Gerhard Gran har
skrevet en biografi, som etter forordet å bedømme (skrevet av en kollega), ikke
ble helt slik han ønsket. Men den er ment som en innførsel i Dickens liv og
diktning – en inspirasjonskilde til å lese Charles Dickens verker. Teksten stammer fra forelesinger Gran har
hatt i mellomkrigstiden. Han forsøker å gi et riktig bilde av 1830-årenes
England – konteksten for Dickens skriverier. Den industrielle revolusjon hadde
slått igjennom med enorm kraft, og det er de politiske og sosiale forholdene
Dickens beskriver. Han bygger i stor
grad på John Fosters monumentale biografi ”Life of Charles Dickens.” Den andre
boken som ligger til grunn for denne gjennomgangen er Kyles
”Historien om Charles
Dickens.” Vil også komme
med ytterligere informasjon, noe som blir angitt.
Charles Dickens ble født 7. februar i byen Portsmouth, 1812.
Barndomshjemmet var allerede da eldgammelt, og holdt på å falle i elven (Kyle 1993:5).
Andre familier hadde i generasjoner bodd der før dem, og samlingspunktet for
familien var gjerne rundt en forseggjort peis i dagligstuen (Kyle 1993: 5).
Charles Dickens barndomshjem er i dag museum, som mange besøker (Gran 1925: 85)
- hvor undertegnede har vært. Faren John Dickens hadde åtte barn, og blir i det
hele tatt ikke så flatterende beskrevet av Gran (1923: 85). Han var alltid i
pengeknipe, blant annet, og hadde ”et spennende liv med sine kreditorer.” Men
han ville det beste for sine barn (likevel), og Charles viste tidlig sin særegenhet
(1923: 86). ”Han sang gjerne sanger med dramatisk frekkhet” (Gran 1923: 86).
Med dramatiske gester kunne han framføre de mest merkverdige viser, ustanselig
(Gran 1925: 86 – 87). Det er tydelig at barnet Charles hadde både fantasi,
logisk sans og skaperkraft?
Dickens trolldom
Estetisk var Charles Dickens inspirert av Balzac, som brøt
igjennom som inspirasjonskilde senere blant de norske dikterne (Gran 1925:3).
Balzac var den realistiske romanformens største pionér, i spedd romantiske
trekk (Wikipedia; Balzac). Innflytelsen kom altså fra Frankrike. Diktningen
skulle likne naturvitenskapen; naturalistisk og deterministisk (Gran 1923: 4).
Determinisme kan defineres i vid og smal forstand, men i den snevre så er
tanken at b følger a, som automatikk/ lovmessighet. Stilmessig skulle romanen være upersonlig,
skriver Gran (1923:4). Personene snakker
og åpenbarer sitt jeg, uten at forfatteren er et mellomledd (Gran 1923:4). Og –
som en naturviter er forfatteren nøytral, han tar ikke stilling til personene
og deres utsagn og valg (Gran 1923:4). Tydelig at det senere begrepet show, don’t tell har sitt idémessige
opphav her. Her er det grunn til å legge
til at selve komposisjonen i et verk kan åpenbare hvem forfatteren sympatiserer
med, og derav forfatterens mening. Intrigen/ konflikten, som skaper handlingen,
må forfatteren finne på. I de fleste av Dickens romaner vrimler det av
forfatter-bemerkninger (refleksjoner), som mange senere forfattere avstår
bruken av (Gran 1924:10). Dette skiller altså Dickens fra en rendyrket
naturvitenskapelig framstilling, det man med moderne språkdrakt kaller show, don’t tell. Ifølge Gran er Dickens
optimist og idealist (Gran 1923:15). Det er Dickens skarpe øyne og iaktakelser
som er så spennende – når han går i gjennom en gate, ser vi hver krinkelkrok
for oss (Gran 1924:18). Folkene i Dickens romaner er ofte på reise (Gran 1923:
19). Et svært sentralt trekk ved Dickens skriving er hans kjærlighet og
medfølelse med samfunnet utstøtte; fattige – og barn (Gran 1924: 21). Samfunnets
svake (Gran 1923: 26), de kuede. Det er gjerne de som ikke er utstyrt med nebb
og klør, brukt til å komme seg fram i verden, han har en forkjærlighet for
(Gran 1923:21). Det er mange barn i Dickens fortellinger, og han forstår deres
bekymringer, lidelser og heltemot (Gran 1923:22). Og hva gjelder fattigdom
beskriver han elendigheten, redslene, sulten og nøden (Gran 1923:22).
Ydmykhet er det eneste grunnlag for glede
Charles
Dickens
Det går en motsetning i Dickens mellom de svake på den ene
siden, og nedtråkkerne på den andre siden – som kan være maktmennesker (Gran
1923: 32). Disse hovmodige mennesker går gjerne ulykkelige og ensomme i gjennom
livet (Gran 1923: 33). Motivert av sin sterke rettferdighetsfølelse, var det de
svake og utstøtte, som fikk sitt forsvar i Dickens (Gran 1923:34). Dickens kom
fra folket, og skrev for folket (Gran 1923:34). Han var politisk engasjert, men
vegret seg fra partipolitikk – selv om han i en periode ønsket å komme inn i
Underhuset (Gran 1923:39). Han ble medlem av det radikale partiet, motivert av
hans kamp mot ufriheten og tvangsmakt (Gran 1923: 39). Han ble et ivrig talerør
i motstanden mot foreldede institusjoner, som han mente motvirket friheten
(Gran 1923:39). Det gjaldt også uvesener (datidens kirkevesen og fattigvesen,
for å nevne noe). I diktningen er han en tendensdikter; hans egne oppfatninger
i tiden preget diktningen (Gran 1923:39) – så i motsetning til en forenklet
framstilling av Balzac, lot han meningene gjennomstrømme verkene. Det er sagt
at tendensdiktningen forfaller raskt, men det gjør det ikke hos Dickens -
trolig fordi han har universelle kjensgjerninger og allmenne problemstillinger,
som gjelder til alle tider – utover sin egen særegne tid og forfatterens
bemerkninger.
Dickens samfunnssyn
Som sagt var Dickens medlem av det radikale partiet, men
røsten hans var ikke som stemmekveg flest (Gran 1923: 42). Han hadde dyp
rettferdighetstrang. Han kalte det selv common
sense, og ble ikke revet med av slagord (Gran 1923:42). Han kjempet mot
statskirke-autoritet og inngrep i samvittighetsfriheten (Gran 1923:42) – altså tankefriheten.
Samvittighetsfrihet kan defineres som retten til å følge sin egen
overbevisning. Han var som liberale flest tilhenger av ikke-konformistiske
frikirke-mennesker, overfor statskirkegjengerne. Det var ikke slik at
sosialisme ikke eksisterte på denne tid, da han hadde skrevet sin mest sosiale
roman – Hard Times – ble han beskyldt
for å være sosialist (Gran 1923:43).
Utenlandsfart
Han reiste til De amerikanske stater i 1842, og var
begeistret for den frihet han oppdaget der. Han var også vel så mye lest i
Statene, som Storbritannia - kanskje fordi amerikanerne moret og nikket
hoderystende til de foreldede institusjoner og mangelfulle demokrati, enkelte hadde
reist ifra, i England (Gran 1923: 45) - og kanskje med tilsvarende sosial
elendighet? For – han ble verdsatt på grunn av sympatien med de fattige og
undertrykte (Gran 1923: 46). Han vekket kanskje latteren med sin angrep på
institusjoner og demokrati, mens han appellerte til medfølelse overfor
samfunnets utenforskap? Han motsatte seg
lovprisingen som han møtte (Gran 1923: 49). Kanskje var det på grunn av at
dette som hindret han i menneskelig fordypning, samt at han foraktet det
overfladiske? Han ble irritert og forbannet da han så slaveriet som eksisterte i
Sørstatene (Gran 1923: 52) – der Amerika gav seg ut for å være landet for
menneskerettigheter? Han kom tilbake til Storbritannia, enda tryggere enn da
han reiste ut; radikal og demokratisk (Gran 1923: 54). Det tok 25 år før han
vendte tilbake til Amerika – i 1867. Dette var en mer rendyrket
forretningsreise; Han trengte penger på grunn av sine åtte barn, og generell
gjestfrihet i det dickenske hjem, som kostet (Gran 1923: 60). Og turen var
innbringende, han leste blant annet fra sine bøker han hadde startet med et par
år i forveien med i hjemlandet.
Forfattergjerningen
Hans produksjon er så omfangsrik, det tok på sett og vis
aldri slutt (Gran 1923: 63). Han skrev hver dag, blant annet for å ikke få
skrivesperre (Gran 1923:63). Iløpet av sitt liv skrev han omlag 50.000 sider,
som omtrent vil si 4 sider til dagen i hans forfatterliv – absolutt alle dager
(1923:63). Og – løpet av disse sidene figurerer over 2000 personer, og han gir
i det minste ett trekk ved alle sammen (Gran 1923: 64). Alle mulige slags folk
er representert – og folk som har gjort inndelinger av disse menneskene, har
måttet ty til over 100 kategorier (Gran 1923:64). I forskjell til for eksempel
Emilie Zola, der samfunnsklassene lever og skildres isolert – lever de (bokstavelig talt) side om side i Dickens
verden.
Huslige Charles
Gran framhever Dickens evne til å gjør alt, alltid –
innenfor hjemmets vegger, hva gjaldt alt fra å slå i spiker til å hjelpe ungene
– eller gå spaserturer på 20 kilometer eller mer. Det var en usedvanlig driftig
kar, denne Charles Dickens (1923: 67). Han var ganske spe, og hadde skrøpelig
helse. Gran mener hans vinnende latter førte til at han levde såpass lenge som
han gjorde, i all indignasjonen over urettferdighet i verden (1923:69) – som han
dermed parerte. Og når han var satirisk så var det ”naboen” han alltid siktet
til, og aldri leseren (Gran 1923: 70) – et blant annet kjent komedietriks. Men,
ifølge Gran, var han framfor alt en humorist (Gran 1923: 70). Dette var ikke
skadefryd, men glede og lykke – og for å lese mer om denne distinksjonen, kan
du lese blogginnlegget om Søren Kierkegaard på dette nettstedet. Min kjenneskap
til Dickens er for begrenset til å skulle fastslå om det virkelig ikke er raljering som er Dickens anliggende, som
er min definisjon av satire, framfor skadefryd – som nok er hakket enda mer
ondsinnet, enn latterliggjøring. Han hadde en egen nese for å avsløre
lumpenhet, grusomhet, egoisme og hykleri
- noe som nok skyldtes hans psykologiske innsikt, i tillegg til en sterk
rettferdighetstrang?
Dickens humor
Av alle land, er det kanskje tyskerne, i den romantiske
perioden, som mest har ytret seg omkring humor (Gran 1923: 74). Selv om Dickens
var morsom, uttalte han seg ikke selv om humor - og hva det var for noe (Gran
1923: 76). Han dro liksom ikke fram essays i avisene om emnet. Dickens geni
finner vi sporer til i hans barne- og ungdomsår, det er der han plukker av
livets erfaringer, som var formativt som forfatter. Charles Dickens hadde ingen
ekstremt lykkelig barndom (Gran 1923:84) – og kanskje dette preget hans humor,
på et eller annet vis – som ikke var så nedsettende?
Dickens oppvekst
Han ble født i Portsmouth, 7. februar, 1812. Orlogskapteinen
John Dickens fikk åtte barn, og Charles var nest eldst. Charles viste tidlig
sine evner overfor blant annet faren, han sang og fremførte vittigheter med dramatisk frekkhet, som Anderson sier
(Gran 1923:86). Moren var sosialt
flink og hadde dannelse (Gran 1923: 89). Hun undervist e sønnen i engelsk, og
noe latin ( Gran 1923:89) – men var ganske så streng (Gran 1923: 91). Faren var
blant annet moraliserende (1923:93). Hun hadde sans for komiske typetegninger
(Gran 1923:91). Kunstneriske evner hadde Charles Dickens arvet fra begge
slektsider, det var særlig utøvende kunstnere – én livnærte seg som sangerinne
(søster), og to av brødrene var skuespillere (Gran 1923:91).
Dickens flytter
hjemmefra
Han bor ulike steder i England, men det er særlig stedet
Kent som sitter dypt i Charles Dickens (1923:93).
Dickens skriver og selger bøker, og kjøper i trettiårene Gadshill Place
(1923:94). Av inspirasjonskilder for Charles Dickens, levde alle omtrent 100 år
før Dickens: Defoe, Smollett, Fielding og Goldsmith, blant annet (1923:100).
Formell skolegang hadde han lite av (1923:101). Han hadde en sterk interesse
for teater (1923:104), og trolig var han en talentfull utøver selv?
Mer om Charles Dickens
vil følge.
