Mine foreløpige fem klassiske favoritter II

Jeg holder fast ved hva jeg har skrevet i tidligere artikkel, mine fem klassiske favoritter er disse:

Riksbladet: Mine foreløpige fem klassiske favoritter.

Men en jeg har oppdaget, er en kar som heter Tessarini. I den grad en klassisk komponist, eller låtskriver for den saks skyld, skal treffe sjelslivet, kjenner jeg meg en del igjen i Tessarini. Han var en italiensk barokkomponist – åpenbart inspirert av Vivaldi, som jeg også har lest. Men vil mene han er lysere enn Vivaldi. Tessarini har varmere toner, der Vivaldi kan bli kjølig.

Rolf Presthus (1936 – 1987) - Willoch-regjeringene, sett fra Finansministeren

Rolf Presthus var Finansminister under de to Willoch-regjeringene, 1981 – 1986. Presthus var en slugger med folkelig appell, som ledet Norge gjennom oppkonjunktur på 1980-tallet. Et godt grunnlag for å senere bli Statsminister, men hans brå død satte en stopper for dette.

Han ble født 29. juli 1936. Samme dag meldte avisene om opprør i Madrid (Den spanske borgerkrig), og pressen spekulerte i Norges sjanser i det forestående OL i Berlin – under Hitler-Tyskland. I familien Presthus var det en begivenhetsrik dag, da møbelhandler Schot Presthus og han kone, Kari Rolfsdatter Midttømme, denne dag hadde fått en sønn. Faren – Schot Presthus – hadde flyttet fra Eidsberg i Østfold, til Oslo – med to tommer hender, et par år tidligere. Han åpnet møbelforretning da han var 21 år. Forretningen lå vis-a-vis Gresvig Sport, i Stenersgaten. Stedet ble revet, og har i hvert fall inntil nylig blitt benyttet som parkeringsplass.  I 1942 var det imidlertid slutt – da ble Schot Presthus tatt av tyskerne. De slo hørselen utav det ene øret hans, under avhør. Senere ble han sendt til Grini, der satt han i to år. Samholdet mellom fangene, og sjakkspill, holdt motet oppe. Men han pådro seg sykdom. Han ble løslatt i 1944, som følge av dette – som senere førte til leukemi. Han døde i 1951.

Den fremmadstormende Rolf

Rolf Presthus unge år gav han stjernestatus i Oppegård Kommunestyre. Han var kommunens desiderte politiske talent. Han ble kummulert til en andreplass i 1959, og gikk til valg på «bedre tjenester til innbyggerne.» Enkelte deler innen kommuner hadde blitt egen institusjoner, ifølge Rolf Presthus – styrt av pamper, sa den 23-årige Presthus i et intervju. Det trengs ikke mange penger, for å gjøre det hele mer trivelig, var Presthus budskap. «Når man er folkevalgt, skal man ikke godta alle ekspert-innstillinger,» var hans videre budskap. Han angrep også kommunen for å ikke å ha satset nok på idretts- og friluftsliv. Han markerte seg tidlig som «slugger.» Oppegård Arbeiderparti hadde hatt makten siden 1959. Arbeiderpartiet beholdt makten i ytterligere to perioder, og Presthus ble i denne tiden en aktiv kommunestyrerepresentant. Han ble ført opp på fjerdeplass i «Akershus Høire» ved Stortingsvalget i 1961. Arbeiderpartiet hadde i 1961 mistet flertallet i Stortinget, og var nå avhengig av støtte fra SF – de to representantene Finn Gustavsen og Asbjørn Holm. Rolf Presthus fullførte sin juridiske embetseksamen våren 1962, og møtte på Stortinget som den yngste siden 1814. Han kritiserte Arbeiderpartiet for at de hadde støttet mislykkede industriprosjekter etter krigen, framfor å bruke dem på sosial-, utdannelses- og samferdeselssektoren. Den unge representanten hadde også ordet to ganger, i Finansdebatten denne gangen. Han klaget blant annet på inflasjonsnivået, og sa at soldater ikke hadde fått økning i gasje siden 1955. Han påpekte også skjevheter i studiestøtten. 26 år figurerte han i TV for første gang, men meget strunk framtroning.  Alvorlige prinsipielle rikspolitiske anliggender, måtte omsider vike – for vann og kloakkspørsmål i Oppegård, som var hans vanlige politiske virke. Han støtte Jan P Syse sitt forslag om selveierdemokrati, som denne bloggeren mener hentet sin inspirasjon fra en tysk, konservativ politiker. I det hele tatt stod han nær Jan P. Syse. I årene 1961 – 1963 utmeislet Syse og han konservativ-liberal politikk. Etterpå ble mye av det en del av Høyre sitt program – og noe gjennomført gjennom lovverket.  I v1962 var Syse Formann i Unge Høyre, med Presthus som viseformann. Presthus ønsket ikke å bli Formann i Unge Høyre etter Syse. Sannsynligvis anså han det som å hoppe etter Wirkola. Han hadde valget om en kommunal- eller rikspolitisk karriere. Valgte han kommunen, kunne han blitt Ordfører i en alder av 27.

Seiere og nederlag

Da høyre hadde nominasjonsmøte i Stortingsgaten i 1965, følte de at en valgseier kunne være innen rekkevidde – etter John Lyngs kortvarige regjeringsintermezzo i 1963. John Lyng hadde imidlertid sagt at han ikke var aktuell for en ny periode. Han hadde blitt Fylkesmann i Oslo og Akershus. Kristian Asdahl hadde blitt ført opp på førsteplassen. Han var tidligere nummer to, etter Lyng, og hadde vist seg som dyktig i Kings Bay-saken. At Arbeiderpartiet og Einar Gerhardsen hadde monopol på regjeringsmakten, var ikke lenger gitt. Nominasjonskomiteen var ikke enstemmig om Rolf Presthus kandidatur – 11 hadde gått inn for Jo Benkow fra Bærum. Benkow hadde gitt et solid inntrykk – 12 år eldre, sjarmerende med et sterkt sosialpolitisk engasjement. Forfatteren Ebba Haslund stod på listen, i mandatperioden som ennå ikke var avsluttet. Man valgte den trygge, avslappede Benkow, framfor den unge Presthus – broileren fra Oppegård. Benkow fikk andreplassen, bak Asdahl – deretter Presthus. Presthus opplevde sitt første nederlag, i sin karriere. Som 20 åring satt han som Formann i Akershus Høyre., og to år senere valgt inn i Oppegård Kommunestyre. Jan P Syse opplevde det også stritt, som havnet på femteplassen på Oslo-listen. De borgerlige vant valget i 1965 – og Høyres førstemann i Oslo, Kåre Willoch – inntok rollen som Handelsminister. 20 år senere var tospannet Syse/ Presthus de mest aktuelle kandidatene til toppvervene i Høyre. Broiler var et begrep som var ukjent på 50- og 60-tallet.  En broiler er en som i hele sin praksis bygger opp om muligheten for å bli heltidspolitiker. I dag finnes det man politikere som ikke har annen yrkeserfaring, så dette er ikke et helt ukjent fenomen. John Lyng så faren ved at Presthus ikke hadde andre interesser; Han gav han et råd – «skaff deg erfaring fra en offentlig etat.» Presthus tok rådet alvorlig, og søkte jobb som jurist i Prisdirektoratet. Her ble han i 10 måneder. Han var deretter advokatfullmektig i tre år – og startet så sitt eget advokatfirma, etter å ha fått blod på tann. Eiendomsmegling var en vesentlig del av engasjementsområdet. Men som advokat var han også en form for kurator, som kom i kontakt med menneskeskjebner. Han vurderte denne tiden å kutte ut sine politiske ambisjoner. Men i 1967 ble han ordfører – etter lokalpolitisk seier over Arbeiderpartiet. I 1969 takket Asdahl av som førstemann i Akershus Høyre, etter uoverensstemmelser. Presthus var nå deres førstevalg. Han arbeidet seg oppover, og trakk folk med seg – på det viset var han ingen politisk broiler. Men broiler, i betydning slugger, var han nok. Rolf Presthus var ellers en hjemmets mann. Han hentet både inspirasjon og impulser der. Hans enorme arbeidskapasitet, gjorde at han kunne ha fri på kveldene, og være hjemme. Kari hadde sjelden følelsen over at hun var gift med en travel politiker.

En mann for praktisk politikk

Rolf Presthus seilet opp på sikker andreplass i Akershus Høyre foran Stortingsvalget i 1969. Han ble betegnet som en som kunne få til noe, i praksis i politikken. Jo Benkow – som nå var 44 år – havnet på førsteplassen. Aftenposten skrev at Presthus, tross sine 32 år, var å regne for en veteran i politikken. «Da han ble valgt som ordfører i Oppegård, var det uten motkandidater,» skrev avisen. Oppegård var på denne tiden raskt voksende. 70- og 80-tallet skulle vise at Presthus kunne vise til synlige resultater. Allerede før 1969 hadde han vist seg som en mann for praktisk politikk; Administrator, initiativtaker og arbeidsjern. Ispedd humør – og var også en mann som bygget opp Høyre-miljøet i Oppegård. Presthus skapte et miljø rundt seg. Han var sterk og systematisk – og det ble valgseier i Oppegård 1967. «Ville man ha noe gjort, spurte man Presthus.» Da han inntok Stortinget i 1969, havnet han i Samferdselskomiteen. I sitt første år på Stortinget, var Presthus svært aktiv. Han var ikke bare opptatt av Samferdsel, men også miljøhensyn. Han sørget for sterkere straffereaksjoner imot forsøpling i naturen. Han kombinerte interessen for «De nære ting,» med stadig økende interesse for finansøkonomi. Et forsøk på å lansere Rolf Presthus som kronprins i Høyre i 1972 – 35 år gammel – ble derimot nedstemt. Presthus hadde for øvrig sterk støtte i den nordlige landsdelen. De ønsket en annen viseformann. Kåre Willoch hadde imidlertid sagt ja til en ny periode som formann i partiet, med Erling Norvik som Generalsekretær. Bare 5 av 290 utsendinger til landsmøtet i Bodø stemte «Nei» til norsk EF-medlemskap. Et overveldende flertall ville også legge press på Portugal, om at de tilsidesatte sitt koloniale engasjement. I Høyre var det sjokk over folkets nei til EF i 1972, og det endevendte det påfølgende Stortingsvalget i 1973. SF kom inn med 16 representanter, og Arbeiderpartiet var avhengig av deres støtte. FrP kom også inn, fra ytre høyre. Reiulf Steen omtaler i boka «Der hjertet banker» perioden etter 1973 som en av de sterkeste reformperioder i norsk historie. Han trekker særlig fram motkonjunkturpolitikken, som følge av oljekrisa 1973. Den videregående skole ble innført. Reformer i høyere utdanning. Utvidede abortrettigheter. En ny kulturpolitikk. Bistanden nådde 1 prosent av BNP. Omfattende reformer i lokalforvaltningen. Og Norge ble en miljønasjon. Borten-regjeringen hadde falt i 1971, og de borgerlige gjorde det dårlig i 1973. I denne tiden interesserer Presthus seg for store og viktige økonomiske saker. Han reiste spørsmålet om skattelettelser, for å få til moderate lønnsoppgjør. Han mente SAS tok seg for godt betalt på sine innenlandsruter. Ved valget i 1977 var det sonderinger mellom Høyre, KrF og Sp om mulig regjeringsdannelse – mellom Norvik, Kåre Kristiansen og Gunnar Stålseth. Det var ikke utpreget god stemning – Gunnar Stålseth sa det ikke var selvskrevet at Høyre skulle ha Statsministeren, som største parti, selv om Kåre Willoch var deres kandidat. Motkonjunkturpolitikken og Kleppe-pakkene, under Arbeiderpartitiden, hadde gjort Norge til et av verdens mest forgjeldede land. Og det ikke relativt til folketallet – men i absolutte tall (!). Valget endte nært sagt uavgjort. Presthus rykket opp som nestformann i Finanskomiteen i 1977. Lederen var rogalendingen Gunnar Berge (Ap). Kjemien dem imellom var god, tross partimotsetninger. Presthus utviklet i perioden evnen som «brobygger.»

Presthus og fellesinnstillingen

Arbeiderpartiet hadde innsett at konjunkturnedgangen før valget i 1977, ikke var noen kortvarig krise. Det var en strukturkrise. Dette kunne ikke bekjempes gjennom motkonjunkturpolitikk. Stagflasjonen var et varig fenomen. Økonomi, krise og arbeidsledighet er Aps hjemmebane, ifølge Reiulf Steen – derfor var det greit å få vite om dette før valgkampen.  Store industrisaker preget politikken, som forholdende i Tandberg og miljøvernsaker, som Alta-vassdraget. Verftskapasiteten var altfor stor. Likevel ble det innført omfattende subsidiering. At politikerne blandet seg inn i styringen av private bedrifter (hadde meninger om det), forhindret omstilling. Kaci Kullman Five gjorde seg bemerket som Unge Høyre-leder, da hun uttalte seg kritisk imot Veig og Dagali. Utbyggingen av kraft ville forhindre miljøvernhensyn. Abortspørsmålet preget fortsatt norsk politikk, selv om en ny lov var trådt i kraft i 1975. Forsvars- og sikkerhetspolitikken ble et stadig økende problem. Særlig i Arbeiderpartiet, men også i andre partier. Rolf Presthus ledet programutvalget i Høyre. Det var bred politisk enighet om at marginalskatten var for høy – noe som blant annet forhindret yteevne, og skapte et ganske stort svart, illegalt marked. I desember 1980 viste Gallupen at Arbeiderpartiet var mindre enn Høyre, og valget stod for døren september 1981. Høyre, KrF og Senterpartiet hadde også nærmet seg hverandre politisk. Gro Harlem Brundtland kom inn for Oddvar Nordli, på grunn av sykdom – ikke Rolf Hansen som flere antok. Presthus medga at det kun var abortsaken som kunne forhindre en ny trepartiregjering.

Ny finansminister

Valgnatten 1981 ble det klart at Høyre, KrF og Senterpartiet hadde fått flertall. Han kunne knapt få med seg alle blomstene inn døra, på Bestum. Willoch var nå på høyden av sin politiske karriere. KrFs såkalte Tønsberg-vedtak fra 1981, sa at de ikke kunne delta i regjering med den nåværende abortloven. Dermed var det skjær i sjøen for Høyre og Willoch. Krf kunne ikke sitte i en regjering å administrere en lov de anså for fosterdrap. Senterpartiet følte det ikke naturlig å gå inn i regjering alene med Høyre. Willoch gikk derfor i gang med å etablere en ren mindretallsregjering av Høyre. Det var den første rene Høyreregjering siden Ivar Lykke i 1928 – året da Willoch ble født. Den aller første han spurte angående ministerpost, var Rolf Presthus. Lange år i opposisjon gjør at mange politikere lengter etter innflytelse, og Presthus hadde så visst ambisjoner. Han trengte ingen betenkningstid, og tok jobben. Han ble Finansminister. 14 oktober 1981 bar det til Kongens bord. Statsbudsjettet som forelå, arvet av den avtroppende regjering, var ifølge Rolf Presthus lite egnet til å bringe landet utav krisen. Skatteskjerpelsene måtte fjernes, og offentlige utgifter bremses. Inndragning av kjøpekraft måtte skje gjennom sparing hos private. For første gang på 53 år skulle det bli en prøvelse å lose Stortinget gjennom et budsjett av Høyre-politikk. Han hadde 21 dager på seg til å legge fram et budsjett, med eget stempel. Statsråd-livet var hardt, og krevde kjempekrefter. Hvilke endringer kom så Presthus med, 4. november 1981? Han vedgikk at endringene kunne vært flere. Skatteskjerpelsene hadde blitt nullet ut, de la seg på 1981-nivå. Utgiftssiden ble også skrumpet med 1,3 milliarder. Over 200.000 slapp å betale toppskatt, som var på 50 prosent. Etterspørselen skulle med dette gå ned, og dempe prisveksten. 1 prosent av prioriteringene på Statsbudsjettet ble tilbakeført til det private. Det var et likevel ganske tydelig Høyre-stempel. Arne Rettedal liberaliserte boligpolitikken, og Lars Roar Langslet frigjorde mediepolitikken. Rolf Presthus hadde ikke glemt ropene fra næringslivet om bedre forutsetninger for kapitalopparbeidelse.

Til politisk aksjon

Høyre ville lette beskatningen med 2,1 milliarder kroner. Nå skulle virketrangen settes i høysetet og dynamikken igangsettes. Martin Buvik skulle lede et utvalg som tok for seg ensidige industristeder. Man tok tak i både livssyns- og distriktsproblemer, hvilket fikk støtte av KrF og Senterpartiet. Rolf Presthus ble Willochs mest fortrolige – blant annet i kraft av at han var Finansminister. Arne Rettedal var også en av de nærmeste, men han stod i en visstnok annen Høyre-tradisjon, enn Presthus og Willoch. Fritjof Frank Gundersen – den ytterliggående FrP-politikeren – ble satt inn i skattekommisjonen av Rolf Presthus. I 1982 tegnet nordmenn til sammen 2.1 milliarder kroner i det nyopprettede Verdi-Spar, og kjøpekraft ble derfor inndratt. Dette bidrog også til å styrke tiltrengt kapital i bedriftene. «Liberalisering, mindre statsstyring og valgfrihet» var viktige slagord for Regjeringen. Minister Astrid Gjertsen varslet om endringer i forbrukerpolitikken. Hun ønsket ikke kjønnskvotering i offentlige råd og utvalg. Hun ønsket en gjennomgang av offentlige råd og utvalg, som hadde passert 1000 i antallet. Kommunalminister Arne Rettedal mente Etableringsloven trengte en fornyelse. Men han visste samtidig at Senterpartiet ville sette seg på bakbeina. Laakeutvalget, som ble opprettet av Arbeiderpartiregjeringen for å se på bedriftsdemokrati, fikk nytt mandat – og medlemmer. Boligpolitikken stod overfor en revolusjon under Arne Rettedal, og slektet på selveierdemokratiet fra Syses tid i Unge Høyre. Prisreguleringen på aksjebolag og separate borettslag ble opphevet, hvilket betydde en pen inntektsgevinst ved realisering for de som satt med slike boliger. Altfor mange penger gikk i så henseende under bordet, og man hadde fått et klasseskille i boligmarkedet. Industriminister var Jens Halvard Bratz. Han stanset blant annet industrifusjoner.

Presis – som vanlig

Presthus var vanligvis på jobb klokken 07.30. Åpen, humoristisk og uanstrengt atmosfære. Mandager og torsdager var det regjeringskonferanse. Torsdag også forberedende Statsråd. Samhold og korpsånd preget Finansdepartementet. I Regjeringen var det motsetninger langs vekst-vern-aksen (utbygging kontra miljøhensyn). Willoch behersket regjeringskonferansene suverent, det var hans arena. Han var sjef under møtet, og hadde regi under forberedelsene. Regjeringen la opp til et stramt 1983-budsjett. Langslet delte rundhåndet ut konsesjoner til nærradioer, Lokal-TV og kabelselskaper. Han satte også ned utvalg om reklame i etermediene. Sosialminister Leif Arne Heløe innførte egenbetaling i helsesektoren, og satte i gang en utredning om Folketrygdens økonomi. Tore Austad – Forsknings- og undervisningsministeren fra Kristiansand – reviderte inntaksreglene til videregående skole. Morsmålsundervisningen skulle samtidig styrkes. Televerkets tjenester ble lagt ut på anbud, av samferdselsminister Inger Koppernæs. Handelsminister Arne Skauge konsentrerte seg om skipsfartspolitikken, men fikk problemer med den ualminnelige Alexander Kielland-saken.

Teft for Regjeringssamarbeid

1983-budsjettet hadde som hovedmål å dempe prisveksten. Dette krevde stram finans- og kredittpolitikk. Kostnadsveksten skulle samtidig bremses gjennom skattelettelser, og økt konkurranse. Prisveksten var forventet å ligge på 11 prosent på ett år (!). Bedriftene fikk skattelette på 600 milliarder. Husholdningene 1,4 milliarder.  Presthus var høflig og imøtekommende overfor Finanskomiteen – dette måtte til for å skaffe flertall. Presthus opptrådte relativt sjeldent i mediene. Han hadde et godt forholdt til journalister, men ønsket ikke å eventuelt skulle tabbe seg ut. Han fryktet derfor mediene. Han holdt seg mest hjemme – han måtte jo være tilgjengelig for kolleger og embetsverk. Han unngikk internasjonale storpolitiske fora, som Det internasjonale Pengefondet, OECD og Verdensbanken. Men han engasjerte seg i Norden. Det var meget god tone mellom de tre Finansministrene i Skandinavia. Utover våren 1983 begynte mellompartiene (KrF og Senterpartiet) å misunne den posisjonen som Høyre hadde fått. Abortsaken var ikke like viktig lenger, for KrF. Sp antydet at de ville inn i regjeringen, for å påvirke renteutviklingen, som hadde blitt en plage. Kjell Magne Bondevik (KrF) hadde stor respekt for Presthus. Willoch opplevde også at han måtte utøve økende press for å få flertall sammen med KrF og Senterpartiet. Willoch foreslå oftere møter mellom han og Presthus, og lederne for Krf og Senterpartiet – Kjell Magne Bondevik og Johan J. Jakobsen. Bondevik hadde nylig avløst Kåre Kristiansen som Formann. Regelmessige møter var derimot ikke aktuelt for Bondevik/ Jakobsen – de ville ikke føle seg bastet og bundet. Våren 1983 preges samarbeidet på borgerlig side av slitasje.

Norge får flertallregjering

I Valle i Setesdal, på et lokalt Sp-møte, tar Johan J. Jakobsen til orde for regjeringsdeltakelse. Han mener uteblivelsen fra regjeringsdeltakelse, avskårer mellompartiene fra viktige beslutninger. I KrF er ikke entusiasmen like stor. I pinsen er det møte med Willoch, og Willoch konkluderer: «Vi vil få en trepartiregjering i denne Stortingsperioden.» EN serie med forhandlinger starter mellom disse tre partiene; For Presthus er to klassiske Høyredomener viktige – skattelettelser, og brems i offentlige utgifter. Andre kinkige saker er Tyssedalssaken, renten og Abortsaken. Begge de to mellompartiene er lystne på Utenriksminister Sven Stray sin plass. Stray hadde i tillegg vakt misnøye blant mellompartiene. Men han sitter trygt, blant annet fordi han stod nær Willoch. Presthus satt også trygt. 8. juni 1983 er regjeringserklæringen klar. «Skattelettelser skal fortsatt benyttes, for å dempe inflasjonen.» «Det skal arbeides for en bedre distriktspolitikk,» og «KrF står fritt til å arbeide for sitt abortsyn.»

«Brobygger i sitt ess»

Krf fikk 4 statsråder, Senterpartiet 3, i den nye Willoch-regjeringen/ Willoch II – som kom i stand i 1983. Krf fikk Kjell Mange Bondevik som Kirke- og undervisningsminister, og Kåre Kristiansen som Olje- og energiminister. Senterpartiet fikk deriblant Johan J. Jakobsen som samferdselsminister. KrF fikk videre Handelsminister og Bistandsminister, og Senterpartiet fikk Landbruksminister og Miljøvernminister. Ved budsjettpresentasjonen i 1985 var Presthus i sitt ess. Rolf Presthus hadde gjennomgått ett år med tre partier. I januar 1984 var arbeidsledigheten 80.000, og Arbeiderpartiet overbød Regjeringen i stimuleringstiltak. Selv mente Presthus at det var mye å være stolt av; Investeringene steg, sysselsettingen økte og utenlandsgjelden sank. Oljepenger strømmet også inn, som følge av høye priser på oljefat og stigende dollarkurs. Regjeirngen hadde også gjennomgått et anstrengende inntektsoppgjør, som regjeringen ledet gjennom fagstatsråd Arne Rettedal – som Willoch nå betraktet som en av Regjeringens aller mest uvurderlige. Statsminister Willoch var undertiden på sykehus – og Sven Stray vikarierte i hans fravær. Men så syk var Willoch ikke, selv om noen spekulerte i hans avgang. I 1988 ble han lansert som Norges kandidat til generalsekretær i NATO, blant annet.

Valgresultat som skapte drama

Ved Stortingsvalget i 1985 fortonte det borgerlige samarbeidet seg som idyllisk. Enkelte saker var imidlertid vanskelige, selv om Presthus personpopularitet var høy innad og utenfor regjeringen. Skattelettelser kunne i lengden ikke kombineres med offentlige utgifter, som mellompartiene ikke var like opptatt av å bremse. KrF registrerte også at det var liten bevegelse i livssyns- og familiespørsmål i Regjeringen. Høyres domene var skatt og næringsliv. Senterpartiets område var distriktspolitikk. Valgkampen var snart i anmarsj, og partiene ville ha sitt stempel på budsjettarbeidet. Valgkampen ble sterkt personorientert. Reformløfter innenfor barnehage og pensjon kom, fra Gro Harlem Brundtland. Kåre Willoch var mer medievant enn noensinne. Valgkampen dreide seg mye om hva man kunne forvente av skattelettelser og reformer. Rolf Presthus advarte imot at høye oljepriser nok neppe kunne vedvare. «Vi kjenner lusa på gangen,» var svaret han fikk fra Gro. Valgnatten 1985 viste at de tre partiene hadde mistet sitt flertall – de var avhengig av støtte fra Fremskrittspartiet. Deres to representanter havnet på vippen. Arbeiderpartiet styrket seg samtidig, Høyre gikk markert tilbake i Nord-Norge. Senterpartiet ville ha fire statsråder, imot de foregående tre. Høyre gav etter. Eivind Reiten kom inn som Fiskeriminister. KrF og Kjell Magne Bondevik fremmet også krav; Høyre hadde både utenriks- og finansminister. Man gjorde ikke krav på Finansminister Presthus post, men utenriksminister var noe KrF kunne tenke seg. Svenn Stray satt derfor ustødig. Mest av alt var det et spill; Høyre skulle ikke følge seg trygge på de tre topp-postene.

Vanskelig budsjetthøst

I budsjettet for 1986 savnet Senterpartiet distriktsprofilen, og KrF følte de ikke fikk gjennomslag for sine tradisjonelle saker. Willoch valgte i 1986 å stille kabinettspørsmål i Stortinget. Et kabinettspørsmål er når regjeringen setter hardt imot hardt overfor Stortinget, der regjeringen går om flertall ikke oppnås. Etter Erling Norviks avgang våren 1986 som partileder, måtte det enten bli Jan P. Syse eller Rolf Presthus. Presthus mente Finansministerposten ikke kunne forenes med et formannsverv. Tanken om å hoppe av Finansministerposten, mens leken var god, var imidlertid fristende. Han hadde blant annet fått optimisme og tro inn i næringslivet, som blomstret som aldri før. Børsen hadde eksplodert.

Påskepakke og Formannsvalg

«Påskepakken» innebar en innstramming i budsjettet på 2 milliarder kroner. De to mellompartiene hadde store problemer med enkelte av forslagene. Dette innebar reduksjon i offentlige utgifter på 800 millioner. Lavere oljepris og dollarnedgang hadde sviktet inntektssiden. Økning i bensinavgiften på 35 øre var en stor budsjettpost. Det ble streiker, og Rolf Presthus var fortvilet over at «moderasjonslinjen» ikke ble fulgt.

Ny Høyre-formann

I april 1986 blir Rolf Presthus valgt til Formann, med øredøvende akklamasjon. Presthus mente avtroppende formann Erling Nordvik hadde en meget stor del av æren for økningen fra et 17 prosents parti, til å nå 30 prosent. Han oppfordret Høyre til å fortsette regjeringssamarbeidet med de to mellompartiene. Han angrep Arbeiderpartiet. Han etterlyste kvalitet i utdanningssystemet, effektivt helsevesen og bedre distriktspolitikk. Forsvaret måtte også styrkes. Den nye Finansminister ble arne Skauge, siden Presthus hadde varslet at et formannsverv ikke kunne kombineres med Finansminister. Skauge hadde vært Handelsminister i den rene Høyre-regjeringen, via Statsministerens kontor etter regjeringsutvidelsen.

Mot regjeringskrise

Angående «påskepakken» ønsket Arbeiderpartiet en annen sosial profil på innstrammingene. Gro og Gunnar Berge ønsket sterkere beskatning av børsgevinster, og folk med høyere inntekter. Willoch mente pakken var et minstemål – og ville stille kabinettspørsmål på bensinavgiften. Frp og Carl I Hagen ville ikke godta økning i bensinavgiften. Arbeiderpartiet var jo for økt bensinavgift. Skulle regjeringen være styringsdyktig, måtte det statueres et eksempel. Det gikk som kjent ikke som ønsket, og Willoch-regjeringen falt.

Sammenfatning

Jeg stopper der, i min omtale av Rolf Presthus. Han hadde en krevende tid foran seg, og dør – som følge av høyt arbeidspress – i 1987. Perioden etter Willoch-regjeringens fall, er ikke en veldig interessant periode, verken for han eller Høyre. Denne gjennomgangen har vist Rolf Presthus forrykende karriere, som Finansminister, som selvsagt kunne endt i Statsministerpost – for eksempel i 1989. Dødsfallet gjorde imidlertid at Syse inntok den posten i 1989. Om Syse sin begavelse, kan du lese om et annet sted på bloggen. Rolf Presthus går i alle tilfeller inn i historien som en meget vellykket politikerkarriere, som kunne bringe han til Statsminister.

Poul Schlüter (1929 – 2021) - del II: Fra Folketingsmedlem til Statsminister

I årene 1964 – 1982 vokser Poul Schluter som politiker, og hans innflytelse ender med regjeringssjef i 1982. Artikkelen følger Schlüter i disse snaut 20 årene - til han blir Statsminister.

Denne artikkelen følger i hovedsak erindringsboka til Poul Schlüter; «Poul Schlüter – sikken et liv.» Det gis også bidrag fra hans andre bok, «Poul Schlüter – det var vel ikke så ringe endda.» Dessuten benyttes også SNL og Wikipedia, og egen kunnskap der ikke noe annet er angitt, gjerne i form av refleksjoner. Omtrent 150 sider er redusert til cirka 8 – innebefattet også fåtallige andre kilder.

Folkevalgt

Poul Schlüter reflekterer over uttrykket «profesjonelle politikere,» som selvsagt kan ha en litt negativ ordklang. Hvis det er snakk om dovne, dårlige politikere, som ikke kan noe annet, «forstår jeg godt at merkelappen benyttes,» sier Schlüter. Men ikke hvis det betyr å kunne sitt fag – da er det ikke nedsettende. Politiker kan forstås som fagperson (positivt), selv om denne blogger har tidligere tatt til orde for betegnelsen «folkevalgt» Poul Schlüter mener han aldri har vært en såkalt «profesjonell politiker,» uten at han tilføyer hva begrepet betyr for egen del.  

Borgerlig regjering, med Schlüter i Folketinget

Årene fra 1964 og fram til i dag, hvorpå han ble partileder i 1974, var det tiåret som var mest krevende i hans tilværelse. Han drev advokatforretning, og var samtidig en pågående Folketingsmann. Det ene øyeblikk prosederte han i retten, og en halv time senere var han ordstyrer i Folketingssalen. Etterpå samtaler med klienter, og 17.45 tok han fly til Aalborg, for å holde tale. Når han tenker tilbake, synes han det er rart at han i det hele tatt overlevde. Den mest krevende periode startet i 1968, da VKR-regjeringen (Venstre, Konservative og Radikale Venstre) ble dannet, med Hilmar Baunsgaard (Radikale Venstre) som Statsminister.

Var du skuffet over at det ikke ble noen ministerpost?

Jeg lå våken ved telefonen, men noen henvendelse kom ikke. Aktuelle poster for meg var Arbeidsminister eller Boligminister, men jeg ble heller en allrounder i Folketinget. Det gav meg god erfaring, da jeg senere ble Statsminister.

(Fra; Det er vel ikke så ringe endda.)

Artikkelforfatteren vet ikke nøyaktig oppslutning om de respektive partiene, men dette avspeiles noenlunde i antall ministerposter (16 stykker) til partiene: 5 (Radikale), 6 (Venstre), 5 (konservative). Partienes oppslutning var med andre ord jevnstore. Det vites ikke hvordan voteringen var i regjeringen, men det kan tenkes – at dersom 2 av 3 partier mente det samme, kunne vedtak fattes – en i tilfelle handlekraftig ordning. I den regjeringen deltok ikke Schlüter, han var ung og satt i Folketinget fra Sønderjylland Storkrets. Venstre fremmet den gang forslag om at Poul Hartling (Venstre) skulle være Statsminister. Han ble i stedet Utenriksminister, en slags nummer 2 i regjeringen. Det ble Hilmar Baunsgaard (Radikale Venstre), avgjort av den konservative Poul Sørensen. På et gruppemøte blant de konservative i etterkant, ble det spurt hva som var De konservatives oppgave i regjeringen; «Det skal jeg si deg, det er vår jobb å hjelpe Statsministeren.» Hva enn som skjuler seg bak ordet «å hjelpe?»

Relasjonen parlament-regjering og regjeringsskifte

Folketingsgruppene for disse partiene, ble selvsagt tappet for gode folk, som gikk inn i Regjeringen. «De beste og mest begavede folkene.» Det gav til gjengjeld plass og rom for yngre representanter i Folketinget. Man kan skille mellom to typer – grovt sagt – av folketingsvalgte, ifølge Schlüter. Det er de som gjør seg til spesialister på sitt fagfelt. Den andre, er de som gjennom allroundvirksomhet forsøker å bli politiske ledere. Det er allrounderne som former partiets strategi og profil, ifølge Schlüter. Men politikkinnholdet bestemmes kanskje av spesialistene? Allrounderne skal også evne det saklige, men har gjerne en form for karisma, som passer utad. «Jeg kan trygt hevde,» sier Schlüter, at Poul Sørensen og Poul Møller (fra De konservative) var det mest velutviklede og særpregede makkerpar dansk politisk liv har kjent. Man kan nesten sammenlikne dem med radikalerne Jørgen Jørgensen og Bertel Dahlgaard, sier Schlüter. «De elsket ikke hverandre, men supplerte hverandre.» Det var et fryktelig tap, at de ble satt ut i VKR-Regjeringens tid, i følge Schlüter. Poul Møller ble alvorlig syk, slitt av arbeid og tunge problemstillinger - og Poul Sørensen døde brått. Kompaniskapet fikk dermed sin sluttstrek.  Erik Ninn-Hansen overtok posten som Finansminister. Han ble raskt den ledende konservative minister. Det skjedde, etter at sykdom tvang Poul Møller fra posten i 1971. Ninn-Hansen har alltid hatt en form for indre beskjedenhet. Samtidig var han absolutt en som søkte innflytelse. Men ifølge Schlüter ville han nok aldri i sitt innerste bli partileder. Hilmar Baunsgaard utskrev nyvalg i 1971, etter at hans regjering hadde vart i 3,5 år. Ifølge Schlüter, kom nyvalget for tidlig; VKR-regjeringen tapte med knapp margin, og Jens Otto Krag kom tilbake som Statsminister, for en sosialdemokratisk mindretallsregjering. «Vi visste alle at det var flertall blant sosialdemokratiske velgere, å stemme nei til dansk medlemskap i EF.» Jens Otto Krag tok en feilaktig beslutning, ifølge Schlüter, ved å la den danske folkeavstemmingen foregå like etter den norske.» Strategien må ha vært at nordmennene nok skulle stemme «ja,» for deretter dra med seg danskene inn i EF-medlemskapet. Dette var kanskje gambling? Men det ble et «ja,» én uke etterpå, tross Norges «nei.» Folkeavstemmingen fant sted 2. oktober 1972. Poul Schlüter kan fortelle at han aldri trodde det var politiske grunner alene, som førte til Jens Otto Krags avgang som Statsminister – men utbroderer ikke.

I erindringsboken «Sikken et liv,» kaller du han konsekvent Jens Otto. Hvor godt kjente du han? – Jeg kjente han godt. Du er god i å framlegge en sak, sa han. Det gjorde inntrykk på meg, som politisk motstander. I offentligheten og i pressen var Jens Otto alltid litt reservert, men han kunne være avslappet og morsom.

(Fra; Det er vel ikke så ringe endda).

Anker Jørgensen ble ny Statsminister, for sosialdemokratene. Både Anker Jørgensen og Poul Schlüter hadde blitt valgt inn i parlamentet 1964. Anker Jørgensen ble i mange år Poul Schlüters politiske hovedmotstander. Men; Poul Schlüter likte Anker Jørgensen; Han hadde stor respekt for han. På tross av datidens ideologiske motpoler; Konservatisme versus sosialdemokrati. Han var vel redelig? Men Schlüter mente han sviktet også det som var sosialdemokratiske idealer, i utenrikspolitikken, uten at Schlüter her er mer konkret. Men dette var trolig fellesgods mellom De konservative og sosialdemokratiet, som førte til kritikk fra Schlüter - og som sosialdemokratene ikke forvaltet. Disse to herremenn var dann og vann fortrolige med hverandre, og dette personlige, gjensidige, vennskapet har trolig vært til gavn for Danmark. Poul Schlüter sier at han liker at motstandere har dyktighet og talent. Det er de dovne og overfladiske, som har irritert Schlüter mest – ifølge det han skriver. Disse kan likevel ha en (viss) suksess, på grunn av deres medietekke. «Ingen nevnt, ingen glemt.» Som leseren av denne artikkelen sikkert har skjønt, er Schlüter mer ordknapp enn snakkesalig – integritet? Man trenger ikke si fra unødig, når sakene ikke er av tilstrekkelig viktighet?

Jeg følte ikke Anker Jørgensen mestret de store eller største oppgavene, som EF og NATO.

(Fra; Det er vel ikke så ringe endda)

 

«Jordskjelvvalget»

Anker Jørgensens første regjering holdt kun i kort tid, før det ble utskrevet Folketingsvalg - allerede i 1973. Det var et «jordskjelvvalg» - en katastrofe for de etablerte partiene, som det var også andre steder i Norden. Sosialdemokratene gikk fra 70 til 46 (!) mandater. Venstre fra 32 til 20. Radikale Venstre fra 20 til 13. Ordenen brast. Tre nye partier kom inn i Folketinget; Fremskrittspartiet, Centrumsdemokratene (CD) og Kristeligt Folkeparti. For etablissementet var dette et politisk ragnarok, det var et protestvalg uten like.

Mogens Glistrup (Fremskrittspartiet) forenklet virkeligheten til de grader, i debatter, på en slik måte jeg ikke likte.

(Fra; Det e vel ikke så ringe endda)

Ideologisk grunnlag til partiene

At Kristelig Folkeparti kom inn i parlamentet, skyldes hovedsakelig to ting; Motstand imot en friere abortlovgivning, og motstand imot fjerning av forbud imot lugubre trykksaker. Begge deler hadde skjedd under VKR-regjeringen. Centrumsdemokratenes inntog skyldtes, ifølge Schlüter, reaksjon imot Anker Jørgensen mer sosialistisk anlagte politikk – og stadfestet seg derfor som tydelig borgerlige. Deres oppslutning kan tilskrives personpopulariteten til Erhardt Jacobsen personlig (partileder), som ifølge Schlüter så visst var en ener i dansk politikk. Men det største sjokket, var innvilgelsen av Mogens Glistrup og hans Framskrittsparti. De veltet inn i Folketinget, med 28 representanter. Hans intelligens og utstråling rystet etablissementet i dansk politikk – men langt unna den konservative dannelses- og utviklingspolitikk, til at et samarbeid kunne muliggjøres.

Schlüters konservative kjerne

I 1973 var stemningen blant den konservative Folketingsgruppe langt under pari. Erik Ninn-Hansen ble gjenvalgt som Formann (organisatorisk), mens Poul Schlüter ble valgt til partiets ordfører (politikk). Den juridisk utdannede dommer, Knud Thestrup, avgikk vervet i 1972. Poul Schlüter holdt en legendarisk tale i Aarhus. Schlüter sier ikke det selv, men vedgår, at det har vært tankegrunnlaget for mang en kronikk siden den gang (forkortet);

Det skjer, at noen kaller Det konservative Folkeparti for et pragmatisk parti. Det er sant- vi plages ikke av dogmer og patenter. Det er også riktig, at vi forsøker å frigjøre mennesker fra ideologienes åk. Det konservative Folkeparti består av idé, og holdning. Det er idéen om størst mulig frihet, til individuell livsutfoldelse, ispedd ansvar og måtehold. Alle mennesker skal gis like utfoldelelsesjanser. I dette inngår maktspredning og desentralisering av beslutninger – i samfunn og næringsliv. Hvis vi bygger samfunnet på den private eiendomsrett, sikrer vi enkeltmenneskers verdighet og uavhengighet. Man har rett til å være seg selv, på sin måte – innenfor den grense av andre menneskers hensyn. Det er balansen mellom individ og fellesskap, mellom mennesker og miljø. Forsvare demokratiet, stå imot det tendensiøse, som angriper demokrati, og rettsstat. Det er folkets representanter som utformer politikk – ikke pressgrupper. Et gammelt konservativt ord sier, at man skal forandre for å bevare. Vi vil mer; Vi vil forandre, for å skape noe nytt og bedre. Men alt skal ikke forandres som hastesaker, selv ikke der spesialister viser til at forandringen er et framskritt. Folkestyret kan dø, uten tillit. Man må se med bekymring over mangelen på harmoni. Forandres alt avler man fram utrygghet. De fleste mennesker trives best under forholdene av rimelig stabilitet. Enhver tradisjon eller skikk skal ikke rives opp med roten, bare fordi den er arvet, og kanskje erfart at det er til det beste? Vi er et rettssamfunn – først og fremst, for å forsvare de svake. Vi ønsker heller ikke å øke produksjonen, for enhver pris. For prisen, kan være rovdrift på ressurser, som ikke er utømmelige; Forurensing, miljøødeleggelse, eller menneskelig jag og stress. Det blir en hovedoppgave, i framtiden, å finne en ny balanse mellom mening og innhold – mellom materialisme og andre av livets kvaliteter. Vi må skape et varmere og kjærligere samfunn, med ansvar; Medansvar – uten verken personlighetsutslettelse eller kollektivisme. Vi fødes med ulike forutsetninger, enhver er heller ikke sin egen lykkes smed. Det sosiale sikkerhetsnettet skal være finmasket, men vi skal ikke innrette lovene dithen at vi er avhengig av det offentliges hjelp. Vi må videreutvikle samfunnet – i retning frihet og uavhengighet, sammen med mennesker. Det må føres en politikk – som premierer de flittige og arbeidsomme. Som trekker lasset i samfunnet, de skal verken mistenkeliggjøres eller misunnes. De skal hedres.

Jeg synes talen er veldig god, også i vår tid.

Formann for Folketingsgruppen, og i partiet

I 1973 var partiet i en skadeskutt posisjon, etter «jordskjelvvalget». Neste valg skulle avholdes i 1975, og de konservative søkte innflytelse og posisjoner. Valget den 9. januar 1975 ble den verste i partiets historie. 10 mandater, etter 5,5 % av velgerne i ryggen. Blant dem som falt ut av parlamentet, var Palle Simonsen. De ble forbigått, av både Fremskrittspartiet og De radikale – og Venstre fikk 42 mandater, og ble en mastodont på borgerlig side. Det ble borgerlig regjering, under Statsminister Hartling. Firkløverregjeringen bestod av Venstre, Konservative, CD og Kristelig Folkeparti. Poul Schlüter ble utenriksminister, der utenriksspørsmål lå hans hjerte nær – og posten ble den ledende posisjonen til de konservative. Ninn-Hansen ble handelsminister, og skulle samarbeide nært med Schlüter – den konservative nummer 2-posten. Men; Regjeringen overlevde ikke lenge – den ville ikke overleve Mogens Glistrup. Anker Jørgensen og hans sosialdemokrater ville heller ikke støtte regjeringen, og den kunne felles ved inntredelsen. Kun en halvtime før de skulle på Amalienborg, måtte Hartling kaste inn håndkledet. Anker Jørgensen var derimot resolutt – da han fikk tilbudet om å danne ny regjering. Poul Schlüter medgir at han nå hadde en ørkenvandring foran seg; For den påfølgende tid ville bli et «annus horribles» for partiet. De måtte ta konsekvensene av at de var Folketingets femte største parti. Drastiske nedskjæringer i partibudsjettet, og avskjedigelsen av partiets trofaste funksjonærer. Det var særlig tungt overfor dem som var eldre, som hadde vanskeligheter med å finne annet virke. Men i løpet av de 7 påfølgende år, ble De konservative større enn «de noensinne hadde vært.» Forklaringen finnes, ifølge Schlüter, hos partiets mange tillitsmenn. Høflig nok. Tillitsmennene er «nerven i det danske folkestyre,» sier Schlüter. Schlüter sier han konsentrerte seg mye om å gjøre partiet «folkelig,» at det eksempelvis skulle være et parti for alle yrkesgrupper. Og ved valget i 1975 doblet antall mandater seg for De konservative, og 10-mannsgruppen bestod av «fabelaktige personligheter.» Valget i 1977 ble det virkelige vendepunktet. I 1976 hadde De konservative stemt imot Finanslov, som betydde «altfor store utgifter» over Statsbudsjettet. Det var store uenigheter innad i Den Konservative Folkeparti, som kunne medført «borgerkrig» - men dette gjennomgås ikke her. Men det er grunn til å nevne, at Schlüter ble opprørt over de «provokasjoner» som kom. Men noe partiavskalling, ble det ikke.

Borgerlig stemmegiving

Anker Jørgensen skrev ut nyvalg 15. februar 1977, som ble en gledesdag for De konservative. De gikk fram ytterligere 5 mandater, til 15. Poul Schlüter og Anker Jørgensen foretok uformelle samtaler om muligheter for en blokkoverskridende regjering, men de ble begge enige om at en sosialdemokratisk mindretallsregjering, var løsningen. Dessuten – Poul Schlüter ville heller ikke dra med det konservative partiet, som eneste borgerlige parti, i en slik regjering; Da måtte det i tilfelle bli sammen med Venstre. Men den gode tonen dem imellom, var fruktbart for et videre sak-til-sak-samarbeid – og byggingen av et «Dejlig Danmark.» De konservative var for øyeblikket et samlet parti, uten personrivalisering. To ganger offentlig har Schlüter foreslått en sammenslåing av De konservative og Venstre (1965 og 1978), men det har aldri blitt til virkelighet. Schlüter mener at forskjellen mellom de to partier skyldes «historiske forhold» - ikke nåtidens politikk.

De konservative var opprinnelig et byparti, mens Venstre var et distriktsparti. Vi konkurrerer likevel om mange av de samme velgerne, og det krever eleganse oss i mellom – når vi opptrer offentlig, og snakker om hverandre. Tanken om at vi skulle bli større enn Venstre trodde jeg ikke på – slik at Statsministertanken var for meg fjern.

Fra; «Det er vel ikke så ringe endda»

I 1978 gikk Hartling inn i FN-systemet, og en ny leder var på plass i Venstre: Henning Christophersen. Fra og med dette, begynte de to ledere fra De konservative og Venstre å koordinere sine utspill. De samtalte mer seriøst om å gjenopplive firepartisamarbeidet, som hadde strandet i 1975 – men det kom først i stand i 1982. Men stemningen mellom de 4 partilederne var god, under slike drøftelser – særlig om sommeren, på landsteder. Anker Jørgensen og sosialdemokratene ønsket på slutten av 70-tallet å utvide regjeringen; Og deres ønsketenkning var Sosialdemokratene, Venstre og De radikale – ifølge Schlüter. (Venstre var den gang et mer rendyrket sentrumsparti, kontra De konservative. Venstre sin dreining imot høyre startet under Anders Fogh Rasmussen, og har siden hans avgang forholdt seg tydelig til høyre.)

Firkløverregjeringen 1982

Firkløverregjeringen, av de borgerlige, kom først i 1982. (De blåste en blå vind over hele Europa, og vi fikk en rekke «høyreregjeringer» utgått av konservative; Storbritannia 1979, Tyskland 1980, Norge 1981 og Danmark 1982 journ. anm.)  Venstre inngikk imidlertid i regjering med sosialdemokratene, i 1978. «S & V-regjeringen ble en formidabel fiasko, den varte kun i ett år.» Sosialdemokratene gikk over til å ha regjeringsansvaret alene, fra 1979. En av de store problemer i denne tid, var den markante ungdomsledigheten. I 1979 tok Schlüter med glede imot invitasjon fra regjeringen, om å drøfte ungdomsledigheten. Han deltok i mange møter hos arbeidsministeren. I april 1980 framla Schlüter en «redningsplan for Danmark.» Det innebar blant annet besparelser på 10 milliarder 1980-kroner. Det innebar også stopp i lønnsveksten. I 1981 kom den sosialdemokratiske regjeringen i mindretall, da de ikke fikk flertall i Folketinget. Anker Jørgensen skrev ut nyvalg, for å vinne tilbake tilliten. Det ble en ganske annen valgkamp, enn to år tidligere – ifølge Schlüter. 6. november – altså før valget ble utskrevet – offentliggjorde de en felles VK-plan. Den dannet mye av basisen for politikken i de etterfølgende årene, da den borgerlige regjeringen ble stablet på beina. Firkløverregjeringen kom omsider til å gjennomføre besparelser, sterk kontroll over lønningene, anti-inflasjon og lettelser i skatt på næringsvirksomhet. «Større ansvar og innflytelse til borgeren.» Valget ble et knusende nederlag for sosialdemokratiet, de mistet 9 mandater. SF – sosialistene – gikk fram med 10. Venstre gikk noe tilbake, De konservative noe fram: 26 mandater til de konservative gav dem armsleng og innflytelse. En Firkløverregjering var innen rekkevidde. Anker Jørgensen, den sosialdemokratiske Statsminister, hadde tydelig gått lei. Centrumsdemokratene og KrF syntes den tidligere nevnte VK-planen var for ytterliggående for deres sentrumsvelgere, på borgerlig side, og etter møter ble tiltaksplanen moderert. Og så ble det klart – at Henning Christophersen (V) skulle være deres felles, samlende Statsministerkandidat. Firkløverregjeringen trengte støtte fra Radikale Venstre for å få flertall – og for dem var Christophersen den mest spiselige.

«Da vi dannet Firkløverregjeringen»

Den 2. september 1982 ble Schlüter innkalt til Anker Jørgensen i Statsministeriet, kl. 16. De var trøtte av regjeringsansvaret – og ville tre tilbake. Etter at sammenbruddet i Regjeringen Sosialdemokratene/ Venstre inntraff – og Henning Christophersen (V) ikke lenger var i Anker Jørgensens tanker – pekte han på Schlüter og De konservative. De var klart størst på borgerlige side, og velgerne generelt pekte i meningsmålinger på Schlüter. Det var vanskelig å vite hvor Fremskrittspartiet eller Morgens Glistrup stod i sakens anledning, og kanskje måtte De radikale innlemmes, for å få til et bredest mulig samarbeid. 51 representanter i Folketinget ville ha Schlüter, mens 40 ville ha Henning Christophersen – noe som gjorde at dronningen pekte på den konservative kandidaten. Schlüter syntes det var en absurd tanke, å la en regjering spenne fra Fremskrittspartiet til De radikale. Poul Schlüter og hans tropp møtte først Venstre – som stilte med Anders Fogh Rasmussen, Uffe Ellemann Jensen og Bent Haarder – tre hauker i dansk politikk, for ettertiden. Stemningen var i starten ganske trykket. Mye stod på spill. Iløpet av halvannen time kunne de enes som Statsministerposten: Poul Schlüter. En hærskare av journalister var samlet utenfor kontoret til Christophersen, men på Fredriksberg reiste forhandlerne – og skulle utmeisle politikk for framtidens Danmark. «Ideologi er noe herk,» er et kjent Schluter sitat – men der satt de. Og forhandlet med en Statsminister som ikke engang hadde vært statsråd.      

Det var forbløffende at vi skulle sitte så lenge, 10 ½ år.

 

Evert Taube – skvære viser i nære tider

Denne artikkelen baserer seg i hovedsak på Evert Taube sin egen erindringsbok, som ble utgitt to år før han døde; «Jeg kommer av et brusende hav (år 1976, 180 sider).» Boken består av bakgrunns-historier til sanger av Evert Taube – som alle strekker seg tilbake til hans tidlige barneår. I tillegg benyttes ørlite internettkilder, som SNL og Wikipedia (Sist lest: april 2022). Det ispes også tekster av Evert Taube, for det er jo visene han tross alt er kjent for. Artikkelen kan ses på hvordan viser blir til, for en trubadur. Dette er ikke noen bred innførsel i Evert Taube sitt liv.

Evert Taube er det 20.århundrets viseskald i Sverige, som gikk igjennom i det brede lag av folket – med sine skildringer av det allmennmenneskelige, hverdagslivet og naturen. Han ble og er  Folkeparkenes sing-along-yndling.

Fra SNL; Taube fant inspirasjon i middelalderens trubadurdikt, skillingsviser, folkeviser og sjømannsviser, Carl Michael Bellman og svensk lyrikk fra 1890-årene. Diktene skildrer ofte i dramatisk-novellistisk form både komiske og tragiske opplevelser i eksotiske havner og farvann. Stundom er pastisjen fremherskende, stundom den ironisk-humoristiske dagligtonen. Emnene omfatter hans eget familieliv, natur- og folkelivsskildringer fra den svenske vestkysten, Italia og Sør-Amerika. Den sorgløse bohemen og sjømannen er levendegjort i Fritiof Andersson, og Roslagens folkeliv er utkrystallisert i Calle Scheven og Rönnerdahl. Melodiene, som i likhet med Bellmans, kan være bearbeidelser av lån fra ulike hold, får i Taubes forming en særmerket friskhet.

Kjærlighet ved fødselen

Det aller første minnet Evert Taube (1890 - 1976) har, er fra hans tredje år. Moren grer sitt lange mørke hår, og gråter. Hun løfter Evert høyt opp i været: - Ja, du elsker meg. Og smiler gjennom tårene. Det var vemodig – en blanding av glede og sorg. Den første dagen Evert husker, var en strålende junidag. Vinden kom fra havet, var varm som et kjærtegn. Saftig gress, og enkelte steder var graset så høyt at det dannet ly for vinden. I det grønne vokste det hestehov. Gresset bølget i vinden: Marihøner, maur og gresshopper fordelte seg utover. Sommerfugler og humler fløy fra blomst til blomst. Evert husker bare sin mor, som eneste person, fra denne tiden – ikke eksempelvis søsken. Faren plasket rundt med «Ormen Lange,» i skjærgården. Skjærgården var hans hjertelige hjem. Han hadde sjøkaptein-eksamen fra Gøteborg, med beste karakter. Som matros og offiser hadde han seilt i 13 år, med kolleger fra ulike nasjoner. Han giftet seg med Julia Sofia Jacobsdatter, fra Strømstad. Evert Taube vokstre derfor opp bare noen steinkast ifra Norge. Evert Taube ble født like ved Gøteborg. I et av de fineste husene i Gøteborg, med utsikt over elven.

                                                                                        

Kalla den änglamarken eller himlajorden om du vill
Jorden vi ärvde och lunden den gröna
Vildrosor och blåklockor och lindblommor och kamomill
Låt dem få leva, de är ju så sköna

Låt barnen dansa som änglar kring lönn och alm
Leka tittut mellan blommande grenar
Låt fåglar leva och sjunga för oss sin psalm
Låt fiskar simma kring bryggor och stenar
Sluta att utrota skogarnas alla djur!
Låt örnen flyga, låt rådjuren löpa!
Låt sista älven som brusar i vår natur
Brusa alltjämt mellan fjällar och gran och fur!

Kalla den änglamarken eller himlajorden om du vill
Jorden vi ärvde och lunden den gröna
Vildrosor och blåsippor och lindblommor och kamomill
Låt dem få leva, de är ju så sköna

Den gyldne alderen

Har menneskeheten hatt noen gullalder? «Mer enn halvparten av menneskene lever i dag i skitt og nød.» Dette spurte Evert seg, mens han selv levde en lykkelige barndom; «Været var vakkert og Gud bodde i mitt hjerte.» Jeg elsket min mor og hun danset med meg – og jeg hadde munnharpe.» - Små pannekaker og syltetøy, har vi til middag, sa gjerne moren. Bertrand Russell, den engelske filosof, ville sikkert si at Everts gullalder var «med syltetøy og pannekaker.» Julaften var også minnerik. Mens stjernen tronet i toppen av treet, og snøfonnene var dobbelt så høye som i dag – slengte julenissen inn noen gaver, mens historien om vismennene ble fortalt.

«Kom til strendene»

Evert var vitne til både gleder og sorger på den svenske vestkysten. I 1895 var været hardt, og det var både skonnerter, brigger og barker, som havarerte. Evert var 5 år gammel, og blåste over ende. Han bodde på øya Vinga, en ikke altfor stor øy – men svært for et barn.  Maskindrevne fartøyer kan jo holde det gående, så lenge maskinene virker. Men for seilskip var Skagerak og Kattegat et helvete. Jamringene fra den svenske vestkysten, med måkeskrik og druknende sjøfolk – for å ikke snakke om de gråtende enker, og lengtende barn. 1895 var også året da en orkan feide inn fra Skottland, via Skagen og Sørlandet, og smalt inn i Bohuslãn. En femåring lever i en sanseverden – og alt er intuisjon. Av store ting, har et barn ikke noe overblikk. Menneskene blir ikke født med instinkt for å plage eller drepe hverandre – i en femårings verden er å føre krig, «å late som.» Leken og livet tilhører en femårings verden.

Et herlig gjensyn

Det hendte Evert Taube noe, en maimorgen – da han valfartet i Sør-Skandinavia, fra Sverige til Danmark. Havet er krystallklart, og algene er krusete. Måker, terner og strandpipere – landet etter melodisk plystring, i min hånd. Det spirer i mange slags blomster. Strandkålen – i sin gyldne klorofyll – lyser. Noen av steinblokkene virker mindre nå, enn for 50 år siden. Vinga er fortsatt en idyll. I 1895 – da jeg var 5 år – fant jeg Robinson Crusoes livbåt her i strandkanten (!) Noe av landskapet hadde blitt slipt gjennom tusenvis av år. Det var grotter her, med korridorer. De voksne kom seg aldri inn dit. Som barn levde vi det frie liv der, kan Taube fortelle – bortenfor sivilisasjonens grusomhet. Her kunne vi rope – blant smørblomster. Her fabulerte de; Kanskje at kvinner kunne bli hysteriske, mens menn ble onde - reflekter Evert Taube i ettertid. Faren til Evert Taube foretok aldri fysisk avstraffelse, og oppfordret andre til å avstå fra dette – på øya Vinga. Som følge av dette spratt det opp en ny kultur – kultur – sang, dans, maleri og poesi og annet som hører med. Mor til Evert Taube hadde minimalt med skolegang, men hun var intelligent - og musikalsk. Hennes takt og omtenksomhet var uomtvistelig. Hun hadde en apostels evangeliske kraft: Hadde også kristentro. Hun var raus, og godtok folk for den de var. Hun gjentok gjerne at «Krangling skulle unngås, og man skulle ikke ty tid spydigheter eller sarkasme.»

Virkelighet og visekunst

«For barn med livlig fantasi, var eventyr en ulykke» - kan Evert Taube fortelle. Fra han var 5 år – ikke mer – søker han allerede fred, ro og harmoni, i naturen. Bort fra pryl og skammekrok, lindrende sin angst og redsel. Da han nærmet seg grunnskolealder, startet han å gå i søvne. 18 år gammel – 1908 – ble han tatt opp ved Kunstakademiet i Stockholm. Han mener selv han ikke gjorde seg fortjent til det. I stedet for gikk han til sjøs. Han beskriver sine kolleger på skipet som rå, godt under egen kulturelle standard. Befalet på skipet «Australie» fant det likevel for godt å preke moral til han. Udannede som piner dannede, hadde ikke Evert mye til overs for.

Sannheten om Karl Alfred og Ellinor

Ifølge Taube selv, er figurer som Karl Alfred og Ellinor etterlikninger fra folkedypet. En kveld på 1920-tallet hadde den daværende faste sekretæren i Svenska akademiet, Doktor Erik Axel Karlfeldt, og forfatteren/ tegneren/ utgiveren av Strix – professor Albert Engstrøm, en mester – som elsket å finne fram til sine etterfølgere, en kveld i sammen. Midt oppi alt var Engstrøm en glitrende pedagog. Han ønsket seg mest av alt beundrende og spørrende lærlinger. Han lyttet gjerne til dem, og han kunne gi kloke råd (om maksimer og aforismer), som traff i erindringen. Han var ordets skarpskytter. På den tiden – under dette historiske krepsmåltidet – var Albert Engstrøm umåtelig glad i Evert Taube sine «Sju sjømannsviser og Byssan Lull.» Han kunne synge dem om og om igjen, og gikk aldri lei. Denne kvelden var det Albert Engstrøm som innledet sangrekken; Han ba Taube synge «Visen om Karl Alfred og Ellinor.» Etter sangen, sa Engstrøm: «Slike viser kan en ikke dikte, de finnes bare i folkedypet.» Bellman, Frøding og Strindberg lærte, ifølge Taube selv, han det svenske språket.

Kunsten og havet – to konkurrenter

I Evert Taube sitt liv var det to rivaler; Kunsten og havet. I hvert fall i ungdommen. Som mang en svensk kulturarbeider, begynte det med malerkosten. Og det var sjøen som vant over kunstskolen. Hans første reise var et inferno; 17 år og noe religiøs. Han var ukuelig. Men han fikk også nære og gode kamerater, man ikke finner alle veier. Dagens nyheter og Svenska Dagbladet hadde allerede trykket hans malerier. Havets drønn og sjøfolks forbannelser ble nå hans musikk. Han fikk fast lønn for sjømannslivet, 30 kroner måneden – til forskjell fra en usikker kunstnertilværelse. Han var henrykt over alle de vakre motivene som dukket opp på hans første jordomseiling. Men han var dypt ulykkelig over at han ikke kunne male eller tegne det han så. Lysten til å skildre var en lidenskap. Og siden han ikke kunne male, begynte han å skrive. Han skrev i åtte lange år, i byene, på fjell, på havet, i dalene. Han var derfor ganske dreven, da han debuterte i Strix – 25 år gammel. Hva leste han så, på den tiden; Aviser og tidsskrifter. Bøker? Blant annet leste han Robinson Crusoe. Han leste folkelige klassikere – og etterliknet deres mentalitet. Han leste David Copperfield (Dickens), på spansk. Og han leste Don Quiote. Shakespeare. Norske Synnøve Solbakken. Skotske viser. Fiskerjenten. Evert Taube skriver til og med; «Jeg leste Skipper Worse av Alexander L. Kielland, noe av det ypperste jeg noensinne har lest.» Listen over hva han leste er noe lenger, men det passer vel å stoppe her – for lesere fra Stavanger.

Møte i Monsunen

Ungene ba gjerne faren fortelle «historier fra sjøs,» Og Evert takker for den tålmodigheten faren må ha hatt. Han var en dyktig forteller, og helt opp til sitt 90. år en brevskriver av rang. Lyst og ærgjerrighet manglet imidlertid, til å kunne drive det til forfattervirksomhet – ifølge Evert Taube. En kjent svensk professor, Olle Holmberg, kan fortelle at ærgjerrighet er det som driver en til å bli forfatter. Evert Taube stiller spørsmålet; «Hvordan klarte mine (fattige) foreldre å oppfostre 12, ganske så anstendige borgere?» De nynnet og sang sanger, som man gjerne gjorde – de som hadde opplevd 1. verdenskrig. Ifølge Evert Taube stilnet slik aktivitet under 2. verdenskrig – da døde den europeiske visen på folkemunne. Sangen i San Remo og Antibes er i dag erstattet av høytalere. Evert Taube fikk brev, der bønder takker over «Rønnerdahl,» eksempelvis: Kyrne melkes best etter de platene.

Sommerlandet

Årene i Vinga og Gøteborg skrev Evert Taube ikke ned i kronologisk orden, da hadde – ifølge Evert selv – de mange digresjonene forsvunnet. Ennå har han ikke fortalt om sin første skolegang. Rekkefølgen var Gøteborg, Vinga og Malmø. Men aller størst står minnet fra «Sommerlandet.» Sommerlandet var den delen av Bohuslan, som vender imot havet. Viken heter det egentlig, og er «Den norske Sverige.» Viken har i dag en annen referanse, enn hva tilfellet var den gang.

Sammenfatning

Artikkelen viser at det er i de nære omgivelser Evert Taube henter sin inspirasjon fra, som det gjerne gjør for visediktere og kunstnere for øvrig. Særlig inspirasjonskilde var den svenske vestkysten, og Evert Taube henter gjerne sine motiver fra naturen. Omtalen viser også at det er ulike brytninger i Evert Taube (kunst og havet), men at han på sett og vis klarte å forene dette gjennom sin diktning. Alt gikk ikke rett fram for Evert Taube, mannen som egentlig ville bli maler – men fant fram til penn og papir da forholdene på sjøen ikke tillot det første. Han fant hele livet inspirasjon i det skrevne ord, og ble selv en ordets mester – som han valgte å sette melodier til.

Så länge skutan kan gå
Så länge hjärtat kan slå
Så länge solen den glittrar på böljorna blå
Om blott endag eller två
Så håll tillgodo åndå
För det finns många som aldrig en ljusglimt kan få!
Och vem har sagt att just du kom till världen
För att få solsken och lycka på färden?
Att under stjärnornas glans
Bli purrad uti en skans
Att få en kyss eller två I en yrande dans?
Ja, vem har sagt att just du skall ha hörsel och syn
Höra böljornas brus och kunna sjunga!
Och vem har sagt att just du skall ha bästa menyn
Och som fågeln på vågorna gunga

Och vid motorernas gång
Och ifall vakten blir lång
Så minns att snart klämtar klockan för dig: ding, ding, dong!
Så länge skutan kan gå

Så länge hjärtat kan slå
Så länge solen den glittrar på böljorna blå
Så tag med glädje ditt jobb fast du lider
Snart får du vila för eviga tider!
Men inte hindrar det alls
Att du är glad och ger hals
Så kläm nu I men en verkligt sju-sjungande vals!
Det är en rasande tur att du lever, min vän
Och kan valsa omkring uti Havanna!
Om pengarna tagit slut, gå till sjöss omigen
Med karibiens passadvind kring pannan
Klara jobbet med glans
Gå iland någonstans
Ta en kyss eller två I en yrande dans!
Så länge skutan kan gå
Så länge hjärtat kan slå
Så länge solen den glittrar på böljorna blå

Klassisisme – eviggyldig, særlig nyttig i dag?

Klassisisme er en tankeretning, men har i hovedsak sin dominerende periode i det 17. århundret, 1600-tallet – en periode der kriger ikke dominerte i Europa. Perioden er en forløper til Opplysningstiden på 1700-tallet. I dag kan skriveriene fra denne tid virke fjernt for de fleste – i hvert fall inntil nylig. Men tankene har absolutt mye ved seg, i vår tid.

«Iløpet av det 17. århundre gikk man inn i fredfull tid i Frankrike. «Krigeren» var ikke lenger et ideal, men «selskapsmennesket.»

Idealene i litteraturen var under klassisismen eller på 1600-talltet annerledes enn hva tilfellet har vært i det 20.århundret. Ifølge forfatteren Winther har eksempelvis romantikken vært mer gjeldende – ut over sin avgrensede historiske periode, framfor klassisisme. Denne artikkelen følger Winthers tanke, og redegjør for hva som var klassisismens verdensbilde og virkelighetsoppfatning. Dette kaster lys over periodens åndsliv – som kan være til inspirasjon for oss i dag. En del av artikkelen vil forklare forskjellen mellom nåtidens og klassisismens syn. Klassisistiske tekster, med sitt særlig utspring i Frankrike, kan være intrikate. Men det kan samtidig illustrere sider ved våre idealer og ikke minst karakteridealer, og være et bidrag til kulturuttrykk som er mer mainstream, enn ytterliggående. I så tilfellet er klassisismen samlende.

Klassisisme – periode og holdning

 «Hva er diktning?» Klassisismen etterstreber objektivitet. Noen mener at det er dikterens subjektive opplevelse av ting og fenomener, er hva som gir kvalitet i verket. Særlig var dette gjeldende i romantikken, hvor «subjektivitet» og «følelser» av individuell karakter, stod sentralt. Ikke alle er enige i dette syn. Andre folk etterstreber «objektivitet.» En dikter skal ifølge dette syn «se» det «realistiske.»

Igjen er det flere som mener at dikteren ikke bare skal se/ avspeile – men også formgi. Denne skribenten har særlig pekt på Ibsen og hans uttrykksmåte som formgiver for det norske samfunnet – på godt, og litt vondt. Og hvordan skal dikteren uttrykke seg, er et annet – men beslektet – spørsmål. «Indre klarhet» regnes her som en dygd. En god dikter fordrer både en viss «personlighet» og et «følelsesliv,» ifølge allmenne litteraturtanker.  

En klassisist fornekter ikke at man tar utgangspunkt i en «opplevelse» eller «observasjon.» En forfatter møter så verden med sitt erfaringsmateriale. Formen en klassisist eller hvilken som helst forfatter bruker, vil imidlertid få fram eller avklare budskapet. Klassisisten mener at dikteren ikke skal gjengi opplevelsen i uforedlet tilstand. En klassisist skal ikke nøye seg med den umiddelbare observasjonen eller erfaringen – for eksempel de likeframme følelsene eller subjektiviteten. Det ville gjerne en romantiker gjort, og ellers innenfor øvrige litteraturretninger. Til det, støtter en klassisist seg sterkere til form. En klassisist vil bearbeide – tilføre noe.

En klassisist kan godt ta for seg store konfliktområder, men går gjerne ikke inn i direkte saker som tilhører politikk eller religion. Men igjen; Konfliktområder skal ikke nødvendigvis unngås.

I «Fedra» (av Racine) ser vi blant annet eksempler på det en klassisist framholder – inkorporering av både moral, stillingstakende og holdning, av forfatteren. Dette er sentralt for å forstå klassisimen som ikke bare en avgrenset litteraturperiode. England, Tyskland, Frankrike og Norden bar imidlertid alle preg av klassisismen i omtrent samme periode. Flere forfattere begynner på samme tid å sysle med beslektede idealer. Frankrike var først ute, og det er også her tradisjonen har vært mest inngripende. «En så gammel litteratur er ikke relevant i dag,» er gjerne fordommene. Kanskje er den likevel mer aktuell enn vi tror – særlig dets teoretiske grunnlag? Kanskje er det et poeng at menneskene på den tid hadde samme ønsker, drømmer og behov – som i dag. Engelsk og tysk har hatt mer innflytelse over norsk kultur – der fransk har en større språkbarriere ved seg. I Norge har vi Wergeland som den mest sentrale skikkelsen innenfor klassisisme, som har inspirert vår uavhengighetstanke og 17. mai – men dramatikeren Henrik Ibsen har hatt langt større gjennomslagskraft, fra realismen. Særlig hvis vi tenker på vårt hverdagsliv. Dette kan selvsagt delvis forklares i at Ibsen hadde en større produksjon, men nok neppe dette alene; Ibsen knyttes kanskje nærmere til «det norske,» enn Wergeland. Romantikken, i tillegg til Ibsen og realismen, i Norge, fostret også mer innflytelsesrike personer, enn 1600-tallet – da vi lå underr dansk herredømme; Bjørnsons «bondefortellinger,» Asbjørnsen og Moe, Grieg og Ole Bull. Arkitektonisk stiller saken seg noe annerledes, der har klassisismen i Norge hatt større gjennomslagskraft – enn i det litterære; Slottet og det opprinnelige UiO, eksempelvis. Kanskje henger dette sammen med at arkitektur er fri for språkbarrieren – med hensyn kulturutveksling med Frankrike. Men i mange tilfeller kan vi si at slaget i dag, i samfunnet, kan stå mellom: Wergeland versus Ibsen.

Klassisisme og dets franske opprinnelse

Akkurat som nordmenn lærte sine salmevers, lærte og lærer franske elever klassisistiske utdrag. Fransk klassisisme sammenfaller for øvrig med Ludvig 14. regentperiode. Han gav økonomisk støtte til diktere. Etter dette, i senere tid, har mang en fransk forfatter protestert imot denne litterære arv – som de betrakter som hemmende eller begrensende, på deres forfattervirksomhet. Mang et klassisistisk verk har man kanskje heller ikke forstått glede ved – da det er lært gjennom pugging. Men idealene som befinner seg i klassisismen, som idealer flest gjør, er et forsøk på å skape orden og sammenheng. Hadde «Fedra» - eksempelvis – bare vært en følelsesutladning, ville den mistet sin kraft, som også form gir. Den franske klassisismen kan ses som en reaksjon imot deres barokktradisjon. Man fordømmer under klassisismen ting som fåtallige år tidligere hadde blitt lovprist. Descartes var en forfatter som vil komme fram til sikre kjensgjerninger, ikke bare hva som var sannsynlig. Han er en barokkforfatter, som vandrer gjennom tvil – men ender opp i klarhet, en slutning. Descartes ønsket å skape en ny orden, bort fra den rådende forvirring i samtiden. Han ønsker blant annet å bevise Gudseksistensen en gang for alle. Samtidig valgte han en framgangsmåte, som banet vei for rasjonelle vitenskapelige framskritt, uavhengig troen på Gud. Verdsliggjøring av samfunnet preger 1700-tallet, og forut for dette lå den klassisistiske periode. Ulike klasser eller grupperinger stod steilt imot hverandre i Frankrike; Adel, borgerskap og kongemakt – for å nevne noe.

Leksikalsk forklaring – på klassisisme

En leksikalsk forklaring er påkrevet, skrevet av den dyktige Asbjørn Aarnes; Ordet klassisisme har forbindelse til begrepet mønstergyldig. Man søker forbilder fra Antikken, eller liknende idealer. Også Welhaven har innslag av klassisistisk klarhet og form. Tidlige tilløp av klassisisme i Frankrike finner man i renessansen, men utfoldelsen kom først på midten av det 17. århundret. Begrepet klassiker går tilbake til ordets opprinnelige betydning; En framragende, forbilledlig (forfatter).

Barokk - og begrepets betydning

Klassisismen innebærer brudd med foregående litterære periode; Barokken. Forfattere av den nye tid, mente de stod for andre holdninger. Men det er ikke bråstans i barokkens tematikk og form. Barokkidealene ble en understrøm i klassisismen. I det videre skal det gis en definisjon av klassisisme og barokk – med eksempler innenfor dramatikk og poesi.

Barokk – med særlig gjennomslag i Spania og Portugal

I Frankrike har klassismens og dets idealer vært dominerende opp til vår tid – og lagt barokklitteraturen i skyggen. Spania og Portugal ble på mange måter barokkens utstillingsvindu. Det som preger en stilart, er fraværende i den andre stilarten. I den forbindelse kan vi kikke enda lenger tilbake, og se på barokken som et brudd med renessansen. Innenfor lyrikken har Frankrike en blomstringstid under barokken, mens poesi er nærmest fraværende under klassisismen.  Skillet mellom barokk og klassisisme er særlig gjeldende innenfor teaterbransjen. Man regner ikke med det finnes noen mesterverk innenfor den barokke periode i Frankrike. Barokken innebærer både frigivelse av fantasien, og formkrav, som inspirerte komedieforfatteren Moliere og tragedieforfatteren Racine – da man tidligere var underlagt kirkemaktens kontroll.

Teatret – og klassisismen

Klassisismen fikk særlig gjennomslag innenfor teaterkunsten. Form og oppbygging er strengere, enn under barokken. En sjanger som er særlig framtredende innenfor barokken i Frankrike er tragi-komedien. Det er en sammenblanding av tragedie og komedie. (På denne tid var det vanlig at tragedien skildret mennesker av høy sosial status, mens komedien beskrev lavere lag). Tragedie skulle ikke inneha komikk, og komedien skulle for alt i verden ikke være dyster. Tragikomedien sammenblandet imidlertid – og gav et mer realistisk bilde av virkeligheten. Innenfor komedie kunne personene ordne opp i tilværelsen, mens det innnenfor tragikomedien var skjebnebestemt.

Klassismens litteratursyn

Nå skal det ikke gjennomgås verker og forfattere, for å utlede klassismens litteratursyn. Men «Den klassisistiske doktrine» vil belyses, for å si noe om hva som preger stilretningen. Hva ville de klassisistiske forfatterne med litteraturen? En kjent litteraturforsker sier at klassisismen ikke framhever den isolerte forfatter, men at forfatterne måtte omgås hoffet og bylivet. Og betrakte. Platon, som levde langt tilbake i tiden, fordømmer de forfattere som ikke skriver etter å understøtte samfunnsmoralen. Man skal bekrefte de verdier som samfunnet er bygget på, ifølge Platon. På den måten vil felleskap og harmoni styrkes. Hvor står klassisistene, i dette bildet?  Noen forfattere – uavhengig klassisismen – utfordrer i stor grad leseren til å gløtte kritisk til sine egne verdier og holdninger. Andre igjen, mener man skal skrive «for folket» - og vil i større grad gå medstrøms, og redusere litteratur til underholdning. Samfunnet vil nemlig ikke bli godt, under dette syn, og forfatterens oppgave blir derfor å bevisstgjøre. Platons syn på dikteren, kommer særlig til uttrykk gjennom hans syn omkring «statsorganisering.» I verket «Staten» framholder han viktigheten av dikterne til å understøtte verdier, prinsipper og holdninger. De skal bekrefte de verdier som staten er bygget på. Aristoteles er derimot mer beskrivende og formgivende – og ikke like streng overfor dikteren som Platon er; Aristoteles mål er å vise hvordan man skal skrive tragedier. Hva gjelder idealer; I middelalderen var diktningen i meget stor grad knyttet til religion og tro. Man støttet særlig oppunder kirken og kirkelige verdier. I de senere århundrer har særlig diktningen vært et fellesskap eller samlende, under krig og kriser – slik at en viss tiltro til det samfunnsbestående knyttes til diktningen. Et annet syn, er at dikteren ikke står i forpliktelse overfor samfunnet – og kunstneren kan derfor betraktes som utstøtt. Et ytterligere syn er at forfatteren skal lede folket imot nye idealer – ikke bare understøtte. Dikteren kan under dette syn være profetarisk – som ikke helt «forstås.» Hvor befinner så klassisismen seg, under disse til dels motsetningsfulle syn? Klassisismen søker i hvert fall en forbindelse mellom diktning og samfunn – og står åpenbart i forpliktelse overfor samfunnet. Noen måtte skrive etter munnen overfor deres oppdragsgivere – og fikk derfor ofte et samfunnsbestående uttrykk. Disse to tingene sammenblandet, gjør trolig klassisismen noe konservativ, selv om det langt ifra er noe krav. Men det understøttes også ved klassisismens forenelighet med Aristoteles. Det er derfor blant annet grunn til å mene at det eksisterer et verdifellesskap mellom skribent og oppdragsgiver/ publikum under klassisismen, som gjør at den går i retning av det samfunnsbestående. Dette kan betraktes som klassismens konvensjon. Samfunnsutviklingen gjorde at de krigerske idealer, ble erstattet av dannelsesidealer. Klassisismen medførte en borgerliggjørelse, av holdninger og verdier. Men var ikke like appellerende til de store massene, som det man kjente fra tidligere tider; Religiøse skuespill i middelalderen, eksempelvis.

Klassisismens inspirasjonskilde og røtter

Antikkens litteratur var idealet for klassisistene. Klassisistene blandet seg ikke inn i ømtålige konfliktområder, som religion og politikk. Klassisistene avstod gjerne fra samtidens store stridsspørsmål. Det betyr på den annen side, at ikke tankene hadde stor innvirkning på kanskje særlig politikk.

Klassisisme i hverdagslivet

Klassisismen dannet basis for folks atferd og livsstil. Sentralt i klassisismens atferdssyn er at man blir iakttatt – hvordan man ser ut, og hva man mener. I salonger snakket man om kjærlighet. Man undertrykket, kan man si, det følelsesmessige – og tilnærmelser var ikke holdbart. Man var snerpete, samtidig som man opptok seg med erotikk. Man var på sett og vis streng. Platon – som gjerne ble sitert i salongmiljøene – framholdt viktigheten av dette for å foredle sinnet. Det gjaldt også mellom menn. Derav har vi uttrykk «platonsk kjærlighet.» Man opplevde denne tiden en avreligiøs tendens i kjærlighetslivet, på grunn av sekularisering. Men det erotiske skulle avsondres fra det fysiske, og religiøse. Klassisisten søker harmoni, balanse og likevekt. Klassisistene nektet å følge moten; De mente at litteratur som hadde varig verdi viste kvalitet, og var deres ideal. Da gjaldt det følge regler og prinisipper, som vil skaffe verket evig betydning. I renessansen hadde man betraktet det franske språk som fattig, sammenliknet med eksempelvis italiensk. Man forsøkte derfor å innføre nyord, som var avarter av latinske ord. Vitenskapsmenn ble mer spesialiserte i den klassisistiske periode, og forskningen ble mer avansert. Dette kunne føre til isolasjon, blant vitenskapsmenn. Det kan lede vitenskapen bort fra felles-menneskelige anliggender. Dette er en tendens som blant annet Pascal angriper. Dette fenomen kan forvitre samhold og harmoni mellom mennesker. I klassisismen trekkes det videre en forbindelse til rasjonalismen.

Rasjonalismens verdensbilde – «natur» og «fornuft»    

Noe av det viktigste i klassisismen var «overenskomsten» mellom dikteren og publikum. Man var eller ble enige om konvensjoner mellom avsender og mottaker, som ikke var naturgitte, men skapt. Diktningen fikk «lover.» For å forstå rasjonalismene, må fikk se på rasjonalistenes tankeverden; Rasjonalisme er en retning som står for «fornuft,» som veien til erkjennelse. Rasjonalisten mener ikke – som empiristen – at vi får selvstendig kunnskap gjennom sansing og erfaring. Man skulle se sammenhenger ved fornuft som ingen kunne trekke i tvil. Derigjennom skulle man trekke konklusjoner om de store menneskelige spørsmål. Descartes kom fram til en metode i sitt filosofiske system. Han overfører den matematiske metode til andre vitenskapsgrener. Noe motsetningsfullt argumenterer han samtidig for at diktning er en «gave fra himmelen.» Således mener han at hans metode har liten anvendelse innenfor litteraturen. Klassisistene hadde en måte å tenke på, hvor man kan trekke linjer til Descartes; Lovmessighet. Etterlikningen av «naturen» skal være i samsvar med fornuften. Man skal ikke skildre mennesker dypere enn at man kan trekke ut det karakteristiske ved «mennesket.» Representativitet for arten mennesket. Man var ikke interessert i enkeltmenneskenes psykologiske egenart. I moderne litteratur står gjerne enkeltmenneskets og dets psykologi i førersetet, og vedkommende er gjerne en «avviker.» Hvis en person er «prinsippfast,» vil en klassisist stille spørsmålet; «Hva er karakteristisk for den prinsippfaste? Klassisistene tar utgangspunkt i et menneske, for å beskrive en «allmenn egenskap.» I stedet for å ta utgangspunkt i et individ/ enkelttilfelle, tar man gjerne også utgangspunkt i teorier (psykologi, sosiologi, og liknende). Man kan beskylde klassisiteten for forenkling, men det er spørs om det ikke er mer kunnskap å hente der, enn i det 20. århundrets litteratur? At det griper og påkaller gjenkjennelse, er et av litteraturens credo. Hva består så det fellesmenneskelige i? En klassisist vil ta utgangspunkt i fornuften – alle mennesker er utstyrt med fornuft. Like fullt er man innenfor klassisismen opptatt av de fenomen som sprenger grenser ved personers virkeområde. Diktningen og kunsten skulle være «nyttig,» derigjennom kanskje noe samfunnsbestående.

Pascal – som var blant de aller beste vitenskapsmenn på denne tiden – framholdt allsidighet om et ideal. Det var ifølge han bedre å vite litt om alt, enn mye om én ting. Klassisistene mener imidlertid ikke at mennesket bare er utstyrt med fornuft. Men blant annet skulle naturen temmes gjennom «fornuft», man skulle moderere og «rasjonalisere.» I Frankrike, som andre steder, har diktningen i stadig større grad – i de påfølgende årene – beveget seg bort fra rasjonaliteten. Spørsmålet som i dag melder seg – i kjølvannet av teknologisk utvikling – er om ikke diktningen skal ivareta de menneskelige sider, bortenfor framskritt og «fornuft» innenfor teknologi. Diktningen bør kanskje verne de menneskelige verdier? Diktningen skal rense naturen, og etter denne filtreringen komme fram til fornuft – var klassisismens syn. I klassisismen er tro på fornuften forent med autoritet og tradisjon. Klassisistene hadde dyp respekt for Aristoteles.

Diktningen som «kunst» og etterlikning»

Vi skal nå ta for oss en del grunnbegreper i den klassisistiske diktningen;  Det gjelder blant annet krav om sannsynlighet og sømmelighet. For klassisistene var diktningen kunst. Ordet kunst hadde for klassisistene en litt annen betydning, enn det det har for oss i dag. Det er ikke tilstrekkelig med kunnskap eller trening, for å bli kunstner – ifølge klassisistene. Man måtte ha medfødt begavelse – «man fødes til dikter.» Dette er ikke så interessant syn, som mye annet innenfor klassisisme. Klassisistene var heller ikke negativt innstilt til genier, som banet vei, var nyskapende. Men der romantikere så på kritikere som en trussel, mente klassisistene at dikteren måtte forholde seg til kritikeren. Romantikeren så på kritikeren som en person med misunnelse, som kritiserte i stedet for å skape. Klassisistene mener stort sett, som Aristoteles, at kunst er etterlikning. «Dikteren skal etterlikne naturen.» Man skulle gjerne forskjønne framstilling – som skiller «klassisister» fra «realisme» og «naturalisme.» Kunstneren har likevel som oppgave gi en «subjektiv visjon.» Diktningen skal framstille og åpenbare den objektive virkelighet. Man skulle gi en virkelighet som ligger utenfor forfatteren selv – derfor ser man gjerne kunstneren på som «betrakter.» Ordet «original» og «geni» gjør gjerne at vi ikke ser på «etterlikneren» som en tilstrekkelig kunstner – fordi det blir for lite nyskapende, et syn jeg helt klart ikke nødvendigvis deler. Men – det er riktig at kunstnerne i det 17. århundret kanskje ikke var tilstrekkelig nyskapende. For Platon – som nedvurderte kunst, i motsetning til Aristoteles – mente kunst var etterlikning av evige idéer. Ifølge klassisistene ligger premisset for ens verk utenfor en selv – og klassisister skiller seg derfor trolig fra romantikere.

Sansynlighetsteoretisering – det allmenne

Det viktigste begrepet i den klassisistiske doktrine er trolig sannsynlighet. Dette er ifølge klassisistene nøkkelen til å gi kunstverket troverdighet. Om den er sann eller ikke, spiller ingen rolle – men den skal være sannsynlig. Kunstneren skal samtidig ikke fylle sine verk med moralske bemerkninger. «Åpenbare naturen, tilfredsstille fornuften.» Kunsten skal ikke være sjokkerende, heller behage. Uttrykket skal være «klart,» slik at leseren (i litteratur) ikke setter i sving for stor fantasi.

Kilder;

-        Winther, Truls: «Fransk klassisisme – menneskebilde og natursyn.» Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.