Hvis KrF skal ha noen eksistensberettigelse, tror jeg de kan legge bort begrepet kristendemokrati. KrF er et sentrumsparti – eller er sentrumslimet i norsk politikk, hvis de vil vedvare.
Internasjonal forskningslitteratur har også lenge benevnet partiet sosial-liberalt. Det var som et sosial-liberalt parti de hadde sine glansdager på 1990-tallet. Under begrepet sentrumsparti. De kan godt plassere seg i en sentrum-høyre eller sentrum-venstre posisjon. Men begrepet kristendemokrati hører ikke hjemme på norsk.
Dette fordi partiet har en til dels radikal bakgrunn, dels fordi kristendemokratiske partier har vanskeligheter med å eksistere i land med et stort konservativt parti – og jeg kan ikke se at Norge skal være noe unntak. KrF skal ikke dras bare til høyre. Vi har allerede et stort konservativt parti i Norge; Høyre. Det har vi også til dels i FrP – som også er liberalitisk. At et kristendemokratisk parti, som naturlig nok vil plassere seg til høyre langs den økonomiske høyre-venstre aksen, og som er viktigste faktor for å strukturere også det norske partilandskapet, både skal konkurrere med Høyre, FrP – og til dels Venstre, er utopi. Det blir marginal oppslutning om slikt. Det vil ikke si at de i rene økonomiske saker kan befinne seg noe til høyre for sentrum – når de kompenserer med å være venstreorientert i ikke-økonomiske saker/ lovsaker. Går man i begge retninger til høyre, tror jeg derimot velgergrunnlaget – i Norge – blir spedt.
Hva er så KrFs radikale bakgrunn? Frikirkelig kristendom, avholdssak og målsaken – i en slags ansamling fra periferien mot, hovedstadsmakta/ sentralisering. KrF har en noe opprørsk historie, særlig hvis man går langt tilbake – da de tilhørte fraksjoner i Venstre. I det befinner det seg en tro på periferien/ distriktene – som bringer KrF nærmere Senterpartiet, enn Høyre. De har mer til felles i alkoholpolitikken med Arbeiderpartiet, enn Høyre (Vinmonopolet). Og de kjemper nynorskens sak, i likhet med ventresiden, framfor høyresiden. Disse sakene kan igjen avføde begreper, som er viktige for politikkutforming. Og som kan illustrere partiets radikale bakgrunn og posisjonering – og som viser deres sentrumsposisjon. Og det er også mye fellesgods mellom radikale og liberale partier, som muliggjør samarbeid med både Høyre og Venstre.
Hva kjennetegner kristelig-demokratiske partier? Jo, særlig sosial-konservatismen. Ja, det farligste for KrF er sosial-konservatismen – som på norsk har fått begrepet mørkemann. At flere ikke ser det, synes jeg er rart, og derfor bemerkelsesverdig med begrepet kristendemokrati. Det er ikke en godt benevnelse, all den urett kirkemakten også har utrettet i det kristen-kontinentale Europa. Og det er vel dette som sitter i nordmenns ryggmarg, når de hører dette begrepet. De kan altså godt ligge noe til høyre i økonomiske spørsmål – men de bør være ny-testamentlige, framfor gammel-testamentlige. Åpne og tilgivende, framfor dømmende eller strenge – for å si det enkelt. Det finner man i kristen leir mer i sentrum, enn godt utpå høyreisden. Og med en sentrumsposisjon, kan det også gjøres kompromisser til venstre og høyre; Favne breiere.
Kort og greit mener jeg KrF har aller mest å tjene på å kalle seg sentrumsparti, tatt flere hensyn i betraktning – for det er ikke feil. En urokråke i lovsaker, og en sentrum-høyre eller sentrum-venstreposisjon i ulike økonomiske spørsmål. Kort sagt; Sentrum – og ikke så ulikt Venstre.
No comments:
Post a Comment