Levende menneskeskildring

Liker du av absurde filmer med betydelig tristesse og humor bør du absolutt se ”Du levande” (2007).

Det er vanskelig å beskrive handlingsgangen i filmen, fordi den langt derifra er bygget opp rundt den klassiske Hollywood-modellen, men kanskje desto mer befriende. Filmen er satt i sammen av mer eller mindre et tjuetalls separate scener, selv om noen rollefigurer går igjen, og handlinger kan fortsette med spredte mellomrom. Tema for filmen er mellom-menneskelige relasjoner. Alt virker uendelig tomt og håpløst. Det likner en postmoderne verden der rotløsheten er dyp og tyngende for menneskene som lever der. Det er filmens første del som gjør sterkest inntrykk, kanskje fordi filmuniverset er så annerledes enn vi er vandt til, men ikke for den som har sett ”Sanger fra andre etasje,” fordi dette kan regnes som oppfølger-filmen fra regissør Roy Andersson – og er ikke ulik. ”Du levande” starter med en mann som har mareritt om flybombing – en ganske betegnende åpning for de mange rollefigurene som preges av frykt og angst. Etterpå går vi til en scene i parken, der en kvinne jamrer over livet til sin ektemann – ”Ingen forstår meg, ”der alt hadde vært bedre om hun, ifølge seg selv, hadde hatt en motorsykkel. Også det betegnende for menneskene som lever i dette universet, som så gjerne ønsker å flykte fra sine liv – gjerne med motorsykkel, og som ingen kanskje evner å forstå? Så kommer en scene fra drabantby – der en mann bare står på terrassen. ”Hva gjør du?” spør kona, og vi får det mest innlysende svaret av dem alle: ”Jeg står her” – for det er ikke lett å få øye på hva menneskene i denne filmen egentlig bedriver. En av flere morsomme scener. De stadig tilbakevendende barscenene binder filmen i sammen, der annonsering om kveldens siste drink, og tilhørende stimling til baren, viser hva som er manges trøst i denne byen. Det er også i den første barscenen undertegnede hørte gjennomgangsreplikken for første gang: ”Det kommer en dag i morgen” – men hva den måtte bringe av ørkesløs kjedsomlighet er ikke vanskelig å forestille seg. En vanvittig morsom teppelagerscene frisker opp, og humoren i denne filmen er gjennomtrengende: ”Vi har ingen grønne tepper dessverre, på tre meter, men vi har ett i grønt” er en utrolig morsom replikk i sin sammenheng – og lar seg vanskelig forklares, men må oppleves. Også en scene på regnskapskontoret er ubetalelig; der etter hvert et helt kontor aktiviseres for at én trodde han hørte at noen ropte ”Holger.” Morsomt. En annen scene, en som øver på stortromme alene: Morsomt. Hvordan oppleves det å stå i kø, og hva som måtte skje om man skifter kø, er også uovertruffent beskrevet. Noe i filmen går litt for mye over i det surrealistiske, etter undertegnedes smak. Blant annet gjelder dette øl-drikking i en rettssal, som fjerner filmen unødvendig mye fra et virkelig univers, og virker bare fremmedgjørende. Filmen virker også en smule langdryg, på tross av sine skarve 1 timer og 33 minutter. Men bevares; Det er morsomt å høre, og se, en som tar ”dra-av-duken-på-bordet-med-all-porselenen-på”-trikset. Filmen kan ses fra en dyp alvorlig synsvinkel også,. Psykriateren minner oss om at vi kanskje er ulykkelige på grunn av vår selvopptatthet, egoisme og usjenerøsitet. En god strofe livsvisdom, fra mannen som ikke lenger orker å snakke med pasientene, men i stedet for bare skriver ut piller. I ”Du levande” bryter frøken sammen i klasserommet, straks etter dagens ”god morgen.” Noen klamrer seg til salemsang, men alt er ikke håpløst, for ei jente klamrer seg til gitarspilleren Micke – en for øvrig veldig vakker scene, mot slutten av filmen. Filmen avslutter med at bombefly svever over byen. Men om byen blir bombet, slik mannen innledningsvis hadde mareritt om, er neigu ikke lett å vite – i dette mørke, håpløse og trøstesløse, men morsomme, universet.

”Avstanden til Frp har økt”

KrFs leder Knut Arild Hareide konstaterer at avstanden til Fremskrittspartiet har økt. Dette føyer seg inn i sedvanlige utspill om at avstanden til Frp har økt. Har avstanden mellom andre partier og Frp noen gang blitt mindre? 

Vi kan jo tenke oss mulige utspill framover som bidrar til å øke avstanden mellom FrP og andre partier.
- Kellogs Frosties bør ikke serveres med sukker, den er allerede sukret fra før av.
Harry Bole, varamann i kommunestyret til Trøgstad FrP
- Et slikt utspill er totalt unødvendig, og bidrar til å stemple en hel gruppe mennesker, som liker å sukre Kellogs Frosties, som annerledes og rare – en slik gruppementalitet er stikk i strid med vårt partis grunnleggende menneskesyn. Avstanden til FrP har økt!
Andreas Vinglepetter, medlem av Venstre.
- Hvorfor har etter hvert alle nordmenn trampoline i hagene sine, spør en oppgitt Tage Dagensomdenkom, varagruppesekretær i Ulsteinvik FrP.
- Uttrykket ”alle” er symptomatisk for FrPs gruppetenkning, og stikk i strid med det rommet som bør gis til individuell frihet, i følge Høyres partiprogram. Avstanden til FrP har økt!
Peter Spenn-Døvigen, Høyre, medlem i lokalkontoret Frogners beste-vest.
- Hvorfor må alltid snora på kantklipperne ryke, spør en oppgitt Roy Europris-Libris, Tunstad FrP.
- Dette er å dra alle kantklippere under én kam. Alle kammer er ikke kantklippere, men alle kantklippere kan. Avstanden til FrP har økt!
Gro Hjertegod Vaffel-Larsen, ildsjel i KrFs kvinneutvalg for hjembakst.

Merkelig parkvesen-dugnad

Det er forunderlig at Stavanger natur- og idrettsvesen har igangsatt opprenskning i den nedslupne biskophagen, etter oppfordring fra Eiganes og Våland bydelsutvalg.

Saken er denne: Stavanger-biskop Erling Pettersen ønsker ikke å skjøtte biskophagen og resultatet er en overgrodd tomt. Erling Pettersens argument er at tomten er så innholdsrik at han ville ikke fått tid til noe annet enn å være gartner, dersom han skulle ha skjøttet tomten. Biskopgjerningen måtte han da se langt etter. Opplysningsfondet ( som forvalter kirkens eiendommer) viser til at biskopen forplikter seg til å skjøtte hagen. Dette inngår som en del av avtalen som biskop. Det er nedfelt i en kontrakt mellom biskopen og Stavanger bispedømme at biskopen skal skjøtte biskophagen. Hagen er en to måls tomt, og i utgangspunktet rikelig beplantet. La meg gjøre det klart: Jeg skjønner svært godt at Erling Pettersen ikke ønsker å være gartner. Med en så stor tomt hadde han ikke hatt tid til sitt egentlige virke. Jeg synes regelverket burde være slik at en biskop skulle fått dekket utgifter til vedlikehold av hage, eller fått et tilbud, organisert av kirken, for gartnerutgifter. Opplysningsfondet viser til at det finnes så mange kirkeboliger, at dersom det skulle gjelde alle kirkens tomter (og da regner jeg med det dreier seg om presteboliger), så ville dette utgjort et enormt innhogg i kirkens økonomi. Det burde likevel lages et unntak for biskopen, som har mer enn nok med å utføre sin gjerning. Han har dessuten ikke bedt om et parkanlegg da han tiltrådte som biskop. Hvis dette ikke er mulig, bør han gjøre som hans forgjenger, nemlig å leie inn profesjonelle gartnere. Jeg skjønner at dette kan gjøre innhogg i en ikke akkuratt overbetalt biskops økonomi. Det som imidlertid forundrer meg med denne saken er at bydelsutvalget for Eiganes og Våland har engasjert seg i saken, og bedt parkvesenet utføre den jobben biskopen/ gartnere skal gjøre. Det er mulig bydelsutvalget har mandat til å gjøre slike disponeringer. Imidertid synes jeg det viser en merkelig vurderingsevne. Er det riktig at biskopen skal få hagestell av det kommunale parkevesenet, til forskjell fra alle andre? Noen vil hevde at det offentlige er det offentlige, og at det dermed ikke er så stor forskjell på om hagen vedlikeholdes av kommune, stat eller opplysningsfondet – så lenge det er det offentlige. Det synes jeg er et dårlig argument, siden det det også i det offentlige, eller kanskje særlig i det offentlige, bør budsjetter og prioriteringer holdes fra hverandre slik at vi får tydelige ansvarsforhold. Jeg vil imildertid gi min fulle moralske støtte til biskop Erling J. Pettersen i denne saken.

”Hvor saare lidet vil der til….”

Zetlitz-cabareten "Elisa og Jens har premiere på Gaffel og Karaffel 14. september, og jeg gleder mg som en liten unge. 

Forestillingen omhandler etter det jeg har skjønt Zetlitz liv og virke. Jens og Elisa spilles av henholdsvis Espen Hana og Marianne Holter. De som står bak oppsetningen er Rogaland Teater. Cabareten er en markering av 250 år siden Jens Zetlitz fødsel.

Hvem var Jens Zetlitz? Jens Zetlitz (født 26. januar 1761, død 14. januar 1821) var en norsk dikter og luthers prest fra Stavanger, som særlig er kjent for sine selskapssanger/ drikkeviser. På slutten av 1700-tallet flyttet han til Danmark for å studere teologi. Der ble han medlem av Det Norske Selskab, som var en litterær selskapsklubb for norske studenter i København. Kanskje var det her han hentet inspirasjon til sine mange livskloke og –begjærlige viser? Han fullførte presteutdannelsen, og virket som prest i sin samtid, men det er diktene som han huskes best for. Han beskrives gjerne som Norges Carl Michael Bellman (Og Bellman har jeg blogget om før). Enkelte kritikere i sin samtid hevdet at ”hans forsøk i folkelig diktning er belærende og moraliserende etter tidens smak.” Andre igjen syntes han var litt for opptatt av ”det gode liv.” Opprinnelig kom han fra en overklasse-familie, men ble tidlig foreldreløs, og vokste opp i fosterhjem. Kontrastene var store i Zetlitz liv, hvilket sikkert gav seg utslag i at han både kunne være salme- og drikkevisedikter? Ville han forbli i bondestanden som han elsket, eller strebet han mot anerkjennelse blant de høyere klasser? Politisk var han opptatt av idéene fra den franske revolusjon, ”frihet, likhet, brorskap,” og han var barn av Opplysningstiden. Blant annet åpnet han et av Rogalands første folkebibliotek i Vikedal i 1802.

Allsidig Zetlitz er kjent for både å ha en religiøs og personlig retning i diktene sine. Petter Dass var inspirasjonskilden når det gjaldt den religiøse retningen. I de personlige diktene dyrker han familien og kjærligheten. Jeg synes disse retningene sammenfattes i det tindrende vakre diktet ”Mine længsler,” på folkemunne kjent som ”Hvor saare lidet vil der til.” Jeg nynnet flittig på denne visen da jeg gikk på folkehøyskole, for over 10 år siden. Du kjenner nok melodien, den finner du her: http://www.youtube.com/watch?v=UzA8SC_GTrw

Hvor saare lidet vil der til

For lykkelig at være;

Et muntert Sind,

en Piges Smiil,

En Ven, som gjør dig Ære,

En Hytte, som dig skjule kan,

Sundt Brød og Kildens klare Vand,

Saa megen Viisdom, at du vil

Og bruger denne Lære.

Guld har sin Glands og Magt sit Værd,

Og Rang vanærer Ingen;

Det er ret smukt at være lærd,

Men det er ikke Tingen.

Nei skjælve ei for Daarens Dom,

og tage Dagen, som den kom,

Er meer end Guld og Ære værd,

Og det dig røver Ingen.

O! naar jeg, ved Elisas Barm,

Til Kloden kunde sige:

"Jeg har indsluttet i min Arm,

O Jord! din bedste Pige."

Og saa en Ven ved siden sad,

Som saa sig i min lykke Glad,

Jeg skulde, skiønt forladt og arm

Ei efter mere hige.

Til enlig Dal jeg søgte hen,

Min Haand en Hytte bygged,

Som mig, min Pige og Min Ven

Indslutted og Betrygged;

Til Frugtbarhed jeg Jorden tvang,

Og ved min Sved Hans Godhed sang,

Som troner høit i Himmelen

Men mig min Kreds betrygged,

Jeg Fader blev — de kiære Smaa

Paa ømme knæ jeg satte,

Paa dem med samme Øine saa,

Som Gierrige paa Skatte,

Jeg ledte efter Moders Træk,

Og kyste barnlig Taare væk;

Jeg jorden skiøn, Gud god jeg saa,

Som mig paa Jorden satte.

Jeg sagde til den kielne Tøs:

"Dyd er den største ynde."

Og til den raske vevre Knøs:

"Den største Skam, at synde."

Jeg sagde til dem begge To;

"Blandt Livets Torne Roser gro;

af Dydens Kilde Glæden øs,

og Gud skal eder ynde."

Få ny storkommune på Nord-Jæren!

Jeg har i 13 år ment at Nord-Jæren trenger ny storkommune, og jeg forfekter gjerne dette synet en gang til. 

Årsaken er følgende: Kommunestrukturen er utformet i en annen tid, og er ikke tilpasset krav til den nye tiden, og er da heller ikke egnet til å løse framtidens utfordringer. Først en liten orientering om hva toneangivende partier i Stavanger ønsker. Jeg leser at Stavanger Høyre ønsker en storkommune bestående av Stavanger, Sandnes, Randaberg og Sola. Stavanger Venstre ønsker i sitt program for perioden 2011-2015 en storkommune på Nord-Jæren, men det er vanskelig å få øye på hvilke kommuner som skal innlemmes. (Partiet sentralt åpnet for et par år tilbake siden for tvangssammenslåing, hvilket jeg mener er nødvendig) Stavanger AP er som vanlig litt vag når det kommer til store og viktige spørsmål, og har følgende ulne formulering i sitt valgprogram, for kommende periode: Gjennomgå og vurdere mulige nye samarbeidsformer for kommunene på Nord-Jæren, herunder se på mulighet for kommunesammenslåing med en eller flere kommuner. (dette er hørings- og utredningspartiet framfor noen). Hva Stavanger Krf ønsker er ikke lett å lese, ut i fra deres valgprogram, som ser ut som en uoversiktelig festtale. FrP gikk ved valget i 2007 inn for kommunesammenslutning på Nord-Jæren, og jeg regner med de ikke har snudd i denne saken, men jeg klarte ikke i farten å finne noe i deres valgprogram. Det er altså et stort flertall blant Stavanger-politikerne, om at tiden er overmoden for en sammenslåing. Personlig jeg tror jeg det mest hensiktsmessige er å innlemme Sola, Randaberg og Rennesøy i Stavanger – altså utelatelse av Sandnes. Dette vil jeg komme tilbake til senere.

” Bare ikke meg” Hovedinntrykket er jo samtidig at de omkringliggende kommunene ikke vil slå seg sammen. Dette understøttes ved undersøkelser, som viser at befolkningen er kritisk til sammenslåing. Blant Rogalandskommunene er det bare 12 prosent i kommuner med mindre enn 2000 innbyggere et behov for sammenslåing, andelen øker til henholdsvis 17, 23 og 21 prosent i kommunegruppene 2000-5000, 5000-10000 og 10000-20000 innbyggere. I de fire mest folkerike kommunene - med mer enn 30000 innbyggere- er fire av ti innbyggere av den oppfatningen at det bør bli vesentlig færre kommuner. Positivismen ser derfor ut til å øke i takt med størrelsen på kommunen, målt i antall innbyggere. Samtidig åpnes det for – både blant innbyggere og myndighetspersoner – at mindre justeringer kan være ok; nærmere 40 prosent både blant innbyggerne og rådmennene sier ja til at ”noen få kommuner bør slås sammen”. Det virker som det er en holdning om at kommuner bør slås sammen, bare det ikke gjelder min kommune.

Demokrati Det er uenigheter om sammenhengen mellom demokrati og kommunestørrelse. I enkelte utredninger kan man finne følgende utsagn: ”På den annen side kan demokratimålet bedre tilfredsstilles i mindre enheter enn i større.” Det er grunn til å stille spørsmål ved dette utsagnet. Demokrati er gjerne kronargumentet for å ha en uendret kommunestruktur. Hva som er demokrati kan diskuteres. Demokrati innebærer alt fra og stemme ved valg (konkurransedemokrati), deltakelse og nærhet til de folkevalgte i lokalsamfunnet (deltakelsesdemokrati), diskusjon rundt lokalpolitiske spørsmål (diskursdemokrati), og så videre. Det er altså ikke gitt hva demokrati er. Med dagens teknologi er for eksempel nærheten til de folkevalgte sterkt endret, tidligere var de gjerne 2 timers spasertur unna, eller 25 minutter i bil – mens de i dag bare er en e-post unna. Den teknologiske utviklingen har dermed skrumpet inn avstanden mellom velger og folkevalgt. Det kan derfor stilles spørsmål til om det er så stor forskjell mellom store og små enheter, illustrert ved dette eksempelet. Det er heller grunn for å rette oppmerksomheten til hvorvidt folkevalgte har kapasitet til å høre på innbyggerne. Det er sannsynlig at politikerne i større kommuner er heltidspolitikere, slik at de har kapasitet – i motsetning til ”fritidspolitikere” – å komme i kontakt med folket. Et annet svært viktig overordnet poeng er distinksjonen mellom demokrati og styringskapasitet: Det er et faktum er at kommuner er nedrent i statlige pålegg om hvordan lokale ressurser skal disponeres (eksempelvis øremerkede midler), og når det er avvik mellom penger og oppgaver i spesielt mindre kommuner, er det grunn til å stille spørsmål til hva som er igjen av lokaldemokratiet. Maktutredningen ble behandlet i Stortinget 2005, og de konkluderte også med at det kommunale selvstyret har mistet mye av sitt innhold gjennom kombinasjonen av rettighetslover, statlige pålegg og budsjettknapphet. (NOU 2005:6 Samspill og tillit). Bondevik II-regjeringen stilte spørsmål ved sammenhengen mellom kommunestørrelse og demokrati, og det gjengis her følgende regjeringsutdrag: ”

”I den norske debatten har det gjennomgående vært hevdet at større kommuner vil svekke
demokratiet. Imidlertid viser også nyere norsk forskning at det ikke er noen klar
sammenheng mellom demokrati og kommunestørrelse. Mens befolkningen i mindre
kommuner i størst grad deltar gjennom tradisjonelle politiske aktiviteter, som for
eksempel valg, er deltakelsen gjennom alternative former mer utbredt i større kommuner.
Når slike alternative deltakelsesformer som aksjoner, deltakelse i brukerstyrer, interesse
for og kunnskap om lokalpolitikk m.m. også undersøkes, finner man ikke noen klar
sammenheng mellom deltakelse og kommunestørrelse.”
At det ikke er sammenheng mellom kommunestørrelse og demokrati, understøttes av andre rapporter, mens andre undersøkelser viser igjen at demokrati best realiseres i kommuner av moderat størrelse. En storkommune med 164.000 innbyggere er i norsk målestokk en stor kommune, men ganske moderat sett i forhold til land det er naturlig å sammenlikne seg med – som f. eks Sverige og Danmark. Derfor tror jeg at en storkommune bestående av Stavanger, Rennesøy, Sola og Randaberg, som ville hatt dette innbyggertall per 2011, i stor grad kunne realisert de demokratiske aspektene.

Interkommunale foretak En stor trussel mot lokaldemokratiet er veksten i interkommunale foretak. Et interkommunalt foretak (IKS) kan defineres som en organisasjonsform for selskaper innenfor offentlig sektor der flere kommuner er eiere. På Nord-Jæren er interkommunale foretak utbredt, og foreslås som en løsning for kommuner til å samarbeide tettere på sektorområder. Interkommunale foretak finnes det i Rogaland mer enn 100 av, innenfor de fleste sektorer; mest utbygget innenfor administrative oppgaver (23), menogså et betydelig antall innenfor så vel kultur- (15) som sosialsektoren (15) og næringsutvikling (14). Innenfor utdanning finnes det 10 samarbeidstiltak, mens det er seks tiltak innenfor henholdsvis helse, infrastruktur og vann, avløp og renovasjon (IVAR). Den demokratiske trusselen ved veksten i foretak er at beslutninger trekkes ut av kommunestyresalen, og inn i lukkede styrerom som ikke er underlagt samme demokratiske kontroll. Ved dagens kommunestruktur er det overhengende fare for at denne samarbeidsformen vil enda mer utbredt, fordi kommunene er for små til å kunne eller ønske å løse oppgavene alene. For å forhindre veksten i interkommunale foretak er det derfor viktig at kommuner slås sammen, slik at ikke veksten i interkommunale foretak vokser fram som en konsekvens av at kommunene er for små til at det er hensiktsmessig å løse oppgavene alene.

Skandinavisk revisjon Gjennomgang av kommunestrukturen er noe som foregår over hele Europa, men jeg begrenser meg her til å gi en gjennomgang av hvilket arbeid som gjøres på dette feltet i Sverige og Danmark – land som er svært nærliggende å sammenlikne seg med – med tanke på ”den nordiske velferstatsmodellen”, og kommunenes rolle som velferdsaktører. I Danmark har det fra 1. januar 2007 blitt gjennomført en forvaltningsreform, som har innebåret en delegering av oppgaver fra stat og fylke (amtene) til kommunene, ledsaget av en omfattende reduksjon i antall kommuner fra 275 til 98. De 13 amtene er lagt ned. En kommunestørrelse på ca 30 000 innbyggere ble anbefalt som en norm, og dette er også i tråd med de gjennomførte endringene i strukturen. Sverige har i dag 289 kommuner. I januar 2003 ble den svenske Ansvarskommitén nedsatt. Oppdraget innebar å foreslå endringer i struktur og oppgavefordeling. Komiteen gikk inn for å redusere antall landsting (fylker) fra 21 til 9 – og man skulle tro at ni fylker også er tilstrekkelig i Norge, med omtrent halvparten så mange innbyggere. Overfor kommunestrukturen er jeg usikker på hva utvalget mener, men tallenes tale er klare: Sverige har dobbel så mange innbyggere som Norge, og langt færre kommuner. Rapporten peker ikke på at det er et problem med for store kommuner. Det skulle derfor være hensiktsmessig å redusere antallet norske kommuner. De svenske og danske kommunene har flere oppgaver enn de norske kommunene. Flere oppgaver kunne de norske kommunene også hatt. Det hadde vært riktig å desentralisere makt til kommunestyrene, forutsatt en annen norsk kommunestruktur. Da hadde vi fått et mer levende lokaldemokrati også i Norge, og i større grad fått tilpasset løsninger til lokale behov.

Norske utvalg I Norge har Storting og regjering nedsatt flere utvalg som har hatt som formål å se på lokaldemokratiets kår. Maktutredningen ble behandlet i Stortinget 2005, og Lokaldemokratikommisjonen har levert sin første utredning (NOU 2005:6 Samspill og tillit). Hovedkonklusjonene i Makt- og demokratiutredningen er at folkestyre som styringsform er svekket. Christiansen-utvalget ble oppnevnt i 1989 med mandat til å evaluere kommune- og fylkesinndelingen. Utvalget avga sin utredning våren 1992, og konkluderte med at det er behov for en gjennomgang av kommune- og fylkesinndelingen. Våren 1995 la daværende regjering frem St.meld. nr. 32 (1994-95) Kommune- og fylkesinndelingen med forslag til reformer i kommune- og fylkesinndelingen. Før behandlingen av ovennevnte stortingsmelding fattet imidlertid Stortinget i juni 1995 følgende vedtak: ”Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at fremtidige endringer i kommunestrukturen ikke skal omfatte kommuner hvor kommunestyret eller innbyggerne i en folkeavstemning har gått imot kommunesammenslåinger.” Dette er bakgrunnen for den såkalte frivillighetslinjen som ligger til grunn for eventuelle strukturendringer. Frivillighetslinjen har selvfølgelig ført til at vi har en kommunestruktur som er i utakt med tiden. Jeg mener derfor det er nødvendig med tvanssammenslåing av kommuner, for å realisere konklusjonene til utvalgene – som viser at langte færre kommuner er ønskelig.

Velferdsprodusenter og samfunnsutviklere. Bondevik II-regjeringen mente det var nødvendig med større og mer robuste kommuner, som kunne være faglig bærekraftige og som evner å fylle sin rolle som velferdsprodusenter og samfunnsutviklere. Det er innlysende at små kommuner som Rennesøy (4200 innbyggere) og Randaberg (10.000 innbyggere), ikke klarer å fylle rollen i tilstrekkelig grad som velferdsprodusent og samfunnsutvikler. Velferdstjenestene har vokst ut av de små kommunene, de krever kompetanse og organisering som de små ikke kan ordne alene. Kommunene som samfunnsutviklere er også innskrenket så lenge ikke kommunene er tilstrekkelig store og robuste til å være en motor i lokalsamfunnet.

Kostnadseffektiv. Undersøkelser om hva som er den mest kostnadseffektive kommune er ikke entydige. Men undersøkelser har vist at de kommunene som i størst mulig grad klarer å utnytte stordriftsfordeler, er på 50.000 innbyggere. Over halvparten av kommunene har færre enn 5000 innbyggere, mens kun 12 kommuner har mer enn 50.000 innbyggere. Da sier det seg selv at kommunene er for små, ut i fra et økonomisk perspektiv. For Nord-Jæren sitt vedkommende har Sola 23500 innbyggere (2011), Randaberg har 10.000 innbyggere (2011), og Rennesøy har 4200 Innbyggere (2011). Alle disse tre kommunene har dermed ikke utnyttet sine stordriftsfordeler. Ved en sammenslåing med Stavanger kommune (126.000 innbyggere), kunne vi fått en storkommune med 163700 innbyggere, som hadde vært langt bedre rustet til å utnyttet stordriftsfordeler, kontra hva som er tilfellet i dag med de tre omkringliggende Stavanger-kommunene. Tall (fra internasjonal empirisk forskning på feltet) viser at det særlig er innenfor administrasjon (særlig sentraladministrasjon), institusjonsbaserte tjenester og visse deler av teknisk sektors arbeidsområder at det er penger å spare. Undersøkelser har også påvist smådriftsulemper for en rekke kommunale tjenester, særlig innenfor institusjonsbasert omsorg, og visse tekniske tjenester.

Areal- og ressursforvaltning. Areal- og ressursforvaltning og samferdselsløsninger er eksempler på områder hvor politiske utfordringer ikke kan løses uten helhetlige grep, og ofte på tvers av kommunegrensene. Stavanger er landets fjerde største by, men er den minste bykommunen i utstrekning, sammen med Ålesund. Flateinnholdet i Stavanger er på skarve 71,5 kvadratkilometer. Til sammenlikning har nabokommunen Sandnes 304,5 kvadratkilometer. En annen by det er nærliggende å sammenlikne seg med er Trondheim, som har et flateinnhold på 342,5 kvadratkilometer. Med en sammenslåing med Sola (69 kvadratkilometer), Randaberg (25 kvadratkilometer) og Rennesøy(65 kvadratkilometer), ville flateinnholdet kommet opp i 230,5 kvadratkilometer, som er en langt mer hensiktsmessig størrelse for å foreta ansvarlig areal- og ressursforvaltning i regionen. Stavanger har også i tiår strevd med å motstå nedbygging av dyrkbar mark. Jeg tror en ny storkommune ville hatt en langt bedre areal- og ressursforvaltning.

Rettsikkerhet Rettsikkerhet kan defineres som at borgeren skal sikres de rettigheter han/ hun har krav på etter loven. Et overordnet mål for Stoltenberg II-regjeringen er å sikre at alle landets innbyggere tilbys likeverdige tjenester av god kvalitet og tilgjengelighet. Nylig ble det presentert en artikkel i Stavanger Aftenblad som peker på at det er de små rogalands-kommunene som bruker mest ressurser på helse. Det er ikke sikkert tjenestene er bedre. Jeg tror som tidligere pekt på, at det er en rekke smådriftsulemper ved at små kommuner skal organisere eksempelvis helsetilbud. Et av kronargumentene for å ikke delegere arbeidsoppgaver til kommunene, er gjerne at det kan gå ut over rettsikkerheten, ved at ulike kommuner kan utvikle svært varierende tjenestetilbud. For de som er svært opptatt av dette, kan jeg se at kommunestrukturen skal være uendret og oppgavetildelingen skal være som nå. Men; en generelt heving av tjenestekvaliteten må være et bedre argument for kommunesammenslåing, enn at alle kommuner nødvendigvis skal ha samme kvalitet i tjenestene. At alle kommuner klarer å heve kvaliteten må være det viktigste argumentet.

Det lokale selvstyre Kommuneinstitusjonen er et uttrykk for det lokale folkestyret. Samtidig er kommunene en integrert del av nasjonalstaten. Denne dobbeltheten har stått sentralt i forholdet mellom staten og kommunene, helt siden etableringen av det kommunale selvstyret gjennom formannskapslovene i 1837. Balansegangen mellom handlingsrom og statlig styring har til alle tider vært en spenning. Kommunene har siden etterkrigstiden fått delegert betydelig myndighet og ansvar for iverksetting av velferdsstaten i Norge. Det har vært en tverrpolitisk oppslutning om verdien av det kommunale selvstyre. Samtidig opplever kommunene at den prinsipielle enigheten ofte brytes ned av krav om statlig detaljstyring. Jeg mener detaljstyringen overfor kommunene er gått for langt. Med det mener jeg at vi må godta større variasjon i tjenestetilbud og prioriteringer på tvers av kommunene. Sammen med at flere oppgaver bør delegeres til kommunene, forutsatt en endret kommunestruktur, så mener jeg at Norge i større grad bør bevege seg i retning av en føderalstat, kontra en nasjonalstat. I større grad. Dette betyr at Norge fortsatt skal være en nasjonalstat. Årsaken til at jeg mener det er fordi jeg vil gi lokalbefolkningen større myndighet til å styre seg selv. Jeg mener derfor at endret kommunestruktur, med tilhørende større oppgavetildeling og friere handlingsrom til å prioritere, vil styrke demokratiet – framfor å svekke det. Dette innebærer også at kommunene i større grad skal muliggjøres å bestemme lokale skatter og avgifter, enn de er i dag. Jeg tror det finnes mer enn nok ”common sense” og kloke hoder i kommune-Norge til at de på en utmerket måte i større grad klarer å styre seg selv. Mitt hovedanliggende er å peke på at denne utvikling går i feil retning: Det er blitt mer statlig regulering, ikke mindre. Undersøkelser viser at det etter 1960-tallet har vært en tiltakende tendens fra Stortingets side til detaljert regulering av den kommunale virksomheten. Spesielt hensynet til nasjonal likhet benyttes som argument for å iverksette statlige styringstiltak overfor kommunene. Likhetskravet og individuelt innrettede rettigheter står i fokus. Det politiske handlingsrommet gjennom skjønnsutøvelse og tilpasning av tjenestetilbudet som kommunen til nå har hatt, blir nå definert som et problem. I stedet blir kommunenes oppgave å effektuere statlig politikk. Dette er en trussel mot det lokale selvstyret.

Gratispassasjerproblemet. På Nord-Jæren har man et utpreget gratispassasjerproblem ved dagens kommunestruktur. Dette vil si at noen benytter seg av tjenester eller goder som de ikke betaler for. Stavanger er et felles handlemarked, et felles arbeidsmarked, et felles opplevelsesmarked, osv. Dette koster penger å drifte. Ved at innbyggere i omkringliggende kommuner benytter seg av Stavangerske veier, teater, symfoniorkester, osv – uten å være med på spleiselaget ved at de ikke betaler skatt til Stavanger kommune – gjør at det er noen som benytter seg av goder som de ikke betaler for. Av disse årsaker synes jeg det er mest rettferdig at kommunegrensene utvides, for å redusere gratispassasjerproblematikken.

Klart sentra Nord-Jæren har et klart sentra for en storkommune: Stavanger. Møreforskning (Amdam 2003) har vurdert konsekvenser for kommunenes rolle som samfunnsutvikler ved sammenslutning i regioner med et klart sentrum (for eksempel Fredrikstad og Sarpsborg) og ved sammenslutinger i regioner med flere sentra (for eksempel Nordfjordregionen). Resultatene viser at i områder med et klart sentrum vil sammenslutning gi en udelt positivt effekt, både i forhold til arealplanlegging, miljøvern, næringsliv, utvikling av lokalsamfunnet og det som kan beskrives som relasjonsevne. Mulighetene for å få til dynamiske og kommunikative planleggings- og utviklingsprosesser er langt bedre i homogene regioner, enn i områder som ikke henger sammen som et bo- og arbeidsmarkedsområde, men har flere konkurrerende sentra. Av disse årsaker tror jeg ikke det er hensiktsmessig med en innlemmelse av Sandnes i en storkommune, fordi dette vil bli et konkurrerende sentra til Stavanger. På den annen side, jeg Sandnes vil være et naturlig sentra for kommunesammenslåing med kommuner som befinner seg sør for Sandnes. Det ligger utenfor problemstillingen og diskutere denne løsningen mer inngående.

Konklusjon. Som jeg har argumentert for mener jeg det burde vært en kommunesammenslåing på Nord-Jæren, der Stavanger hadde blitt slått i sammen med kommunene Randaberg, Sola og Rennesøy. Ytterligere kommunesammenslutninger på Jæren bør i sterkeste grad vurderes. Det er blitt argumentert for en kommunesammenslåing ut i fra et demokratisk perspektiv. Hovedpoenget er her at større kommuner i større grad har kapasitet til å være i kontakt med befolkningen ved bruk av heltidspoltikere, og at større kommuner har større styringskapasitet til å realisere innbyggernes behov. Veksten i interkommunale foretak utgjør herunder en trussel mot demokratiet. Jeg har argumentert for at den mest kostnadseffektive kommune innebærer langt flere innbyggere en de trer nevnte omkringliggende Stavanger-kommunene. Jeg tror det er betydelig stordriftsfordeler å hente ved en sammenslåing. Jeg har argumentert for at kommunenes rolle som velferdsutvikler og samfunnsutvikler vil være langt mer robust, enn hva tilfellet er ved mindre kommuner. Det er argumentert for at det blir en langt mer forsvarlig areal- og ressursforvaltning ved en storkommune. Jeg har argumentert for at kvalitetsmessig nivåheving i tjenestene må være langt viktigere enn behovet for likhet – uten at jeg tror det nødvendigvis trenger å bli mer ulikhet i tjenestetilbudet ved en sammenslåing. Jeg har i alle tilfeller argumentert for at kommunesammenslåing vil styrke det lokale selvstyret. Det er argumentert for at det vil bli færre gratispassasjerer ved en storkommune. Stavanger har et klart sentrum, som er egnet som nytt kommunalt sentra i en storkommune. Det konkluderes derfor med at en kommunesammenslåing bør iverksettes, og det skulle vært ønskelig at en eventuell ny storkommune hadde vært hovedtemaet for lokalvalgkampen 2011. Godt valg!

En rose skal aldri få blø

Lyrics: André Hageseter
Music: P. Karter ("Les cafe des Trois colombes")

Rekylen den hamret, og barna de jamret,
blodige falt de i kø.
Tunger sku' tie, munner forsegles
en mann, som ba dem å dø
Demokrati og rettsstat sku' splintres og knuses,
og barna skulle visst fø
en desperados forlystende dans med en djevel,
men en rose skal aldri få blø.

Slipp dine torner ned, Mor Rose.
Slipp dem løs. Slipp dem ned. Lev i fred.
La hver en torne forsvinne for hver falne.
Husk at vi er, en menneskehær, en hel armé.

Vi reiser oss stolte, mot framtidens unge:
talenter gikk tapt for all tid.
Arbeid vil komme, og dager blir tunge,
nå må vil alle leve i det fri.
Men gufsene gyser, fortiden fnyser
det stilner snart, opprørte sjø.
Legg hatet til siden, og oppretthold fliden,
for en rose skal aldri få blø.

Slipp dine torner ned, Mor Rose.
Blomstr i hver sjel. Blomstr i hvert sin, i hvert et sår.
Blomstr i Nes. Blomstr på Ås. Blomstr på Hinna.
Du ble et ikon, for en patron, men du er vår.

Du fostret meg opp, du viste meg veier,
du vugget meg rolig godnatt.
Så stoppet du opp, men du stod til seier.
En mor blir aldri forlatt.
Oslo det lever, tigeren skuer, kraftfull, som Montesquieu
med Storting i ryggen, og pistoler i skyggen:
En rose skal aldri få blø.

Slipp dine torner ned, Mor Rose.
Voks deg sterk, voks deg trygg, voks deg mild.
Slå rot, og voks i hver en avkrok
Vi bærer deg fram, uten no' skam, for du er snill.

"....furet, værbitt..."

Massakreringen på Utøya og bombingen av regjeringskvartalet bringer ettertanke over hvorvidt vi kunne gjort noe annerledes for å forhindre ABBs grusomme handliger.

Både handlingen og de mange utsagnene i kjølvannet av tragedien har framkalt gråten i halsen. Jeg må medgi at jeg vel egentlig var såpass naiv at jeg trodde vi var forskånet for denslags makabre angrep på enkeltmennekser - og samfunn, at et slikt omfang, her hjemme. På tross av denne uskylden, som Norge preges av, og som jeg fortsatt vil mene skal kjennetegne vårt land, fikk Sårbarhetsutvalget, under ledelse av Kåre Willoch, rett: "Det er sannsynlig at det usannsynlige vil inntreffe." Men hvem hadde forestilt seg at det usannsynlige fikk et slikt uttrykk? Jeg vil ikke karakterisere dette noe nærmere, siden dette kan avle sinne og hat. Det viktigste er kjærligheten vi har til hverandre, det har det norske folk lært meg.

Håp og menneskeverd

Det er så mange som har bidratt med kloke ord i kjølvannet av tragedien. Jens Stoltenberg ba om "mer åpenhet, mer demokrati." Kong Harald; "friheten er sterkere enn frykten." Fabian Stang talte varmt om "enkeltmenneskers ukrenkelighet." Og kanskje de vakreste ordene av dem alle, kom fra Helle Gannestad: "Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise." Nordahl Grieg formulerte en gang dette, referert av Thor Bjarne Bore, på Borebloggen:

"Her er ditt vern mot vold
her er ditt sverd:
troen på livet vårt
menneskets verd"

Kanskje har "Mitt lille land" fått noen større furer etter dette. Trøst kan vi hente i en annen Ole Paus sang: "vi overlever alt..."

Ytringsfrihet

Jeg vil gripe fatt i Jens Stoltenbergs ord om "mer åpenhet, mer demokrati." Sentralt i honnørordene "åpenhet" og "demokrati" står ytringsfriheten. Full ytringsfrihet har vi ikke, og det skal vi heller ikke ha; vi aksepterer ikke vold som en ytring. Ytringsfrihetskommisjonen (1997 - 1999) definerte heller ikke dette inn i sin definisjon av ytringsfrihet. Jeg tror imidlertid vi må tåle mer vidtrekkende meninger i tiden framover, for å forhindre trykk-koker-tilstander som ABB representerer. Vi kan bare møte meninger med fakta og argumenter, og derfor er det viktig at det slippes fram også polariserte meninger i det Habermas kalte "den borgerlige offentlighet," i vår streben etter sannhet. Undertegnede har i noen grad profilert seg som en forsvarer av det multikulturelle samfunnet. Samtidig bringer det selvransakelse hos undertegnede om jeg forut for tragedien kunne argumentert enda bedre for mine synspunkter, da jeg ikke alltid har funnet de beste argumenter for mitt syn, men kanskje de nest beste, og kanskje ei heller har vært like flink til å lytte til motargumenter. Kanskje har jeg noen ganger vært for flåsete? for at ikke ABB og hans meningsfeller skal forandre det norske samfunnet, er det viktig med en skjerpet innvandringsdebatt - der vi holder begreper fra hverandre, og alltid møter meningsmotstandere med de beste argumenter, uansett politisk ståsted.

Hat

En utfordring er hvordan vi skal takle hatefulle ytringer i tiden framover. Erna Solberg har uttalt at muslimer behandles som jøder på 1930-tallet. Dette er et utsagn som har vakt reaksjoner, både i det jødiske og muslimske miljøet. Kanskje er dette en lite klok uttalelse, fordi det bidrar til å hisse opp fronter i en sårbar kontekst? Kanskje er det noe dårlig politisk timing over utspillet? Jeg tror kanskje heller ikke utspillet er treffende i sin alminnelighet. Og hva mener jeg med alminnelighet? Jeg tror ikke dette er et syn som preger snakket i de tusen hjem, eller preger avisspaltene. Men overfor enkelte miljøer kan dette være et treffende utsagn. Og da er det viktig at også ulike utsagn, som tenderer til folkeforfølgelse, slipper fram i avisspaltene, for at de som hører til slike grupperinger blir hørt, blir møtt med motargumenter, og blir bekjempet. ABB gav tidlig opp å slippe til i avisspaltene , og dyrket sin ektremisme på nettsteder, der hans idéer fikk blomstre. Vi har alle innsett hvor farlig dette har vært. Derfor tror jeg det er viktig, som statsministeren formaner om, om mer åpenhet, og mer demokrati, som innebærer at flere meninger blir hørt. Det kan være Tybring-Gjeddes og Kent Andersens kronikk forrige sommer faller inn under en slik karakterisering om forfølgelse av folkegrupper (som i det minste grenser mot det hatske), der de skriver: "det er Ap som har åpnet grensene til tross for innvandringsstoppen. Det er Ap som gir oss tusenvis nye nordmenn fra ulike kulturer og ukulturer hver eneste år. Det er Ap som sørger for at norskkulturelle rømmer flere av Oslos bydeler, og etterlater seg enklaver hvor muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse får stadig sterkere grobunn. " Videre skriver de: " Men, vil vi hjelpe arbeiderpartiet med å bytte ut norsk kultur med "flerkultur"? Aldri! Vil vi bidra til kultursviket? Ikke om noen satt opp plakaten "skutt blir den som..."! Vil vi noen gang føle oss "flerkulturelle?" Aldri i verden!" Det kan argumenteres for at dette ligger innenfor de grensene vi må tåle i den borgerlige offentlighet, siden det bare er gjennom at disse syn slippes fram, vi kan bekjempe dem. Samtidig, den garvede Aftenblad- journalisten Torbjørn Kindingstad forklarer hvorfor mye ikke trykkes i pressen: "Ikke på grunn av meningene sine nødvendigvis. Men ofte på grunn av formuleringer, karakteristikker av motstandere og uhyrlige påstander som ikke kan dokumenteres." "Formuleringer er jo svært skjønnsmessig, og det tidligere utdrag med gjengivelse av "Ap," "kultur" og "!", grenser jo opp i mot brudd på Vær Varsom plakatens kapittel 4: "Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. Vis respekt for menneskers egenart... rase, religion og livssyn. Det er tydelig at gjentakelsene, som bidrar til å tegne et fiendebilde, ikke har tilstrekkelig omtanke for de berørte - og derfor er formuleringer som burde vært unngått. Ord som blant annet svik er også en veldig sterk karakteristikk. Det kan også stilles spørsmål ved om menneskets egenart, rase, nasjonalitet og livssyn, sammenfattet under begrepet "kultur," vises tilstrekkelig respekt for. Jeg tror likevel løsningen er å møte slike argumenter i avisspaltene, og ikke la slike argumenter leve fritt i enfoldige nettsamfunn, eller i folks hverdagsliv - der slike argumenter kan få næring. Så får heller konsekvensen være at glansbildet Norge framtår noe mer furet, noe mer værbitt.