Denne artikkelen følger i hovedsak erindringsboka til
Poul Schlüter; «Poul Schlüter – sikken et liv.» Det gis også bidrag fra hans
andre bok, «Poul Schlüter – det var vel ikke så ringe endda.» Dessuten benyttes
også SNL og Wikipedia, og egen kunnskap der ikke noe annet er angitt, gjerne i
form av refleksjoner. Omtrent 150 sider er redusert til cirka 8 – innebefattet
også fåtallige andre kilder.
Folkevalgt
Poul Schlüter reflekterer over uttrykket «profesjonelle
politikere,» som selvsagt kan ha en litt negativ ordklang. Hvis det er snakk om
dovne, dårlige politikere, som ikke kan noe annet, «forstår jeg godt at
merkelappen benyttes,» sier Schlüter. Men ikke hvis det betyr å kunne sitt fag –
da er det ikke nedsettende. Politiker kan forstås som fagperson (positivt),
selv om denne blogger har tidligere tatt til orde for betegnelsen «folkevalgt» Poul
Schlüter mener han aldri har vært en såkalt «profesjonell politiker,» uten at
han tilføyer hva begrepet betyr for egen del.
Borgerlig regjering, med Schlüter i Folketinget
Årene fra 1964 og fram til i dag, hvorpå han ble partileder
i 1974, var det tiåret som var mest krevende i hans tilværelse. Han drev
advokatforretning, og var samtidig en pågående Folketingsmann. Det ene øyeblikk
prosederte han i retten, og en halv time senere var han ordstyrer i
Folketingssalen. Etterpå samtaler med klienter, og 17.45 tok han fly til
Aalborg, for å holde tale. Når han tenker tilbake, synes han det er rart at han
i det hele tatt overlevde. Den mest krevende periode startet i 1968, da
VKR-regjeringen (Venstre, Konservative og Radikale Venstre) ble dannet, med
Hilmar Baunsgaard (Radikale Venstre) som Statsminister.
Var du
skuffet over at det ikke ble noen ministerpost?
Jeg lå våken ved telefonen,
men noen henvendelse kom ikke. Aktuelle poster for meg var Arbeidsminister
eller Boligminister, men jeg ble heller en allrounder i Folketinget. Det gav
meg god erfaring, da jeg senere ble Statsminister.
(Fra; Det er vel ikke så
ringe endda.)
Artikkelforfatteren vet ikke nøyaktig oppslutning om de
respektive partiene, men dette avspeiles noenlunde i antall ministerposter (16
stykker) til partiene: 5 (Radikale), 6 (Venstre), 5 (konservative). Partienes
oppslutning var med andre ord jevnstore. Det vites ikke hvordan voteringen var
i regjeringen, men det kan tenkes – at dersom 2 av 3 partier mente det samme,
kunne vedtak fattes – en i tilfelle handlekraftig ordning. I den regjeringen deltok
ikke Schlüter, han var ung og satt i Folketinget fra Sønderjylland Storkrets.
Venstre fremmet den gang forslag om at Poul Hartling (Venstre) skulle være
Statsminister. Han ble i stedet Utenriksminister, en slags nummer 2 i
regjeringen. Det ble Hilmar Baunsgaard (Radikale Venstre), avgjort av den
konservative Poul Sørensen. På et gruppemøte blant de konservative i etterkant,
ble det spurt hva som var De konservatives oppgave i regjeringen; «Det skal jeg
si deg, det er vår jobb å hjelpe Statsministeren.» Hva enn som skjuler seg bak
ordet «å hjelpe?»
Relasjonen parlament-regjering og regjeringsskifte
Folketingsgruppene for disse partiene, ble selvsagt tappet
for gode folk, som gikk inn i Regjeringen. «De beste og mest begavede folkene.»
Det gav til gjengjeld plass og rom for yngre representanter i Folketinget. Man
kan skille mellom to typer – grovt sagt – av folketingsvalgte, ifølge Schlüter.
Det er de som gjør seg til spesialister på sitt fagfelt. Den andre, er
de som gjennom allroundvirksomhet forsøker å bli politiske ledere. Det
er allrounderne som former partiets strategi og profil, ifølge Schlüter. Men
politikkinnholdet bestemmes kanskje av spesialistene? Allrounderne skal også
evne det saklige, men har gjerne en form for karisma, som passer utad. «Jeg
kan trygt hevde,» sier Schlüter, at Poul Sørensen og Poul Møller (fra De
konservative) var det mest velutviklede og særpregede makkerpar dansk politisk
liv har kjent. Man kan nesten sammenlikne dem med radikalerne Jørgen Jørgensen
og Bertel Dahlgaard, sier Schlüter. «De elsket ikke hverandre, men supplerte
hverandre.» Det var et fryktelig tap, at de ble satt ut i VKR-Regjeringens tid,
i følge Schlüter. Poul Møller ble alvorlig syk, slitt av arbeid og tunge
problemstillinger - og Poul Sørensen døde brått. Kompaniskapet fikk dermed sin
sluttstrek. Erik Ninn-Hansen overtok
posten som Finansminister. Han ble raskt den ledende konservative minister. Det
skjedde, etter at sykdom tvang Poul Møller fra posten i 1971. Ninn-Hansen har
alltid hatt en form for indre beskjedenhet. Samtidig var han absolutt en som
søkte innflytelse. Men ifølge Schlüter ville han nok aldri i sitt
innerste bli partileder. Hilmar Baunsgaard utskrev nyvalg i 1971, etter at hans
regjering hadde vart i 3,5 år. Ifølge Schlüter, kom nyvalget for tidlig;
VKR-regjeringen tapte med knapp margin, og Jens Otto Krag kom tilbake som
Statsminister, for en sosialdemokratisk mindretallsregjering. «Vi visste alle
at det var flertall blant sosialdemokratiske velgere, å stemme nei til dansk
medlemskap i EF.» Jens Otto Krag tok en feilaktig beslutning, ifølge Schlüter,
ved å la den danske folkeavstemmingen foregå like etter den norske.» Strategien
må ha vært at nordmennene nok skulle stemme «ja,» for deretter dra med seg
danskene inn i EF-medlemskapet. Dette var kanskje gambling? Men det ble et
«ja,» én uke etterpå, tross Norges «nei.» Folkeavstemmingen fant sted 2.
oktober 1972. Poul Schlüter kan fortelle at han aldri trodde det var politiske
grunner alene, som førte til Jens Otto Krags avgang som Statsminister – men
utbroderer ikke.
I erindringsboken «Sikken et
liv,» kaller du han konsekvent Jens Otto. Hvor godt kjente du han? – Jeg kjente
han godt. Du er god i å framlegge en sak, sa han. Det gjorde inntrykk på meg,
som politisk motstander. I offentligheten og i pressen var Jens Otto alltid
litt reservert, men han kunne være avslappet og morsom.
(Fra; Det er vel ikke så
ringe endda).
Anker Jørgensen ble ny Statsminister, for sosialdemokratene.
Både Anker Jørgensen og Poul Schlüter hadde blitt valgt inn i parlamentet 1964.
Anker Jørgensen ble i mange år Poul Schlüters politiske hovedmotstander. Men;
Poul Schlüter likte Anker Jørgensen; Han hadde stor respekt for han. På tross
av datidens ideologiske motpoler; Konservatisme versus sosialdemokrati. Han var
vel redelig? Men Schlüter mente han sviktet også det som var
sosialdemokratiske idealer, i utenrikspolitikken, uten at Schlüter her er mer
konkret. Men dette var trolig fellesgods mellom De konservative og
sosialdemokratiet, som førte til kritikk fra Schlüter - og som
sosialdemokratene ikke forvaltet. Disse to herremenn var dann og vann
fortrolige med hverandre, og dette personlige, gjensidige, vennskapet har
trolig vært til gavn for Danmark. Poul Schlüter sier at han liker at
motstandere har dyktighet og talent. Det er de dovne og overfladiske, som har
irritert Schlüter mest – ifølge det han skriver. Disse kan likevel ha en (viss)
suksess, på grunn av deres medietekke. «Ingen nevnt, ingen glemt.» Som leseren
av denne artikkelen sikkert har skjønt, er Schlüter mer ordknapp enn
snakkesalig – integritet? Man trenger ikke si fra unødig, når sakene
ikke er av tilstrekkelig viktighet?
Jeg følte ikke Anker
Jørgensen mestret de store eller største oppgavene, som EF og NATO.
(Fra; Det er vel ikke så
ringe endda)
«Jordskjelvvalget»
Anker Jørgensens første regjering holdt kun i kort tid, før
det ble utskrevet Folketingsvalg - allerede i 1973. Det var et «jordskjelvvalg»
- en katastrofe for de etablerte partiene, som det var også andre steder i
Norden. Sosialdemokratene gikk fra 70 til 46 (!) mandater. Venstre fra 32 til
20. Radikale Venstre fra 20 til 13. Ordenen brast. Tre nye partier kom inn
i Folketinget; Fremskrittspartiet, Centrumsdemokratene (CD) og Kristeligt
Folkeparti. For etablissementet var dette et politisk ragnarok, det var
et protestvalg uten like.
Mogens Glistrup (Fremskrittspartiet)
forenklet virkeligheten til de grader, i debatter, på en slik måte jeg ikke
likte.
(Fra; Det e vel ikke så ringe
endda)
Ideologisk grunnlag til partiene
At Kristelig Folkeparti kom inn i parlamentet, skyldes
hovedsakelig to ting; Motstand imot en friere abortlovgivning, og motstand imot
fjerning av forbud imot lugubre trykksaker. Begge deler hadde skjedd under
VKR-regjeringen. Centrumsdemokratenes inntog skyldtes, ifølge Schlüter,
reaksjon imot Anker Jørgensen mer sosialistisk anlagte politikk – og stadfestet
seg derfor som tydelig borgerlige. Deres oppslutning kan tilskrives
personpopulariteten til Erhardt Jacobsen personlig (partileder), som ifølge Schlüter
så visst var en ener i dansk politikk. Men det største sjokket, var innvilgelsen
av Mogens Glistrup og hans Framskrittsparti. De veltet inn i Folketinget, med
28 representanter. Hans intelligens og utstråling rystet etablissementet i
dansk politikk – men langt unna den konservative dannelses- og
utviklingspolitikk, til at et samarbeid kunne muliggjøres.
Schlüters konservative kjerne
I 1973 var stemningen blant den konservative
Folketingsgruppe langt under pari. Erik Ninn-Hansen ble gjenvalgt som Formann
(organisatorisk), mens Poul Schlüter ble valgt til partiets ordfører
(politikk). Den juridisk utdannede dommer, Knud Thestrup, avgikk vervet i 1972.
Poul Schlüter holdt en legendarisk tale i Aarhus. Schlüter sier ikke det selv,
men vedgår, at det har vært tankegrunnlaget for mang en kronikk siden den gang
(forkortet);
Det skjer, at noen kaller Det
konservative Folkeparti for et pragmatisk parti. Det er sant- vi plages ikke av
dogmer og patenter. Det er også riktig, at vi forsøker å frigjøre mennesker fra
ideologienes åk. Det konservative Folkeparti består av idé, og holdning. Det er
idéen om størst mulig frihet, til individuell livsutfoldelse, ispedd ansvar og
måtehold. Alle mennesker skal gis like utfoldelelsesjanser. I dette inngår
maktspredning og desentralisering av beslutninger – i samfunn og næringsliv. Hvis
vi bygger samfunnet på den private eiendomsrett, sikrer vi enkeltmenneskers
verdighet og uavhengighet. Man har rett til å være seg selv, på sin måte –
innenfor den grense av andre menneskers hensyn. Det er balansen mellom individ
og fellesskap, mellom mennesker og miljø. Forsvare demokratiet, stå imot det
tendensiøse, som angriper demokrati, og rettsstat. Det er folkets
representanter som utformer politikk – ikke pressgrupper. Et gammelt
konservativt ord sier, at man skal forandre for å bevare. Vi vil mer; Vi vil
forandre, for å skape noe nytt og bedre. Men alt skal ikke forandres som
hastesaker, selv ikke der spesialister viser til at forandringen er et
framskritt. Folkestyret kan dø, uten tillit. Man må se med bekymring over
mangelen på harmoni. Forandres alt avler man fram utrygghet. De fleste
mennesker trives best under forholdene av rimelig stabilitet. Enhver tradisjon
eller skikk skal ikke rives opp med roten, bare fordi den er arvet, og kanskje erfart
at det er til det beste? Vi er et rettssamfunn – først og fremst, for å
forsvare de svake. Vi ønsker heller ikke å øke produksjonen, for enhver pris.
For prisen, kan være rovdrift på ressurser, som ikke er utømmelige;
Forurensing, miljøødeleggelse, eller menneskelig jag og stress. Det blir en
hovedoppgave, i framtiden, å finne en ny balanse mellom mening og innhold – mellom
materialisme og andre av livets kvaliteter. Vi må skape et varmere og
kjærligere samfunn, med ansvar; Medansvar – uten verken
personlighetsutslettelse eller kollektivisme. Vi fødes med ulike
forutsetninger, enhver er heller ikke sin egen lykkes smed. Det sosiale
sikkerhetsnettet skal være finmasket, men vi skal ikke innrette lovene dithen
at vi er avhengig av det offentliges hjelp. Vi må videreutvikle samfunnet – i
retning frihet og uavhengighet, sammen med mennesker. Det må føres en politikk
– som premierer de flittige og arbeidsomme. Som trekker lasset i samfunnet, de
skal verken mistenkeliggjøres eller misunnes. De skal hedres.
Jeg synes talen er veldig god, også i vår tid.
Formann for Folketingsgruppen, og i partiet
I 1973 var partiet i en skadeskutt posisjon, etter «jordskjelvvalget».
Neste valg skulle avholdes i 1975, og de konservative søkte innflytelse og
posisjoner. Valget den 9. januar 1975 ble den verste i partiets historie. 10
mandater, etter 5,5 % av velgerne i ryggen. Blant dem som falt ut av
parlamentet, var Palle Simonsen. De ble forbigått, av både Fremskrittspartiet
og De radikale – og Venstre fikk 42 mandater, og ble en mastodont på borgerlig
side. Det ble borgerlig regjering, under Statsminister Hartling. Firkløverregjeringen
bestod av Venstre, Konservative, CD og Kristelig Folkeparti. Poul Schlüter ble
utenriksminister, der utenriksspørsmål lå hans hjerte nær – og posten ble den
ledende posisjonen til de konservative. Ninn-Hansen ble handelsminister, og
skulle samarbeide nært med Schlüter – den konservative nummer 2-posten. Men;
Regjeringen overlevde ikke lenge – den ville ikke overleve Mogens Glistrup.
Anker Jørgensen og hans sosialdemokrater ville heller ikke støtte regjeringen,
og den kunne felles ved inntredelsen. Kun en halvtime før de skulle på
Amalienborg, måtte Hartling kaste inn håndkledet. Anker Jørgensen var derimot
resolutt – da han fikk tilbudet om å danne ny regjering. Poul Schlüter medgir
at han nå hadde en ørkenvandring foran seg; For den påfølgende tid ville bli et
«annus horribles» for partiet. De måtte ta konsekvensene av at de var
Folketingets femte største parti. Drastiske nedskjæringer i partibudsjettet, og
avskjedigelsen av partiets trofaste funksjonærer. Det var særlig tungt overfor
dem som var eldre, som hadde vanskeligheter med å finne annet virke. Men i
løpet av de 7 påfølgende år, ble De konservative større enn «de noensinne hadde
vært.» Forklaringen finnes, ifølge Schlüter, hos partiets mange tillitsmenn. Høflig
nok. Tillitsmennene er «nerven i det danske folkestyre,» sier Schlüter. Schlüter
sier han konsentrerte seg mye om å gjøre partiet «folkelig,» at det eksempelvis
skulle være et parti for alle yrkesgrupper. Og ved valget i 1975 doblet antall
mandater seg for De konservative, og 10-mannsgruppen bestod av «fabelaktige
personligheter.» Valget i 1977 ble det virkelige vendepunktet. I 1976 hadde De
konservative stemt imot Finanslov, som betydde «altfor store utgifter» over
Statsbudsjettet. Det var store uenigheter innad i Den Konservative Folkeparti,
som kunne medført «borgerkrig» - men dette gjennomgås ikke her. Men det er
grunn til å nevne, at Schlüter ble opprørt over de «provokasjoner» som kom. Men
noe partiavskalling, ble det ikke.
Borgerlig stemmegiving
Anker Jørgensen skrev ut nyvalg 15. februar 1977, som ble en
gledesdag for De konservative. De gikk fram ytterligere 5 mandater, til 15. Poul
Schlüter og Anker Jørgensen foretok uformelle samtaler om muligheter for en
blokkoverskridende regjering, men de ble begge enige om at en sosialdemokratisk
mindretallsregjering, var løsningen. Dessuten – Poul Schlüter ville heller ikke
dra med det konservative partiet, som eneste borgerlige parti, i en slik
regjering; Da måtte det i tilfelle bli sammen med Venstre. Men den gode tonen
dem imellom, var fruktbart for et videre sak-til-sak-samarbeid – og byggingen
av et «Dejlig Danmark.» De konservative var for øyeblikket et samlet parti,
uten personrivalisering. To ganger offentlig har Schlüter foreslått en
sammenslåing av De konservative og Venstre (1965 og 1978), men det har aldri
blitt til virkelighet. Schlüter mener at forskjellen mellom de to partier
skyldes «historiske forhold» - ikke nåtidens politikk.
De konservative var
opprinnelig et byparti, mens Venstre var et distriktsparti. Vi konkurrerer likevel
om mange av de samme velgerne, og det krever eleganse oss i mellom – når vi
opptrer offentlig, og snakker om hverandre. Tanken om at vi skulle bli større
enn Venstre trodde jeg ikke på – slik at Statsministertanken var for meg fjern.
Fra; «Det
er vel ikke så ringe endda»
I 1978 gikk Hartling inn i FN-systemet, og en ny leder var
på plass i Venstre: Henning Christophersen. Fra og med dette, begynte de to
ledere fra De konservative og Venstre å koordinere sine utspill. De samtalte
mer seriøst om å gjenopplive firepartisamarbeidet, som hadde strandet i 1975 –
men det kom først i stand i 1982. Men stemningen mellom de 4 partilederne var
god, under slike drøftelser – særlig om sommeren, på landsteder. Anker
Jørgensen og sosialdemokratene ønsket på slutten av 70-tallet å utvide regjeringen;
Og deres ønsketenkning var Sosialdemokratene, Venstre og De radikale
– ifølge Schlüter. (Venstre var den gang et mer rendyrket sentrumsparti, kontra
De konservative. Venstre sin dreining imot høyre startet under Anders Fogh
Rasmussen, og har siden hans avgang forholdt seg tydelig til høyre.)
Firkløverregjeringen 1982
Firkløverregjeringen, av de borgerlige, kom først i 1982. (De
blåste en blå vind over hele Europa, og vi fikk en rekke «høyreregjeringer»
utgått av konservative; Storbritannia 1979, Tyskland 1980, Norge 1981 og
Danmark 1982 journ. anm.) Venstre
inngikk imidlertid i regjering med sosialdemokratene, i 1978. «S &
V-regjeringen ble en formidabel fiasko, den varte kun i ett år.» Sosialdemokratene
gikk over til å ha regjeringsansvaret alene, fra 1979. En av de store problemer
i denne tid, var den markante ungdomsledigheten. I 1979 tok Schlüter med glede
imot invitasjon fra regjeringen, om å drøfte ungdomsledigheten. Han deltok i
mange møter hos arbeidsministeren. I april 1980 framla Schlüter en
«redningsplan for Danmark.» Det innebar blant annet besparelser på 10
milliarder 1980-kroner. Det innebar også stopp i lønnsveksten. I 1981 kom den
sosialdemokratiske regjeringen i mindretall, da de ikke fikk flertall i
Folketinget. Anker Jørgensen skrev ut nyvalg, for å vinne tilbake tilliten. Det
ble en ganske annen valgkamp, enn to år tidligere – ifølge Schlüter. 6.
november – altså før valget ble utskrevet – offentliggjorde de en felles VK-plan.
Den dannet mye av basisen for politikken i de etterfølgende årene, da den
borgerlige regjeringen ble stablet på beina. Firkløverregjeringen kom omsider
til å gjennomføre besparelser, sterk kontroll over lønningene, anti-inflasjon
og lettelser i skatt på næringsvirksomhet. «Større ansvar og innflytelse til
borgeren.» Valget ble et knusende nederlag for sosialdemokratiet, de mistet
9 mandater. SF – sosialistene – gikk fram med 10. Venstre gikk noe tilbake, De
konservative noe fram: 26 mandater til de konservative gav dem armsleng og
innflytelse. En Firkløverregjering var innen rekkevidde. Anker
Jørgensen, den sosialdemokratiske Statsminister, hadde tydelig gått lei. Centrumsdemokratene
og KrF syntes den tidligere nevnte VK-planen var for ytterliggående for deres
sentrumsvelgere, på borgerlig side, og etter møter ble tiltaksplanen moderert. Og
så ble det klart – at Henning Christophersen (V) skulle være deres felles,
samlende Statsministerkandidat. Firkløverregjeringen trengte støtte fra
Radikale Venstre for å få flertall – og for dem var Christophersen den mest
spiselige.
«Da vi dannet Firkløverregjeringen»
Den 2. september 1982 ble Schlüter innkalt til Anker Jørgensen
i Statsministeriet, kl. 16. De var trøtte av regjeringsansvaret – og ville tre
tilbake. Etter at sammenbruddet i Regjeringen Sosialdemokratene/ Venstre
inntraff – og Henning Christophersen (V) ikke lenger var i Anker Jørgensens
tanker – pekte han på Schlüter og De konservative. De var klart størst på
borgerlige side, og velgerne generelt pekte i meningsmålinger på Schlüter. Det
var vanskelig å vite hvor Fremskrittspartiet eller Morgens Glistrup stod i
sakens anledning, og kanskje måtte De radikale innlemmes, for å få til et
bredest mulig samarbeid. 51 representanter i Folketinget ville ha Schlüter,
mens 40 ville ha Henning Christophersen – noe som gjorde at dronningen pekte på
den konservative kandidaten. Schlüter syntes det var en absurd tanke, å la en
regjering spenne fra Fremskrittspartiet til De radikale. Poul Schlüter og hans
tropp møtte først Venstre – som stilte med Anders Fogh Rasmussen, Uffe Ellemann
Jensen og Bent Haarder – tre hauker i dansk politikk, for ettertiden. Stemningen
var i starten ganske trykket. Mye stod på spill. Iløpet av halvannen time kunne
de enes som Statsministerposten: Poul Schlüter. En hærskare av journalister var
samlet utenfor kontoret til Christophersen, men på Fredriksberg reiste
forhandlerne – og skulle utmeisle politikk for framtidens Danmark. «Ideologi er
noe herk,» er et kjent Schluter sitat – men der satt de. Og forhandlet med en
Statsminister som ikke engang hadde vært statsråd.
Det var forbløffende at vi
skulle sitte så lenge, 10 ½ år.
No comments:
Post a Comment