Klassisisme – eviggyldig, særlig nyttig i dag?

Klassisisme er en tankeretning, men har i hovedsak sin dominerende periode i det 17. århundret, 1600-tallet – en periode der kriger ikke dominerte i Europa. Perioden er en forløper til Opplysningstiden på 1700-tallet. I dag kan skriveriene fra denne tid virke fjernt for de fleste – i hvert fall inntil nylig. Men tankene har absolutt mye ved seg, i vår tid.

«Iløpet av det 17. århundre gikk man inn i fredfull tid i Frankrike. «Krigeren» var ikke lenger et ideal, men «selskapsmennesket.»

Idealene i litteraturen var under klassisismen eller på 1600-talltet annerledes enn hva tilfellet har vært i det 20.århundret. Ifølge forfatteren Winther har eksempelvis romantikken vært mer gjeldende – ut over sin avgrensede historiske periode, framfor klassisisme. Denne artikkelen følger Winthers tanke, og redegjør for hva som var klassisismens verdensbilde og virkelighetsoppfatning. Dette kaster lys over periodens åndsliv – som kan være til inspirasjon for oss i dag. En del av artikkelen vil forklare forskjellen mellom nåtidens og klassisismens syn. Klassisistiske tekster, med sitt særlig utspring i Frankrike, kan være intrikate. Men det kan samtidig illustrere sider ved våre idealer og ikke minst karakteridealer, og være et bidrag til kulturuttrykk som er mer mainstream, enn ytterliggående. I så tilfellet er klassisismen samlende.

Klassisisme – periode og holdning

 «Hva er diktning?» Klassisismen etterstreber objektivitet. Noen mener at det er dikterens subjektive opplevelse av ting og fenomener, er hva som gir kvalitet i verket. Særlig var dette gjeldende i romantikken, hvor «subjektivitet» og «følelser» av individuell karakter, stod sentralt. Ikke alle er enige i dette syn. Andre folk etterstreber «objektivitet.» En dikter skal ifølge dette syn «se» det «realistiske.»

Igjen er det flere som mener at dikteren ikke bare skal se/ avspeile – men også formgi. Denne skribenten har særlig pekt på Ibsen og hans uttrykksmåte som formgiver for det norske samfunnet – på godt, og litt vondt. Og hvordan skal dikteren uttrykke seg, er et annet – men beslektet – spørsmål. «Indre klarhet» regnes her som en dygd. En god dikter fordrer både en viss «personlighet» og et «følelsesliv,» ifølge allmenne litteraturtanker.  

En klassisist fornekter ikke at man tar utgangspunkt i en «opplevelse» eller «observasjon.» En forfatter møter så verden med sitt erfaringsmateriale. Formen en klassisist eller hvilken som helst forfatter bruker, vil imidlertid få fram eller avklare budskapet. Klassisisten mener at dikteren ikke skal gjengi opplevelsen i uforedlet tilstand. En klassisist skal ikke nøye seg med den umiddelbare observasjonen eller erfaringen – for eksempel de likeframme følelsene eller subjektiviteten. Det ville gjerne en romantiker gjort, og ellers innenfor øvrige litteraturretninger. Til det, støtter en klassisist seg sterkere til form. En klassisist vil bearbeide – tilføre noe.

En klassisist kan godt ta for seg store konfliktområder, men går gjerne ikke inn i direkte saker som tilhører politikk eller religion. Men igjen; Konfliktområder skal ikke nødvendigvis unngås.

I «Fedra» (av Racine) ser vi blant annet eksempler på det en klassisist framholder – inkorporering av både moral, stillingstakende og holdning, av forfatteren. Dette er sentralt for å forstå klassisimen som ikke bare en avgrenset litteraturperiode. England, Tyskland, Frankrike og Norden bar imidlertid alle preg av klassisismen i omtrent samme periode. Flere forfattere begynner på samme tid å sysle med beslektede idealer. Frankrike var først ute, og det er også her tradisjonen har vært mest inngripende. «En så gammel litteratur er ikke relevant i dag,» er gjerne fordommene. Kanskje er den likevel mer aktuell enn vi tror – særlig dets teoretiske grunnlag? Kanskje er det et poeng at menneskene på den tid hadde samme ønsker, drømmer og behov – som i dag. Engelsk og tysk har hatt mer innflytelse over norsk kultur – der fransk har en større språkbarriere ved seg. I Norge har vi Wergeland som den mest sentrale skikkelsen innenfor klassisisme, som har inspirert vår uavhengighetstanke og 17. mai – men dramatikeren Henrik Ibsen har hatt langt større gjennomslagskraft, fra realismen. Særlig hvis vi tenker på vårt hverdagsliv. Dette kan selvsagt delvis forklares i at Ibsen hadde en større produksjon, men nok neppe dette alene; Ibsen knyttes kanskje nærmere til «det norske,» enn Wergeland. Romantikken, i tillegg til Ibsen og realismen, i Norge, fostret også mer innflytelsesrike personer, enn 1600-tallet – da vi lå underr dansk herredømme; Bjørnsons «bondefortellinger,» Asbjørnsen og Moe, Grieg og Ole Bull. Arkitektonisk stiller saken seg noe annerledes, der har klassisismen i Norge hatt større gjennomslagskraft – enn i det litterære; Slottet og det opprinnelige UiO, eksempelvis. Kanskje henger dette sammen med at arkitektur er fri for språkbarrieren – med hensyn kulturutveksling med Frankrike. Men i mange tilfeller kan vi si at slaget i dag, i samfunnet, kan stå mellom: Wergeland versus Ibsen.

Klassisisme og dets franske opprinnelse

Akkurat som nordmenn lærte sine salmevers, lærte og lærer franske elever klassisistiske utdrag. Fransk klassisisme sammenfaller for øvrig med Ludvig 14. regentperiode. Han gav økonomisk støtte til diktere. Etter dette, i senere tid, har mang en fransk forfatter protestert imot denne litterære arv – som de betrakter som hemmende eller begrensende, på deres forfattervirksomhet. Mang et klassisistisk verk har man kanskje heller ikke forstått glede ved – da det er lært gjennom pugging. Men idealene som befinner seg i klassisismen, som idealer flest gjør, er et forsøk på å skape orden og sammenheng. Hadde «Fedra» - eksempelvis – bare vært en følelsesutladning, ville den mistet sin kraft, som også form gir. Den franske klassisismen kan ses som en reaksjon imot deres barokktradisjon. Man fordømmer under klassisismen ting som fåtallige år tidligere hadde blitt lovprist. Descartes var en forfatter som vil komme fram til sikre kjensgjerninger, ikke bare hva som var sannsynlig. Han er en barokkforfatter, som vandrer gjennom tvil – men ender opp i klarhet, en slutning. Descartes ønsket å skape en ny orden, bort fra den rådende forvirring i samtiden. Han ønsker blant annet å bevise Gudseksistensen en gang for alle. Samtidig valgte han en framgangsmåte, som banet vei for rasjonelle vitenskapelige framskritt, uavhengig troen på Gud. Verdsliggjøring av samfunnet preger 1700-tallet, og forut for dette lå den klassisistiske periode. Ulike klasser eller grupperinger stod steilt imot hverandre i Frankrike; Adel, borgerskap og kongemakt – for å nevne noe.

Leksikalsk forklaring – på klassisisme

En leksikalsk forklaring er påkrevet, skrevet av den dyktige Asbjørn Aarnes; Ordet klassisisme har forbindelse til begrepet mønstergyldig. Man søker forbilder fra Antikken, eller liknende idealer. Også Welhaven har innslag av klassisistisk klarhet og form. Tidlige tilløp av klassisisme i Frankrike finner man i renessansen, men utfoldelsen kom først på midten av det 17. århundret. Begrepet klassiker går tilbake til ordets opprinnelige betydning; En framragende, forbilledlig (forfatter).

Barokk - og begrepets betydning

Klassisismen innebærer brudd med foregående litterære periode; Barokken. Forfattere av den nye tid, mente de stod for andre holdninger. Men det er ikke bråstans i barokkens tematikk og form. Barokkidealene ble en understrøm i klassisismen. I det videre skal det gis en definisjon av klassisisme og barokk – med eksempler innenfor dramatikk og poesi.

Barokk – med særlig gjennomslag i Spania og Portugal

I Frankrike har klassismens og dets idealer vært dominerende opp til vår tid – og lagt barokklitteraturen i skyggen. Spania og Portugal ble på mange måter barokkens utstillingsvindu. Det som preger en stilart, er fraværende i den andre stilarten. I den forbindelse kan vi kikke enda lenger tilbake, og se på barokken som et brudd med renessansen. Innenfor lyrikken har Frankrike en blomstringstid under barokken, mens poesi er nærmest fraværende under klassisismen.  Skillet mellom barokk og klassisisme er særlig gjeldende innenfor teaterbransjen. Man regner ikke med det finnes noen mesterverk innenfor den barokke periode i Frankrike. Barokken innebærer både frigivelse av fantasien, og formkrav, som inspirerte komedieforfatteren Moliere og tragedieforfatteren Racine – da man tidligere var underlagt kirkemaktens kontroll.

Teatret – og klassisismen

Klassisismen fikk særlig gjennomslag innenfor teaterkunsten. Form og oppbygging er strengere, enn under barokken. En sjanger som er særlig framtredende innenfor barokken i Frankrike er tragi-komedien. Det er en sammenblanding av tragedie og komedie. (På denne tid var det vanlig at tragedien skildret mennesker av høy sosial status, mens komedien beskrev lavere lag). Tragedie skulle ikke inneha komikk, og komedien skulle for alt i verden ikke være dyster. Tragikomedien sammenblandet imidlertid – og gav et mer realistisk bilde av virkeligheten. Innenfor komedie kunne personene ordne opp i tilværelsen, mens det innnenfor tragikomedien var skjebnebestemt.

Klassismens litteratursyn

Nå skal det ikke gjennomgås verker og forfattere, for å utlede klassismens litteratursyn. Men «Den klassisistiske doktrine» vil belyses, for å si noe om hva som preger stilretningen. Hva ville de klassisistiske forfatterne med litteraturen? En kjent litteraturforsker sier at klassisismen ikke framhever den isolerte forfatter, men at forfatterne måtte omgås hoffet og bylivet. Og betrakte. Platon, som levde langt tilbake i tiden, fordømmer de forfattere som ikke skriver etter å understøtte samfunnsmoralen. Man skal bekrefte de verdier som samfunnet er bygget på, ifølge Platon. På den måten vil felleskap og harmoni styrkes. Hvor står klassisistene, i dette bildet?  Noen forfattere – uavhengig klassisismen – utfordrer i stor grad leseren til å gløtte kritisk til sine egne verdier og holdninger. Andre igjen, mener man skal skrive «for folket» - og vil i større grad gå medstrøms, og redusere litteratur til underholdning. Samfunnet vil nemlig ikke bli godt, under dette syn, og forfatterens oppgave blir derfor å bevisstgjøre. Platons syn på dikteren, kommer særlig til uttrykk gjennom hans syn omkring «statsorganisering.» I verket «Staten» framholder han viktigheten av dikterne til å understøtte verdier, prinsipper og holdninger. De skal bekrefte de verdier som staten er bygget på. Aristoteles er derimot mer beskrivende og formgivende – og ikke like streng overfor dikteren som Platon er; Aristoteles mål er å vise hvordan man skal skrive tragedier. Hva gjelder idealer; I middelalderen var diktningen i meget stor grad knyttet til religion og tro. Man støttet særlig oppunder kirken og kirkelige verdier. I de senere århundrer har særlig diktningen vært et fellesskap eller samlende, under krig og kriser – slik at en viss tiltro til det samfunnsbestående knyttes til diktningen. Et annet syn, er at dikteren ikke står i forpliktelse overfor samfunnet – og kunstneren kan derfor betraktes som utstøtt. Et ytterligere syn er at forfatteren skal lede folket imot nye idealer – ikke bare understøtte. Dikteren kan under dette syn være profetarisk – som ikke helt «forstås.» Hvor befinner så klassisismen seg, under disse til dels motsetningsfulle syn? Klassisismen søker i hvert fall en forbindelse mellom diktning og samfunn – og står åpenbart i forpliktelse overfor samfunnet. Noen måtte skrive etter munnen overfor deres oppdragsgivere – og fikk derfor ofte et samfunnsbestående uttrykk. Disse to tingene sammenblandet, gjør trolig klassisismen noe konservativ, selv om det langt ifra er noe krav. Men det understøttes også ved klassisismens forenelighet med Aristoteles. Det er derfor blant annet grunn til å mene at det eksisterer et verdifellesskap mellom skribent og oppdragsgiver/ publikum under klassisismen, som gjør at den går i retning av det samfunnsbestående. Dette kan betraktes som klassismens konvensjon. Samfunnsutviklingen gjorde at de krigerske idealer, ble erstattet av dannelsesidealer. Klassisismen medførte en borgerliggjørelse, av holdninger og verdier. Men var ikke like appellerende til de store massene, som det man kjente fra tidligere tider; Religiøse skuespill i middelalderen, eksempelvis.

Klassisismens inspirasjonskilde og røtter

Antikkens litteratur var idealet for klassisistene. Klassisistene blandet seg ikke inn i ømtålige konfliktområder, som religion og politikk. Klassisistene avstod gjerne fra samtidens store stridsspørsmål. Det betyr på den annen side, at ikke tankene hadde stor innvirkning på kanskje særlig politikk.

Klassisisme i hverdagslivet

Klassisismen dannet basis for folks atferd og livsstil. Sentralt i klassisismens atferdssyn er at man blir iakttatt – hvordan man ser ut, og hva man mener. I salonger snakket man om kjærlighet. Man undertrykket, kan man si, det følelsesmessige – og tilnærmelser var ikke holdbart. Man var snerpete, samtidig som man opptok seg med erotikk. Man var på sett og vis streng. Platon – som gjerne ble sitert i salongmiljøene – framholdt viktigheten av dette for å foredle sinnet. Det gjaldt også mellom menn. Derav har vi uttrykk «platonsk kjærlighet.» Man opplevde denne tiden en avreligiøs tendens i kjærlighetslivet, på grunn av sekularisering. Men det erotiske skulle avsondres fra det fysiske, og religiøse. Klassisisten søker harmoni, balanse og likevekt. Klassisistene nektet å følge moten; De mente at litteratur som hadde varig verdi viste kvalitet, og var deres ideal. Da gjaldt det følge regler og prinisipper, som vil skaffe verket evig betydning. I renessansen hadde man betraktet det franske språk som fattig, sammenliknet med eksempelvis italiensk. Man forsøkte derfor å innføre nyord, som var avarter av latinske ord. Vitenskapsmenn ble mer spesialiserte i den klassisistiske periode, og forskningen ble mer avansert. Dette kunne føre til isolasjon, blant vitenskapsmenn. Det kan lede vitenskapen bort fra felles-menneskelige anliggender. Dette er en tendens som blant annet Pascal angriper. Dette fenomen kan forvitre samhold og harmoni mellom mennesker. I klassisismen trekkes det videre en forbindelse til rasjonalismen.

Rasjonalismens verdensbilde – «natur» og «fornuft»    

Noe av det viktigste i klassisismen var «overenskomsten» mellom dikteren og publikum. Man var eller ble enige om konvensjoner mellom avsender og mottaker, som ikke var naturgitte, men skapt. Diktningen fikk «lover.» For å forstå rasjonalismene, må fikk se på rasjonalistenes tankeverden; Rasjonalisme er en retning som står for «fornuft,» som veien til erkjennelse. Rasjonalisten mener ikke – som empiristen – at vi får selvstendig kunnskap gjennom sansing og erfaring. Man skulle se sammenhenger ved fornuft som ingen kunne trekke i tvil. Derigjennom skulle man trekke konklusjoner om de store menneskelige spørsmål. Descartes kom fram til en metode i sitt filosofiske system. Han overfører den matematiske metode til andre vitenskapsgrener. Noe motsetningsfullt argumenterer han samtidig for at diktning er en «gave fra himmelen.» Således mener han at hans metode har liten anvendelse innenfor litteraturen. Klassisistene hadde en måte å tenke på, hvor man kan trekke linjer til Descartes; Lovmessighet. Etterlikningen av «naturen» skal være i samsvar med fornuften. Man skal ikke skildre mennesker dypere enn at man kan trekke ut det karakteristiske ved «mennesket.» Representativitet for arten mennesket. Man var ikke interessert i enkeltmenneskenes psykologiske egenart. I moderne litteratur står gjerne enkeltmenneskets og dets psykologi i førersetet, og vedkommende er gjerne en «avviker.» Hvis en person er «prinsippfast,» vil en klassisist stille spørsmålet; «Hva er karakteristisk for den prinsippfaste? Klassisistene tar utgangspunkt i et menneske, for å beskrive en «allmenn egenskap.» I stedet for å ta utgangspunkt i et individ/ enkelttilfelle, tar man gjerne også utgangspunkt i teorier (psykologi, sosiologi, og liknende). Man kan beskylde klassisiteten for forenkling, men det er spørs om det ikke er mer kunnskap å hente der, enn i det 20. århundrets litteratur? At det griper og påkaller gjenkjennelse, er et av litteraturens credo. Hva består så det fellesmenneskelige i? En klassisist vil ta utgangspunkt i fornuften – alle mennesker er utstyrt med fornuft. Like fullt er man innenfor klassisismen opptatt av de fenomen som sprenger grenser ved personers virkeområde. Diktningen og kunsten skulle være «nyttig,» derigjennom kanskje noe samfunnsbestående.

Pascal – som var blant de aller beste vitenskapsmenn på denne tiden – framholdt allsidighet om et ideal. Det var ifølge han bedre å vite litt om alt, enn mye om én ting. Klassisistene mener imidlertid ikke at mennesket bare er utstyrt med fornuft. Men blant annet skulle naturen temmes gjennom «fornuft», man skulle moderere og «rasjonalisere.» I Frankrike, som andre steder, har diktningen i stadig større grad – i de påfølgende årene – beveget seg bort fra rasjonaliteten. Spørsmålet som i dag melder seg – i kjølvannet av teknologisk utvikling – er om ikke diktningen skal ivareta de menneskelige sider, bortenfor framskritt og «fornuft» innenfor teknologi. Diktningen bør kanskje verne de menneskelige verdier? Diktningen skal rense naturen, og etter denne filtreringen komme fram til fornuft – var klassisismens syn. I klassisismen er tro på fornuften forent med autoritet og tradisjon. Klassisistene hadde dyp respekt for Aristoteles.

Diktningen som «kunst» og etterlikning»

Vi skal nå ta for oss en del grunnbegreper i den klassisistiske diktningen;  Det gjelder blant annet krav om sannsynlighet og sømmelighet. For klassisistene var diktningen kunst. Ordet kunst hadde for klassisistene en litt annen betydning, enn det det har for oss i dag. Det er ikke tilstrekkelig med kunnskap eller trening, for å bli kunstner – ifølge klassisistene. Man måtte ha medfødt begavelse – «man fødes til dikter.» Dette er ikke så interessant syn, som mye annet innenfor klassisisme. Klassisistene var heller ikke negativt innstilt til genier, som banet vei, var nyskapende. Men der romantikere så på kritikere som en trussel, mente klassisistene at dikteren måtte forholde seg til kritikeren. Romantikeren så på kritikeren som en person med misunnelse, som kritiserte i stedet for å skape. Klassisistene mener stort sett, som Aristoteles, at kunst er etterlikning. «Dikteren skal etterlikne naturen.» Man skulle gjerne forskjønne framstilling – som skiller «klassisister» fra «realisme» og «naturalisme.» Kunstneren har likevel som oppgave gi en «subjektiv visjon.» Diktningen skal framstille og åpenbare den objektive virkelighet. Man skulle gi en virkelighet som ligger utenfor forfatteren selv – derfor ser man gjerne kunstneren på som «betrakter.» Ordet «original» og «geni» gjør gjerne at vi ikke ser på «etterlikneren» som en tilstrekkelig kunstner – fordi det blir for lite nyskapende, et syn jeg helt klart ikke nødvendigvis deler. Men – det er riktig at kunstnerne i det 17. århundret kanskje ikke var tilstrekkelig nyskapende. For Platon – som nedvurderte kunst, i motsetning til Aristoteles – mente kunst var etterlikning av evige idéer. Ifølge klassisistene ligger premisset for ens verk utenfor en selv – og klassisister skiller seg derfor trolig fra romantikere.

Sansynlighetsteoretisering – det allmenne

Det viktigste begrepet i den klassisistiske doktrine er trolig sannsynlighet. Dette er ifølge klassisistene nøkkelen til å gi kunstverket troverdighet. Om den er sann eller ikke, spiller ingen rolle – men den skal være sannsynlig. Kunstneren skal samtidig ikke fylle sine verk med moralske bemerkninger. «Åpenbare naturen, tilfredsstille fornuften.» Kunsten skal ikke være sjokkerende, heller behage. Uttrykket skal være «klart,» slik at leseren (i litteratur) ikke setter i sving for stor fantasi.

Kilder;

-        Winther, Truls: «Fransk klassisisme – menneskebilde og natursyn.» Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.