Levende menneskeskildring

Liker du av absurde filmer med betydelig tristesse og humor bør du absolutt se ”Du levande” (2007).

Det er vanskelig å beskrive handlingsgangen i filmen, fordi den langt derifra er bygget opp rundt den klassiske Hollywood-modellen, men kanskje desto mer befriende. Filmen er satt i sammen av mer eller mindre et tjuetalls separate scener, selv om noen rollefigurer går igjen, og handlinger kan fortsette med spredte mellomrom. Tema for filmen er mellom-menneskelige relasjoner. Alt virker uendelig tomt og håpløst. Det likner en postmoderne verden der rotløsheten er dyp og tyngende for menneskene som lever der. Det er filmens første del som gjør sterkest inntrykk, kanskje fordi filmuniverset er så annerledes enn vi er vandt til, men ikke for den som har sett ”Sanger fra andre etasje,” fordi dette kan regnes som oppfølger-filmen fra regissør Roy Andersson – og er ikke ulik. ”Du levande” starter med en mann som har mareritt om flybombing – en ganske betegnende åpning for de mange rollefigurene som preges av frykt og angst. Etterpå går vi til en scene i parken, der en kvinne jamrer over livet til sin ektemann – ”Ingen forstår meg, ”der alt hadde vært bedre om hun, ifølge seg selv, hadde hatt en motorsykkel. Også det betegnende for menneskene som lever i dette universet, som så gjerne ønsker å flykte fra sine liv – gjerne med motorsykkel, og som ingen kanskje evner å forstå? Så kommer en scene fra drabantby – der en mann bare står på terrassen. ”Hva gjør du?” spør kona, og vi får det mest innlysende svaret av dem alle: ”Jeg står her” – for det er ikke lett å få øye på hva menneskene i denne filmen egentlig bedriver. En av flere morsomme scener. De stadig tilbakevendende barscenene binder filmen i sammen, der annonsering om kveldens siste drink, og tilhørende stimling til baren, viser hva som er manges trøst i denne byen. Det er også i den første barscenen undertegnede hørte gjennomgangsreplikken for første gang: ”Det kommer en dag i morgen” – men hva den måtte bringe av ørkesløs kjedsomlighet er ikke vanskelig å forestille seg. En vanvittig morsom teppelagerscene frisker opp, og humoren i denne filmen er gjennomtrengende: ”Vi har ingen grønne tepper dessverre, på tre meter, men vi har ett i grønt” er en utrolig morsom replikk i sin sammenheng – og lar seg vanskelig forklares, men må oppleves. Også en scene på regnskapskontoret er ubetalelig; der etter hvert et helt kontor aktiviseres for at én trodde han hørte at noen ropte ”Holger.” Morsomt. En annen scene, en som øver på stortromme alene: Morsomt. Hvordan oppleves det å stå i kø, og hva som måtte skje om man skifter kø, er også uovertruffent beskrevet. Noe i filmen går litt for mye over i det surrealistiske, etter undertegnedes smak. Blant annet gjelder dette øl-drikking i en rettssal, som fjerner filmen unødvendig mye fra et virkelig univers, og virker bare fremmedgjørende. Filmen virker også en smule langdryg, på tross av sine skarve 1 timer og 33 minutter. Men bevares; Det er morsomt å høre, og se, en som tar ”dra-av-duken-på-bordet-med-all-porselenen-på”-trikset. Filmen kan ses fra en dyp alvorlig synsvinkel også,. Psykriateren minner oss om at vi kanskje er ulykkelige på grunn av vår selvopptatthet, egoisme og usjenerøsitet. En god strofe livsvisdom, fra mannen som ikke lenger orker å snakke med pasientene, men i stedet for bare skriver ut piller. I ”Du levande” bryter frøken sammen i klasserommet, straks etter dagens ”god morgen.” Noen klamrer seg til salemsang, men alt er ikke håpløst, for ei jente klamrer seg til gitarspilleren Micke – en for øvrig veldig vakker scene, mot slutten av filmen. Filmen avslutter med at bombefly svever over byen. Men om byen blir bombet, slik mannen innledningsvis hadde mareritt om, er neigu ikke lett å vite – i dette mørke, håpløse og trøstesløse, men morsomme, universet.