Bevar handlingsregelen, tross «ekstraordinære utgifter»

Regjeringen foreslår å hente penger til nytt regjeringskvartal og innkjøp av ny fregatt, som forliste etter skipskrasj. Det vitner om lite prinsipiell tenkning, og kan være økonomisk svært farefullt.   

Analogien til dagens markagrense rundt Oslo er slående, og illustrer politikkens ABC: Det går den vei høna sparker. Begynner man å forrykke markagrensa, ligger veien åpen for å ta stadig mer av skogens tre-reserver. Det samme kan sies om Oljefondet. Begynner man å gå utenom ordinære budsjetter, for å finansiere det man definerer som «ekstraordinære utgifter,» så er det ikke grenser hvor mange ekstraordinære utgifter man kan ha. Det er inflasjonsdrivende og kan overopphete økonomien.  

Hva er «ekstraordinære utgifter»

Dette minner meg også om en tidligere TV2-reportasje eller dokumentar, som satte søkelyset på vann-nettet rundt omkring i landet. Det er så utslitt, og mangfoldige milliarder trengs for å skifte ut et nett som flere steder er fullstendig kaputt etter 100 år under jorda. Hvorfor ikke kalle en utskiftning av vann- og kloakknettet som en ekstraordinær utgift, som man måtte gå utenom budsjettet for å finansiere? Faren er derfor at alle utgifter som er langsiktige investeringer kan defineres som en ekstraordinær utgift, og da er karusellen i gang. Hva blir det neste man går utenom budsjettet for å hente penger til? Du kan lese hva jeg tidligere har ment om oljepengebruken: Her!

Hva er handlingsregelen?

Handlingsregelen er en slags lov etter Jens Stoltenberg, som fikk tverrpolitisk støtte, for å forvalte vår oljeformue, og kanalisere noen av pengene inn i ordinære budsjetter. De første pengene som ble avsatt i Oljefondet, ble gjort av Willoch-regjeringen, og siden den tid har Oljefondet vokst. Man hadde ikke funnet en god måte å forvalte eller bruke disse pengene, før Handlingsregelen kom, i 2001. Handlingsregelen sier «Statsbudsjettet årlig kan få tilført inntil 3 prosent av det Statens pensjonsfond utland (oljefondet) er verdt ved årets begynnelse.» Tidligere har tallet vært 4 prosent, men det er nå endret til 3 prosent – fra februar 2017. FrP har tatt til ordet for å heve nivået, eller forholde seg noenlunde rundt omkring regelen - for å sikre flere investeringer som er av vekstfremmende karakter. Det er også en definisjonssak, det er mye som kan være vekstfremmende. Dette kan åpne for offentlig ødsling av penger på diverse områder, som knuser handlingsregelens bremser. Unge Venstre og KrF har vært pådriver for å begrense oljepengebruken, for å forhindre inflasjon og spare mer av pengene til framtidige generasjoner. Jeg har tidligere tatt til orde for å bevare Handlingsregelen, men at jeg er mer usikker på om den skal være 3, 4 eller 5 prosent. Men – det vesentlige er at vi har en handlingsregel, og hvordan man til enhver tid disponerer pengene til ledig kapasitet i økonomien, uavhengig om den er på 3 eller 5 prosent. Enkelte områder kan tåle økonomisk tilførsler, andre områder ikke – derfor er det vesentlig hvordan pengene disponeres.

Hvordan brukes oljepengene?

Oljefondet er i dag på 8500 milliarder. Oljepengene – som i hvert fall har fått den pedagogiske betegnelsen «Statens pensjonsfond Utland» - skal gå til diverse områder på Statsbudsjettet, og det eksisterer egentlig – egentlig – ikke retningslinjer. Også derfor er det viktig å bevare en handlingsregel, som – uansett hva som skjer ute i verden – bringer og samvittighet til nåværende generasjon at vi forvaltet pengene så godt vi kunne. Jeg håper framtiden er lys!    

Dette er på sett og vis det flotteste jeg hører

I hvert fall for tiden.

Det er toner av Beethoven, og originaltekst Goethe. I norsk oversettelse tror jeg det er Terje Nordby. Hvis ikke det er André Bjerke, som også har oversatt teksten ved en anledning.

Så får enkelte bite i det sure eplet, hvis de synes Tramteatret smaker surt.

Kan umulig tenke seg at det ikke skulle finnes noe mer, når man hører så vakker melodi - og tekst. Spill den gjerne høyt, via Spotify! Flott låt! 

Kunngjøring

Riksbladet er i ferd med å passere 1000 sider.

Kunngjøringer er noe av et morsomste jeg leser i aviser. Det får vi komme tilbake til.

Nå kunngjør vi at Riksbladet er 2-3 artikler, av gjennomsnittlig størrelse (2 sider), før vi passerer den magiske 1000 siders grensen. Det skulle derfor være artikler for noen å enhver sin smak, innenfor temaet «samfunn.»

Målingen gjøres med utgangspunkt i at alle artikler teller minst én side, med illustrasjonsfoto til alle artikler - uansett hvor liten artikkelen måtte være.  Riktignok er skriftstørrelsen liten (11 punkts skrift), og magasinet hadde derfor vært langt lengre med vanlig 12 punkts størrelse.

Litt statistikk: Den gjennomsnittlige artikkelen er nærmere to sider, men Riksbladet har tradisjon for å presentere lange og helt korte artikler. Det vil nok bli flere artikler rundt gjennomsnittet framover.

Tilbake til 90-tallets muligheter for budsjettslalåm?

I dag er de slik at en samlet knippe av partier må stå bak hele budsjettet. Slik var det ikke inntil Budsjettreformen (1997), da kunne man hente vekslende støtte for de ulike budsjettposter. Har det så mange positive virkninger at vi burde gå tilbake til tidligere modell?

I dag er de slik at regjeringen må hente støtte for budsjettet, enten med KrF – eller man kunne for så vidt hentet støtte fra budsjettsamarbeid med Arbeiderpartiet. Slik var det ikke før 1997. Da kunne man hente vekslende støtte. I dagens situasjon ville det innebåret budsjettsamarbeid med Arbeiderpartiet i noen saker, KrF i andre. Fra og med Statsbudsjettet 1997 ble denne ordningen umuliggjort. Årsaken var vel stadig flere krav fra opposisjonen om flere og flere utgifter, mens man ikke var like opptatt av inndekningen. Dette kunne føre til stadig ekspanderende budsjetter, der regjeringspartiene for så vidt måtte finne inndekning – særlig fra sentrumspartier utgiftspåførsel, derav klengenavnet «utgiftspartiene» i enkelte høyreorienterte kretser. Arbeiderpartiet nøt godt av denne ordningen på 90-tallet. Arbeiderpartiet satt alene med makten fra og med 1990 til 1997. Partiet fikk en oppsluyning ved Stortingsvalget i 1989 på 34,3 prosent, mens det ved valget i 1993 fikk en opplsutning på 36,9 prosent. Med rundt 1/ 3 av stemmene, kunne de gjennom slalomkjøring i Stortinget vedta budsjetter – slik man alltid har gjort i lovsaker. Hovedpoenget med å ikke tillate slalåmkjøring, er selvsagt den ekspanderende pengebruk den kan ha – og derav inflasjonsdrivende innvirkning på norsk økonomi. Koblet sammen med at man tidligere hadde en politisk underlagt Sentralbank, kunne det føre til at man ikke satt opp renten – for å inndra kjøpekraft – i perioder der dette var nødvendig.

Sentralbankens uavhengighet

Flerpartisystemer operer oftere med uavhengige sentralbanker, i motsetning til majoritetsdemokratier eller demokratier etter Westminister-modellen. I Norge ble Sentralbanken uavhengig ved Sentralbankloven av 1985, da Sentralbanken fra og med denne tid skulle fastsette renten. Hovedhensikten med det er blant annet av Norges Bank kan bremse kjøpekraften ved å heve rentenivået, dersom eksempelvis offentlige budsjetter er for ekspansive eller det private forbruket er for ekspanderende – samt for så vidt begge deler. Ekspansive statsbudsjetter – ved slalåmkjøring – kan derfor reduseres uheldige virkninger av ved at Sentralbanken hever renten. For de som er for større offentlig intervensjon i økonomien kan derfor slalåmmodellen virke fristende? Men selvsagt – man trenger ikke benytte seg av denne muligheten. Da man tidligere la rentenivået og andre av Sentralbankens virkemidler under regjeringsapparatets kontroll, kunne derfor regjeringen i større grad gamble med rentenivået, for å sette budsjettpolitikken i et mer fortreffelig lys? Og – kanskje var dette noe av årsaken til det høye inflasjonsnivået i Norge og Europa på 1970-tallet? Vi kan anta det. Men det ville ikke ha skjedd i dag ved en uavhengig sentralbank, som kunne bremse inflasjonen ved å heve renten.

1990-tallet parlamentariske situasjon

Gitt de nevnte oppslutning for Arbeiderpartiet, kan man si at Arbeiderpartiet (etter Syses fall) i perioden 1990 – 1993, hadde flertall sammen med Senterpartiet og KrF. Fra og med 1993 hadde Arbeiderpartiet flertall sammen med vekslende konstellasjon av SV, Senterpartiet og KrF – der 2 av 3 krevdes for å skape flertall. Men man kunne altså veksle – om budsjettet. Denne konstruktive opposisjonen gjorde at Arbeiderpartiet kunne sitte med makten som eneste regjeringsparti. Arbeiderpartiet kunne også finne sammen med Høyre i enkelte budsjettsaker. Vekslende samarbeid er en selvfølge i lovsaker, men har ikke vært alltid like ønskelig om budsjettet – fordi man må tenke «helheten» og ikke skape «unødig utgiftsvekst.» Ordningen med budsjettslalåm burde derfor kanskje vekke større interesse i venstrekretser, enn på høyresiden. Og – det kan tenkes at vekslende støtte har større oppslutning blant sentrumspartier. De kunne da dannet regjering som sentrumsfraksjon, og hentet vekslende støtte – hos Arbeiderpartiet i noen budsjettsaker, og hos Høyre i andre.

36,9

Det berømmelige og kjedsommelige 36,9-ultimatumet fra Torbjørn Jagland gikk ut på at man ikke ville sitte ved makten lenger, dersom Arbeiderpartiet gikk tilbake fra forrige Stortingsvalgs rekordoppslutning på 36,9. Kritikerne hevder selvsagt dette var en bommert, siden dette åpnet mulighetene for en borgerlig regjering fra sentrum. Annen kritikk som har blitt anført er at det vesentligste er Stortingets sammensetning, som ble bedre i 1997 enn ved foregående valg: Man kunne skaffe flertall sammen med flere og færre partier. Det den folkelige historieskriving sier lite om var det stadig økende «Stortingsregjeri» som vokste fram, og som varte fram til Den Rød-grønne regjeringens tiltredelse i 2005: Stortinget fikk økende makt, ved at de vedtok utgifter, uten å skaffe inndekning. Omdisponering av milliarder ble stadig større, og hva som var regjeringen – kontra Stortingsflertallets politikk – var til slutt vanskelig å se. Derfor ble Budsjettlovgivingen omlagt fra 1997. Også dét burde Jagland sett før han kastet kortene, fordi det ville displinere utenforstående budsjettkamerater. Da Bondevik I-regjeringen (1997 – 2000) tiltrådte, hentet man vekslende støtte. Men dette måtte gjøres me henholdsvis høyre- og venstresiden, ulike år.

Bøhlers utspill

Jeg synes Jan Bøhler (Ap)er en dyktig Stortingsrepresentant. Jeg er derimot noe uenig i hans siste utspill om at skifttende budsjettsamarbeid skaper mer ustabile mindretallsregjeringer. Arbeiderparti-regjeringene på 1990-tallet var ikke ustabile. Og også et parti som Høyre kunne ha tjente på skiftende samarbeid, både til høyre og til venstre for seg – vedrørende budsjettet.Men – det viktigste: Jeg tror partiene kunne gjennomført flere saker og politisk spørsmål fra ett år til det neste, hadde man fått realisert en større del av folkeviljen samtidig.

Jeg har ikke tatt endelig stilling til dette spørsmålet, så hva mener du? Kommentarfeltet er åpent under.

Du kan lese Jan Bøhlers kronikk: Her! 

Det kan gå veldig bra for Sverige

Landet har stablet på beina et blokkoverskridende samarbeid mellom Socialdemokraterna, Centern, Liberalerna og Miljøpartiet. Vi spår at dette kan gå riktig så godt, men det vil nok neppe være uten bruduljer.

Svenskene har vel for første gang i historien dannet en blokkoverskridende regjering. Det er ganske oppsiktsvekkende, siden landet i nordisk sammenheng har hatt en kampretorikk mellom blokkene. De borgerlige er nok mer borgerlige enn i Norge, og Socialdemokraterna har vært mer venstreorientert enn Det norske Arbeiderpartiet. Eksempelvis er Liberalerna (tidl. Folkpartiet Liberalerna) noe mer høyreorientert på inndelinger langs høyre/ venstre akser, enn hva tilfellet er for det norske søsterpartiet Venstre. Det samme kan sies å være tilfellet for Centern, tilsvarende Senterpartiet. Det blir spennende å se hvilke ministerposter de ulike partiene vil få, for gjennom dette kan man lese mye om hvilken politikk landet vil føre - hvor konfliktlinjene skal gå, og hvor de ikke skal gå. Dette er av stor betydning, men særlig med tanke på å utelate Sverigedemokratene fra regjeringsinnflytelse, kan dette gå bra – og Riksbladet stiller seg meget positiv til samarbeidsprosjektet. 

Skandinavisk pionerprosjekt

Danmark har historisk vært mest kjennetegnet av konsensus, hvor blokkoverskridende samarbeid – om ikke regjeringsdeltakelse på tvers av blokkgrensene, lenge preget dansk politikk. Det er først de senere årtier man har fått blokkdeling (rød versus blått) også der. I Norge har som kjent den borgerlige avhopperen Senterpartiet inngått på rød side det siste, drøye tiåret – men man hadde også samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet (og Senterpartiet) på store deler av 90-tallet, om Statsbudsjettet. Selv om samarbeidet ikke var formalisert regjeringsdeltakelse, har man også god tradisjon i Norge for samarbeid på tvers av sentrumslinjen. For øvrig – hele Bondevik I-regjeringens prosjekt (1997 – 2000) var vekslende samarbeid mellom rød og blå blokk, med et visst hell. Men nå skjer det for første gang i nyere tid i Skandinavia at et rendyrket liberalt parti inngår i regjeringskontorene sammen med sosialdemokratene – i et land hvor de i utgangspunktet står ganske langt fra hverandre, også til å tilhøre de respektive partifamilier. Det kan by på motstand. Og det vil det nok. Det kan samtidig by på de beste sentrumsløsninger.

Europeiske fargesprakende koalisjoner

Man må vel til Benelux-landene for å finne et tilsvarende samarbeid mellom liberale og sosialdemokrater i etterkrigstiden.  I Nederland etablerte Kok-regjeringen et samarbeid mellom liberale fraksjoner og sosialdemokrater, under ledelse av sosialdemokraten Wim Kok (1938 -2018) – som representerte den sterkeste partifraksjonen. VVD og D66 er to liberale partifraksjoner, henholdsvis høyre- og venstreliberale. Målet til denne regjeringen var skapelse av arbeidsplasser, etter flere år med stagnasjon i Nederlands økonomi. Middelet var skattereduksjon, igangsettelse av store samferdselsprosjekter i keynesiansk ånd, og få bukt med den svulmende utenlandsgjelden. De førte også en liberalisering på andre ikke-økonomiske områder – som  likekjønnede ekteskapsinngåelse, aktiv dødshjelp og prostitusjon, saker som hadde tørst gjenklang i D66.  Mye av dette er nok aldeles ikke aktuelt i Det svenske folkhemmet, men man kan nok forvente en noe mer frislippspolitikk – både økonomisk og politisk, til forskjell fra den foregående regjering av sosserna. Regjeringen Kok vant valget i 1998, og den andre Wim Kok-regjeringen satt til 2002. Sosialdemokratiske PvdA og liberale VVD styrket seg, på bekostning av D66, med en dertil svak opposisjon. Mye av regjeringens tidligere politikk ble videreført til de falt i 2002. Da kastet D66 inn håndkledet. Ellers er det Tyskland som blinker seg ut som landet hvor sosialdemokratene har samarbeidet med de liberale, men da må man helt tilbake til 1960-tallet. Grunnet de særegne politiske forhold i Vest-Tyskland på denne tiden, er kanskje ikke sammenlikningen like relevant – også med tanke på hvor langt tilbake i tid man går.

Riksbladet har særlig tro på at det vil gå godt i svensk økonomi i årene som kommer. Med tanke på lærdommer fra Wim Koks regjeringstid er det også et prosjekt som ikke trenger å være kortvarig.

Vår nyttårskonsert 2019

I år har vi den glede å tilby en helt spesiell nyttårskonsert.

In concert: Bert Kaempfert