Humanisme!

Vi lever ikke i en tid som er veldig human, selv om kanskje situasjonen er bedre enn på lenge? Det er derfor tvilsomt om man kan si at mennesket er særlig fritt og uavhengig. Imidlertid står selvrealiseringstanken sterkt, som grenser opp i mot det jeg vil kalle realiseringsslaveri. Eksponeringsbehovet står i fare for å trekke fram menneskets usympatiske sider – som egentlig ikke er en del av mennesket  Dette er resultat av tiden vi lever i, og ingen enkeltindividers ansvar.  

Vi kan si at siden Renessansen (1480 – 1680) har sekulære elementer vært på frammarsj i kulturen, der tro har måttet vike for rasjonalitet og vitenskap. Jeg interesserer med for historie fra Renessansen og opp til dags dato. Renessansen går for å være dominert av individualisme, men det er en sannhet med modifikasjoner: Det er nok av fellesskapsverdier som ble forfektet i renessansen, men man brøt med tanken om at alt var gitt av en overmakt. Noen vil kanskje med rette hevde at individualismen i vår tid har nådd ekstreme utslag. Her vil jeg svare et ubetinget nei, men selvrealiseringsslaveriet har det. Det er flere grunner til hvorfor jeg har skrevet om folk på bloggen, i hovedsak fem. For det første, hvis man interesserer seg for folk kan man ikke blogge om folk i nærmiljøet – som hovedregel. Man må ta noen offentlige personer. Jeg vegrer meg for å skrive om nålevende personer, fordi skriverier om vedkommendes karriere, kan stikke kjepper i hjulene for vedkommendes videre utvikling – bortsett fra i de tilfeller det er ren oppmuntring. Ikke at jeg tror at denne blogggen er så betydningsfull, men fra et moralsk ståsted vil det være uriktig – og man skal være et eksempel til etterfølgelse. For det andre interesserer jeg meg for historie. At illustrasjonene mine eksempelvis kan se ut som glansbilder eller hentet fra Fragglene er derfor naturlig, fordi det er gamle bilder – hovedsakelig av prominente folk, jf. foregående begrunnelse. Men en historieinteressert person vil måtte skrive om ting som har vært, det sier seg selv. Og – vi har en hel del å lære av historien – der det viktigste er kanskje å peke på de mange gode tanker som er tenkt tidligere, og hvilke idealer man hadde for å overleve. Og ikke tro at vi har funnet kruttet på alle saksfelt i vår tid. Mange svar finnes i historiebøkene. For det tredje, er utgangspunktet i personer en god måte å strukturere et fagstoff på – så lenge man ikke skriver kronikker,  som denne artikkelen er et halvveis eksempel på. En persons liv har en naturlig kronologi – der jeg ved anledninger har tatt avstikkere, og kommet med saksopplysninger om emner når det har vært mulighet og tid for det. For det fjerde, anser jeg meg som en humanist. Å være interessert i andre mennesker har vært et bakteppe for å skrive om folk på denne bloggen. Vil derfor konkludere med, og be om unnskyldning for, hvis enkeltpersoner fra historien har vært vel mange, så vil jeg forsøke i fortsettelsen å skrive om enda flere emner hvor enkeltpersoner ikke er like fremtredende, selv om man i historien – i enda mindre grad en statsvitenskapen – kan overse aktører. Dessuten - jeg vil ikke blande meg inn i aktuelle saker, med mindre jeg er overbevist. Dette har blant annet ført til at jeg har måttet ty til historie, og ber om forståelse for det. For det femte, da jeg åpnet bloggen igjen for et par år siden sa jeg at jeg skulle hedre folk som fortjente det. I tråd med hva jeg tidligere har skrevet, har dette innebefattet fortrinnsvis historiske personer. Et kapittel er derfor avsluttet. Disse personene har i en eller annen form interessert meg, og jeg er i varierende grad enig i disse personene - men de har alle verdifulle tanker, og de har hatt et utgangspunkt som har interessert meg. Jeg vil i fortsettelsen også skrive om personer, i aller høyeste grad - men kanskje mindre enn tidligere.  

Vil ønske deg en riktig god påske!