Han ble født 29. juli 1936. Samme dag meldte avisene om
opprør i Madrid (Den spanske borgerkrig), og pressen spekulerte i Norges
sjanser i det forestående OL i Berlin – under Hitler-Tyskland. I familien
Presthus var det en begivenhetsrik dag, da møbelhandler Schot Presthus og han
kone, Kari Rolfsdatter Midttømme, denne dag hadde fått en sønn. Faren – Schot
Presthus – hadde flyttet fra Eidsberg i Østfold, til Oslo – med to tommer
hender, et par år tidligere. Han åpnet møbelforretning da han var 21 år. Forretningen
lå vis-a-vis Gresvig Sport, i Stenersgaten. Stedet ble revet, og har i hvert
fall inntil nylig blitt benyttet som parkeringsplass. I 1942 var det imidlertid slutt – da ble Schot
Presthus tatt av tyskerne. De slo hørselen utav det ene øret hans, under avhør.
Senere ble han sendt til Grini, der satt han i to år. Samholdet mellom fangene,
og sjakkspill, holdt motet oppe. Men han pådro seg sykdom. Han ble løslatt i
1944, som følge av dette – som senere førte til leukemi. Han døde i 1951.
Den fremmadstormende Rolf
Rolf Presthus unge år gav han stjernestatus i Oppegård
Kommunestyre. Han var kommunens desiderte politiske talent. Han ble kummulert
til en andreplass i 1959, og gikk til valg på «bedre tjenester til innbyggerne.»
Enkelte deler innen kommuner hadde blitt egen institusjoner, ifølge Rolf
Presthus – styrt av pamper, sa den 23-årige Presthus i et intervju. Det trengs
ikke mange penger, for å gjøre det hele mer trivelig, var Presthus budskap. «Når
man er folkevalgt, skal man ikke godta alle ekspert-innstillinger,» var hans
videre budskap. Han angrep også kommunen for å ikke å ha satset nok på idretts-
og friluftsliv. Han markerte seg tidlig som «slugger.» Oppegård Arbeiderparti
hadde hatt makten siden 1959. Arbeiderpartiet beholdt makten i ytterligere to
perioder, og Presthus ble i denne tiden en aktiv kommunestyrerepresentant. Han
ble ført opp på fjerdeplass i «Akershus Høire» ved Stortingsvalget i 1961.
Arbeiderpartiet hadde i 1961 mistet flertallet i Stortinget, og var nå avhengig
av støtte fra SF – de to representantene Finn Gustavsen og Asbjørn Holm. Rolf
Presthus fullførte sin juridiske embetseksamen våren 1962, og møtte på
Stortinget som den yngste siden 1814. Han kritiserte Arbeiderpartiet for at de
hadde støttet mislykkede industriprosjekter etter krigen, framfor å bruke dem
på sosial-, utdannelses- og samferdeselssektoren. Den unge representanten hadde
også ordet to ganger, i Finansdebatten denne gangen. Han klaget blant annet på
inflasjonsnivået, og sa at soldater ikke hadde fått økning i gasje siden 1955.
Han påpekte også skjevheter i studiestøtten. 26 år figurerte han i TV for
første gang, men meget strunk framtroning. Alvorlige prinsipielle rikspolitiske
anliggender, måtte omsider vike – for vann og kloakkspørsmål i Oppegård, som
var hans vanlige politiske virke. Han støtte Jan P Syse sitt forslag om
selveierdemokrati, som denne bloggeren mener hentet sin inspirasjon fra en
tysk, konservativ politiker. I det hele tatt stod han nær Jan P. Syse. I årene
1961 – 1963 utmeislet Syse og han konservativ-liberal politikk. Etterpå ble mye
av det en del av Høyre sitt program – og noe gjennomført gjennom lovverket. I v1962 var Syse Formann i Unge Høyre, med
Presthus som viseformann. Presthus ønsket ikke å bli Formann i Unge Høyre etter
Syse. Sannsynligvis anså han det som å hoppe etter Wirkola. Han hadde valget om
en kommunal- eller rikspolitisk karriere. Valgte han kommunen, kunne han blitt
Ordfører i en alder av 27.
Seiere og nederlag
Da høyre hadde nominasjonsmøte i Stortingsgaten i 1965,
følte de at en valgseier kunne være innen rekkevidde – etter John Lyngs
kortvarige regjeringsintermezzo i 1963. John Lyng hadde imidlertid sagt at han
ikke var aktuell for en ny periode. Han hadde blitt Fylkesmann i Oslo og
Akershus. Kristian Asdahl hadde blitt ført opp på førsteplassen. Han var tidligere
nummer to, etter Lyng, og hadde vist seg som dyktig i Kings Bay-saken. At
Arbeiderpartiet og Einar Gerhardsen hadde monopol på regjeringsmakten, var ikke
lenger gitt. Nominasjonskomiteen var ikke enstemmig om Rolf Presthus kandidatur
– 11 hadde gått inn for Jo Benkow fra Bærum. Benkow hadde gitt et solid
inntrykk – 12 år eldre, sjarmerende med et sterkt sosialpolitisk engasjement.
Forfatteren Ebba Haslund stod på listen, i mandatperioden som ennå ikke var
avsluttet. Man valgte den trygge, avslappede Benkow, framfor den unge Presthus –
broileren fra Oppegård. Benkow fikk andreplassen, bak Asdahl – deretter Presthus.
Presthus opplevde sitt første nederlag, i sin karriere. Som 20 åring satt han
som Formann i Akershus Høyre., og to år senere valgt inn i Oppegård
Kommunestyre. Jan P Syse opplevde det også stritt, som havnet på femteplassen
på Oslo-listen. De borgerlige vant valget i 1965 – og Høyres førstemann i Oslo,
Kåre Willoch – inntok rollen som Handelsminister. 20 år senere var tospannet
Syse/ Presthus de mest aktuelle kandidatene til toppvervene i Høyre. Broiler
var et begrep som var ukjent på 50- og 60-tallet. En broiler er en som i hele sin praksis
bygger opp om muligheten for å bli heltidspolitiker. I dag finnes det man
politikere som ikke har annen yrkeserfaring, så dette er ikke et helt ukjent
fenomen. John Lyng så faren ved at Presthus ikke hadde andre interesser; Han
gav han et råd – «skaff deg erfaring fra en offentlig etat.» Presthus tok rådet
alvorlig, og søkte jobb som jurist i Prisdirektoratet. Her ble han i 10
måneder. Han var deretter advokatfullmektig i tre år – og startet så sitt eget
advokatfirma, etter å ha fått blod på tann. Eiendomsmegling var en vesentlig
del av engasjementsområdet. Men som advokat var han også en form for kurator,
som kom i kontakt med menneskeskjebner. Han vurderte denne tiden å kutte ut
sine politiske ambisjoner. Men i 1967 ble han ordfører – etter lokalpolitisk
seier over Arbeiderpartiet. I 1969 takket Asdahl av som førstemann i Akershus
Høyre, etter uoverensstemmelser. Presthus var nå deres førstevalg. Han arbeidet
seg oppover, og trakk folk med seg – på det viset var han ingen politisk
broiler. Men broiler, i betydning slugger, var han nok. Rolf Presthus
var ellers en hjemmets mann. Han hentet både inspirasjon og impulser
der. Hans enorme arbeidskapasitet, gjorde at han kunne ha fri på kveldene, og
være hjemme. Kari hadde sjelden følelsen over at hun var gift med en travel
politiker.
En mann for praktisk politikk
Rolf Presthus seilet opp på sikker andreplass i Akershus
Høyre foran Stortingsvalget i 1969. Han ble betegnet som en som kunne få til
noe, i praksis i politikken. Jo Benkow – som nå var 44 år – havnet på
førsteplassen. Aftenposten skrev at Presthus, tross sine 32 år, var å regne for
en veteran i politikken. «Da han ble valgt som ordfører i Oppegård, var det
uten motkandidater,» skrev avisen. Oppegård var på denne tiden raskt voksende.
70- og 80-tallet skulle vise at Presthus kunne vise til synlige resultater.
Allerede før 1969 hadde han vist seg som en mann for praktisk politikk;
Administrator, initiativtaker og arbeidsjern. Ispedd humør – og var også en
mann som bygget opp Høyre-miljøet i Oppegård. Presthus skapte et miljø rundt seg.
Han var sterk og systematisk – og det ble valgseier i Oppegård 1967. «Ville man
ha noe gjort, spurte man Presthus.» Da han inntok Stortinget i 1969, havnet han
i Samferdselskomiteen. I sitt første år på Stortinget, var Presthus svært
aktiv. Han var ikke bare opptatt av Samferdsel, men også miljøhensyn. Han sørget
for sterkere straffereaksjoner imot forsøpling i naturen. Han kombinerte
interessen for «De nære ting,» med stadig økende interesse for finansøkonomi.
Et forsøk på å lansere Rolf Presthus som kronprins i Høyre i 1972 – 35 år
gammel – ble derimot nedstemt. Presthus hadde for øvrig sterk støtte i den
nordlige landsdelen. De ønsket en annen viseformann. Kåre Willoch hadde
imidlertid sagt ja til en ny periode som formann i partiet, med Erling Norvik som
Generalsekretær. Bare 5 av 290 utsendinger til landsmøtet i Bodø stemte «Nei»
til norsk EF-medlemskap. Et overveldende flertall ville også legge press på
Portugal, om at de tilsidesatte sitt koloniale engasjement. I Høyre var det
sjokk over folkets nei til EF i 1972, og det endevendte det påfølgende
Stortingsvalget i 1973. SF kom inn med 16 representanter, og Arbeiderpartiet
var avhengig av deres støtte. FrP kom også inn, fra ytre høyre. Reiulf Steen
omtaler i boka «Der hjertet banker» perioden etter 1973 som en av de sterkeste
reformperioder i norsk historie. Han trekker særlig fram motkonjunkturpolitikken,
som følge av oljekrisa 1973. Den videregående skole ble innført. Reformer i
høyere utdanning. Utvidede abortrettigheter. En ny kulturpolitikk. Bistanden
nådde 1 prosent av BNP. Omfattende reformer i lokalforvaltningen. Og Norge ble
en miljønasjon. Borten-regjeringen hadde falt i 1971, og de borgerlige gjorde
det dårlig i 1973. I denne tiden interesserer Presthus seg for store og viktige
økonomiske saker. Han reiste spørsmålet om skattelettelser, for å få til
moderate lønnsoppgjør. Han mente SAS tok seg for godt betalt på sine innenlandsruter.
Ved valget i 1977 var det sonderinger mellom Høyre, KrF og Sp om mulig regjeringsdannelse
– mellom Norvik, Kåre Kristiansen og Gunnar Stålseth. Det var ikke utpreget god
stemning – Gunnar Stålseth sa det ikke var selvskrevet at Høyre skulle ha
Statsministeren, som største parti, selv om Kåre Willoch var deres kandidat. Motkonjunkturpolitikken
og Kleppe-pakkene, under Arbeiderpartitiden, hadde gjort Norge til et av
verdens mest forgjeldede land. Og det ikke relativt til folketallet – men i
absolutte tall (!). Valget endte nært sagt uavgjort. Presthus rykket opp som
nestformann i Finanskomiteen i 1977. Lederen var rogalendingen Gunnar Berge
(Ap). Kjemien dem imellom var god, tross partimotsetninger. Presthus utviklet i
perioden evnen som «brobygger.»
Presthus og fellesinnstillingen
Arbeiderpartiet hadde innsett at konjunkturnedgangen før
valget i 1977, ikke var noen kortvarig krise. Det var en strukturkrise. Dette
kunne ikke bekjempes gjennom motkonjunkturpolitikk. Stagflasjonen var et
varig fenomen. Økonomi, krise og arbeidsledighet er Aps hjemmebane, ifølge Reiulf
Steen – derfor var det greit å få vite om dette før valgkampen. Store industrisaker preget politikken, som
forholdende i Tandberg og miljøvernsaker, som Alta-vassdraget. Verftskapasiteten
var altfor stor. Likevel ble det innført omfattende subsidiering. At politikerne
blandet seg inn i styringen av private bedrifter (hadde meninger om det),
forhindret omstilling. Kaci Kullman Five gjorde seg bemerket som Unge
Høyre-leder, da hun uttalte seg kritisk imot Veig og Dagali. Utbyggingen av
kraft ville forhindre miljøvernhensyn. Abortspørsmålet preget fortsatt norsk
politikk, selv om en ny lov var trådt i kraft i 1975. Forsvars- og
sikkerhetspolitikken ble et stadig økende problem. Særlig i Arbeiderpartiet,
men også i andre partier. Rolf Presthus ledet programutvalget i Høyre. Det var
bred politisk enighet om at marginalskatten var for høy – noe som blant annet
forhindret yteevne, og skapte et ganske stort svart, illegalt marked. I
desember 1980 viste Gallupen at Arbeiderpartiet var mindre enn Høyre, og valget
stod for døren september 1981. Høyre, KrF og Senterpartiet hadde også nærmet
seg hverandre politisk. Gro Harlem Brundtland kom inn for Oddvar Nordli, på
grunn av sykdom – ikke Rolf Hansen som flere antok. Presthus medga at det kun
var abortsaken som kunne forhindre en ny trepartiregjering.
Ny finansminister
Valgnatten 1981 ble det klart at Høyre, KrF og Senterpartiet
hadde fått flertall. Han kunne knapt få med seg alle blomstene inn døra, på
Bestum. Willoch var nå på høyden av sin politiske karriere. KrFs såkalte
Tønsberg-vedtak fra 1981, sa at de ikke kunne delta i regjering med den
nåværende abortloven. Dermed var det skjær i sjøen for Høyre og Willoch. Krf
kunne ikke sitte i en regjering å administrere en lov de anså for fosterdrap.
Senterpartiet følte det ikke naturlig å gå inn i regjering alene med Høyre. Willoch
gikk derfor i gang med å etablere en ren mindretallsregjering av Høyre. Det var
den første rene Høyreregjering siden Ivar Lykke i 1928 – året da Willoch ble født.
Den aller første han spurte angående ministerpost, var Rolf Presthus. Lange år
i opposisjon gjør at mange politikere lengter etter innflytelse, og Presthus
hadde så visst ambisjoner. Han trengte ingen betenkningstid, og tok jobben. Han
ble Finansminister. 14 oktober 1981 bar det til Kongens bord. Statsbudsjettet
som forelå, arvet av den avtroppende regjering, var ifølge Rolf Presthus lite
egnet til å bringe landet utav krisen. Skatteskjerpelsene måtte fjernes, og
offentlige utgifter bremses. Inndragning av kjøpekraft måtte skje gjennom sparing
hos private. For første gang på 53 år skulle det bli en prøvelse å lose
Stortinget gjennom et budsjett av Høyre-politikk. Han hadde 21 dager på seg til
å legge fram et budsjett, med eget stempel. Statsråd-livet var hardt, og krevde
kjempekrefter. Hvilke endringer kom så Presthus med, 4. november 1981? Han
vedgikk at endringene kunne vært flere. Skatteskjerpelsene hadde blitt nullet
ut, de la seg på 1981-nivå. Utgiftssiden ble også skrumpet med 1,3 milliarder.
Over 200.000 slapp å betale toppskatt, som var på 50 prosent. Etterspørselen
skulle med dette gå ned, og dempe prisveksten. 1 prosent av prioriteringene på
Statsbudsjettet ble tilbakeført til det private. Det var et likevel ganske
tydelig Høyre-stempel. Arne Rettedal liberaliserte boligpolitikken, og Lars
Roar Langslet frigjorde mediepolitikken. Rolf Presthus hadde ikke glemt ropene
fra næringslivet om bedre forutsetninger for kapitalopparbeidelse.
Til politisk aksjon
Høyre ville lette beskatningen med 2,1 milliarder kroner. Nå
skulle virketrangen settes i høysetet og dynamikken igangsettes. Martin Buvik skulle
lede et utvalg som tok for seg ensidige industristeder. Man tok tak i både
livssyns- og distriktsproblemer, hvilket fikk støtte av KrF og Senterpartiet.
Rolf Presthus ble Willochs mest fortrolige – blant annet i kraft av at han var
Finansminister. Arne Rettedal var også en av de nærmeste, men han stod i en
visstnok annen Høyre-tradisjon, enn Presthus og Willoch. Fritjof Frank
Gundersen – den ytterliggående FrP-politikeren – ble satt inn i skattekommisjonen
av Rolf Presthus. I 1982 tegnet nordmenn til sammen 2.1 milliarder kroner i det
nyopprettede Verdi-Spar, og kjøpekraft ble derfor inndratt. Dette
bidrog også til å styrke tiltrengt kapital i bedriftene. «Liberalisering,
mindre statsstyring og valgfrihet» var viktige slagord for Regjeringen. Minister
Astrid Gjertsen varslet om endringer i forbrukerpolitikken. Hun ønsket ikke
kjønnskvotering i offentlige råd og utvalg. Hun ønsket en gjennomgang av
offentlige råd og utvalg, som hadde passert 1000 i antallet. Kommunalminister Arne
Rettedal mente Etableringsloven trengte en fornyelse. Men han visste samtidig
at Senterpartiet ville sette seg på bakbeina. Laakeutvalget, som ble opprettet
av Arbeiderpartiregjeringen for å se på bedriftsdemokrati, fikk nytt mandat –
og medlemmer. Boligpolitikken stod overfor en revolusjon under Arne Rettedal,
og slektet på selveierdemokratiet fra Syses tid i Unge Høyre. Prisreguleringen
på aksjebolag og separate borettslag ble opphevet, hvilket betydde en pen
inntektsgevinst ved realisering for de som satt med slike boliger. Altfor mange
penger gikk i så henseende under bordet, og man hadde fått et klasseskille i
boligmarkedet. Industriminister var Jens Halvard Bratz. Han stanset blant annet
industrifusjoner.
Presis – som vanlig
Presthus var vanligvis på jobb klokken 07.30. Åpen,
humoristisk og uanstrengt atmosfære. Mandager og torsdager var det
regjeringskonferanse. Torsdag også forberedende Statsråd. Samhold og korpsånd
preget Finansdepartementet. I Regjeringen var det motsetninger langs
vekst-vern-aksen (utbygging kontra miljøhensyn). Willoch behersket
regjeringskonferansene suverent, det var hans arena. Han var sjef under møtet,
og hadde regi under forberedelsene. Regjeringen la opp til et stramt
1983-budsjett. Langslet delte rundhåndet ut konsesjoner til nærradioer, Lokal-TV
og kabelselskaper. Han satte også ned utvalg om reklame i etermediene.
Sosialminister Leif Arne Heløe innførte egenbetaling i helsesektoren, og satte i
gang en utredning om Folketrygdens økonomi. Tore Austad – Forsknings- og
undervisningsministeren fra Kristiansand – reviderte inntaksreglene til
videregående skole. Morsmålsundervisningen skulle samtidig styrkes. Televerkets
tjenester ble lagt ut på anbud, av samferdselsminister Inger Koppernæs.
Handelsminister Arne Skauge konsentrerte seg om skipsfartspolitikken, men fikk
problemer med den ualminnelige Alexander Kielland-saken.
Teft for Regjeringssamarbeid
1983-budsjettet hadde som hovedmål å dempe prisveksten. Dette
krevde stram finans- og kredittpolitikk. Kostnadsveksten skulle samtidig
bremses gjennom skattelettelser, og økt konkurranse. Prisveksten var forventet
å ligge på 11 prosent på ett år (!). Bedriftene fikk skattelette på 600 milliarder.
Husholdningene 1,4 milliarder. Presthus
var høflig og imøtekommende overfor Finanskomiteen – dette måtte til for å
skaffe flertall. Presthus opptrådte relativt sjeldent i mediene. Han hadde et
godt forholdt til journalister, men ønsket ikke å eventuelt skulle tabbe seg
ut. Han fryktet derfor mediene. Han holdt seg mest hjemme – han måtte jo være
tilgjengelig for kolleger og embetsverk. Han unngikk internasjonale
storpolitiske fora, som Det internasjonale Pengefondet, OECD og Verdensbanken. Men
han engasjerte seg i Norden. Det var meget god tone mellom de tre
Finansministrene i Skandinavia. Utover våren 1983 begynte mellompartiene (KrF
og Senterpartiet) å misunne den posisjonen som Høyre hadde fått. Abortsaken var
ikke like viktig lenger, for KrF. Sp antydet at de ville inn i regjeringen, for
å påvirke renteutviklingen, som hadde blitt en plage. Kjell Magne Bondevik
(KrF) hadde stor respekt for Presthus. Willoch opplevde også at han måtte utøve
økende press for å få flertall sammen med KrF og Senterpartiet. Willoch foreslå
oftere møter mellom han og Presthus, og lederne for Krf og Senterpartiet –
Kjell Magne Bondevik og Johan J. Jakobsen. Bondevik hadde nylig avløst Kåre Kristiansen
som Formann. Regelmessige møter var derimot ikke aktuelt for Bondevik/ Jakobsen
– de ville ikke føle seg bastet og bundet. Våren 1983 preges samarbeidet på
borgerlig side av slitasje.
Norge får flertallregjering
I Valle i Setesdal, på et lokalt Sp-møte, tar Johan J.
Jakobsen til orde for regjeringsdeltakelse. Han mener uteblivelsen fra
regjeringsdeltakelse, avskårer mellompartiene fra viktige beslutninger. I KrF
er ikke entusiasmen like stor. I pinsen er det møte med Willoch, og Willoch
konkluderer: «Vi vil få en trepartiregjering i denne Stortingsperioden.» EN
serie med forhandlinger starter mellom disse tre partiene; For Presthus er to
klassiske Høyredomener viktige – skattelettelser, og brems i offentlige
utgifter. Andre kinkige saker er Tyssedalssaken, renten og Abortsaken. Begge de
to mellompartiene er lystne på Utenriksminister Sven Stray sin plass. Stray hadde
i tillegg vakt misnøye blant mellompartiene. Men han sitter trygt, blant annet
fordi han stod nær Willoch. Presthus satt også trygt. 8. juni 1983 er
regjeringserklæringen klar. «Skattelettelser skal fortsatt benyttes, for å
dempe inflasjonen.» «Det skal arbeides for en bedre distriktspolitikk,» og «KrF
står fritt til å arbeide for sitt abortsyn.»
«Brobygger i sitt ess»
Krf fikk 4 statsråder, Senterpartiet 3, i den nye
Willoch-regjeringen/ Willoch II – som kom i stand i 1983. Krf fikk Kjell Mange Bondevik
som Kirke- og undervisningsminister, og Kåre Kristiansen som Olje- og
energiminister. Senterpartiet fikk deriblant Johan J. Jakobsen som
samferdselsminister. KrF fikk videre Handelsminister og Bistandsminister, og Senterpartiet
fikk Landbruksminister og Miljøvernminister. Ved budsjettpresentasjonen
i 1985 var Presthus i sitt ess. Rolf Presthus hadde gjennomgått ett år med tre
partier. I januar 1984 var arbeidsledigheten 80.000, og Arbeiderpartiet overbød
Regjeringen i stimuleringstiltak. Selv mente Presthus at det var mye å være
stolt av; Investeringene steg, sysselsettingen økte og utenlandsgjelden sank.
Oljepenger strømmet også inn, som følge av høye priser på oljefat og stigende
dollarkurs. Regjeirngen hadde også gjennomgått et anstrengende inntektsoppgjør,
som regjeringen ledet gjennom fagstatsråd Arne Rettedal – som Willoch nå
betraktet som en av Regjeringens aller mest uvurderlige. Statsminister Willoch
var undertiden på sykehus – og Sven Stray vikarierte i hans fravær. Men så syk
var Willoch ikke, selv om noen spekulerte i hans avgang. I 1988 ble han lansert
som Norges kandidat til generalsekretær i NATO, blant annet.
Valgresultat som skapte drama
Ved Stortingsvalget i 1985 fortonte det borgerlige
samarbeidet seg som idyllisk. Enkelte saker var imidlertid vanskelige, selv om
Presthus personpopularitet var høy innad og utenfor regjeringen. Skattelettelser
kunne i lengden ikke kombineres med offentlige utgifter, som mellompartiene
ikke var like opptatt av å bremse. KrF registrerte også at det var liten
bevegelse i livssyns- og familiespørsmål i Regjeringen. Høyres domene var skatt
og næringsliv. Senterpartiets område var distriktspolitikk. Valgkampen var
snart i anmarsj, og partiene ville ha sitt stempel på budsjettarbeidet.
Valgkampen ble sterkt personorientert. Reformløfter innenfor barnehage og
pensjon kom, fra Gro Harlem Brundtland. Kåre Willoch var mer medievant enn noensinne.
Valgkampen dreide seg mye om hva man kunne forvente av skattelettelser og
reformer. Rolf Presthus advarte imot at høye oljepriser nok neppe kunne vedvare.
«Vi kjenner lusa på gangen,» var svaret han fikk fra Gro. Valgnatten 1985 viste
at de tre partiene hadde mistet sitt flertall – de var avhengig av støtte fra Fremskrittspartiet.
Deres to representanter havnet på vippen. Arbeiderpartiet styrket seg samtidig,
Høyre gikk markert tilbake i Nord-Norge. Senterpartiet ville ha fire
statsråder, imot de foregående tre. Høyre gav etter. Eivind Reiten kom inn som
Fiskeriminister. KrF og Kjell Magne Bondevik fremmet også krav; Høyre hadde
både utenriks- og finansminister. Man gjorde ikke krav på Finansminister
Presthus post, men utenriksminister var noe KrF kunne tenke seg. Svenn Stray
satt derfor ustødig. Mest av alt var det et spill; Høyre skulle ikke følge seg
trygge på de tre topp-postene.
Vanskelig budsjetthøst
I budsjettet for 1986 savnet Senterpartiet distriktsprofilen,
og KrF følte de ikke fikk gjennomslag for sine tradisjonelle saker. Willoch
valgte i 1986 å stille kabinettspørsmål i Stortinget. Et kabinettspørsmål er
når regjeringen setter hardt imot hardt overfor Stortinget, der regjeringen går
om flertall ikke oppnås. Etter Erling Norviks avgang våren 1986 som partileder,
måtte det enten bli Jan P. Syse eller Rolf Presthus. Presthus mente Finansministerposten
ikke kunne forenes med et formannsverv. Tanken om å hoppe av Finansministerposten,
mens leken var god, var imidlertid fristende. Han hadde blant annet fått
optimisme og tro inn i næringslivet, som blomstret som aldri før. Børsen hadde
eksplodert.
Påskepakke og Formannsvalg
«Påskepakken» innebar en innstramming i budsjettet på 2
milliarder kroner. De to mellompartiene hadde store problemer med enkelte av
forslagene. Dette innebar reduksjon i offentlige utgifter på 800 millioner. Lavere
oljepris og dollarnedgang hadde sviktet inntektssiden. Økning i bensinavgiften
på 35 øre var en stor budsjettpost. Det ble streiker, og Rolf Presthus var
fortvilet over at «moderasjonslinjen» ikke ble fulgt.
Ny Høyre-formann
I april 1986 blir Rolf Presthus valgt til Formann, med
øredøvende akklamasjon. Presthus mente avtroppende formann Erling Nordvik hadde
en meget stor del av æren for økningen fra et 17 prosents parti, til å nå 30
prosent. Han oppfordret Høyre til å fortsette regjeringssamarbeidet med de to
mellompartiene. Han angrep Arbeiderpartiet. Han etterlyste kvalitet i
utdanningssystemet, effektivt helsevesen og bedre distriktspolitikk. Forsvaret
måtte også styrkes. Den nye Finansminister ble arne Skauge, siden Presthus
hadde varslet at et formannsverv ikke kunne kombineres med Finansminister.
Skauge hadde vært Handelsminister i den rene Høyre-regjeringen, via
Statsministerens kontor etter regjeringsutvidelsen.
Mot regjeringskrise
Angående «påskepakken» ønsket Arbeiderpartiet en annen
sosial profil på innstrammingene. Gro og Gunnar Berge ønsket sterkere
beskatning av børsgevinster, og folk med høyere inntekter. Willoch mente pakken
var et minstemål – og ville stille kabinettspørsmål på bensinavgiften. Frp og
Carl I Hagen ville ikke godta økning i bensinavgiften. Arbeiderpartiet var jo for
økt bensinavgift. Skulle regjeringen være styringsdyktig, måtte det statueres
et eksempel. Det gikk som kjent ikke som ønsket, og Willoch-regjeringen falt.
Sammenfatning
Jeg stopper der, i min omtale av Rolf Presthus. Han hadde en
krevende tid foran seg, og dør – som følge av høyt arbeidspress – i 1987. Perioden
etter Willoch-regjeringens fall, er ikke en veldig interessant periode, verken
for han eller Høyre. Denne gjennomgangen har vist Rolf Presthus forrykende
karriere, som Finansminister, som selvsagt kunne endt i Statsministerpost – for
eksempel i 1989. Dødsfallet gjorde imidlertid at Syse inntok den posten i 1989.
Om Syse sin begavelse, kan du lese om et annet sted på bloggen. Rolf Presthus
går i alle tilfeller inn i historien som en meget vellykket politikerkarriere,
som kunne bringe han til Statsminister.
No comments:
Post a Comment