"....furet, værbitt..."

Massakreringen på Utøya og bombingen av regjeringskvartalet bringer ettertanke over hvorvidt vi kunne gjort noe annerledes for å forhindre ABBs grusomme handliger.

Både handlingen og de mange utsagnene i kjølvannet av tragedien har framkalt gråten i halsen. Jeg må medgi at jeg vel egentlig var såpass naiv at jeg trodde vi var forskånet for denslags makabre angrep på enkeltmennekser - og samfunn, at et slikt omfang, her hjemme. På tross av denne uskylden, som Norge preges av, og som jeg fortsatt vil mene skal kjennetegne vårt land, fikk Sårbarhetsutvalget, under ledelse av Kåre Willoch, rett: "Det er sannsynlig at det usannsynlige vil inntreffe." Men hvem hadde forestilt seg at det usannsynlige fikk et slikt uttrykk? Jeg vil ikke karakterisere dette noe nærmere, siden dette kan avle sinne og hat. Det viktigste er kjærligheten vi har til hverandre, det har det norske folk lært meg.

Håp og menneskeverd

Det er så mange som har bidratt med kloke ord i kjølvannet av tragedien. Jens Stoltenberg ba om "mer åpenhet, mer demokrati." Kong Harald; "friheten er sterkere enn frykten." Fabian Stang talte varmt om "enkeltmenneskers ukrenkelighet." Og kanskje de vakreste ordene av dem alle, kom fra Helle Gannestad: "Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise." Nordahl Grieg formulerte en gang dette, referert av Thor Bjarne Bore, på Borebloggen:

"Her er ditt vern mot vold
her er ditt sverd:
troen på livet vårt
menneskets verd"

Kanskje har "Mitt lille land" fått noen større furer etter dette. Trøst kan vi hente i en annen Ole Paus sang: "vi overlever alt..."

Ytringsfrihet

Jeg vil gripe fatt i Jens Stoltenbergs ord om "mer åpenhet, mer demokrati." Sentralt i honnørordene "åpenhet" og "demokrati" står ytringsfriheten. Full ytringsfrihet har vi ikke, og det skal vi heller ikke ha; vi aksepterer ikke vold som en ytring. Ytringsfrihetskommisjonen (1997 - 1999) definerte heller ikke dette inn i sin definisjon av ytringsfrihet. Jeg tror imidlertid vi må tåle mer vidtrekkende meninger i tiden framover, for å forhindre trykk-koker-tilstander som ABB representerer. Vi kan bare møte meninger med fakta og argumenter, og derfor er det viktig at det slippes fram også polariserte meninger i det Habermas kalte "den borgerlige offentlighet," i vår streben etter sannhet. Undertegnede har i noen grad profilert seg som en forsvarer av det multikulturelle samfunnet. Samtidig bringer det selvransakelse hos undertegnede om jeg forut for tragedien kunne argumentert enda bedre for mine synspunkter, da jeg ikke alltid har funnet de beste argumenter for mitt syn, men kanskje de nest beste, og kanskje ei heller har vært like flink til å lytte til motargumenter. Kanskje har jeg noen ganger vært for flåsete? for at ikke ABB og hans meningsfeller skal forandre det norske samfunnet, er det viktig med en skjerpet innvandringsdebatt - der vi holder begreper fra hverandre, og alltid møter meningsmotstandere med de beste argumenter, uansett politisk ståsted.

Hat

En utfordring er hvordan vi skal takle hatefulle ytringer i tiden framover. Erna Solberg har uttalt at muslimer behandles som jøder på 1930-tallet. Dette er et utsagn som har vakt reaksjoner, både i det jødiske og muslimske miljøet. Kanskje er dette en lite klok uttalelse, fordi det bidrar til å hisse opp fronter i en sårbar kontekst? Kanskje er det noe dårlig politisk timing over utspillet? Jeg tror kanskje heller ikke utspillet er treffende i sin alminnelighet. Og hva mener jeg med alminnelighet? Jeg tror ikke dette er et syn som preger snakket i de tusen hjem, eller preger avisspaltene. Men overfor enkelte miljøer kan dette være et treffende utsagn. Og da er det viktig at også ulike utsagn, som tenderer til folkeforfølgelse, slipper fram i avisspaltene, for at de som hører til slike grupperinger blir hørt, blir møtt med motargumenter, og blir bekjempet. ABB gav tidlig opp å slippe til i avisspaltene , og dyrket sin ektremisme på nettsteder, der hans idéer fikk blomstre. Vi har alle innsett hvor farlig dette har vært. Derfor tror jeg det er viktig, som statsministeren formaner om, om mer åpenhet, og mer demokrati, som innebærer at flere meninger blir hørt. Det kan være Tybring-Gjeddes og Kent Andersens kronikk forrige sommer faller inn under en slik karakterisering om forfølgelse av folkegrupper (som i det minste grenser mot det hatske), der de skriver: "det er Ap som har åpnet grensene til tross for innvandringsstoppen. Det er Ap som gir oss tusenvis nye nordmenn fra ulike kulturer og ukulturer hver eneste år. Det er Ap som sørger for at norskkulturelle rømmer flere av Oslos bydeler, og etterlater seg enklaver hvor muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse får stadig sterkere grobunn. " Videre skriver de: " Men, vil vi hjelpe arbeiderpartiet med å bytte ut norsk kultur med "flerkultur"? Aldri! Vil vi bidra til kultursviket? Ikke om noen satt opp plakaten "skutt blir den som..."! Vil vi noen gang føle oss "flerkulturelle?" Aldri i verden!" Det kan argumenteres for at dette ligger innenfor de grensene vi må tåle i den borgerlige offentlighet, siden det bare er gjennom at disse syn slippes fram, vi kan bekjempe dem. Samtidig, den garvede Aftenblad- journalisten Torbjørn Kindingstad forklarer hvorfor mye ikke trykkes i pressen: "Ikke på grunn av meningene sine nødvendigvis. Men ofte på grunn av formuleringer, karakteristikker av motstandere og uhyrlige påstander som ikke kan dokumenteres." "Formuleringer er jo svært skjønnsmessig, og det tidligere utdrag med gjengivelse av "Ap," "kultur" og "!", grenser jo opp i mot brudd på Vær Varsom plakatens kapittel 4: "Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. Vis respekt for menneskers egenart... rase, religion og livssyn. Det er tydelig at gjentakelsene, som bidrar til å tegne et fiendebilde, ikke har tilstrekkelig omtanke for de berørte - og derfor er formuleringer som burde vært unngått. Ord som blant annet svik er også en veldig sterk karakteristikk. Det kan også stilles spørsmål ved om menneskets egenart, rase, nasjonalitet og livssyn, sammenfattet under begrepet "kultur," vises tilstrekkelig respekt for. Jeg tror likevel løsningen er å møte slike argumenter i avisspaltene, og ikke la slike argumenter leve fritt i enfoldige nettsamfunn, eller i folks hverdagsliv - der slike argumenter kan få næring. Så får heller konsekvensen være at glansbildet Norge framtår noe mer furet, noe mer værbitt.