Han gikk bort 4. november. Han var en av norsk teaters aller største scenekunstnere, gjennom tidene.
Jeg har ikke tatt utgangspunkt i artikler på nettet for
denne artikkelen, jeg vil at den heller skal ha en viss personlig preg. Du kan
søke han opp.
Foruten skuespiller, var han teatersjef ved Nationalteatret
og Oslo Nye Teater – og satte sterke kunstneriske krav. Selv var han svært ærekjær,
og var blant annet Peer Gynt, Henrik Ibsens sagnomsuste skikkelse. Han gjorde
seg tidlig bemerket i rolletolkninger som omhandlet trøblete unge sinn, gjerne
skrevet av 1900-talls dramatikere. Han var en moderne teaterskuespiller.
Kontant i uttrykket, blant annet. Jeg har tidligere omhandlet han i en
artikkel, her i Riksbladet.
Jeg har bare opplevd han laiv ved en anledning. Det var i et
George Bernhard Shaw-stykke, som jeg mener het Kjære Løgnhals. De gjestespilte
på Rogaland Teater på midten av 90-tallet, og var i et tospann begivenhetsrikt
å få med seg. Han må ha vært 70 år, cirka. Stykket mener jeg omhandlet brevutveksling,
som Shaw hadde med sin kone eller elskerinne.
Jeg har sett han i klipp fra Nationalteatret, gjennom en dokumentar
– der han blant annet på en morsom måte angir de beste ståstedene på scenen,
for best mulig akustikk til salen. For øvrig – han var av den generasjonen
skuespillere som kunne spille finmasket, for 500 mennesker, uten mikrofon.
Du kan jo søke han opp? Han er rett og slett enestående.
Også i tospann med Espen Skjønberg de senere årene kom han
til sin rett ("Mens vi venter på Godot") – og det er bemerkelsesverdig at disse to skuespillerne nå er døde,
bare med et par måneders mellomrom. I denne forunderlige verden, der Toralv
Maurstad gav sine eventyrlige bidrag.
No comments:
Post a Comment