Det har vært en hard og tungvint last,
det har vært drømmer som brast
Ikke alltid vil folk deg godt
Mange bra, for all del,
og en og annen sjel
har gitt det de kan, som var flott
Men du kan da ikke vite, hvor røttene slår rot
Vet ikke hvor røttene slår rot.
Du har passert både sjø og land
Gjort alt det du kan
Noen krevde mer enn du kunne gi
Hvor var din plass?
Du var sulten, du var tørst
Frykt, du ser, får bli en mager trøst.
Men du kan da ikke vite, hvor
røttene slår rot
Vet ikke hvor røttene slår rot.
Jeg hadde en jente som stod meg nær
Hun hadde kinn som kirsebær
Og vi holdt hverandre kjær, selv om ting var stritt
Men plutselig kom en dag
Da skiltes vi lag
Vår kjærlighet må ha vært Gudegitt
Men du kan da ikke vite, hvor
røttene slår rotVet ikke hvor røttene slår rot.
Jeg hadde en jente som stod meg nær
Hun hadde kinn som kirsebær
Og vi holdt hverandre kjær, selv om ting var stritt
Men plutselig kom en dag
Da skiltes vi lag
Vår kjærlighet må ha vært Gudegitt
Vet ikke hvor røttene slår rot.
Hvis du ser meg gå forbi
Og tenker – han er fri
«skulle ønske jeg var i hans sko.»
Så spenn fast dine bein, i kjøkkengulvets plank
Du har tak, seng, vegger og kopp med hank
For jeg kan da ikke vite, hvor
røttene slår rot
Vet ikke hvor røttene slår rot.
Vet ikke hvor røttene slår rot.
No comments:
Post a Comment