Idylltilværelsen Norge?

Fremmer eller hemmer oljen god samfunnsutvikling?

Boka, med tittelen «Norsk idyll?» av Francis Sejersted, sier den har to formål. Det ene er å se på utviklingen av samfunnet – i et historisk perspektiv. Den andre hensikten, er å se på samfunnet i lys av den sosialdemokratiske orden. Dette kan vanskelig holdes adskilt fra hverandre, men det blir i alle tilfeller en interessant lesing av en hedersmann i norsk akademisk liv.  

Francis Sejersted skriver at den norske, moderne historieskrivingen hovedsakelig har vært påvirket av to forhold;

I)                    Framskrittstroen

II)                  Nasjonalstatens framvekst

Hvis man skal bedømme dette ut i fra kritisk hold, kan det være at dette er illusjonsbygging – og at dette kan stenge for ærlighet i framstillingene. Det er altså en viss konservatisme i dette, da illusjoner i hovedsak er en verdi innenfor konservatisme. Skal man bedømme det ut i fra faktisk innhold, kan det være det taler til fordel for sosialdemokratiet – der nasjonalstat og utvikling/ vekst går hånd i hånd. Det kan selvsagt også kaste et kritisk øyekast på nasjonalstatens ekspansjon, og da også her ha en mer konservativ innfallsvinkel til historieskrivingen.

En liberal framstilling av norsk historie, er man trolig ikke overstrømmet med innenfor historiefaget. Det er viktig med slike framstilling, for det preger aller viktigst vår videre tenkning om hva som er god samfunnsutvikling.

Vår sterke tro på staten i Norge – hvor oljen også har smurt høyrekrefter – har ført til en ekspansiv statsmakt – som har flere sidevirkninger. Det gjør at samfunnets kjerneoppgaver trolig forsømmes. Dette fordi det ikke blir hanslingsrom for det, i budsjettene. Men aller viktigst – det fører med seg liten betoning av hva samfunnet som helhet bidrar med innenfor nasjonalstaten (herunder markedsløsninger- og frivillighetslivet). Og de to punktene over, viser kanskje også at man ikke har kritiske øyne på ekspanderende stat, fordi det representerer framskritt – og kanskje ikke den ødeleggende effekt det kan ha på for eksempel kreativitet, skaperkraft og innovasjon. Oljepenger, så lenge det er innenfor visse begrensninger, er ikke i seg selv et onde. Det er en gave. Men det må benyttes med klokskap, fordi det er samtidig viktig å huske på at dette er en ikke-fornybar ressurs som vi forbruker, som framtidens generasjoner kunne brukt i stedet for. Og igjen, eller i hvert fall beslektet med tidligere poeng: 

Det er ikke oljepengebruken i seg selv som er skadelig, fordi det kan ses på som en investering. Men – det må ikke sløve ned våre sinn, som skaper et klient-samfunn det kan være meget vanskelig å gjenopprette/ gjøre noe med i framtiden. Det er den verste mulige virkning.