 1965: 29).
Innenfor det som ble Italias grenser opplevde man en intelektuell oppvåkning i
Opplysningstiden, det 18. århundret: man fikk økonomer som Pietro Verri ( 1728 –
1794), sosiolog/ kriminolog Beccaria (1738 – 1794), filosofen Vico (1668 – 1744),
samt dikterne Parinni og Alferi. Dette skapte en ny nasjonal bevissthet, disse
tenkerne som sprang ut fra det man i Frankrike kalte for Opplysningstidens
bevegelse – som igjen banet vei for Den franske revolusjon. Den franske
okkupasjonen av Italia skulle vare fram til Napoleons fall i 1814. Piedmonte
(regionen nord-vest i det som ble Italia) ble innlemmet i Frankrike, og de
kjempet lenge for løsrivelse fra fransk overmakt (Grindrod 1965: 30).
Mistro til det
daværende konglomerat av fyrstedømmer
Uten Camillo Cavours statsmannstalent og diplomatiske
ferdigheter er det heller tvilsomt om Italia hadde klart å oppnå forening
(Hamrin 1961:2). Det europeiske statssystem hadde blitt streket opp ved freden
i Wien, 1815 – uten at Italia hadde blitt forent, så det var ingen selvfølge at
det skulle skje bare snaue 50 år senere. Landet var nemlig svakt og oppslittet,
ifølge Haddock (2002:67). Det var utbredt mistro i Italia til de eksisterende
autoritene, og mange ønsket seg en liberal stat (Palmer et al. 2002: 513), inspirert
av renessansens tanke- og ytringsfrihet, fremdyrkingen av det selvstendige og
felleskapsorienterte mennesket. Landet lå økonomisk bak de andre landene lenger
nord (Haddock 2002: 70). I Guiseppe Mazzini fikk frihetsbevegelsen i 1831 en
mann som både var patriot og hadde høye idealer (Hamrin 1961: 2), og forsterket
derfor den nasjonale bevegelse, ved siden av Cavour. Mazzini ville samle landet i ett, og ønsket
ikke opprør i provinsene (Hamrin 1961:2) . Han snakket om suverenitet,
mulighetene en befolkning hadde til å bestemme over seg selv (Hamrin 1961:3).
Il Risorgimento
Il Risorgimento ble
det kalt, som var en form for nasjonal-patriotisme – som ledet til Italias
samling. Perioden varte mellom 1830 og 1870 (Grindrod 1965: 23). Det er
fellesbetegnelse for den italienske 1800-tallets frihetsbevegelse (Hamrin
1961:3), og innebefatter personligheter som både Cavour (1810 – 1861) og
Mazzini, men også Gioberti og Garibaldi. Ønsket om en italiensk risorgimento hadde blitt formulert av
Mazzini, i etterdønningene av den franske revolusjon, 1789 - 1792 (Palmer et.al
2002: 513). Og – i 1840 årene lå forandring i lufta på det italienske fastland
(Grindrod 1965: 33). Mazzini dannet Det unge
Italia, en organisasjon som ble dannet for å samle landet (Haddock 2002:
72) og skulle spille en betydelig rolle i dannelsen av landet (Hamrin 1961:3;
Grindrod 1965: 33). Mazzinis ønske var et forent, samlet og republikansk Italia
(Palmer et.al 2002: 513). I 1848 hadde paven blitt skremt av Mazzinis romantiske
republikanisme, og Cavour - og kunne ikke lenger støtte den italienske liberale
bevegelse (Palmer et al. 2002:513). Dermed ble det konflikt mellom pavestaten
og et eventuelt samlet Italia. Statsministeren i Piedmonte, Kong Victor
Emmanuel, hadde styrt siden 1848 som en konstitusjonell monark. Han førte en
politikk som var i klinsj med tidsånden, blant annet gav han kirken og adelen mer
makt – ved å gjeninnføre gamle privilegier (Grindrod 1965: 32). Det var i disse
årene det var diverse opprør, ulike steder i Italia (Grindrod 1965:32), blant
annet på grunn av politikk som ble ført. Fra og med 1852 var Camillo di Cavour, som var
en av sin tids mest beryktede taktikere, liberal av vestlig merke, den
framtredende statsmann og statsminister. Han hadde tålmodighet og framsynthet
(Grindrod 1965: 35). Han ønsket å bygge en framskrittsvennlig stat, effektivt,
og et rettferdig styre som de andre italienske stater kunne se opp til (Palmer
et.al 2002:513). Han jobbet hardt med å innføre konstitusjonell og
parlamentarisk praksis. Han gikk inn for bygging av jernbaner og havner,
forbedre jordbruket, og være handelsorientert. Han videreførte den
anti-klerikale politikken, der han fjernet mange religiøse fridager, begrenset
kirkens mulighet til eiendommer. Som en liberal og konstitusjonell monark og en
velstående landeier, hadde han ingenting til overs for den revolusjonære,
romantiske og republikanske Guiseppe Mazzini (Palmer et.al 2002:513). Guiseppe
Mazzini (1805 – 1872) kom til å bli bevegelsens idealist og teoretiker (Gindrod
1965: 32-33), som allerede i 1831 hadde blitt fengslet for opprør (Grindrod
1965:33). Cavour var realitetsorientert. Han ønsket ikke krig, men aksepterte
det - hvis det kunne bidra til å samle Italia under huset Savoy (Palmer et.al
2002:513). En mann ved navn Gioberti, som var katolsk prest og filosof, ønsket
at samlingsbevegelsen skulle bli drevet fram av kirken (Hamrin 1961:3).
Dessuten var han mer reformivrig, enn den revolusjonære Mazzini (Gindrod 1965:
33). Gioberti mente at friheten fra fransk herredømme lå i
konføderasjons-tanken (Haddock 2002: 75). En fjerde person var militærmannen
Guiseppe Garibaldi. Kondottieren (som betyr hærfører av bystatenes militære
styrker journ. anm.) befridde Sicilia, og startet sin reise mot Napoli. Deretter
var det Roma som stod for tur. Da grep Camillo Cavour og monarken av
Piedmonte-Sardinia inn, Victor Emanuell II (Hamrin 1961:4). Cavour klarte å
gjøre regionen Piedmonte-Sardinia til en ikke ubetydelig brikke i
stormaktspillet, sette maktene ut mot hverandre, og starten på et forent Italia
var tilfellet (Hamrin 1961:4). Cavour dør allerede i 1861. 20. september 1860
trampet styrker inn i Den evige stad,
Roma, og paven måtte krype tilbake til Vatikanhøyden (Hamrin 1961:4).Dette er
en svært forenklet framstilling av de ulike framrykningene som skjedde, for å
forene landet. For å lese mer henvises til leksikalske bidrag. Men: I 1871 var Italia en realitet (Hamrin 1961:5).
Konsolidering av
nasjonalstaten, 1870 - 1915
Alpene og havet dannet en naturlig avgrensning for den
italienske republikk. Alle som snakket det italienske språk og var av italiensk
herkomst skulle samles under ett Italia, der innlemmelse av Sør Tyrol etter
Første verdenskrig kan anses som et avvik fra dette prinsipp (Hamrin 1961:6).
Venezia, Genova, Firenze – det går et historisk sus over disse bystater, og det
sier seg selv at det ikke var enkelt å samle alle under et felles flagg. Å
forandre napolitanere og sardinere til italienere var litt av en
nasjonsbygging. I 1871 ble hovedstaden
flyttet fra Firenze til Roma (Gindrod 1965: 39). Pave Pius IX var ikke en del
av velkomstkomitéen, for å si det slik (Gindrod 1965: 39). Han fordømte den nye
kongen, og avviste framlegg som skulle gjøre han til kirkens eneveldige og
åndelige overhode (Gindrod 1965: 39). Dette fikk navnet ”Det romerske problem,”
som splittet italienerne i generasjoner etterpå (Gindrod 1965: 40). Sør-Italia
ble påført piedmontes politikk: Nå skulle de betale inntektsskatt og skatt på
arv, hvilket hadde vært ukjent for Napolitanere og det løsere Bourbon-styret
(Grindrod 1965: 40). I årene 1880 – 1914 emigrerte svært mange italienere,
spesielt fra sør, i mangel på jobber – til USA (Grindrod 1965: 40). Industrialiseringen
kom senere til Italia enn andre steder i Europa. Men da den først kom, sørget
store industribedrifter for å binde landet sammen, blant annet gjennom vei- og
jernbaneutbygging. Italia er ifølge
Hamrin fortsatt preget av regionalisering, da han skrev dette på 1960-tallet
(Hamrin 1961:7). Og for de som kjenner dagens Italia er det enorme forskjeller
mellom nord og sør, der løsrivelsespartier i nord har blant annet gjort det
sterkt i valgkanalen (Hamrin 1961: 7). Hamrin peker imidlertid på et godt
utbygd jernbane- og veinett, som bandt en relativt ung nasjon sammen – også
under verdenskrigene (Hamrin 1961:7). Også TV og radiostasjonene har vært
sammenbindende (Hamrin 1961:7). Det er påfallende mange sør-italienere i
statsadministrasjonen, rett og slett fordi mange har vandret nordover i håp om
jobb og framtidslykke (Hamrin 1961:10).
Regionene – en stein
i skoen
Italia ble samlet til en enhetsstat, og ikke en rekke
småstater med overbygning (slik man for eksempel finner i Tyskland). Regionalismen
tilspisset seg i Italia etter Andre verdenskrig, etter at fascistene hadde
strammet til regionaliseringen (Hamrin 1961: 11). Øya Sicilia – som lenge hadde
hatt sine historiske tradisjoner på ulike felt – krevde løsrivelse fra
fastlands-Italia (Hamrin 1961:11). Siden har vi fått mange regioner, som har
krevd sin uavhengighet – men som i det minste har fått større
forvaltningsansvar (Hamrin 1961: 13).
Monarki eller
republikk?
Det liberale partiet så på seg selv som Risorgimentos
videreførere (Hamrin 1961: 13). Derfor har også partiet vært en ivrig
motstander av regionalisering (Hamrin 1961:14). Det har også vært uvisshet om
hvilken statsform man skal ha – og de tidligere lederne av den nasjonale
bevegelse, Garibaldi, Gioberti, Mazzini og Cavor, var delt i dette spørsmålet
(Hamrin 1961:15). Man valgte først et monarki (Hamrin 1961: 16), men republikk
fra 1945 (Hamrin 1961:17). Monarkiet gravde sin egen grav ved å støtte
Mussolinis enevelde (Hamrin 1961: 18). Republikk vant fram etter krigen, med 12
millioner mot 10 millioner stemmer (Hamrin 1961: 18).
Staten og kirken
Ideologisk var det konflikter mellom samlingsbevegelsen og
Den katolske kirke (Hamrin 1961: 20). Det har vedvart siden piedmontes styrker
rykket inn i Roma, og gjorde kirkehovedstaden til landets hovedstad (Hamrin
1961: 20). Kommunistene har stått sterkt i Italia i etterkrigstiden, lenge det
nest største partiet, derfor har kirken vært under press (Hamrin 1961: 26).
Imidlertid har sterke kreter i det statsbærende partiet i nesten 50 år i Italia
– Democrazia Cristiana – gjort det mulig å opprettholde den katolske innflytelse.
Seirende og tapende
fraksjoner
Italia, som ble dannet i 1871, var et økonomisk
underutviklet land (Hamrin 1961: 30). Landet var preget av jordbruk, og
industrialiseringen fikk først sitt gjennombrudd mot slutten av århundret
(Hamrin 1961:30). Gioberti seiret ved at kirkens makt ikke skulle være fullt så
tilstedeværende, som den en gang var (Hamrin 1961:30). Mazzini fikk oppleve
samling i frihet, men vant i første instans ikke kampen om republikk (Hamrin
1961:30). Cavour var statsmannen –
nasjonalstaten var hans ønske (Hamrin 1961: 30). Garibaldi, som det er reist
uttalige statuer av i italienske byer, samt gitt gatenavn og piazzaer, vant
fram som nasjonalhelten som seiret på slagmarkene (Hamrin 1961: 30). Italias
samling var et faktum, gjennom radikale grep forankret i en overbevisningen om
at samling var til det beste for alle italienerne.
Kilder:
-
Grindrod,
Muriel (1965): “The moderen world: Italy.” Oslo: Pax.
-
Hamrin,
Agne (1961): ”Italia 100 år.” Oslo: Universitetsforlaget.
-
Haddock,
B.A (2002): “Italy – independence and unification without power” I Themes in
modern European history, Bruce Waller (red).
-
Palmer,
R.R.; Colton, Joel; Kramer, Lloyd (2002): A history of the modern world.
Boston: Mcgraw Hill.
No comments:
Post a Comment