Evert Taube er det
20.århundrets viseskald i Sverige, som gikk igjennom i det brede lag av folket
– med sine skildringer av det allmennmenneskelige, hverdagslivet og naturen. Han
ble og er Folkeparkenes sing-along-yndling.
Fra SNL; Taube fant inspirasjon i middelalderens trubadurdikt, skillingsviser, folkeviser og sjømannsviser, Carl Michael Bellman og
svensk lyrikk fra 1890-årene. Diktene skildrer ofte i dramatisk-novellistisk
form både komiske og tragiske opplevelser i eksotiske havner og farvann.
Stundom er pastisjen fremherskende,
stundom den ironisk-humoristiske dagligtonen. Emnene omfatter hans eget
familieliv, natur- og folkelivsskildringer fra den svenske vestkysten, Italia
og Sør-Amerika. Den sorgløse bohemen og
sjømannen er levendegjort i Fritiof Andersson, og Roslagens folkeliv er utkrystallisert
i Calle Scheven og Rönnerdahl. Melodiene, som i likhet med Bellmans, kan være
bearbeidelser av lån fra ulike hold, får i Taubes forming en særmerket
friskhet.
Kjærlighet ved
fødselen
Det aller første minnet Evert Taube (1890 - 1976) har, er
fra hans tredje år. Moren grer sitt lange mørke hår, og gråter. Hun løfter
Evert høyt opp i været: - Ja, du elsker meg. Og smiler gjennom
tårene. Det var vemodig – en blanding av glede og sorg. Den første dagen
Evert husker, var en strålende junidag. Vinden kom fra havet, var varm som et
kjærtegn. Saftig gress, og enkelte steder var graset så høyt at det dannet ly
for vinden. I det grønne vokste det hestehov. Gresset bølget i vinden: Marihøner,
maur og gresshopper fordelte seg utover. Sommerfugler og humler fløy fra blomst
til blomst. Evert husker bare sin mor, som eneste person, fra denne tiden –
ikke eksempelvis søsken. Faren plasket rundt med «Ormen Lange,» i skjærgården. Skjærgården
var hans hjertelige hjem. Han hadde sjøkaptein-eksamen fra Gøteborg, med beste
karakter. Som matros og offiser hadde han seilt i 13 år, med kolleger fra ulike
nasjoner. Han giftet seg med Julia Sofia Jacobsdatter, fra Strømstad. Evert
Taube vokstre derfor opp bare noen steinkast ifra Norge. Evert Taube ble født
like ved Gøteborg. I et av de fineste husene i Gøteborg, med utsikt over elven.
Kalla den änglamarken eller
himlajorden om du vill
Jorden vi ärvde och lunden den gröna
Vildrosor och blåklockor och lindblommor och kamomill
Låt dem få leva, de är ju så sköna
Låt barnen dansa som änglar kring lönn och alm
Leka tittut mellan blommande grenar
Låt fåglar leva och sjunga för oss sin psalm
Låt fiskar simma kring bryggor och stenar
Sluta att utrota skogarnas alla djur!
Låt örnen flyga, låt rådjuren löpa!
Låt sista älven som brusar i vår natur
Brusa alltjämt mellan fjällar och gran och fur!
Kalla den änglamarken eller himlajorden om du vill
Jorden vi ärvde och lunden den gröna
Vildrosor och blåsippor och lindblommor och kamomill
Låt dem få leva, de är ju så sköna
Den gyldne alderen
Har menneskeheten hatt noen gullalder? «Mer enn halvparten
av menneskene lever i dag i skitt og nød.» Dette spurte Evert seg, mens han
selv levde en lykkelige barndom; «Været var vakkert og Gud bodde i mitt hjerte.»
Jeg elsket min mor og hun danset med meg – og jeg hadde munnharpe.» - Små
pannekaker og syltetøy, har vi til middag, sa gjerne moren. Bertrand Russell,
den engelske filosof, ville sikkert si at Everts gullalder var «med syltetøy og
pannekaker.» Julaften var også minnerik. Mens stjernen tronet i toppen av
treet, og snøfonnene var dobbelt så høye som i dag – slengte julenissen inn
noen gaver, mens historien om vismennene ble fortalt.
«Kom til strendene»
Evert var vitne til både gleder og sorger på den svenske
vestkysten. I 1895 var været hardt, og det var både skonnerter, brigger og barker,
som havarerte. Evert var 5 år gammel, og blåste over ende. Han bodde på øya
Vinga, en ikke altfor stor øy – men svært for et barn. Maskindrevne fartøyer kan jo holde det gående,
så lenge maskinene virker. Men for seilskip var Skagerak og Kattegat et
helvete. Jamringene fra den svenske vestkysten, med måkeskrik og druknende
sjøfolk – for å ikke snakke om de gråtende enker, og lengtende barn. 1895 var
også året da en orkan feide inn fra Skottland, via Skagen og Sørlandet, og
smalt inn i Bohuslãn. En femåring lever i en sanseverden – og alt er intuisjon.
Av store ting, har et barn ikke noe overblikk. Menneskene blir ikke født med
instinkt for å plage eller drepe hverandre – i en femårings verden er å føre
krig, «å late som.» Leken og livet tilhører en femårings verden.
Et herlig gjensyn
Det hendte Evert Taube noe, en maimorgen – da han
valfartet i Sør-Skandinavia, fra Sverige til Danmark. Havet er krystallklart,
og algene er krusete. Måker, terner og strandpipere – landet etter melodisk
plystring, i min hånd. Det spirer i mange slags blomster. Strandkålen – i sin
gyldne klorofyll – lyser. Noen av steinblokkene virker mindre nå, enn for 50 år
siden. Vinga er fortsatt en idyll. I 1895 – da jeg var 5 år – fant jeg Robinson
Crusoes livbåt her i strandkanten (!) Noe av landskapet hadde blitt slipt
gjennom tusenvis av år. Det var grotter her, med korridorer. De voksne kom seg
aldri inn dit. Som barn levde vi det frie liv der, kan Taube fortelle –
bortenfor sivilisasjonens grusomhet. Her kunne vi rope – blant smørblomster. Her
fabulerte de; Kanskje at kvinner kunne bli hysteriske, mens menn ble onde - reflekter
Evert Taube i ettertid. Faren til Evert Taube foretok aldri fysisk
avstraffelse, og oppfordret andre til å avstå fra dette – på øya Vinga. Som
følge av dette spratt det opp en ny kultur – kultur – sang, dans, maleri og
poesi og annet som hører med. Mor til Evert Taube hadde minimalt med skolegang,
men hun var intelligent - og musikalsk. Hennes takt og omtenksomhet var
uomtvistelig. Hun hadde en apostels evangeliske kraft: Hadde også kristentro. Hun
var raus, og godtok folk for den de var. Hun gjentok gjerne at «Krangling
skulle unngås, og man skulle ikke ty tid spydigheter eller sarkasme.»
Virkelighet og visekunst
«For barn med livlig fantasi, var eventyr en ulykke» - kan
Evert Taube fortelle. Fra han var 5 år – ikke mer – søker han allerede fred, ro
og harmoni, i naturen. Bort fra pryl og skammekrok, lindrende sin angst og
redsel. Da han nærmet seg grunnskolealder, startet han å gå i søvne. 18 år
gammel – 1908 – ble han tatt opp ved Kunstakademiet i Stockholm. Han
mener selv han ikke gjorde seg fortjent til det. I stedet for gikk han til
sjøs. Han beskriver sine kolleger på skipet som rå, godt under egen
kulturelle standard. Befalet på skipet «Australie» fant det likevel for godt å
preke moral til han. Udannede som piner dannede, hadde ikke Evert mye til overs
for.
Sannheten om Karl Alfred og Ellinor
Ifølge Taube selv, er figurer som Karl Alfred og Ellinor
etterlikninger fra folkedypet. En kveld på 1920-tallet hadde den daværende
faste sekretæren i Svenska akademiet, Doktor Erik Axel Karlfeldt, og
forfatteren/ tegneren/ utgiveren av Strix – professor Albert Engstrøm,
en mester – som elsket å finne fram til sine etterfølgere, en kveld i sammen.
Midt oppi alt var Engstrøm en glitrende pedagog. Han ønsket seg mest av alt
beundrende og spørrende lærlinger. Han lyttet gjerne til dem, og han kunne gi
kloke råd (om maksimer og aforismer), som traff i erindringen. Han var ordets
skarpskytter. På den tiden – under dette historiske krepsmåltidet – var Albert
Engstrøm umåtelig glad i Evert Taube sine «Sju sjømannsviser og Byssan Lull.»
Han kunne synge dem om og om igjen, og gikk aldri lei. Denne kvelden var det
Albert Engstrøm som innledet sangrekken; Han ba Taube synge «Visen om Karl
Alfred og Ellinor.» Etter sangen, sa Engstrøm: «Slike viser kan en ikke dikte,
de finnes bare i folkedypet.» Bellman, Frøding og Strindberg lærte, ifølge Taube
selv, han det svenske språket.
Kunsten og havet – to konkurrenter
I Evert Taube sitt liv var det to rivaler; Kunsten og
havet. I hvert fall i ungdommen. Som mang en svensk kulturarbeider, begynte det
med malerkosten. Og det var sjøen som vant over kunstskolen. Hans første reise
var et inferno; 17 år og noe religiøs. Han var ukuelig. Men han fikk
også nære og gode kamerater, man ikke finner alle veier. Dagens nyheter
og Svenska Dagbladet hadde allerede trykket hans malerier. Havets drønn
og sjøfolks forbannelser ble nå hans musikk. Han fikk fast lønn for
sjømannslivet, 30 kroner måneden – til forskjell fra en usikker
kunstnertilværelse. Han var henrykt over alle de vakre motivene som dukket opp
på hans første jordomseiling. Men han var dypt ulykkelig over at han ikke kunne
male eller tegne det han så. Lysten til å skildre var en lidenskap. Og
siden han ikke kunne male, begynte han å skrive. Han skrev i åtte lange år, i
byene, på fjell, på havet, i dalene. Han var derfor ganske dreven, da han
debuterte i Strix – 25 år gammel. Hva leste han så, på den tiden; Aviser
og tidsskrifter. Bøker? Blant annet leste han Robinson Crusoe. Han leste
folkelige klassikere – og etterliknet deres mentalitet. Han leste David
Copperfield (Dickens), på spansk. Og han leste Don Quiote. Shakespeare. Norske
Synnøve Solbakken. Skotske viser. Fiskerjenten. Evert Taube skriver til og med;
«Jeg leste Skipper Worse av Alexander L. Kielland, noe av det ypperste
jeg noensinne har lest.» Listen over hva han leste er noe lenger, men det
passer vel å stoppe her – for lesere fra Stavanger.
Møte i Monsunen
Ungene ba gjerne faren fortelle «historier fra sjøs,» Og
Evert takker for den tålmodigheten faren må ha hatt. Han var en dyktig
forteller, og helt opp til sitt 90. år en brevskriver av rang. Lyst og
ærgjerrighet manglet imidlertid, til å kunne drive det til forfattervirksomhet
– ifølge Evert Taube. En kjent svensk professor, Olle Holmberg, kan fortelle at
ærgjerrighet er det som driver en til å bli forfatter. Evert Taube stiller
spørsmålet; «Hvordan klarte mine (fattige) foreldre å oppfostre 12, ganske så anstendige
borgere?» De nynnet og sang sanger, som man gjerne gjorde – de som hadde
opplevd 1. verdenskrig. Ifølge Evert Taube stilnet slik aktivitet under 2.
verdenskrig – da døde den europeiske visen på folkemunne. Sangen i San Remo og
Antibes er i dag erstattet av høytalere. Evert Taube fikk brev, der bønder
takker over «Rønnerdahl,» eksempelvis: Kyrne melkes best etter de platene.
Sommerlandet
Årene i Vinga og Gøteborg skrev Evert Taube ikke ned i
kronologisk orden, da hadde – ifølge Evert selv – de mange digresjonene
forsvunnet. Ennå har han ikke fortalt om sin første skolegang. Rekkefølgen var
Gøteborg, Vinga og Malmø. Men aller størst står minnet fra «Sommerlandet.» Sommerlandet
var den delen av Bohuslan, som vender imot havet. Viken heter det
egentlig, og er «Den norske Sverige.» Viken har i dag en annen referanse, enn
hva tilfellet var den gang.
Sammenfatning
Artikkelen viser at det er i de nære omgivelser Evert Taube henter sin inspirasjon fra, som det gjerne gjør for visediktere og kunstnere for øvrig. Særlig inspirasjonskilde var den svenske vestkysten, og Evert Taube henter gjerne sine motiver fra naturen. Omtalen viser også at det er ulike brytninger i Evert Taube (kunst og havet), men at han på sett og vis klarte å forene dette gjennom sin diktning. Alt gikk ikke rett fram for Evert Taube, mannen som egentlig ville bli maler – men fant fram til penn og papir da forholdene på sjøen ikke tillot det første. Han fant hele livet inspirasjon i det skrevne ord, og ble selv en ordets mester – som han valgte å sette melodier til.
Så länge skutan kan gå
Så länge hjärtat kan slå
Så länge solen den glittrar på böljorna blå
Om blott endag eller två
Så håll tillgodo åndå
För det finns många som aldrig en ljusglimt kan få!
Och vem har sagt att just du kom till världen
För att få solsken och lycka på färden?
Att under stjärnornas glans
Bli purrad uti en skans
Att få en kyss eller två I en yrande dans?
Ja, vem har sagt att just du skall ha hörsel och syn
Höra böljornas brus och kunna sjunga!
Och vem har sagt att just du skall ha bästa menyn
Och som fågeln på vågorna gunga
Och vid motorernas gång
Och ifall vakten blir lång
Så minns att snart klämtar klockan för dig: ding, ding, dong!
Så länge skutan kan gå
Så länge hjärtat kan slå
Så länge solen den glittrar på böljorna blå
Så tag med glädje ditt jobb fast du lider
Snart får du vila för eviga tider!
Men inte hindrar det alls
Att du är glad och ger hals
Så kläm nu I men en verkligt sju-sjungande vals!
Det är en rasande tur att du lever, min vän
Och kan valsa omkring uti Havanna!
Om pengarna tagit slut, gå till sjöss omigen
Med karibiens passadvind kring pannan
Klara jobbet med glans
Gå iland någonstans
Ta en kyss eller två I en yrande dans!
Så länge skutan kan gå
Så länge hjärtat kan slå
Så länge solen den glittrar på böljorna blå
No comments:
Post a Comment