”Hvor saare lidet vil der til….”

Zetlitz-cabareten "Elisa og Jens har premiere på Gaffel og Karaffel 14. september, og jeg gleder mg som en liten unge. 

Forestillingen omhandler etter det jeg har skjønt Zetlitz liv og virke. Jens og Elisa spilles av henholdsvis Espen Hana og Marianne Holter. De som står bak oppsetningen er Rogaland Teater. Cabareten er en markering av 250 år siden Jens Zetlitz fødsel.

Hvem var Jens Zetlitz? Jens Zetlitz (født 26. januar 1761, død 14. januar 1821) var en norsk dikter og luthers prest fra Stavanger, som særlig er kjent for sine selskapssanger/ drikkeviser. På slutten av 1700-tallet flyttet han til Danmark for å studere teologi. Der ble han medlem av Det Norske Selskab, som var en litterær selskapsklubb for norske studenter i København. Kanskje var det her han hentet inspirasjon til sine mange livskloke og –begjærlige viser? Han fullførte presteutdannelsen, og virket som prest i sin samtid, men det er diktene som han huskes best for. Han beskrives gjerne som Norges Carl Michael Bellman (Og Bellman har jeg blogget om før). Enkelte kritikere i sin samtid hevdet at ”hans forsøk i folkelig diktning er belærende og moraliserende etter tidens smak.” Andre igjen syntes han var litt for opptatt av ”det gode liv.” Opprinnelig kom han fra en overklasse-familie, men ble tidlig foreldreløs, og vokste opp i fosterhjem. Kontrastene var store i Zetlitz liv, hvilket sikkert gav seg utslag i at han både kunne være salme- og drikkevisedikter? Ville han forbli i bondestanden som han elsket, eller strebet han mot anerkjennelse blant de høyere klasser? Politisk var han opptatt av idéene fra den franske revolusjon, ”frihet, likhet, brorskap,” og han var barn av Opplysningstiden. Blant annet åpnet han et av Rogalands første folkebibliotek i Vikedal i 1802.

Allsidig Zetlitz er kjent for både å ha en religiøs og personlig retning i diktene sine. Petter Dass var inspirasjonskilden når det gjaldt den religiøse retningen. I de personlige diktene dyrker han familien og kjærligheten. Jeg synes disse retningene sammenfattes i det tindrende vakre diktet ”Mine længsler,” på folkemunne kjent som ”Hvor saare lidet vil der til.” Jeg nynnet flittig på denne visen da jeg gikk på folkehøyskole, for over 10 år siden. Du kjenner nok melodien, den finner du her: http://www.youtube.com/watch?v=UzA8SC_GTrw

Hvor saare lidet vil der til

For lykkelig at være;

Et muntert Sind,

en Piges Smiil,

En Ven, som gjør dig Ære,

En Hytte, som dig skjule kan,

Sundt Brød og Kildens klare Vand,

Saa megen Viisdom, at du vil

Og bruger denne Lære.

Guld har sin Glands og Magt sit Værd,

Og Rang vanærer Ingen;

Det er ret smukt at være lærd,

Men det er ikke Tingen.

Nei skjælve ei for Daarens Dom,

og tage Dagen, som den kom,

Er meer end Guld og Ære værd,

Og det dig røver Ingen.

O! naar jeg, ved Elisas Barm,

Til Kloden kunde sige:

"Jeg har indsluttet i min Arm,

O Jord! din bedste Pige."

Og saa en Ven ved siden sad,

Som saa sig i min lykke Glad,

Jeg skulde, skiønt forladt og arm

Ei efter mere hige.

Til enlig Dal jeg søgte hen,

Min Haand en Hytte bygged,

Som mig, min Pige og Min Ven

Indslutted og Betrygged;

Til Frugtbarhed jeg Jorden tvang,

Og ved min Sved Hans Godhed sang,

Som troner høit i Himmelen

Men mig min Kreds betrygged,

Jeg Fader blev — de kiære Smaa

Paa ømme knæ jeg satte,

Paa dem med samme Øine saa,

Som Gierrige paa Skatte,

Jeg ledte efter Moders Træk,

Og kyste barnlig Taare væk;

Jeg jorden skiøn, Gud god jeg saa,

Som mig paa Jorden satte.

Jeg sagde til den kielne Tøs:

"Dyd er den største ynde."

Og til den raske vevre Knøs:

"Den største Skam, at synde."

Jeg sagde til dem begge To;

"Blandt Livets Torne Roser gro;

af Dydens Kilde Glæden øs,

og Gud skal eder ynde."