Oaselandet – en juletale

Flott låt!

Vi er i ferd med å legge bak oss et unntaksår. I Ål i Hallingdal er det en person som har begynt å lage bremsespor med sin Toyota Corolla. Du synes kanskje det høres rart ut, men nøden lærer folk å spinne. Dette gjør han hver morgen, uvisst hvorfor. Men sant, det er flott? Virketrangen kjenner som regel ikke alltid sine grenser.

Vi står fast med hovedbudskapet i våre foregående juletaler, og mener de fortsatt inneholder vesentlige, berettigede meninger. Jeg vil derfor ikke gjenta store deler av det vi har sagt tidligere – men berøre andre forhold som er spesielt aktuelt i det året vi både har bak oss, og foran oss.

2020 vil gå inn i historiebøkene, som et etterkrigsår vi ikke har sett maken til. 2020 har for hele vår sivilisasjon vært et anno grasat. Krigsliknende tilstander har ført til mange tanker, hos alle. Det viser blant annet hvor sårbare vi er for uforberedte hendelser, i vårt velsmurte hverdagsmaskineri. Det viser hvor glade vi er i hverandre. Det viser verdien av vilje og samhold – der særlig det siste har vært vårt mantra, gjennom flere år. Vår største fiende i Norge  er mistroen til hverandre. Den største trusselen ligger i oss selv. Men vi ser ut for å klare det igjen – Norge, de store kampenes fødeland. Vi har tidligere pekt på viktigheten av å utvikle oss som Fredsnasjon. Dette er en tanke som har styrket seg og vist seg berettiget, i 2020. Leve freden! Hvilke tanker gjør vi oss om framtiden? Hvilke verdensanskuelser har vi? Hvilke verdier, tanker og prinsipper mener vi skal være styrende. Ikke alt som er nytt er bra.

Norge er et land som har vært bedre rustet enn de fleste, til å takle en slik krise – blant på grunn av at vi har et likvidetsvelv. Norge er på mange måter et Oaseland. Men våre finansielle reserver er ikke utømmelige. Vi er imidlertid en flokk som har en arv å vise til – å kunne dra lasset sammen. Dette er langt viktigere, enn sedler. Vårt åndelige fellesskap synes å kunne være grensesprengende. Vi ser store gleder i at vi har mynter til å skjøtte vårt bo. Dette må derimot ikke bli noen hvilepute – vi dessverre ser mange tendenser i retning av. Blir vi for late eller sedate etter hvert, i Norge? Men å ikke benytte seg av Petroleumsfondet, til å komme mindre økonomisk eller materielt svekket ut av krisen, har heller ikke for oss vært noe alternativ. Vi skulle ønske regjeringen satte i gang en slags New Deal, når en vaksine nå er i anmarsj. Finansiell kompensasjon for tapte inntekter er vel og bra – men å redde stumpene, skaper ikke nok iver. Vi synes regjeringen har gjort en meget god Koronajobb. Men vi kan også benytte denne anledningen til å bygge Framtidens Norge. Et slags New Deal kunne brukes for å få fart på Fornebu og distriktene, for Norge kunne kommet langt lengre i vår samfunns- og næringsutvikling, enn hva vi er i dag. New Deal slo vi et slag for i fjor, og vi gjør det igjen. Når 70 av BNP snart består av offentlige utgifter og investeringer, er det på tide å få varsellampene til å lyse. Vi må satse ikke bare på det offentlige. Vi kan bruke pengene annerledes.  Vi kan bruke det offentlige til å sikre privat etterspørsel. Med det mener vi ikke effektiviseringsjag i det offentlige, men rett og slett styrke det private entreprenørskap, uten at det rokker ved vårt offentlige engasjement. Norge har ikke kommet langt nok. Vi ser uheldige utviklingstrekk. Entusiasme og kreativitet er egenskaper eller ferdigheter vi ikke er flinke nok til å dyrke fram her til lands. Vi er for lite flinke til å tenke utenfor boksen; Bort fra konformitet og konvensjoner – i vårt generelle tankesett. For mye maktkamp ser vi også tydelige tendenser av i samfunnet, i betydning uvennskap, og dette blir det ikke mindre av når markedene skrumper inn eller trekker seg sammen. Fiendtlighet er viktigere enn noen gang å bekjempe, vi må strekke oss – for å gjøre overgangen til morgendagen minst mulig smertefull. For oss selv, er det det beste. Vi må være måteholdne, og ikke overvurdere eller glorifisere egeninnsats. Når ting blir tøft, vanskelig eller folk føler seg sviktet, kan ting bli shakespeaersk. I de nære relasjoner kan det være en løsning å være snill. På makroplan er tanken gjerne at vi klarer oss i alle tilfeller, på grunn av gass og petroleum, men verdenshistorien er full av eksempler på sterke nasjoner resignasjon og nasjonalstaters vekst og fall – tross store innbringende inntekter. Vi kan nevne Spanias velmaktsdager, Inkariket og Den nederlandske syke, som fåtallige eksempler – blant flere. Kriser og sammenbrudd kan selvsagt også ramme Norge.

Mens vi i fjor slo et slag for den offentlige bærebjelke i samfunnet, vil vi år slå et slag for det private motoren. For mens det offentlige gjør en formidabel oppgave å ruste oss og ivareta oss som mennesker, er vi avhengig av privat skapertrang, for å realisere lykke hos hver enkelt, og i siste instans sikre velferdsstatens bæreevne. Å tro på menneskets muligheter og evner er humanisme. Og dét burde være partioverskridende. Vi har en forpliktelse overfor våre medmennesker og sivilisatoriske utvikling, til å heie på hverandre. Til å være et medmenneske. Vi skal ikke være kritiske til hverandre, når det ikke finnes grunn til det. Vi skal ikke hegne om vår snevre egeninteresse – for å være for jeg-sentrert er verken gagnlig for seg selv, eller samfunnet. Å være åpen for andre mennesker, er gledesbringende, og har dyptgående røtter i vår tankekanon. Vi står i en forpliktelse overfor framtiden og generasjoner etter oss til å forvalte vår arv med den største klokskap. Men ikke alt består av arvet gods og tanker – vi kan bli langt flinkere til å lytte til utlandet og deres idéer, impulser og tradisjoner. Vi er ikke utlært, i Norge. I en sammenvevd verdensøkonomi finnes det ikke en avgrenset kake. Det beste bolverk imot tiltaksvegring, er å satse på den iboende, humane kapitalen, i mennesket – hvor vi dessverre ikke har utviklet oss godt nok. Vi må unne hverandre det beste.  Vi må satse på menneskene. Dette vil igjen styrke den sosiale kapitalen, bindingene mellom mennesker. Folk verdsetter nemlig dem som er interessert i en, og vil en vel. At det går for noen, gagner oss alle. Et samfunn som derimot er preget av usikkerhet og frykt vil alle typer integrasjon stagnere; Vi kan fort bli et ulykkeligere folk – og desintegrere. «Vi blir ikke bedre, ved å gjøre hverandre dårligere.»

«Gi meg solen, mor» - som Henrik Ibsen uttrykte det. Sol, vindkraft og det havet har forsynt oss med gjennom generasjoner, skal og må vi videreutvikle. Men vi skulle ønske Norge også ble et valfartssted for de gode skaperkrefter verden over – uavhengig alle de gratisprodukter som er blitt skjenket Norge, fra naturens side. Vi må bli flinkere til å framelske virketrangen. Vi må ikke synke videre ned i en bondetradisjon, avhengig av våre råvare- og naturressurser, kulturelt eller økonomisk. For vi har ikke spesielt gode forutsetninger her hjemme til å dyrke squash. Men vi kan bli verdensledende innenfor datafelt, og helsevarer – for å nevne noe. Vi må ta med oss alle visdomsordene fra Henrik Ibsen, og hans indirekte advarsel om å ikke bli et Ibsensamfunn. Vi kan alle være virtuoser, på hver og ens menneskefelt. Det er å tro på enkeltmenneskers unike, jeg. Vi er like, unike. Håper derfor du og folk rundt deg, i året som kommer, applauderer ditt skapende jeg. Enten det er innenfor revisjon, eller annen kreativ art.

Vi har særlig slått et slag for Europa, og deriblant EU, i året som har gått, samt også tidligere år. I en uforutsigbar verden kan vi måtte bøte med enorme kostnader ved å stå utenfor dette fredfulle prosjektet – som binder Europa tettere sammen, i en tid da Trumpetismen har vist at det er færre bindinger mellom oss, og Statene. Men våre oversjøiske forbindelser ligger fast. Verken mennesker eller nasjonalstater har de beste vekstvilkår alene. Som Adam Smith sa, er det mye glede, lykke og lovlydighet i den gjensidige avhengigheten. Joe Biden er, som Demokrat, en folkevalgt som ligger vårt tankemessige hjerte nær. Vi ser derfor fram til et gjensidig samarbeid i året som kommer. Og vi håper ellers Norge kan knytte seg tettere til europeisk samfunnsliv.

I året som har gått, har våre fem plattformer gått som normalt; Riksbladet, Kontroll- og kontortroll-komiteen, Komediefabrikken, TV 4 – og Forandrings- og forvandlingsdepartementet. Siden vi arbeider på våre fem felt – er noen perronger i året som er gått, kommet lengre enn andre. Ved årsslutt er også anledningen her til å oppsummere – også i en juletale. Under fanen liberaldemokrati har på sett og vis samfunnskultur vært gjennomgangstonen. I året som er gått har vi laget mye musikk, innunder TV 4. Det er vel blitt omkring 50 sanger i hvert fall, med ferdigstillelse av prosjektene «Det gryende landet» og «Fredrikstenkonserten for piano.» Et nytt prosjekt er underveis; «Ekornkvartetten» - med forventet fullførelse i 2021. Riksbladet har i år hatt rundt 70 artikler, og vi kommer i 2021 være et sted mellom 50 og 100 – i så måte. Det er allerede blitt annonsert at vi vil skrive om mulig koalisjonsregjering, og ellers vil historiske artikler, og emner fra vår verdensarv, priroiteres. Komediefabrikken er inn i sin fjerde sesong, og vi kan der vente oss omtrentlig 15 sketsjer – og de er på god vei allerede.   

Vi kommer også i Riksbladet prioritere utenriksanliggende, som ledd i vår tro på Utlandet. Vi har et særlig engasjement og bekymring overfor Storbritannia. Med deres Brexit, oppå et urokrevende år, er vi særlig opptatt av våre britiske venner. Storbritannia har i århundrer skyllet sin språklige, kulturelle og økonomiske varer inn på våre strender – og vi har hatt glede også av vår felles Forsvarsforståelse. Storbritannia har over 10 ganger flere mennesker enn Norge, likevel vet vi å hjelpe hvis vårt broderfolk i vest trenger støtte. Vi vet at våre brødre i øst, har hatt et særdeles anstrengende år, under pandemien - Sverige. Vi kan fortsette vårt samkvem med å handle varer fra alle himmelretninger, og vi kan fortsatt sende humanitær hjelp dersom situasjonen krever det. Vi elsker dere, Storbritannia og Sverige – og måtte våre bånd styrkes til det felles beste i året 2021. Våre utenrikspolitiske tanker går først og fremst til Storbritannia, Sverige – men også USA. Vi i Norge skal fortsatt verdsette og ivareta den fryktløse diskusjon. Ingen kyr, ingen kuer.   

Vi vil ønske deg en riktig god, fredfull jul.

Chris de Burghs velklingende jul

 Spiller i år en personlig julefavoritt fra yngre år. 

Enkelte CD-plater ble det i gamledager reklamert for på TV. Én CD jeg kjøpte i så måte, var en utgivelse av Chris de Burgh. På det albumet finner du en åpenbar julesang: Flott låt!

Sean Connery er død

Sean Connery døde 31. oktober, 90 år. 

Fra Kunnskapsforlagets Teater & Film-leksikon.

Hvis jeg skal karakterisere hans skuespillergjerning, og sikkert personlighet, var den majestetisk.

Jeg har ingen stor kjennskap til Sean Connery.

Har sett et par filmer – der vel ingen av dem er James Bond. De filmene jeg har sett av han er følgende, hvorpå jeg ikke kan si noe annet enn at han var meget god:

Robin Hood – tyvenes prins.

Jakten på Rød Oktober

Jeg kan også ha sett filmen De ubestikkelige, men her er jeg ikke sikker.

Min ønskeregjering: H, V, KrF og MdG – etter valget i 2021

De vil trolig oppnå 40 % oppslutning, og kan hente vekslende støtte med ett av følgende fire partier: Ap, Sp, SV eller FrP.

Da hadde vi fått både en konservativ og radikal regjering - passende for landet og Venstre. 

«Fredrikstenkonserten for piano»

Har i 2019/ 2020 laget 25 låter for å feire den endelige freden mellom Norge og Sverige.

Låtene er ikke lenger tilgjengelig via YouTube. Med unntak av enkelte spor. Men ønsker du å oppføre verket, kan jeg kontaktes for oppførelse.

De 25 sporene er:

1. Morgensonate over Fredriksten Festning

2. Kveldssonate over Fredriksten Festning

3. Sangen til Klokketårnet

4. Hymne til Gyldenløve Fort

5. Hymne til Dronningens bastion

6. Kruttmarsjen fra Fredriksten

7. Fredriksten våkner

8. Vinter på Fredriksten

9. Fredrikstens alminnelige hverdag

10. Våren på Fredriksten

11. Høst på Fredriksten

12: Sommer på Fredriksten

13. Hymne til Creetzensten

14. Fredrikstenhymnen for vilje og samhold

15. Fredrikstenhymnen for forenende løft og krafttak

16. Alminnelige fugler finner Fredriksten

17. Fredrikstens hvite dame

18. Fredrikstenoverture

19. Hymne til logistikkavdelingen på Fredriksten

20. Hymne til Fredrikstenspeidingen

21. Fredrikstenhymnen til den hjemkomne soldat

22. Hymne til storfint Fredrikstenbesøk

23. Hymne til solstreifet over Fredriksten

24. Fredrikstenhymnen til måneskinnet

25. Fredrikstenhymnen til en telegrafdue

Sven Wollter er død

Den svenske skuespillerkjempen ble 86 år.  

Fra Kunnskapsforlagets Teater & Film-leksikon.

Han døde i uken som var.

Sven Wollter kunne være magisk, og vi melder blant annet om hans bortgang som følge av at vi tidligere har skrevet om hans innsats i Anglagård.

Vi sveipet i denne artikkelen innom hans tolkninger av Leonard Cohen.

Den vest-svenske skuespilleren var tro mot både sin skuespiller-gjerning og sine kommunistiske idealer helt til det siste.

Vi spiller tittelsporet fra Anglagård, der Wollter figurerer i bildet. Flott låt!

Mine tre favorittlåter hittil med Stavangerkameratene

 1. Bare så du vett det        

 2. Shalala

 3. Ka e ord

Stift et region- eller institusjonsteater i Østfold

 

Østfold bør få sitt eget regionteater, for å styrke og organisere det lokale – og ellers nasjonale og internasjonale kulturlivet. Mener dette bør være i Halden.

Årsaken til å lokalisere det til Halden er at de allerede har to sceneflater. Det ene er at Norges eldste teaterbygg allerede ligger der; Fredrikshald Teater. Ved en institusjonalisering, kunne dette bygget vært brukt sporadisk eller ved spesielle anledninger, på årsbasis. Det egner seg ypperlig til 1700- og 1800-talls dramatikk – og ellers det som trengs, når haldenserne skal feire seg selv.

Det andre sceneområdet, er Fredriksten Festning. Her kunne man årlig oppføre faste spel – med eller uten særlig tilknytnng til Halden.

Så kunne man oppført et nytt teaterbygg, vis a vis Fredrikshald Teater, med en publikumskapasitet på rundt 250 – 300 seter. Det kunne også blitt bygget slik, at man kunne adskille salen med skillevegg, slik at man kunne få en mer intim atmosfære, for rundt 100 besøkende.

Jeg mener dagens institusjonsteatre rundt omkring i Norge har for små ensembler. De burde minimum ligge på rundt 10 personer, for å blant annet utnytte skuespill verdensdramtaikken har å by på, som ofte er på rundt syv-åtte personer. Det burde kunne gå an å ha et ensemble i Halden på rundt 10 skuespillere.

Det er mange skuespillere i Norge. Ved å ansette dem til teatre, unngår vi andre utgiftsposter det er å gå på andre minnelige ordninger.

Et alternativ er å legge teater til Fredrikstad, som er en større by, og allerede har et miljø gjennom Institutt for Scenekunst. Avstanden mellom Fredrikstad og Halden er ikke så stor, slik at det kunne ligge ett av stedene. Jeg mener Halden derimot har en bedre historisk ramme, rundt et teater.

KrF-koden; Sentrumsparti/ sentrumslim

 

Hvis KrF skal ha noen eksistensberettigelse, tror jeg de kan legge bort begrepet kristendemokrati. KrF er et sentrumsparti – eller er sentrumslimet i norsk politikk, hvis de vil vedvare.

Internasjonal forskningslitteratur har også lenge benevnet partiet sosial-liberalt. Det var som et sosial-liberalt parti de hadde sine glansdager på 1990-tallet. Under begrepet sentrumsparti. De kan godt plassere seg i en sentrum-høyre eller sentrum-venstre posisjon. Men begrepet kristendemokrati hører ikke hjemme på norsk.

Dette fordi partiet har en til dels radikal bakgrunn, dels fordi kristendemokratiske partier har vanskeligheter med å eksistere i land med et stort konservativt parti – og jeg kan ikke se at Norge skal være noe unntak. KrF skal ikke dras bare til høyre. Vi har allerede et stort konservativt parti i Norge; Høyre. Det har vi også til dels i FrP – som også er liberalitisk. At et kristendemokratisk parti, som naturlig nok vil plassere seg til høyre langs den økonomiske høyre-venstre aksen, og som er viktigste faktor for å strukturere også det norske partilandskapet, både skal konkurrere med Høyre, FrP – og til dels Venstre, er utopi. Det blir marginal oppslutning om slikt. Det vil ikke si at de i rene økonomiske saker kan befinne seg noe til høyre for sentrum – når de kompenserer med å være venstreorientert i ikke-økonomiske saker/ lovsaker. Går man i begge retninger til høyre, tror jeg derimot velgergrunnlaget – i Norge – blir spedt.

Hva er så KrFs radikale bakgrunn? Frikirkelig kristendom, avholdssak og målsaken – i en slags ansamling fra periferien mot, hovedstadsmakta/ sentralisering. KrF har en noe opprørsk historie, særlig hvis man går langt tilbake – da de tilhørte fraksjoner i Venstre. I det befinner det seg en tro på periferien/ distriktene – som bringer KrF nærmere Senterpartiet, enn Høyre. De har mer til felles i alkoholpolitikken med Arbeiderpartiet, enn Høyre (Vinmonopolet). Og de kjemper nynorskens sak, i likhet med ventresiden, framfor høyresiden. Disse sakene kan igjen avføde begreper, som er viktige for politikkutforming. Og som kan illustrere partiets radikale bakgrunn og posisjonering – og som viser deres sentrumsposisjon. Og det er også mye fellesgods mellom radikale og liberale partier, som muliggjør samarbeid med både Høyre og Venstre.

Hva kjennetegner kristelig-demokratiske partier? Jo, særlig sosial-konservatismen. Ja, det farligste for KrF er sosial-konservatismen – som på norsk har fått begrepet mørkemann. At flere ikke ser det, synes jeg er rart, og derfor bemerkelsesverdig med begrepet kristendemokrati. Det er ikke en godt benevnelse, all den urett kirkemakten også har utrettet i det kristen-kontinentale Europa. Og det er vel dette som sitter i nordmenns ryggmarg, når de hører dette begrepet. De kan altså godt ligge noe til høyre i økonomiske spørsmål – men de bør være ny-testamentlige, framfor gammel-testamentlige. Åpne og tilgivende, framfor dømmende eller strenge – for å si det enkelt. Det finner man i kristen leir mer i sentrum, enn godt utpå høyreisden. Og med en sentrumsposisjon, kan det også gjøres kompromisser til venstre og høyre; Favne breiere.

Kort og greit mener jeg KrF har aller mest å tjene på å kalle seg sentrumsparti, tatt flere hensyn i betraktning – for det er ikke feil. En urokråke i lovsaker, og en sentrum-høyre eller sentrum-venstreposisjon i ulike økonomiske spørsmål. Kort sagt; Sentrum – og ikke så ulikt Venstre.

Årets kulturlokomotiv 2020: Vennskapsprisen!

Juryens mandat er følgende: ”Juryen tildeler årlig ut en lokomotivpris innenfor kultur- og samfunnsliv,
der oppdraget er å finne en person eller organisasjon som bidrar til å fremme sitt fagfelt og/ eller utøve en misjon som menneske, på en fremragende måte. Prisen tildeles en person som over tid har utgjort en forskjell i tilværelsen, og som løser sine oppgaver i skjæringspunktet mellom fellesskap og utfoldelse, mellom tradisjon og nyskaping, på et unikt vis.

Her er juryens begrunnelse for årets prisvinnere: Vi bestemte oss for i år å se til utlandet, når prisen skulle tildeles. Dette blant annet for å styrke Norges internasjonale relasjoner. Årets kulturlokomotiv tildeles i år 90-åringer blant oss, og kan også beskrives som en vennskapspris, eller prisen for de gode vennskap. De har alle hatt en rik karriere, og etter det vi kjenner til har de bemerket seg, med både samarbeid, utfoldelse og en utpreget faglig dypde i sine respektive fagkretser. Forhenværende president Jimmy Carter har særlig gjort seg gjeldende i sitt internasjonale fredsarbeid gjennom flere tiår. Poul Schluter er en tidligere dansk statsminister, som sørget for tidenes oppgang i dansk økonomi på 1980-tallet. Og Clint Eastwood trenger vel ingen nærmere presentasjon.

I en omskiftelig tid er det ekstra viktig med vennskapelighet og hjertevarme. Vi mener årets mottakere til de grader representerer dette, og derfor gir vi denne prisen til dem, i kameratslig ånd.

Gleden er på juryens side.

Eg vente alltids på deg!

 Denne hadde gått fullstendig i fletta på meg, som ung. Og jeg likte den svært godt – da jeg hørte den

for 1-2 år siden.

Melodi: Jole Blon (Gary US Bonds)

Flott låt! 

Gjendiktning: André Hageseter

Du min kjære, siddis-rosa
Du min darling!
Du, mitt solskinn!
Kjære deg, din beundrer
Alt det eg seie, e nok sant :)

Når det kvelder, midt i skyggen
Så står eg, ved elvå

Når eg hørre, din vene stemme
Eg smelte, gjømme kyss

Siddis-rosa, la meg losa
deg gjøna, dette livet
For i våres, så sa du:
At giftemål skolle bli

Dine øyne, e diamanter
La meg sei det, siddis-rosa!
Ditt hår, lukte dama 
Eg vil alltids venta deg

Når me reise bort, ifra byen
Så vende me alltids hjem
For ein dag, så ska eg ta deg
Te et sted du ikkje har vært

Og klokkene, de ringe!
Fra et fjell, over Gandsfjord
Fra våre tjern, fra våre bekker

Når du ein dag blir brud!

20 danske favorittlåter anno 2020

 Her kommer 20 av mine danske yndlingssanger. 

Har mindre oversikt over dansk musikkliv, enn det svenske – i tillegg til at Sverige ligger et hestehode foran i musikalsk kvalitet. Det kan man ettertrykkelig slå fast. Listen er derfor ikke så raffinert, som vår søta bror sin.

Kim Larsen har satt spor i mitt liv, og ruver også i den danske folkesjel. At denne listen på 20 sanger, består av syv Kim Larsen sanger er vel derfor til å leve med, og kanskje rett og rimelig.  

Alle egennavnene som står til høyre, er navn som forbindes tettest med sangen – gjerne fordi de er vokalister. I de aller fleste tilfeller i hvert fall, er de også låtsnekkere.

Også denne gang avslutter jeg med en engelskspråklig, dansk sang – den kommer jeg ikke forbi. Var begeistret over den, da den kom ut.

Enkelte sanger er pur glede, Andre sanger handler om mennesker som har det vondt. Det er viktig at sanger skildrer også det vanskelige folk strever med. 

I likhet med den svenske best of-listen min, vil jeg gi denne spillelisten samme navn; Livsglede.

Spillelisten finnes: Her! (Lenke fjernet 31.12.2020)

God fornøyelse!

 

1, Kald det kærlighet                                                                  Lars Lilholt

2. Er de greven fra Luxembourg                                               Dorthe Kollo

3. Romeo og Julie                                                                        Sebastian

4. Ten years after                                                                        Lars Lilholt

5. Under stjernene på himlen                                                    Tommy Seebach

6. Papirsklip                                                                                Kim Larsen

7. De smukke unge mennesker                                                  Kim Larsen

8. Vi er dem                                                                                 Kim Larsen

9. Hvad gør vi nu, lille du                                                           Kim Larsen

10. Tante Olgas briller                                                                Kim Larsen

11. Luft under vingene                                                                Kim Larsen

12. This is my life                                                                         Kim Larsen

13. To mennesker på en strand                                                   John Mogensen

14. Himmehunden                                                                       Teddy Edelmann

15. Tusind Stykker                                                                       Anne Linnet

16. Når lyset bryder frem                                                            Sebastian

17. Øde ø                                                                                       Rasmus Seebach

18. I dag er landet vort                                                                 Erik Grip

19. For evigt                                                                                   Volbeat

20. Don`t know much about love                                            Hanne Boel

 

Tre klassikere fra tre nokså ukjente komponister, i våre allmenne kretser

Ikke en rangering, men heller ikke helt tilfeldig.

Carlo Tessarini: Flott låt! Telemann: Flott låt! Arcangelo Corelli: Flott låt!

Komediefabrikken, sesong 3

Følgende sketsjer framkom i tredje sesong av Komediefabrikken.

1. …Fra Stavanger 2. «Jeg elsker deg.» Med Duncan Gordon 3. Xylofon 76 4. Vestlandsfanden 5. Norge i en laptopp 6. The Great Survival Orchestra 7. «Når vi døde vågner,» av Henrik Ibsen 8. Norsk helikopeter Service 9. Språkforsker forklarer 3 10. Farsund IL – Mandalskameratene 11. Nattradio 12. SMS på autokollekt 13. Sommerhit 2020 14. Radioreklamer

Syv psalmer jeg er spesielt glad i

Jeg er ikke akkurat så kirkelig av meg, men her kommer syv psalmer jeg liker - hvis du kan kalle det psalmer?

Her kommer dine arme små, Deg være ære, Abide with me, Navnet Jesu blekner aldri, Lang tid tilbake hendte det, Det lilla ljus jag har, Deilig er jorden.

Tre vokalister med særlig tøff stemme

1. Prepple Houmb 2. Magnus Grønneberg 3. Magne Høyland

For det gode kameratskap

 

Flott låt! 

Spanias velmaktsdager (1492 – 1898)

 

Har så lenge jeg kan huske interessert meg for den såkalte kolonitiden. Det resulterte i denne artikkelen, som har ligget på PC-en en stund. Tar den fram nå. Tar utgangspunkt i en meget god gjennomgang av professor/ historiker Finn Fuglestad.

På 1820-tallet kom det et ras av kolonier, som vil melde seg ut av det spanske koloniveldet. De brøt ut fra et Spania, som formelt ikke hadde vært samlet lenger enn siden 1714. Dette er viktig å påpeke, siden det ikke var spanjoler som erobret Amerika – men kastiljanere og folk fra Castilla (Midt-Spania og området rundt Madrid). I teorien kom den sør amerikanske kontinent til å inneha to separate kongedømmer;  Det var Peru i sør, og Nueva Espana (Ny-Spania) i nord. Her styrte visekonger på vegne av Madrid, med den spanske kongen som felles overmakt. Disse to rikene omfattet praktisk talt hele Sør-Amerika, utenom Brasil, som var portugisisk. Først etter Freden i Westfalen i 1648 godtok spanjolene at andre hadde kolonier i Amerika. Ifølge historiker Finn Fuglestad er det en overdreven framstilling i historiebøkene at spanjolene underla seg de nye befolkningsgrupper av urinnvånere i Sør Amerika. Blant annet var det omfattende debatt i Spania om hvilke rettigheter de nye landsmenn hadde – selv om Fuglestad ikke skriver særlig utfyllende om utfallet av denne diskusjonen. Jeg er nok mer kritisk til Fuglestads overdrevne positive holdninger, selv om det er han som er professor. Kirkens menn holdt fast ved La doctrina indigenista, som betydde at koloniseringen bare kunne godtas dersom man samtidig spredte kristendommen. Indianerne ble vasaller, på lik linje med folk i det uforenede Spania, og kan – ifølge Fuglestad – ikke betraktes som slaver. Enkelte av kirkens menn påstod til og med at indianerne hadde renere hjerte enn enkelte spanjoler, slik at man betraktet ikke nødvendigvis indianerne som annenrangs. Min innsigelse er at kirkens menn ikke var en del av styresmaktenes politikk eller politiske ledelse – selv om deres syn kan regnes som meningsinnspill. Jesuittene forsøkte å etablere såkalte Gudsstater i nåværende Paraguay.Samtidig peker Fuglestad på at man ikke skal legge for stor vekt på de lover som ble utarbeidet i liberal og humanistisk ånd – det kunne være variasjon mellom liv og lære. Det førte i hvert fall med seg en kulturkollisjon mellom indianere og kastiljianere – og tilhørende spredning av sykdommer på tvers av befolkningsgrupper, i tillegg til det visse underleggelsen av indianerne fra spansk side.

Den europeiske bakgrunn for oppdagelsen av Amerika

I perioden 1400 – 1600 nøyde europeerne seg med å opprette fort, depot og stasjoner langs kystene, i de koloniene som ble underlagt. Det var på et senere stadie man kan si at den såkalte storstilte siviliseringen av indianerne fant sted. Portugal og Castilla – de to store kolonimakter – var egentlig annenrangs stater i Europas periferi. De var relativt tilbakestående, sammenliket med andre kapitalistiske og handelsorienterte stater – eksempelvis de italienske bystatene Genova og Venezia. Sammen med Flandern var dette nøkkelstater i det europeiske handelsnettverket. Det er ikkevanskelig å forestille seg at Portugal spilte en sentral rolle i koloniseringen – i kraft av sin beliggenhet. Castilla hadde skaffet seg solid oversjøisk erfaring ved koloniseringen av Kanariøyene på 1480-tallet. Castilla forble imidlertid et innlandsrike, og var mer opptatt av krig (imot muslimer i sør), enn de var av handel og sjøfart. Hvordan kan vi på dette grunnlag hevde at Castilla spilte en sentral rolle under de mange oppdagelsene? Den mest kjente sjøfareren var selvsagt Christoffer Columbus. Han gjorde kastiljaner av seg, etter fødsel i Genova og tjenestegjøring for Portugal. Castillas

involvering i Sør-Amerika var egentlig et resultat av tilfeldigheter – det handlet om oppdagelsen av Amerika etter initiativ fra Columbus. Det kom i en tid da det nærmet seg slutten på den iberiske gjenerobring av den iberiske halvøya; Reconquista. Og etter at Granada hadde falt (fra muslimsk til spansk herredømme), er det grunn for å tro at utreisen til Columbus ikke var tilfeldig. Det er grunn for å tro at Dronning Isabella og Kong Ferdinand lot seg rive med, og umiddelbart iverksatte Columbus planer, skriver Fuglestad. Columbus var egentlig en handelsmann, og utgiftene og inntektene av reisen skulle deles mellom han og oppdragsgiver (monarken).

Handelstasjonsmodellen

Columbus hadde i tankene Handelstasjonsmodellen. Dette passet ikke de Vestindiske øyer, som var for primitive for en slik ordning – de var for enkle. Derfor måtte det en kolonialisering til, det vil si omlegging av de lokale produksjonsmåtene. Han hadde derfor problemer han ikke var i stand til å takle, noe som ble Columbus bane. Men dette var velkjente problemer for kastiljanerne, de hadde lang erfaring med erobring på den iberiske halvøya. Først 27 år etter ankomst til de vestindiske øyer, erobret de fastlandet. De vestindiske øyer fungerte som laboratorium for den framtidige kolonialiseringen av kontinentet. Det var først her den kastiljanske politikken ble fordømt, og det i krasse ordelag.

Encomienda-systemet

Encomienda-systemet gikk ut på at kastiljanerne fordelte indianerne mellom seg. En ecomendero, overhodet for en ecomienda, skulle beskytte sine undersåtter og la dem bli gode kristne. Til gjengjeld skulle de utføre pliktarbeid. Jorda forble derimot i indianernes hender. I virkeligheten dreide det seg om slaveri – skriver Fuglestad, som tidligere nevnte at andre tilfeller ikke dreide seg om slaveri. Sammen med sykdommer var det svært ødeleggende for det indianske samfunnet. Blant kritikere var det blant annet kirkens menn. Encomienda-systemet ble heldigvis gradvis avviklet, men ikke før erobringen av Mexico hadde startet. Det er viktig å peke på to ting før man går videre; Den humanitære holdning gjaldt ikke de svarte; De ble importert som varer fra Afrika, for å lette byrdene for indianerne. Så vokste det fra en Leyenda negra, den svarte legende, som vokste fram i Europa. Essensen i denne legende er at katiljanerne gikk fram på en særdeles grusom og brutal måte. Alle ulykkene som rammet det indianske samfunnene ble tilskrevet spanjolene.

Erobring og todeling av samfunnet

I 1519 ble Kong Carlos 1. valgt til konge av Castilla og Aragon. Martin Luther brøt da definitivt med Roma og Paven. Og Herman Cortez gikk i land på Mexico-kysten. Han grunnla Vera Cruz og satte kursen imot aztekernes hovedtad; erobringen var i gang. Noen helt sentrale poenger er her på sin plass. Kastiljanerne (heretter spanjolene) kom til et folkerikt kontinent. Hvor mange som bodde her i 1519 vet ingen, men sannsynligvis et sted mellom 40 og 90 millioner. Kulturelt og politisk utviste Amerika store variasjoner. Nomadesamfunnene dominerte i nord og sør, og veldig mange sør amerikanere tilhørte ikke en stat. Spanjolene innførte hesten, og hesten revolusjonerte særlig nomadesamfunnene. Blant annet ble jakten mer effektiv, som gjorde at flere sluttet med jordbruk – og flere nomader ble alt i alt jegere.

Hvordan var erobringen mulig?

Noen hundre spanjoler klarte å erobre hele Inka- og azteker-riket, og man kan spørre seg hvordan dette var mulig? Spanjolene hadde hester og ildvåpen, men Fuglestad underslår betydningen av dette, og mener de heller var drevet av religiøse forestillinger. Jeg betviler at det var det viktigste. Moctezuma 2 trodde nemlig at Cortez var en slags Gudekonge, og erobringen for spanjolene ble lettere. Aztekerne var handlingslammet i møte med spanjolene. Det er litt springende forklaringer hos Fuglestad, fordi han sier at det kom til en militær konfrontasjon mellom spanjoler og aztekere. Kanskje etter hvert? Det som da hadde skjedd, var at aztekerne var blitt rammet av spanjolenes sykdommer – hvilket underbygger at det skjedde etter en viss tid. Fuglestad underbygger dette, ved å skrive at kamper egentlig startet senere.

Demografisk, byråkratisk og religiøs erobring

Problemer av kanskje ikke erobring, men hvordan klarte europeerne å beholde områder de okkuperte? Europeerne kunne nemlig støtte seg til lokale allierte. Men i tilfellet Amerika var andre forhold vel så viktige. Spanjolene angrep nemlig Sør Amerika med store befolkningsmengder, som rask overgikk den ganske mye mindre indianerbefolkning. På midten av 1600-tallet, omtrent midtveis i denne omtalte perioden, var samfunnene i Sør-Amerika blitt vesens forskjellige fra tidligere. Jeg skal nå ta for meg noen viktige punkter i denne omkalfatringen. Iløpet av det første århundret av spansk styre gikk den lokale befolkningen vesentlig tilbake. I Mexico hadde 100 år med spansk styre og Cortez ankomst i 1519 resultert til at over 9 av 10 mexicanere var forsvunnet – og mer enn det. Og som Fuglestad skriver, var nok tallet 9 av 10 tilsvarende, i snitt, for hele Sør-Amerika. Dette skyldtes i stor grad nye sykdommer som europeerne og svarte tok med seg fra den gamle verden. Dommedagsprofetier hos indianerne førte nok også til at fødselsraten sank. Tvangs- og pliktarbeid i farlige gruver førte også med seg dødsulykker og dødsfall. Av total befolkning utgjorde indianerne etter hvert under halvparten i det spanske Amerika, på rundt 14 millioner. Vi vet i dag at de har en enda betydelige mindre andel, så skjebnen har ikke vært hyggelig med indianerne.

Det nye todelte kolonisystemet

Man etablerte etter hvert en doktrine som sa at spanjoler og indianere skulle leve adskilt fra hverandre. Derav doktrinen om de to samfunnene; La Republica los indios og La republica de los Espanoles. De indianerne ble ble plassert i det man kan kalle reservater. Reservater kan defineres som et fredet område (Wikipedia/ reservat) – selv om de på langt nær oppfattet området som alltid fredfullt.  Innbyggerne i disse reservatene skulle beskyttes fra europeerne. Jorda tilhørte indianerne kollektivt i reservatene, og de slapp å betale tiende til kirken. De var også fritatt militærtjeneste. Og de unnslapp inkvisisjonen. Men de var bare i teorien selvstyrte. For i praksis var de underlagt kongelige embetsmenn; corregidores. På ett felt, det språklige, ble den spanske innflytelsen minimal. Spansk, eller rettere sagt kastiljansk, ble aldri indianernes språk.

Økonomisk stagnasjon

Store landområder ble etter hvert lagt øde. Dette skyldes hovedsakelig to forhold; Innplassering av indianere i reservater og en drastisk nedgang i indianerbefolkningen. Dette gjorde at enorme herregårder oppstod, såkalte latifundias eller haciendas, fordi det fantes ledig jord. I disse områdene var det stort sett kvegdrift. Det varierte noe hvorvidt gårdene bestod av tvangsarbeid eller lønnet arbeidskraft. Godseierne omgav seg med ekstravagant eller høyt forbruk. Dette oligarkiet fikk en stadig økende kontroll med statsadministrasjonen, og framstod etterhvert som den dominerendepolitiske gruppen i det spanske Amerika. Inntektene fra det spanske Amerika skrumpet inn til så og si ingenting i løpet av 1600-tallet.

Bourbon-reformene på 1700-tallet

Bourbon-perioden kjennetegnes av at herskere forsøkte å gjenerobre det spanske Amerika, og gjennomførte dyptgripende reformer på en rekke felter. Den nådde sitt høydepunkt under Carlos 3/ Karl 3., 1759 – 1788. Amerika framstod etter hvert som Spania siste skanse. Det gikk hovedsakelig ut på å profesjonalisere statsadministrasjonen, utnevne kongetro yrkesbyråkrater med fast gasje fra Spania.

Latin-Amerikas uavhengighet på 1800-tallet

Bourbon-politikken la grobunn for uavhengighetskampen som senere fulgte. Frigjøringskampene i spansk Amerika har noe fundamentalt tvetydig over seg. Noen støttet seg til opplysningstidens idealer om et fritt folk, mens andre tilhørte overklassen – som ville ha løsrivelse. Resultatet var at Latin-Amerika var et lett bytte for britisk imperalisme, skriver Fuglestad – som nok henger sammen med at britene tjente overklassens interesser, samtidig som de brakte med seg opplystningsideer.

Rystelsen: Spania 1807 – 1814

Mange land ble endret, som et resultat av revolusjons eller Napoleonskrigene. Norge er et godt eksempel, også Latin Amerika – og Spania. Spania og Frankrike hadde det til felles på 1700-tallet at de var styrt av eneveldige herskere. Spania og Frankrike var allierte – og deres felles fiende var Storbritannia. Spania blir Frankrikes vasall. Den spanske kongen Karl 4. (1788 – 1808) kunne ikke se på at Ludvig 16. ble dømt til døden. Krig ble løsningen for å unngå at Ludvig 16. ble dømt til døden. Og et var en krig (1793 – 1795) som spanjolene var dømt til å tape. Resultatet var at Spania ble Frankrikes lydige vasall. Man stod overfor et valg; Enten alliere seg med England og gå til krig imot Frankrike, eller å gå til krig imot England og risikere å miste koloniene. De tapte et sjøslag mot England i Trafalgar 1805, og dermed ble sjøveien til Amerika vanskelig å opprettholde. En fransk hær innvaderte Portugal, via Spania, i 1807. Barcelona var eksempelvis en by som ble okkupert i 1808. vi har kommet til året 1808 – et skjebnesår i spansk historie

Fra fransk okkupasjon til indre strid

Den barbariske krige fortsatte. De britiske og spanske styrkene kom etter hvert på offensiven. Franskmennene begynte å evakuere Madrid i 1813, Josef var ingen tyrann, han forsøkte derimot å vinne spanjolenes hjerter. Men Josef sin forsoningspolitikk ble sabotert av generalene. I desember 1813 anerkjente Napoleon Ferdinand 7. som Spanias konge. I 1814 reiste han over grensen til Spania. Han vendte tilbake til et krigsherjet land.

Avkoloniseringen av de spanske koloniene, 1813 – 1898

I 1813 blir Paraguay uavhengig. I 1816 erklærer Argentina seg uavhengig Paraguay, som var en del av Argentina. I 1818 kom uavhengighetserklæringen fra Chile. I 1819 kommer uavhengigheten fra statene Colombia, Panama og Venezuela. I 1821, Den dominikanske republikk. Samt Nicaragua, Honduras, Guatemala, El Salvador og costa Rica. Også Mexico oppnår uavhengighet. Peru og Bolivia oppstår i 1824. I 1868 blir Cuba uavhengig – og Filipinene i 1898.

Kvil deg ved denne kilde

 - Bellman på stavangersk

                                                                          Flott låt!

Kvil deg, ved denne kilde
Så ska du få frokostgilde!
Rødvin og tulipaner
Og streif fra bekkasin
Lån meg dine flasker

For korgen overrasker

Og me i graset trasker
Med duft av nyslått blomstereng
Ditt middagsvin
Me holde fast i kruset
Og gleden min               
Kvil deg, ved dette huset
Min kusine, valthorn, kim!
Valthornet gjør sine kim!

Prektigt, står de å vrinske
Hesten, med føll, så svinse
Oksen, med sin trinse
trekke lass, som aldri før
Hanen, på taget ljome
mens hønå står der klart og trone
Svalen, har nesten krone
Der hu flyr, og ingen blør
Løft, kjelen, hør!
La glød fra ilden varma!
Se kor du trør
Prektigt, står de å vrinske
Ein skatt, så øyet ser
Ein skatt, så øyet ser

Himmel! Du e taget!
Så vokte, inge plage
Med sidde, ein herlig lund
Ta imod ein frokoststund
Hørr vind! I graset bruse
Eg tar fram morgenkruset
Treet, det blafre, suse
I denne stille lund
Ta, Ulla, ta
I denne måltidsstunden
Ditt glass, så glad
Himmel, du e taget
Øve planter, tusen slag!
Øve planter, tusen slag!

Nymfen, se korr hu klatre!
Så herligt, ingen fatte:
Korr egget, og en oliven:
Kom fra, eller forsvant
Eg kvile, onna det blåe!
Send meg drikk, ifra bålet
Gje meg, litt ost fra eskå
Før mandelkagå går!
Litt kyllinglår
Ein vinge, fløy innte meg!
Den forsvant, ein plass, ett sted
Nymfen, se korr hu klatre
Så edel, for øynene
Så edel, for øynene

Platon – den første virkelige statsfilosofi

Han har en unik posisjon blant de tidlige filosofene hva angår statstenkning, men også mye annet. Med Platon begynner den europeiske filosofi.

Vi vet ikke allverden om Platon. Han skrev stort sett bare dialoger, det vil si samtaler. I disse dialogene er stort sett Sokrates hovedpersonen, Platons læremester. Platon ble født i 437 f.kr, fire år etter utbruddet av Pemeponeserkrigen. Han døde i 347 f.kr. I unge år var hans sterkt samfunnsengasjert. I motsetningen til et politisk liv møtte han Sokrates, og det var derfor teori og tenkning som ble hans bane – framfor praktisk utøvelse av politikk. I motsetning til filosofer før han, antar vi at vi har bevart hele hans forfatterskap. Hans filosofiskole – Akademiet – varte i omtrent 900 år. Dette var en skole for statsmenn, og kan betraktes som en forløper til universitetene. Fagkretsen kan man kanskje kalle statsvitenskap – selv om det formelt sett er et relativt ungt fag. Statslivet opptok Platon livet i gjennom, og kan ikke snevres inn til det politiske liv. Akademiet eksisterte til Romerrikets fall. Her voktet man hans skrifter. Hans forfatterskap har hatt noen hvileskjær opp i gjennom historien, men igjen aktuelt, fra og med renessansen. Siden renessansen har Akademiet vært en inspirasjonskilde for skolevesenet. Platons lære er vokst ut av en dyp krise i gresk åndssliv – og han kritiserer i sine skrifter mange av sine samtidige filosofer, og står selv for et syn der «ikke alt er foranderlig, men bestandig.» Hans mange faggreiner kan samles i én benevnelse; Filologi. Han stiller også spørsmålet; «Hva er virkelighet?» Han besvarelse av «virkelighet» og «erkjennelse» har hatt vidtrekkende betydning. Han forfekter et syn om at mennesket ikke er fullstendig fritt, men en «del av den politiske enhet;» Polis eller staten. Mennesket er et samfunnsvesen. Skulle staten være et rettssamfunn, eller konsentrasjon av makt?

«I min ungdom gikk det med meg, som med mange. Så snart jeg ble min egen herre, skulle jeg vie meg det offentlige sin interesse. Da inntraff ved skjebnes skikkelse visse avgjørende politiske begivenheter. Det kom til en omveltning av datidens politiske statsforvaltning»

Omriss av Platon

«Hvem er Platon – i ånd og sannhet?» Platon var sønn av aristokraten Ariston i Aten, for omtrent 2500 år siden. Han framstår som åndsmenneske i demokratiets oppløsningstid. Han ble tenker, og forsker, og vendte dikterrollen ryggen. Han forente skaperkraft med praktisk virke, elev av Sokrates og lærer for Aristoteles. Hans tidlige skrifter omhandler Sokrates forsvarstale, og dialogen Kriton. I sistnevnte utgivelse drøfter han borgerrens lydighetsplikt, altså lojalitet til fellesskapet. Det er en interessant diskusjon generelt hvor vår lojalitet skal ligge, og Riksbladet har sveipet innom denne problemstillingen tidligere – og er aktuelt i Internetsamfunnet? Dette skal ikke brytes uten visse former for integritet, er mitt syn. Senere kom dialogen Gorgias, der han konkluderer med at «dyd og lykke» ikke oppnås ved hensynsløs maktbruk. Også dette kan kalles en arv fra Aristoteles om Den gyldne middelvei, som ikke må forveksles med at man i enkelttilfeller kan være kompromissløs. De tre mest betydningsfulle arbeidene til Platon er Staten, Statsmannen og Lovene. Han snakker blant annet om å styre ut ifra innsikt, og tar for seg stater i forfall – og dynamikken i disse. Malnes og Midgaard hevder at han hadde sine dypeste røtter i Sokrates tankegang – ikke oppsiktsvekkende, siden det går en linje mellom Sokrates, Platon og Aristoteles. Han la vekt på definisjoner, gjennom samtaler med andre mennesker. Det eer grunn til å tro at han gjorde det, for å avklare «hva er virkelighet.» Malnes og Midgaard gjør følgende klassifikasjoner av de normative undersøkelsene, som Platon foretar: I) Fortolkende og kritiske analyserende undersøkelser. II) Konstruktive undersøkelser der grunnlaget for det ideelt beste foreslås. III) Pragmatiske undersøkelser, når det beste ikke inntreffer.

Relasjonen Platon-Sokrates

Platon-sitatet ovenfor henspeiler på og viser til at Sokrates ble henrettet av daværende maktovertakere – tross at han skulle være den rettferdigste av alle menn. Sokrates nektet å adlyde i renkespillet som pågikk og ville ikke bli delaktig i deres skjensler. Platon trakk seg dermed bort fra den daværende «elendighet,» som han selv kalte det. I forhold til spørsmålet ovenfor var nok Platon langt mer en talsmann for rettssamfunnet, enn rene maktinteresser. Platon mente at filosofer burde overta statsstyret, eller at statstjenestefolk burde bli filosofer. Politkk, i betyding makt, var derfor ikke det som lå Platons hjerte nærmest. Tidlig stod én ting klart i Platons tidlige voksenliv; Han ble fascinert av Sokrates indre sjel, i et ellers ikke så prangende ytre. Under sitt 8 årige vennskap med Sokrates arbeider han seg gjennom en rekke erfaringsområder. I 399 henrettes Sokrates. Platon begynner umiddelbart sitt sokratiske forfatterskap, en perlekjede av filosofiske dialoger. Gradvis demres Platons kongstanke om et filosofisk statsstyre. Han forkaster på det skarpeste idéen om den sterkestes rett – i betydning vilkårlig maktutøvelse. Og opplevde man urett, skulle man selv heller oppleve urett. Man skal ikke gjengjelde mot tilfeldige mennesker. Dette er kanskje viktig, blant annet i lys av de hatefulle ytringer man finner på Internet – der folk tar ut opparbeidet frustrasjon på andre gjennom tilfeldige ytringer. Hans hovedverk regnes for å være Staten. Staten tar innover seg alt annet han har skrevet, og kan derfor regnes som en samlede skrift. Et annet viktig verk er Lovene. Dette utgjør 1/5 av hans produksjon. Platon viser seg ikke som utpreget human, sett ut i fra Opplysningstidens humanistiske og kristne idealer – på tross av at hans skrifter likevel regnes som viktige bidrag innenfor feltet humanisme. I dette verket Lovene regnes imidlertid idéen om velferdsstaten å ha sitt utspring, som kan ses på som humanistisk fundert – selv om humanismen ikke her har enerett. Han opptar seg i den forbindelse med innbyggernes sjelelige velferd. Platon mener den beste styreform er blandingen mellom monarki og demokrati – altså slik vi tilnærmelsesvis har det i Norge. Platon er ellers høyfilosofi. Noen mener det er lettlest, andre mener det er vanskelig tilgjengelig. Platons tanker angår paideia – det handler om individets plass i fellesskapet, og individets muligheter til å fungere i og oppdra fellesskapet gjennom samfunnsansvar. Det er derfor grunn til å konkludere – på bakgrunn av dette – at ansvar er et viktig element i Platons tenkning. Gjennomgangstonen i Staten er Den godes idé. Både begrepet ansvar og den godes idé kan sies å åpne veien for fagstyre – gjennom byråkrati eller statsadministrasjon. Men selvsagt kan ansvarlighet og den godes idé realiseres også i demokratiet, av borgeren, så jeg tror ikke det ville vært Platon imot at folk deltok i ordskiftet på Internet. Staten er hans hovedverk, selv om han fortsetter å skrive etter dette. Dialogen Statsmannen har fortsatt sin gyldighet idag, som mye annet.

Platons brister

Platons sjelsliv blir eksponert for offentligheten – og framstår ikke udelt sympatisk. De inhumane trekk i verket Staten er flere.

Særpreget i Platons forfatterskap

Platon skrev egentlig aldri noen filosofisk avhandling. Han legger ordene i munnen på folk eller enkeltpersoner via samtaler, selv om det nok etter all sannsynlighet er skrevet ut i fra Platons tankegang. På den måten kunne han få fram poenger, uten å gå god for alt som ble sagt. Han ble født i 427 i Aten. Han var av fornem slekt; Moren og faren spilte en ledende rolle i Atens politiske liv. Han hadde kunstneriske ferdigheter, derfor kombinerte han gjerne statskunnskap med noe diktning. Men en rendyrket dikter ble han aldri. Sokrates var personen som mer enn noen andre, forandret hans liv. Han var 40 år eldre. I stedet for å aktivt gå inn i det politiske liv, eller forsøke seg som tragediedikter – viet han altså livet til filosofien. Han forsøkte seg som politiker, men uten noe særlig hell. Men han lærte av Sokrates at verken politikk eller diktning kunne eksistere, uten hjelp av filosofien. Og kun filosofien kan gjøre en til samtidig statsmann og dikter.

Europeisk tenkning

Platon er en av Europas første geniale tenkere, og han levde 50 år etter Sokrates. Det sies at Sokrates ikke kan sammenliknes med noe annet menneske. Og ingen andre steder i filosofihistorien står vi overfor en tilsvarende relasjon mellom to personer. Sokrates skrev ikke selv et ord, og foruten Platons arbeider kjenner vi han bare overfladisk og anekdotisk. Jeg vet ikke hvor mye av tankene i dialogene som er Sokrates egne, men jeg antar Platon skriver ut i fra hvordan han forstår Sokrates. Årsaken til samtaleformen som Platon valgte, skyldes ikke bare at han ville etterlikne Sokrates. I tillegg til det nevnte, var Platon opptatt av språk, og til forskjell fra andre sjangere, mente han meningen i en tekst kom best fram slik. Språket er avgjørende for å formulere viten og i samtaleformen ligger det en viss motstandskraft. Og kanskje er hans metode induktiv, framfor deduktiv? Jeg tror det. Undervisningen må etter Platons syn være dialogisk, innta en samtaleform. Kanskje hensikten med dette var å frambringe og virkeliggjøre begrepet forståelse? Til slutt vil erkjennelsen eller kunnskap dukke opp i mottakerens indre. Den sokratiske samtalens hovedhensikt kan man si er å avkle fordommer; Det vesentligste er ikke hva man vet, men hva man ikke vet. Å skrelle av fordommer kan gjøres i mange sammenhenger, for å oppnå kjernen i hva som er sant. Derfor sier også Sokrates at han «ikke har lært noe» - et utsagn som jeg imidlertid mener er feil. Man har lært – hva noe er og ikke er, eksempelvis gjennom undersøkelser. Platon bruker mytefortellinger i sine utlegninger, der samtalen av en eller annen grunn slutter eller går i stå. Disse fortellingene rommer en dyp sannhet. På den måten inneholder Platons filosofi – som tidligere skissert om filosofiens rekkevidde – både statsmannskunst og diktning. Det kan også tas med, at som leder av Akademiet, hadde han større innflytelse – enn hva som framkom i hans egne skriftlige gjengivelser. Sagt med andre ord, han har hatt innflytelse på mange andre tenkere.

Den etiske godhet

Platon streifer innom en rekke emner. Han beveger seg særlig over erkjennelsesteori, antropologi og statsteori. Platon skriver at i ethvert menneske, finnes det en spennvidde mellom kosmos og kaos. Kosmos betyr orden og harmoni. Platons mål er å restituere kosmos. Ifølge Platon er veien dit gjennom erkjennelse. Hva gjelder skriving, skal man derfor ikke lyve. Han satte sin lit inn på å forstå det etiske. «Hva skjer om vi lever i overenstemmelse med vår etiske godhet?» På gresk heter etikk «areté,» og er mer vidtrekkende er vår bruk av ordet «etikk.» Areté betyr dyktighet; Evnen til å fungere som man skal. I henhold til tidligere betoning av begrepet fri, er det grunn til å tro at Platon mener frihet/ ansvar er to sider av samme sak? Mennesket og staten må ha areté. For staten gjelder det å være velordnet – at stender og institusjoner er på riktig sted. Å skikke seg kan derfor betraktes som også viktig i enkeltliv. Areté var fra gammel av delt opp i mange dyder.;Visdom, rettferdighet, sindighet og tapperhet – for å nevne noe. Det er egentlig samme alen alt i sammen, i følge Platon – og beherske dem, er å være et menneskevesen. Men da må man erkjenne hva det er for noe. Dette slekter på de menneskelige dygder hos J.S. Mill – og det er grunn for å tro at Mill hentet sin inspirasjon fra Platon? Også Benjamin Franklin – dygder som skisseres er ganske sammenfallende hos store tenkere. Platons samtaler avsluttes altså gjerne med at Sokarates konkluderer med at ingenting kom utav den. Min bemerkning er at dette kan ses på som elegant sokratisk ironi. Man skal imidlertid ikke narres over at dialogen har vært uten resultat.

Dialogen Kriton

I Kriton beskrives Sokrates tid i fengselet. Sokrates ble forrådt til døden. Kriton er en venn av Sokrates, som besøker han i fengselet, og oppfordrer han til å flykte. Jeg må medgi at jeg ikke skjønner helt hva fagstoffet gjengir om saken. Men poenget er vel at Sokrates mener det er riktig å bøye seg, fordi landets lover vedtar at slik skal det være – og Sokrates har hatt valget i å forlate fedrelandet, hvis han er uenig i lovverket. Det er mye som kan sies om dette. Det mest interessante er kanskje at man skal respektere landets lover. På den andre siden, har det ikke skjedd etter prosessuelle prinsipper – og er ugjerningen vedkommende har gjort, her Sokrates, ikke er så grov, at det påkaller straff, så skulle ikke drapet på Sokrates ha inntruffet. Det er viktig at Sokrates tenker disse tanker i århundrer før det vi idag betrakter som noenlunde riktig rettergang. Sokrates var altså ikke utpreget fremme på det juridiske området. Dødsstraff er tross alt en hard straff?

Staten

Boka Staten er utformet som en samtale, gjengitt av Sokrates, mellom Sokrates selv og en rekke andre personer. Han skriver blant annet om aldersommen, som han mener ikke er anstrengende, hvis man har skjøttet seg nøysomt. Det er grunn til å tro at han tenker både fysisk og mentalt. En rollefigur i samtalen – Kefalos – sier at nøysomhet ikke er nok. Rikdom gjør det blant annet lettere å tale sant, og forhindrer lureri. Kanskje det siste, men nok neppe det første – er min merknad. Med dette er spørsmålet om rettferdighet reist; «Hva er rett ferd?»

Det nihilistiske standpunkt; den sterkestes rett og lykke

Nihilisme kan definerer som en som tviler på alt. Thrasymakos kommer her med et svar på hva som er rett ferd, som er interessant; Jeg påstår at det rettferdige er intet annet enn hva som ganger den sterkere. Sokrates stiller spørsmål til han, og gir i hvertfall tilsynelatende inntrykk av at han ikke forstår hva han sier – et typisk sokratisk knep. Statsinnretningen blir da et anliggende (Jeg må også her si at jeg ikke skjønner diskusjonen omkring rettferdighets-begrepet. Jeg tolker sitatet annerledes enn det gjengitte i boka til Malnes og Midgaard. Jeg mener den sterkeste skal tolkes som den som er sterkest i moralsk henseende, som selvsagt innebefatter kunnskap og moral. Hvilke kunnskaper som er nødvendige i moralske spørsmål er ikke fastlagt, det kan være tilstrekkelig med sunn fornuft eller bondevett. Derfor skal man kanskje ikke innrette lovverket på en slik måte at det avviker fra en allmenn rettsoppfatning). Ifølge Thrasymakos er det i forretningslivet det er den urettferdige som kommer ut med den beste handelen, og i forhold til staten er det den urettferdige som betaler minst skatt, gitt en bestemt inntekt – og blant dem som har et offentlig verv, er det de urettferdige som oppnår fordeler. Den rettferdige vil eksempelvis ikke benytte seg av offentlig midler til eget gode/ korrupsjon. Sokrates overtaler T. til at den rettferdige ikke vil få overtaket over den som er rettferdig, men den som er urettferdig. Med den gjennomsiktelighet som Internett skaper er det derfor grunn til å anta at det vil komme åpenbare feider mellom folk hvor den ene har behandlet den andre urett. Hvis vi kan kalle det demokratisering, så kanskje – i hvertfall er det moralsk skjerpende. For i et demokrati skal – som Platon antyder – de sterkeste (i moralsk henseende) styre. Videre hevder Platon at den rettferdige bare vil få overtaket over den som er ulik han selv – og vi kan derfor kanskje kalle dette saklig uenighet, der sak overgår person i diskusjonen. Platon hevder samtidig at den som er urettferdig vil gå løs på den som er lik han, eller som han tror er lik eller vil være – dette trolig for å rydde vedkommende av veien. Men tanke på dette, åpenbarer ikke Internett seg for slike feider – fordi åpenheten er så tilstedeværende at den underlegne bare vil dumme seg ut, i hvert fall på lengre sikt. Det er derfor ikke vits i å starte en feide. Hele poenget med Platons utlegninger, der han bruker Sokrates som figur, er å vise at det er den sterkeste rett som gjelder – som jeg vil hevde er en moralsk kamp. Eksempelvis vil ikke en amatørmusiker prøve å overgå en virtuos, når internettets åpenhet og åpenbaringer er tilstede. Det (Internett) skaper derfor løft for samfunnet som helhet. Samtidig – skal man opptre rettferdig, og derfor heller ikke straffes i overmåte – et særdeles viktig poeng.

Rettferdighet som kontrakt mellom alminnelige egoister

Glaukon, en samtidig med Platon, kommenterer Platons arbeider, og hevder det finnes tre forskjellige typer goder. I) goder som er mål i seg selv. F. eks lyst og glede. II) goder som er mål i seg selv og har gode virkninger. f. eks. visdom, helse og godt syn. III) Goder som er smertefulle i seg selv, men som har gode virkninger. F. eks. anstrengende øvelser og medisinsk behandling. Hva slags gode er så rettferdighet? Sokrates oppfattelse er at det er av type 2; Det er noe man må elske for dets egen skyld og dets virkninger. Folk flest, sier Glaukon, oppfatter rettferdighet av type 3; Det tilhører klassen av besværlige goder: Goder som er smertefulle i seg selv, men ha gode virkninger. Sokrates er enig i at dette er den vanlige oppfatning. Glaukon beveger seg deretter inn på hva som er den vanlige oppfattelsen av rettferdighet. Etter sin natur følger menneske sin egeninteresse, også om andre mennesker påføres lidelse. For egeninteressens konsekvenser vil ha gevinster, som overstiger tapene det medfører. Dette vil jeg understreke er en moralsk kamp – om etiske spørsmål, fortrinnsvis. Det er ingen som med vett i behold vil åpenbare sin grådighet på internett, eksempelvis. Dette fører til at mennesker avstår friheten, til å gjøre som de helst vil. I stedet inngår de avtaler og blir enige om lover. Den største friheten skal altså være en mellomting mellom den friheten som kan føre til straff, for så å begå urett som ikke vil bli straffet. Og det største onde – er å gjennomgå urett, uten å kunne hevne seg. Så skriver Malnes og Midgaard noe om «den sterkestes rett» og kontraktteori som jeg ikke kan forstå er riktig. Dette hopper jeg over, men gjør oppmerksom på dette, i en ellers god gjengivelse.

Sokrates må gjøre en omvei. Å studere rettferdigheten i mennesket er som å lese en tekst i svært små bokstaver, når en er nærsynt. Det vil være lettere å studere den samme teksten i store bokstaver. Rettferdighet, skriver Malnes og Midgaard, skal gjelde såvel mennesker, som stater. Det vil være lettest å studere i forbindelse med staten, hvor det forekommer i den største målestokk. Dette blir derfor Sokrates metode. Han stiller spørsmålet – hva kjennetegner den rettferdige stat? Når det er klarlagt, har han fått grunnlag til å studere rettferdighet/ urettferdighet i individet. Også for å vise at rettferdighet er bedre enn urettferdighet.

Rettferdighet som samvirke og spesialiering – behovet for voktere

Sokrates presentere først en teori om samfunnets opprinnelse. Den skal hovedsakelig ikke forstås rent historisk; Det er et tankeeksperiment. Hans utgangspunkt er at individet ikke er selvtilstrekkelig; Det er mange behov som man ikke kan dekke selv. Samarbeid er derfor nødvendig. Med det mener at han spesialisering er det beste, der behovene blir dekket, hvis hver og en overholder sine forpliktelser. Spesielt tar han opp evnen til å forsvare seg – et forsvar. Evnen til å verne seg imot ytre fiender. En stat som vil overleve, må ha gode krigere eller voktere. Det viktigste ved disse, er deres årvåkenhet, hurtighet, styrke og mot – og har en vill eller aggressiv sjel. Men dette pågangsmotet må avbalanseres med vennlighet overfor medborgerne; ellers kan man ikke sikre indre harmoni. Er det mulig å forene disse ulike egenskapene? Sokrates hevder det, og viser til opplæring av vakthunder. Under henvisning til deres evne til å skjelne, fremhever han også at voktere må ha et filosofisk naturanlegg. En stat må altså ha sine krigere eller voktere. Og disse må besitte en kombinasjon av egenskaper. Hvordan så lære opp vokterne? Sokrates funderinger kan deles i to; For det første drøfter han hvilken undervisning borgerne må gjennomgå, i alderen 10 til 20 år. Her står spørsmålet om hva som kjennetegner gode krigere. Videre må de i gjennom studier og trening, og en rekke prøver, som gjelder både intellektuelle forutsetninger, utholdenhet, mot og evne til å motstå fristelser. Sokrates ser for seg en vokterklasse. Ansvaret for statens indre utvikling har kommet i forgrunnen, og Platon har latt han uttale noen ord som på godt vis illustrerer Platons tenkning:

Hvis ikke filosofene blir konger i staten, eller de som nå kalles konger og herrer, blir virkelige filosofer, hvis ikke makt og filosofi blir av samme slag, så er det ikke noe ende på elendigheten. Kjære Glaukon, verken for staten eller den menneskelige slekt.

Hovedtrekk ved den rettferdige stat

Sokrates betoner at vokterne trenger intellektuell kapasitet, men også omsorg for fellesskapet. Igjen – den gode moral er framtredende hos Platon. De skal konsekvent handle på en måte som gagner samfunnet. Så kan man jo da spørre hvor enkeltindividets plass er, oppi alt om samfunnets beste? Hvis vi bygger en stat på liberalt prinsipp- og verdigrunnlag, skulle det imidlertid være lov med en viss slingring – noe jeg også mener er nødvendig for å fullbyrde menneskets unike egenskaper. Dernest gjør han gjeldende at de som gjennom utdannelse og prøver viser seg som velegnet, skal gis den høyeste myndighet i staten. Ikke bare skal de beskytte staten mot ytre fiender, men de skal også sørge for at borgerne ikke vil skade staten. De som får dette høyeste ansvar, de styrende, skal kalles voktere i streng forstand. De vokterne som ikke har nådd et visst nivå, eller kommet gjennom alle nåløyer, kalles hjelpere. De har som oppgave å iverksette beslutninger, om det være seg militære eller sivile oppgaver. Alt i alt vil samfunnet bestå av tre klasser; Vokterne, hjelperne og de øvrige (bønder, håndverkere, kjøpmenn, o.l.). En utfordring er følgende: Selv om man skal være valgt ut på best mulig grunnlag, kan de tjene andre interesser enn statens. Sokrates mener de ikke bør besitte privat eiendom, sett bort i fra det mest nødvendige. En slik form for regel mener jeg ikke er et gode, fordi man forfordeler bestemte innretninger på livet; Her – at eiendom ikke skal kunne opparbeides av alle, og ønskelig. Man må tilrettelegge for en vid slingring hos også vokterne og hjelperne på dette felt – fordi de er ikke noe annet enn borgere, med samme rettigheter, plikter og ikke minst livsmuligheter som andre. Og en generell kjøreregel er at familiære interesser ikke skal komme på tvers med statens interesser, derfor er det ifølge Sokrates best å ikke ha noe familie. Det kan godt være – men også dette bør være opp til den enkelte for å skape empati med andre borgere, blant annet, og gis livsmuligheter. Alminnelige borgere skal tilates å ha familie, og privat eiendom. Men han vektlegger viktigheten av små forskjeller, gjerne økonomisk, for å bevare god innsats fra alle. Det er jeg enig i og små forskjeller har vi i Norge. Men vel så viktig er det at det skal være forskjeller, i betydning resultatulikhet – for å bevare mangfold og innsats. Staten må være ikke større enn at det er muligheter til å forsvare denne. Viktigst av alt er oppdragelse og utdanning. Dette gjør at det er mindre behov for lovregulering, fordi mennesket handler moralsk. Platon forsøker gjennom Sokrates å kartlegge hva rettferdighet er. Hva er rettferdighet og dets opprinnelse? Staten er, sier Sokrates, inkarnasjonen av de fire kardinaldyder: Visdom, mot, selvbeherskelse og rettferdighet. Man kan derfor kanskje si at staten er en form for farsfigur, i Platons verden. Visdom styrer ut i fra innsikt og hensynet til statens lykke. Motet finnes hos hjelperne. Den tredje kardinaldyden, selvbeherskelse, kan ikke på samme måte lokaliseres til én samfunnsklasse – og går på tvers. Hvor kommer rettferdiheten inn i bildet? Sokrates gir følgende vide definisjon: «Rettferdigheten består i at enhver har og gjør det som tilkommer han.» Enhver skal altså gjøre det som svarer til sitt naturlige anlegg. Sokrates bemerker at det ikke er lett å plukke ut en dyd som betyr mest for statens fullkommenhet. Men den største forbrytelsen mot staten består i urettferdighet. Det vil si, folk påtar seg oppgaver de ikke er i stand til å utføre.

Vokternes utdannelse

I sine innledende skrifter om hva oppdragelsen og opplæringen i den første grunnleggende fase bør omfatte, sier Sokrates at det må dreie seg om både sjelens og legemets utvikling. Men både her og senere gjør han det klart at sjelen, som er evig, må vies særlig oppmerksomhet. De musiske kunster – diktning, musikk og bilder – står sentralt. Sokrates tar først for seg diktningen, med dets fortellinger og beretninger. Sokrates var sterkt kritisk til mye av diktningen i datidens Hellas. Og som spilte en stor rolle i barnas opplæring, også deres religiøse opplæring. Det er også viktig at barn utvikler mot; Krigere må ikke frykte døden. Diktningen inneholder mye som kan motvirke dette, ifølge Sokrates. Sokrates tillegger musikken stor betydning, de unge bør utsettes for musikk som bidrar til karakterutviklingen. Derfor bør man, ifølge Sokrates, unngå klagende og jamrende toner. Musikken skal heller ikke være for slapp, i følge Sokrates. Så drøfter Sokrates gymnastikk. Sokrates bemerker at en god sjel vil sette legemet i best mulig stand. Kostholdet bør være nøkternt. Alt i alt fører enkelthet til sunnhet, akkurat som enkelthet i musikk, fører til beherskelse. Sokrates snakker faktisk om overtrening, og at treningen ikke må komme i veien for studier og tenkning. Hva han legger i det er derimot litt vanskeligere å si. Det er grunn til å tro at den generelle regelen er at man skal studere først, for å så trene når man kjenner et metningspunkt. Sokrates, gjennom Platons skrifter, anbefaler 2-3 års militærtjeneste – opptil 20 årsalderen. Her står den fysiske treningen sentralt. Moralsk integritet og sosial evne må også settes i høysetet. De som plukkes ut til videre studier må ha de beste evner. De må lære lett, ha god hukommelse, være målbevisste, og trives med hardt arbeid. De må være sannhetskjærlige, som innebærer en dyp vilje til selvkritikk. Verken sosial bakgrunn eller kjønn legges det vekt på i utvelgelsen, Platon står for likestilling mellom kjønnene. Etter miliærtjenesten, altså ved 20 årsalderen, skal det for de utvalgte vente 10 år med studier. Opp til man er 30 år må evnen til helhetlig tenkning utvikles. Ved 30 år er det en ny utvelgelse. De evner den enkelte har hatt til å se ting i sammenhenger, tillegges vesentlig vekt. Det er avgjørende at man velger ut personer med sikker og stø karakter. Ellers vil ferdigheter og posisjoner bli misbrukt. De må være gode i dialektikk; Evnen til analyse, og argumentasjon. Tolkning og kritikk av tradisjonelle forestillinger. I en alder av 35 år skal de ut i praktisk virke. Etter 15 år, dvs. I 50 års alderen er de modne for statsstyret. De skal da veksle mellom filosofisk tenkning og praktisk gjerning. Det kan være det er slik at det bare er en vokter som har den høyeste myndighet, og vi står da overfor et monarki. Eller det kan være flere som utgjør statsstyret. I så fall dreier det seg om et slags aristokrati. Jeg synes Platon sier utrolig mye klokt i dette avsnittet.

Den rettferdige stat og det rettferdige mennesket

I løpet av Platons gjengivelser stopper Sokrates av og til opp, og gjør oppmerksom på samtalens formål: Å avdekke rettferdighetens og urettferdighetens vesen. Man må finne fram til det paradigme hvor flest mulig virkeliggjør sine liv.For vår tid mener jeg dette er liberaldemokrati. Sokrates mener at idealet ikke er mulig. Det er åpenbart at den fullkomne stat, kjennetegnet av visdom, mot, selvbeherskelse og rettferdighet, bare lar seg realisere om de styres av folk som besitter disse egenskaper. Spesielt må de oppfylle strenge krav til rettferdighet. Hva kjennetegner så det rettferdige menneske, ifølge Sokrates/ Platon? Sokrates tar utgangspunkt i de betraktninger om hvilke komponenter, som ligger i sjelen. Den har også en ufornuftig/ begjærende del. Vi føler der trang til næring, beplantning, o.l. Nøkkelen til individets rettferdighet ligger i forholdet mellom sjelens tre deler.

Da må man huske på at enhver av oss er rettferdig og oppfyller sin oppgave, når hver del av hans sjel oppfyller sin oppgave.

De fire kardinaldydene visdom, mot, selvbeherskelse og rettferdighet utgjør fullkommenhetsidealet for mennesket, akkurat som for staten. Når fornuften utvikles, gir den gode råd. Ved rett utvikling styres man også av fornuften, framfor begjæret. Sjelen er altså kjennetegnet av selvbeherskelse. At de ulike sjelsområder er i balanse, er følgelig et kjennetegn ved rettferdighet. Sokrates konstaterer at mennesket er kjennetegnet av rettferdighet, og da vil man ikke underslå gull/ sølv, rane templer, ikke stjele og ikke svike verden med hat. Karakteregenskaper hos mennesker er derfor nøkkelen til å begrense store utfordringer i vår tid.

De urettferdige eller ufullkomne statsformer og personlighetstyper

Spørsmålet om hva som kjennetegner urettferdige eller ufullkomne statsformer, følges av en tilsvarende personlighetstype – hos Platon. Tankene bygger på sjelens tre deler. Utfordringen er når fornuften eller visdommen ikke er styrende kraft. Sokrates stiller opp fire ufullkomne statsformer. Først beskriver Den timokratiske stat. I denne statsformen er æren det styrende prinsipp. Det vil si at ledelsen ligger hos vreden, viljen eller motet. Sokrates nevner Sparta og Kreta som eksempler. Dernest kommer oligarkiet, som betyr fåmannsvelde. Den styres hovedsakelig etter rikdom, og begjæret er det styrende prisnipp. Den tredje statsform er demokratiet. Ordet betegner folkestyret, eller styret av de mange – og det er en slik statsform Sokrates forfekter. Det sentrale i Sokrates tanke er hva som skjer så lenge det ikke finnes noe styrende prinsipp i et stat. Det verst tenkelige utfall er anarki, og også tyranniet – der én hersker etter eget forgodtbefinnende. Sokrates tenker at den rettferdige stat – idealstaten, er aristokratisk styrt. Det er de beste som styrer. Viljestyrke, stridslyst og ærgjerrighet vil altså være personlighetstrekk som åpent vurderes høyt, og som trer tydelig fram. Så må man være påpasselig imot korrupsjon. Og man skal være årvåken overfor at de ikke ødsler med andres penger. Til den timokratiske staten, der æren er det styrende prinsipp, svarer til en timokratisk person. Han er ærgjerrig, energisk, atletisk – men preget av indre usikkerhet og konflikt. Vedkommende har sviktende fornuft. I oligarikiet er det pengene som teller. «De rike hersker, den fattige har ingen deltakerrolle i statsstyret.» Her vil det være et eiendomsjag, som skaper en farlig underklasse. Hvordan oppstår den oligarkiske mennesketype? Sokrates har en forklaring. Man begynner å etterlikne, kanskje særlig voksenpersoner, som far. Oligarkiet er en frukt av oligarkiet og oligarkiets natur. De rike er umettelige i sitt pengebegjær. Malnes og Midgaard reiser så spørsmålet om Platon noen steder beskriver et liberalt samfunn? Der man har bevegelsesfrihet, ytringsfrihet, og frihet for alle livsmønstre. Den menneskestype som svarer til demokratiet – slik beskrevet – kan tenkes å ha vokst opp i sparsommelighet, men uten å ha fått nødvendig dannelse. Min innsigelse imot Platon er at han gjør det til motestning mellom demokrati og aristokrati. I et demokrati vil det nemlig være systemer for den beste utvelgelse. Et demokrati styres i tanken av de beste, i de enhver tid gjeldende posisjoner. Her kan det reises mange problemstillinger. Men mitt anliggende er bare å peke på at aristokrati og demokrati ikke er noen motsetning. Sagt på en annen måte, kan du også si at jeg er tilhenger av innslag av aristokratisk styre – eksempelvis fagstyre, i dets ulike former.

Statsmannen

Dialogen Statsmannen er blant Platons senere arbeider. Hans samtalepartner er «den unge Sokrates.» Sokrates blir raskt enig med en fremmed at statsmannen er en form for spesialist. De blir også umiddelbart enige om at den form for kunnskap for statsmannen og statsmannskunst, må klargjøres. Verket grunnlegger – både terminologisk og metodologisk – statsmannskunst som statsvitenskap. Den fremmede begynner å skjelne mellom rene og anvendte vitenskaper. En ren vitenskap er ikke opptatt av dets praktiske rekkevidde. Forholdet er annerledes med for eksempel tømmermannsfaget, og andre fag rettet imot framstilling. Deres produkter eksisterer ikke før faget har trådt i funksjon, og fagets virke er en integrerende del av framstillingsprosesssen fra rå-emne til ferdig produkt. Hvor plasserer man så statsmannskunst? Den kan umulig tilhøre den første kategorien. Imidlertid blir ikke den fremmede ved dette. Han karakteriserer statskunsten som teoretisk vitenskap. Den fremmede og den unge Sokrates konkluderer med at det foreligger en avgjørende forskjell, idet statsmannen ikke – slik som gjeteren – er et høyere vesen i forhold til det kollektiv han har ansvar for.

Statsmannen som vever; Langsiktighet og balanse

Et bilde på statsmannen blir introdusert: Veveren som føyer sammen renning og islett til en enhet. Dette bildet blir stående sentralt i resten av dialogen. Selv om forholdet mellom utøver og gjenstand er vesensforskjellig i de to virksomhetene, gir bildet et viktig perspektiv på statsmannens oppgave. Sammen med de overveielser som dialogen ellers rommer, innebærer bildet av statsmannen at vedkommende tenker langsiktig. I statens ledelse er det utvilsomt behov for snarrådighet og handlekraft, men grunnlaget legges i det langsiktige arbeidet – noe som selvsagt begrenses gjennom fire år mellom hvert valg. Platon snakker om en klok utenrikspolitikk, og det tidligere gjengitte, hva gjelder opplæring og utvelgelse. Statsmannskunst innebærer ikke bare å endre lover, men også etablere nye lovverk. Dette føyer seg inn i det jeg mener om tankefrihet. Det avgjørende må være at den som har ansvaret, skjøtter det på en kyndig måte, til gagn for dem de har ansvaret for. For statsmannens vedkommende innebærer det at han må skjøtte «upartisk rettferdighet.» Det inngår i grunnlaget at bare ganske få har mulighet for å skaffe seg innsikt og utvikle den evne som skal til for å styre staten på en kyndig måte.

Den nest beste stat; Styre ved lov

Den fremmede (som vi antar er Platon selv) i Platons dialoger, sier følgende: Så lenge lovene respekteres, er ikke styret det verst tenkelige. Det verst tenkelige er om lovene benyttes til å legitimere all elendig oppførsel fra noen, og dermed favorisere enkeltaktører. Det nest beste styresettet består derfor å kreve full respekt for lovene. Det finnes tre former for statsstyre som er i samsvar med dette kravet; Kongedømme eller monarkiet, som er styre av én. Og aristokratiet – som er styret av de få. Og så har du demokratiet, som er styret av de mange. Disse er mer eller mindre gode kopier av den sanne forfatning. De kan alle forfalle. Monarkiet kan forfalle til tyranni og aristokratiet til oligarki. Av de gode kopiene er monarkiet best, for det er det mest effektive av «de nest beste» styreformene.» Deretter kommer aristokratiet, og så demokratiet. Av samme grunn er tyranniet den verste av forvrengningene, deretter kommer oligarkiet og demokratiet. Demokratiet anses altså som den dårligste av de gode forfatningene, og den beste av de dårlige. Den advarselen som er tilbakevennende hos den fremmede, er at makthaverne aldri må bryte lovverket, for å tilfreddstille egeninteresse eller lidenskaper. Da er man over i det vilkårlige styre. Jeg mener Platons tanker og nedvurdering av demokratiet ikke er like relevant innenfor rammen av liberaldemokratiet.

Lovene

I dette skriftet framgår det at dygd omfatter mye mer enn mot og dyktighet i krig. Det innebærer først og fremst god dømmekraft eller fornuft. Dernest kommer selvbeherskelse, som innarbeidet vane. Hvis disse to dygdene kombineres med mot, foreligger det «rettferdighet.» En av samtalepartnerne er opptatt av hvordan man skal motvirke at mennesker som vokser opp, lar seg rive med av forskjellig begjær og frykt. I Sparta og Kreta er mot, altså overvinne frykten for smerte og død, blitt viet stor oppmerksomhet. Men hvordan motvirke det som truer selvbeherskelse, finnes det vagere oppskrifter på. Atheneren går også inn for kunstens mulige rolle i oppdragelsen. Her kommer resonnementer som allerede er kjent fra verket «Staten.» En god forfaning skal kjennetegnes ved at den fremmer dygd, dømmekraft og klokskap – kombinert med sjelelig styrke, herunder selvbeherskelse. Jeg skriver ikke noen oppsummering over Platons skriverier, jeg har kommet med merknader underveis. Men jeg vil avslutte med noen velvalgte ord fra Platon, som vil gjelde såvel stater som enkeltmennesker: En stat skal være fri og klok. Den skal ha en viss indre harmoni.

Denne gjennomgangen er skrevet hovedsaklig utifra Raino Malnes og Knut Midgaards bok: Politisk tenkning fra antikken til vår tid, med et fåtalls andre innspill.