Bevar handlingsregelen, tross «ekstraordinære utgifter»

Regjeringen foreslår å hente penger til nytt regjeringskvartal og innkjøp av ny fregatt, som forliste etter skipskrasj. Det vitner om lite prinsipiell tenkning, og kan være økonomisk svært farefullt.   

Analogien til dagens markagrense rundt Oslo er slående, og illustrer politikkens ABC: Det går den vei høna sparker. Begynner man å forrykke markagrensa, ligger veien åpen for å ta stadig mer av skogens tre-reserver. Det samme kan sies om Oljefondet. Begynner man å gå utenom ordinære budsjetter, for å finansiere det man definerer som «ekstraordinære utgifter,» så er det ikke grenser hvor mange ekstraordinære utgifter man kan ha. Det er inflasjonsdrivende og kan overopphete økonomien.  

Hva er «ekstraordinære utgifter»

Dette minner meg også om en tidligere TV2-reportasje eller dokumentar, som satte søkelyset på vann-nettet rundt omkring i landet. Det er så utslitt, og mangfoldige milliarder trengs for å skifte ut et nett som flere steder er fullstendig kaputt etter 100 år under jorda. Hvorfor ikke kalle en utskiftning av vann- og kloakknettet som en ekstraordinær utgift, som man måtte gå utenom budsjettet for å finansiere? Faren er derfor at alle utgifter som er langsiktige investeringer kan defineres som en ekstraordinær utgift, og da er karusellen i gang. Hva blir det neste man går utenom budsjettet for å hente penger til? Du kan lese hva jeg tidligere har ment om oljepengebruken: Her!

Hva er handlingsregelen?

Handlingsregelen er en slags lov etter Jens Stoltenberg, som fikk tverrpolitisk støtte, for å forvalte vår oljeformue, og kanalisere noen av pengene inn i ordinære budsjetter. De første pengene som ble avsatt i Oljefondet, ble gjort av Willoch-regjeringen, og siden den tid har Oljefondet vokst. Man hadde ikke funnet en god måte å forvalte eller bruke disse pengene, før Handlingsregelen kom, i 2001. Handlingsregelen sier «Statsbudsjettet årlig kan få tilført inntil 3 prosent av det Statens pensjonsfond utland (oljefondet) er verdt ved årets begynnelse.» Tidligere har tallet vært 4 prosent, men det er nå endret til 3 prosent – fra februar 2017. FrP har tatt til ordet for å heve nivået, eller forholde seg noenlunde rundt omkring regelen - for å sikre flere investeringer som er av vekstfremmende karakter. Det er også en definisjonssak, det er mye som kan være vekstfremmende. Dette kan åpne for offentlig ødsling av penger på diverse områder, som knuser handlingsregelens bremser. Unge Venstre og KrF har vært pådriver for å begrense oljepengebruken, for å forhindre inflasjon og spare mer av pengene til framtidige generasjoner. Jeg har tidligere tatt til orde for å bevare Handlingsregelen, men at jeg er mer usikker på om den skal være 3, 4 eller 5 prosent. Men – det vesentlige er at vi har en handlingsregel, og hvordan man til enhver tid disponerer pengene til ledig kapasitet i økonomien, uavhengig om den er på 3 eller 5 prosent. Enkelte områder kan tåle økonomisk tilførsler, andre områder ikke – derfor er det vesentlig hvordan pengene disponeres.

Hvordan brukes oljepengene?

Oljefondet er i dag på 8500 milliarder. Oljepengene – som i hvert fall har fått den pedagogiske betegnelsen «Statens pensjonsfond Utland» - skal gå til diverse områder på Statsbudsjettet, og det eksisterer egentlig – egentlig – ikke retningslinjer. Også derfor er det viktig å bevare en handlingsregel, som – uansett hva som skjer ute i verden – bringer og samvittighet til nåværende generasjon at vi forvaltet pengene så godt vi kunne. Jeg håper framtiden er lys!    

Om oljefondet og øremerking

Oljefondets penger bør fortsatt brukes gjennom statsbudsjettet og dets ulike poster - ikke øremerkes. 

Oljeøkonom Øystein Noreng har et viktig innspill i Aftenposten, som innbyr til refleksjon over hva oljepengene og oljeformuen går til. I dag sluses penger fra Oljefondet inn i de ordinære statsbudsjettene, gjennom den såkalte handlingsregelen. Øystein Norengs poeng er at oljekronene bør øremerkes mer, til spesialfelt som forskning. Saken i Aftenposten kan du lese her

For det første vil jeg berømme Øystein Noreng for å reise en særdeles viktig samfunnsdebatt, som i bunn og grunn handler om nasjonens framtid. Jeg er enig i Øystein Norengs hovedpoeng, slik jeg leser han: At mer penger bør gå til forskning og (nærings)utvikling. Denne bloggeren har nylig blogget om tidligere statsminister Gunnar Knudsen, som viste viktigheten av å investere penger som skaper produktivitetsvekst. Her tror jeg både Øystein Noreng og Gunnar Knudsen (og meg) er helt på linje. Men å skulle øremerke oljepenger er det mange innsigelser imot, og jeg vil her ta opp to av dem.

For det første er det slik at alle skatte- og avgiftskroner i dag går til en eneste stor pott, som kalles Statsbudsjettet – og noe settes på bok på grunn av tilskuddet fra oljefondet. Slik kan det også ses på. Det er ikke slik at det som tas inn i veisektoren, gjennom bensinavgift, årsavgifter og bompenger øremerkes til vei, alt i sammen. På den ene siden kan man derfor argumentere for at bilen er blitt en melkeku, fordi det finansierer og kommer andre sektorer til gode. En argumentasjon det er hold i, men som jeg er imot, grunnet de etiske betenkeligheter og eksternaliteter miljøskade skaper. At oljefondet finansierer sektorer utenfor det som kan relateres til sektorområde ser jeg derfor ikke noe store farer ved.

For det det andre, er det ett poeng som aldri nevnes i debatten om oljeformuen – noe uvisst av hvilken grunn. Det er ikke slik oljevirksomhet ikke er næringsvirksomhet, som annen virksomhet. At vi derfor ikke bruker opp alle pengene bør ses på som både et mål og en bonus. Jeg synes det er forunderlig av dem – hvis de fortsatt finnes – som ikke vil bruke noe oljekroner. Blant annet finner du sporer til slike tilhengere av dem som vil senke handlingsregelen til 3, kontra 4 prosent, av Oljefondets størrelse. Hadde det ikke vært for Jens Evensen, vil jeg tro, så hadde nettopp oljevirksomheten blitt sett på som en hvilken som helst annen næring. Da han – i hvert fall indirekte – argumenterte for at dette var noe av Norges arvesølv, en ikke-fornybar ressurs – satte det oljevirksomheten i en særstilling, ved at betydelige skatter og avgifter for oljen skulle tilkomme staten. Mitt hovedpoeng er at det bør ses på som inntekt fra næring, og derfor bør det som prinsipp tilfalle diverse sektorområder – fordi det er Ola Nordmanns felleseie, som også har glede av næringsskatt. At ikke Ola Nordmann skulle ta del i våres felles naturressurser synes jeg derfor er urimelig.

Jeg synes Øystein Norengs poeng er viktig, og bør gi oss perspektiver på hva oljekronene går til. Men – jeg synes vi kan diskutere dette innenfor statsbudsjettets rammer, som er langt mer fleksibelt enn øremerking. Og jeg skal argumentere med to punkter for dette:

For det første kan man gjennom Statsbudsjettet kanalisere penger der det er rom for det i økonomien. Og skulle øremerke eksempelvis det aller meste til forskning, har vi eksempelvis ikke nok forskere til. Og – også her reiser det spørsmålet: Hvilken forskning? Ved å kanalisere pengene gjennom statsbudsjettet (til eksempelvis bygging av offentlige kontorer i nedkonjunkturperioder, fordi hender er frigjorte) vil derfor bruke hulrom i økonomien til enhver tid. Den fleksibiliteten som handlingsregelen gir, er ganske genialt ut i fra keynesiansk tenkning.

For det andre, som bidrar til å illustrere det første, så jeg en TV2-dokumentar en gang. Den illustrerte det overforbruk som kan oppstå ved øremerking. Det dreide seg om en av landets havnebasseng, der en lovhjemmel sa at: «Alle penger som tas inn i havna, skal brukes i havna.» Det er begrenset hvor mye man kan utstyre en havn, derfor førte pengene til diverse fester og markeringer. Det illustrerer kanskje best hvilken overforbruk som kan oppstå ved øremerking, og øremerkingens farer.

Kunne skrevet langt lenger. Jeg ønsker svært velkommen til Øystein Norengs innlegg, men mener den bør tas innenfor rammen av statsbudsjettet, og ikke avsondres oljefondet. 

Markeds- og statsintervenering? En avveining

Mye misforstått skrives eller formidles om statens plass, gjerne utifra såkalte frihetlige synsvinkler. Slike perspektiver er for alvorlige til å forbigå uten en viss pekestokk og forsøk på bevisstgjørelse og kreativitet.  Hovedanliggende er at makt skal begrenses eller innskrenkes, enten den tilhører enkeltpersoner eller sammenslutninger, i privat/ offentlig sektor. Man kan ikke gjøre hva man vil. Selvsagt har vi fullmakter, men makt kan – kan - korrumpere. Noen skal ha makt, eksempelvis ved avståelse i hierarkier - og selvsagt skal lojalitet forventes. Det er vel viktig å si at makt oftest virkeliggjør, framfor å korrumpere? Men det viktigste er å forhindre vilkårlig maktutøvelse.

Liberalismen knyttes ofte til en begrenset stat - man kunne idag like gjerne kalt det for begrenset marked. Hensikten er stats- eller markedshjelp – for å virkeliggjøre menigmanns frihetsfølelse eller – utfoldelse.  Men det viktigste er at vi idag diskuterer innenfor rammen av liberaldemokratiet slik at vi er innenfor – også for framtiden.

Å hefte begrepet fri til statsskeptsisme har først og fremst av en historisk-deskriptiv verdi, og man bør se større trussel i begrepet misbruk av makt – framfor statfiendtlighet. Staten og aktører bør framover ses på som en hjelper, i form av ansvarsbegrepet - framfor makt. Ordet makt er kanskje for flittig i bruk?  .

Den viktigste oppgave for staten er idag å sikre våre friheter. Som vi tidligere har sagt – all poltikk bør springe utav av våre naturrettigheter eller menneskerettigheter; Hva har vi rett til som mennesker? Sivilt, politisk og sosialt? Norge står i en særstilling på grunn av Oljefondet,; Vi står i finansiell posisjon til å virkeliggjøre hverandres liv. Også av disse hensyn er det særlig ikke i Norge formålstjenelig å være statsskeptikere, men ha et positivt syn på hva staten kan tilrettelegge for, uten av det offentliges andel av BNP nødvendigvis vokser. Vi kan gjøre ting annerledes?

Begrenset stat, ja selvsagt - likefullt skal man sørge for begrenset marked – for mennesket skal av diverse årsaker heller ikke overlates til et markedskreftenes frie spill?

Liberalismens utgangspunkt har altså historisk vært bekjempelse av den absolutte stat – eneveldet. Man kan derfor stille spørsmål om det var staten de klassiske tenkere var imot? Dette er svært interessant. Det kan sikkert vanskelig gjøres noe klart skille – sannsynlig var de kritsik til urettmessig maktutøvelse. Og derfor betrakte liberalisme som statsskeptisme, er derfor ikke nødvendigvis riktig. For framtiden.