Spinozas tanker bidrog til den store
oppvåkningen innenfor politikk og vitenskap på 1600-tallet. Hans tekster er
intrikate – og er derfor en av de mest omdiskuterte tenkerne.
I denne gjennomgangen vektlegges hans samfunnssyn, med vekt på
demokrati. Baruch Spinoza (1632 – 1677) regnes som en av de fremste klassiske
filosofene, født i det framgangsrike Nederland, nærmere bestemt Amsterdam, i
deres velmaktsdager. Hans bidrag var innenfor politikk, metafysikk, teologi og
etikk (Tollefsen m. fl. 2012:337). Nederland var et sted der det var
møtepunkter og konflikter mellom protestantisme og katolisisme (Berg Eriksen
1998:326). Krefting mener han først og fremst er påvirket av
naturrettstenkningen (2013: 86) – forløpende tanker om menneskerettigheter. Mens
Berg Eriksen hevder at det er vanskelig å finne inspirasjonskilder for Spinoza
– han var rett og slett original (Berg Eriksen 1998:326).
En rasjonalist
Spinoza mener vi kan komme fram til sikker viten, ved hjelp av logikk
(Tøllefsen m.fl. 2012:337). I sitt sentrale verk Etikken utleder han en teori om at det mentale og materielle har
samme substans, sett fra ulikt perspektiv (Fredriksson 2000:8). Benedictus de Spinoza
brøt med tanken om at det fantes en personlig Gud, men at den fantes i naturen
(Krefting 2013:88). Dette ses på som et åndelig grunnlag for den senere tyske
romantikk (Kreftig 2013:88; Berg Eriksen 1998:330), og hans arbeider ble i over
100 år etter de ble skrevet ukjent for de aller fleste (Berg Eriksen 1998:330).
I sin samtid ble han gjerne omtalt som ateist (Fredriksson 2000: 104), og det
var han i den forstand at hans tanker skilte seg fra det som måtte være av
Gudsforståelse (Berg Eriksen 1998:330). Men dette er ikke alene grunn
for å kalle noe for ateisme. Han var langt fra en ateist, ifølge Tøllefsen m.fl
(2012:337). Spinoza undergravde det gamle testamentet, og dets fortelling om
jødene som Guds utvalgte folk (2000:11). Spinoza studerte Copernikus, Kepler og
Galilei og betraktet naturen som et sett av årsak og virkninger (Fredriksson
2000: 22) – og var derfor i førersetet med å utforme naturlover. I tillegg
utvikler han en kritisk teologi, som innvarsler Opplysningtidens ideer om blant
annet toleranse og ytringsfrihet (Fredriksson 2000:8). Spinoza mener toleranse
og ytringsfrihet er kjernen i både individuell og kollektiv lykke (Krefting
2013:100). Kanskje kjente han på kroppen behovet for respekt for sine
standpunkter? Han ser for seg demokrati som den beste styreformen og levner
tvil til menneskets atferd i naturtilstanden, uten stat (Fredriksson 2000:8)
eller anarki. Vi kan derfor ifølge Spinoza takke statsmakten for en hel del? Spinoza
ble tidvis forfulgt for sine syn, og livnærte seg av å slipe linser. Linseslipingen
går for å ha tatt livet av Spinoza, ved kronisk lungesykdom (Fredriksson 2000:
52). Fritenkeren ville stå på egne bein og avslo tilbud om professorat i
Heidelberg i 1673 (Fredriksson 2000:8 og 82 og Berg Eriksen 1998:328).
Formative år
Faren var født i 1598, i Portugal (Fredriksson 2000: 14). Han het Mikael
Spinoza. Han flyttet på et stadie til Amsterdam, hvor han drev handel med Middelhavslandene
(Fredriksson 2000:14). Han fikk tre barn, deriblant Spinoza (ikke
overraskende?). Spinoza omgikks med en gjeng som kalte seg Amsterdams fritenkere. Forbildet var i særlig grad Desiderius
Erasmus (Fredriksson 2000: 23). En person som forandret Spinozas liv var
Franciscus Van den Elden (Fredriksson 2000: 23). Han skal ha deltatt på
fredslutningen i Westphalen (1648). Friskusen lærte Spinoza å skrive latin
(Fredriksson 2000: 23), hvilket gjorde at budskapet nådde utenfor Nederlands
grenser. Bertrand Russel store verk A
History of Western Philosophy (1948) skrev noen veldig fordelaktige ord om
Spinoza:
Fra et intellektuelt synspunkt er det noen som
har nådd lengre enn Spinoza, men fra et moralsk synspunkt står han høyest.
Beskrivelse av Nederlands gullalder
Nederland var åpenbart et fristed for åndseliten i Europa, noe som i
stor grad bidrog til en framgangsrik nasjon. Nederland ble kalt republikk. Det
var Huset av Orange som styrte, dette
var et slags lettere militærstyre (Fredriksson 2000: 14). Landet bestod av
mange provinser, og regnes for den første moderne kapitalistisk-borgerlige
styreform (Fredriksson 2000:14). Vitenskap, kunst, kultur og boktrykking
blomstret (Fredriksson 2000: 15). Av kunst var særlig billedkunsten langt
framme, mens Fredriksson beskriver musikken som dilettantisk (2000: 100). Den
mest kjente maleren var Rembrandt (Fredriksson 2000: 103). Teater var forøvrig
noe av det mest spekulative man kunne bedrive (Fredriksson 2000: 100). René
Descartes bodde her, og John Locke levde her etter å ha måtte flykte fra
England på grunn av sine utgivelser (Fredriksson 2000: 15-16). Spinoza studerte
matematikk og naturvitenskap (Fredriksson 2000: 22). Fornyelsen av disse fagene
hadde startet i Italia under renessansen (1480 – 1680), der det var vekselvis framkritt
innenfor teknikk, handel, sjøfart, håndverk, industri og bankvesen (Fredriksson
2000:22). Han kjente trolig også om Francis Bacons teorier, som mente at dersom
studiene var fri for myter og fordommer kunne store oppdagelser skje
(Fredriksson 2000: 22). Dette kan ses i nær sammenheng med Spinoza syn på
viktigheten av toleranse.
Spinozas arbeider og filosofi
Spinozas mest berømte verk heter altså Etikken. Her skriver han blant annet om at en fri mann må ha
avstand til andre (Fredriksson 2000: 58). Spinoza hadde vanskeligheter med å
identifisere seg med underklassen, og var i særdeleshet imot store omveltninger
(Fredriksson 2000: 59). Noen revolusjonær var han langt derifra. En akademiker
ved navn Lewis Samuel Lawer deler Spinozas arbeidsliv inn i tre faser:
Ungdomsperioden – hvor han frigjorde seg fra dogmer og jødisk tro, og
filosoferte i avsondrethet (Fredriksson 2000:52). Så kom perioden der han
forsvarte den nederlandske republikk, med deres idéer om toleranse og
ytringsfrihet (Fredriksson 2000: 52). Så kom katastrofeåret 1672, der
statsmannens Witt sin liberale politikk ble stanset (Fredriksson 2000: 53). I
boka Tractatus theologico-politcus (1670)
skriver Spinoza blant annet kritisk til overtro, der religionen dengang var nesten
altomfattende. Spinoza mente det ikke fantes filosofiske sannheter i skriften
overhodet, og at at var filosofien som snakket fornuftens språk (Berg Eriksen
1998:326). Han skrev også kritisk til å behandle meninger som forbrytelser (Fredriksson
2000: 53). Det er grunn til å tenke seg at det er fordi diskusjon og
meningsbrytning er veien til sannhet? Avvikende meninger bør bli verdsatt
(Fredriksson 2000: 56). Han snakker om
politisk og religiøs undertrykkelse, der han setter friheten i disse
spørsmålene svært høyt (Fredriksson 2000: 53). Spinoza kaller et slikt samfunn av
ytringsfrihet, diskusjon og toleranse for demokrati. Hans konklusjon munner ut
i det viktigste; tanke- og ytringsfriheten (Fredriksson 2000: 55).
Spinozas politiske syn
Hans politiske tanker i dette verket blir ofte oversett i idéhistoriske
gjennomganger. Men de siste 80 sidene er direkte politiske (Fredriksson 2000:
61). Han foregrep tanker som ble kjent under Opplysningstiden, 100 år senere
(Fredriksson 2000: 61).Enkelte kaller han for grunnleggeren av den moderne
liberalisme, og en skarpsindig utvikler av demokratiet.
I et demokrati må lovlydighet, orden og
sikkerhet forenes med samvittighetsfrihet.
Spinoza
Intellektuelle liberale i Nederland
Fritenkere i Nederland ønsket at staten skulle kontrollere kirken, siden
de mente dette var den eneste måten å bekjempe intoleranse på (Fredriksson
2000: 54). Statskirke-ordningen kan derfor sies å stamme fra Spinozas tid og krets.
Trolig så de for seg at regulering av ytterlighet ville sikre en moderat og
tolerant kirkepolitikk? Demokrati ble sett på som svermeri på 1600-tallet,
akkurat som sosialisme ble det på 1800-tallet (Fredriksson 2000: 57). Dette
skulle Spinoza gjøre noe med. Og Spinoza har blitt sitert i demokratiske
forsamlinger. Tidligere har jeg skrevet om Wollert Konow, som kunne filosofere
fra Stortingets talerstol, til andres frustrasjon. Eksempelvis har Fredrik
Stang uttalt om Konow at: ”Man har ikke tid til å høre om Spinoza, når man skal
like inn å votere”( Kjølås 1999: 121, i boka Norske statsministrar).
Mellom to tidsaldre
Spinoza står midt mellom renessansen og opplysningstiden, i følge
Fredriksson (Fredriksson 2000:37) – men man kan si at han tilhørte
sen-rennessansen. Han advarer mot å følge suksess, rikdom og berømmelse, fordi
skuffende hendelser fører til mismot (Fredriksson 2000: 37). Man trenger ikke
la være å følge slike mål, men man må oppnå et høyere mål ved det som ikke
nødvendigvis gir belønning på jorden, ifølge Spinoza (Fredriksson 2000: 37).
Forstanden kan forbedres, dette er sentralt også innenfor
Opplysningsfilosofiens idealer (Fredriksson 2000: 37). Feiltakelser, fordommer
og annen forvirring kan forbedres, dersom man utvikler forstanden (Fredriksson
2000: 37). Han tror ikke på mirakler fra Gud (Fredriksson 2000: 37). Eviggyldige lover er
imidlertid gitt av Gud, ifølge Spinoza (Fredriksson 2000: 37). Han møter
skepsis i religiøse kretser. Han må flykte fra Amsterdam (Fredriksson 2000:
40). Han flykter til landsbyen Rhinsburg og lever her et rolig liv (Fredriksson
2000: 41). Her fikk han blant annet tid til å dyrke hobbyen sin; Å tegne
portretter (Fredriksson 2000: 42). Spinoza ordnet ikke bøkene ut i fra
forbokstav på forfatterens etternavn, eller tittel på boka – men etter bokas
størrelse. Vi kan i alle tilfeller fastslå noen av de forfatterne Spinoza
fordypet seg i: Hobbes, Machiavelli, Erasmus, Boyle og Descartes (Fredriksson
2000: 45). Det konkrete huset Spinoza bodde i var ukjent or de aller aller
fleste, inntil 1800-tallet (Fredriksson 2000: 45).
Liberalt demokrati
Jan den Witt, en kjent nederlandsk politiker og statsmann og ellers
vitenskapsmann og multikunstner, ble tatt av dage under beordning av kongen.
Spinoza var en av Jan den Witts støttespillere (Fredriksson 2000: 48), selv om
Witt ikke var noe demokrat (Fredriksson 2000: 50). Selv om Witt var en liberal
elite-patrisier, omgikks han gjerne folkene rundt Huset av Oranien. De Witt var
bare 28 år da han overtok som republikkens rådsfunksjonær (Fredriksson 2000:
49). Han framforhandlet freds- og handelstraktat med England, men hans
tilbøyelighet til nepotisme terget en del (Fredriksson 2000: 49). Han havnet i strid
med kirken, fordi han talte for å skille teologi og filosofi (Fredriksson 2000:
50). Han ble foraktet av enkelte, fordi han ikke klarte å legge skjul på sin intellektuelle
overlegenhet (Fredriksson 2000: 50). I Rhinsburg startet Spinoza skrivingen av Etikken, og sendte utkast til sine
venner i Amsterdam – sammen med linser – for kommentarer (Fredriksson 2000:
51).Men i 1665 avbryter han dette arbeidet, og begynner heller å skrive på Tractatus theologico-politcus. Trolig er
årsaken Witts dødsfall og andre hendelser, som motiverer Spinoza til dette
arbeidet. Beskyldninger om å ville ødelegge både den kristne og jødiske tro,
med dette verket, kommer (Fredriksson 2000: 68). Han hyller blant annet
Nederland, der han skriver at frihetsmulighetene er store (Fredriksson 2000:
53). Han skriver at ”individets naturlige rettigheter bare kan overtas av dem
som forsvarer dem for oss,” og kaller et slikt samfunn for demokrati
(Fredriksson 2000: 53 og 70). Å snakke om demokrati i slike ordelag var unikt
på 1600-tallet. Han snakker blant annet om monarki, aristokrati og demokrati, i
de påfølgende kapitlene (Fredriksson 2000: 70). Han snakker også om å
”organisere samfunnet” på en slik måte at man forhindrer skade (Fredriksson
2000: 72).
Den sosiale kontrakt
Det beste er, ifølge Spinoza, å ”leve under lover vi selv innstifter.”
(Fredriksson 2000: 73). Han mener Kongen ikke alene kan vedta
militærbudsjetter. På den andre siden, hevder han demokratiet fungerer bedre i
fred, enn i krig. Kanskje er det fordi kongen har en viss interesse av å vedta
krig, han ikke ønsker at militærbudsjettet skal vedtas av kongen alene?
Aristokratiet betydde handelseliten, patrisierne (Fredriksson 2000: 74). Han dør
mens han skriver kapittelet om demokrati, derfor er det ikke mer enn tre sider
langt. Det munner ut i kontraktteori, mellom de styrende og de styrte. Spinoza
trodde i siste instans på den menneskelige fornufts muligheter (Fredriksson
2000: 77). Han ble sett på som radikal, men var ingen revolusjonær: Han mente
at Amsterdam var verdens frieste by (Fredriksson 2000: 77), og forfektet blant
annet derfor den borgerlige markedsøkonomi.
Gudstro og profetene
Spinoza mener profetene i den gamle testamentet er strenge, og søker
lydighet (Fredriksson 2000: 90). I motsetning til det nye testamentet, der man
er lysere, der man argumenterer og gir råd (Fredriksson 2000: 90). Han
verdsetter kjærligheten og den gode vilje høyest, som man finner i Det nye
testamentet (Fredriksson 2000: 90). Han vil lese Bibelen som en historiebok,
ikke et hellig skrift fortrinnsvis (Fredriksson 2000: 91). Han holdt derfor mer
av protestantisme, enn jødedom (Fredriksson 2000: 91). Spinoza gikk imot læren
om at jødene var Guds utvalgte folk (Fredriksson 2000: 92). Han har vært
omstridt i jødiske kretser, men en del jøder ser på om som også et forbilde
(Fredriksson 2000: 93). Spinoza mente også at det skulle være fullt mulig å
respektere annens tro, innenfor nasjonalstatens grenser - uten at man skulle
oppgi egne trosoverbevisninger (Krefting 2013:100).
Hermeneutisk forståelse
Mange har utropt Spinoza som en viktig bidragsyter innenfor
hermeneutikk. Hermeneutikk betyr å ”forstå delene ut i fra helheten, og
helheten ut i fra delene.” For å forstå en tekst, er dette altså en
vekselvirkning mellom å forstå den aktuelle teksten, og konteksten den er
skrevet i, og omvendt. Han var altså en av flere renessanse-tenkere som brøt
med kirkens forskningsfiendtlighet (Fredriksson 2000: 95). Kanskje denne
hermeneutiske forståelsen er påkrevet, siden mange ser på Spinoza som en
mystiker?
Kilder:
-
Berg Eriksen, Trond (1998): Undringens labyrinter. Oslo:
Universitetsforlaget.
-
Fredriksson, Gunnar (2000): Spinoza. Oslo: Oktober
-
Krefting, Ellen (2013): Vestens idéhistorie. Oslo: Cappelen Damm.
-
Tøllefsen, Torstein; Syse, Henrik; Nicolaisen, Rune Fritz (2012):
Tenkere og ideer. Oslo: Gyldendal akademisk.
No comments:
Post a Comment