Martin Guerre til Norge?

Hvorfor ikke sette opp Martin Guerre i amfiet på Bømlo?

Den største innsigelsen mot å gjøre dette, er at de billettlukene ikke har blitt nedrent hvor Martin Guerre er blitt satt opp. Likevel; Musikalen har sine klare musikalske høydepunkt – og tematikken er interessant og allmenngyldig, og særlig passende for omgivelsene på Bømlo. Det ville kanskje vært en fin julepresang? Et annet forslag ville jo vært Kristina från Duvemåla, men en slik maratonforestilling krever kanskje umåtelig store ressurser som en vanskelig klarer å imøtegå noe sted? Martin Guerre er i det minste overkommelig.

Handlingsgangen
”Martin Guerre” er løselig basert på livet til den historiske personen Martin Guerre. Handlingen utspiller seg i det senmiddelalderske Frankrike (1500-tallet), i den anti-protestantiske småbyen Antrigat. Her må den unge Martin Guerre inngå i et arrangert ekteskap med Bertrande de Rolls, for å sikre den katolske familiearven. Martin er ikke fornøyd med giftemålet, noe som blir forsterket ved at hans barndomskamerat, Guillaume, er hemmelig forelsket i Bertrande. Noen har imidlertid tolket dette som at to personer er forelsket i samme jente, og jeg er ikke informert nok til å avgjøre hva som er riktig – om Martin Guerre er motvillig ekteskapet, eller ikke. Martin Guerre reiser i hvert fall hjemmefra – og dermed fra Bertrande – for å kjempe i krigen for de protestantiske hugenottene. Motivasjonen bak dette er jeg ikke sikker på. I løpet av kamphandlingene for de protestantiske hugenottene blir han venn med Arnaud du Thil. Martin Guerre meddeler sin historie til Arnaud du Thil, og musikalhistorien begynner her – syv år etter giftemålet. Martin Guerre dør tilsynelatende i krigen. Arnaud du Thil reiser til landsbyen for å gi beskjed om Martin Guerres bortgang. Han blir forvekslet av folk for å være den avdøde soldaten – Martin Guerre – noe Arnaid du Thil velger å spille på, og han blir dermed tettere knyttet til Bertrande. Arnaud du Thil (som nå kaller seg Martin Guerre) og Bertrande inngår et romantisk forhold. Guillaume – han som var forelsket i Bertrande, fra over 7 år tilbake, blir sjalu på det han tror er den tilbakevendte soldaten – Martin Guerre. Bertrande konverterer til protestantisme, på hemmelig vis. Etter en stund blir Arnaid du Thil arrestert av myndighetene, med mistanke om at han ikke er Martin Guerre, noe Arnaid du Thil fortsatt framholder. I rettssakens sluttfase dukker den ekte Martin Guerre opp, som likevel har overlevd krigen, og er siste vitne i rettssaken. Arnaid du Thil blir satt i fengsel, men Martin Guerre tilgir han for å ha stjålet sin identitet, og vedkjenner seg Arnaid du Thil pg Bertrandes kjærlighet til hverandre. Arnaid du Thil blir satt fri eller rømmer fengselet (av grunner jeg ikke helt vet), men Guillaume klarer å myrde du Thil, før han kommer sørlig langt. Stykket ender med at du Thil og Guillaume synger en kjærlighetsduett i armene på hverandre, i det du thil dør. Dramatisk? Beklager den stykkevise gjengivelsen.

AktualitetVil også framholde at jeg synes tematikken er spennende; foruten den klassiske kjærlighetshistorien i en musikal (om en her ganske intrikat), synes jeg det er spennende med religionskrig og –forskjeller, hvilket er særlig relevant den dag i dag – om enn kanskje ikke det konkrete uttrykket: Katolisisme vs. protestantisme. Men det er mange ganger lett å glemme historien, der religiøse forskjeller – som gjerne manifisterer seg som etniske motsetninger, alltid har eksistert, i hvert fall så lenge vi har hatt religion. Og siden Bømlo er et religiøst senter i Norge, hadde det vel ikke vært mer passende sted å spille Martin Guerre, enn her – der Moster Amfi er et kirkehistorisk senter. At amfiet også er en gammel kalkgruve fra middelalderen, gjør det ikke mindre aktuelt å bruke stedet, siden historien om Martin Guerre nettopp utspiller seg i middelalderen.

Musikalske høydepunktBakmennene til Martin Guerre er de samme folkene som stod bak Les Miserables og Miss Saigon, så det lukter kvalitet: Claude-Michel Schönberg er komponist, Alain Boublil (sammen med Stephen Clarke) er tekstforfatter. Jeg har aldri sett stykket, jeg har bare lest handlingsgangen på nettet. Jeg har imidlertid min klare musikalske favoritter fra forestillingen, der jeg vil særlig trekke fram to (av flere gode) sanger – som jeg har hørt uttalige ganger: Louisann/ welcome home og Betlehem. Jeg klarte ikke å finne hele sangen Louisann/ welcome home (som var hensikten), men noe av sangen inngår i slutten på denne medleyen som er vedlagt ved link, like under, i dokumentet – men dessverre inngår ikke den mest forrykende sistedelen i dette klippet (hør fra ca. 1 minutt og 45 sekunder og utover). Det jeg synes er så medrivende er blåserrekka, godt forankret i den folkemusiske tradisjon.

http://www.youtube.com/watch?v=40i4SAoBqto

Siden det er 1. juledag i dag er det passende å avslutte med tekstgjengivelse av den protestantiske hymnen Betlehem.

Bethlehem, Bethlehem

Look, a star shines over Bethlehem

East and west, all are blessed

(Bertrande joins the Protestants, Arnaud remains at a distance)

Love has found us as we pray before you

See the love around us, love of Bethlehem

There a stable was the altar table

For the feast, a manger

For priest, a stranger

Braying cattle for the choir

Singing praised to the new Messiah

(Bertrande goes to Arnaud and he joins in the singing)

Bethlehem, Bethlehem

Look, a star shines over Bethlehem

Fierce and bright burns the light

(Guillaue enters and lurks in the background, watching what is going on)

By that banner, we shall march till morning

As we sing Hosanna into Bethlehem

Fløyelsrevolusjonens fremste fanebærer

Vaclac Havel er død, 75 år gammel. 

Slektskapet mellom politikk og teater er kanskje ikke så stort, men det er kun et fåtalls mennesker som har opplevd prisdryss innenfor begge grener. Først og fremst er det nok som leder av fløyelsrevolusjonen, de som fjernet kommunismen fra Tsjekkoslovakia, og som Tsjekkoslovakias siste president (og senere Tsjekkias president), som vi vil huske Vaclac Havel for. Skapte oppveksten en stor europeer? Det er problematisk å skulle forankre ethvert syn Vaclac Havel hadde til sin oppvekst, selv om det er mange opplevelser som med sannsynlighet formet Havel til en forkjemper for markedsøkonomi, intelektuell og akademisk frihet, menneskerettigheter – og ikke minst systemkritiker av kommunismen. Vaclac Havel (5. oktober 1936 – 18. desember 2011) ble født inn i en rik, entreprenørisk og intellektuell familie. Hans far var beslått eiendomsbesitter; han var eier av Barrandov terrasse og Barrandov filmstudio i Sør-Praha. Kanskje ble han oppfostret med markedsøkonomisk tenkning? Hans bestefar var ambassadør og journalist. Kanskje var det særlig herfra han arvet sin intellektuelle kapasitet fra? Den unge Vaclac opplevde tidlig å bli utestengt fra en akademisk karriere, fordi han var fra økonomisk begunstiget borgerlig familie; På grunn av sin overklassebakgrunn tillot kommunistregimet ikke Havel å studere formelle studier etter fullført skolegang i 1951. Kanskje var derfor han ble en ivrig menneskerettighetsforkjemper, der alle, uansett bakgrunn, skulle ha de samme rettigheter? Og – kanskje gjorde alt dette til sammen at han ble en notorisk systemkritiker av kommunismen?

Tidlig karriere
På begynnelsen av 1950-tallet startet han sitt fireårige studie av laboratoriekjemi, og fullførte denne i 1954. Han ble nektet adgang til humanistiske fag, derfor begynte han å studere økonomi – et studium han aldri fullførte, han sluttet etter to år. Hjemmefra var han oppfostret med tsjekkisk kultur, og etter militærtjenesten (1957 – 1959) jobbet han som teaterteknikker i Praha – på teatret Divadlo Na zábradlí. Samtidig studerte han drama Academy of Performing Arts (DAMU). Foruten en rekke vaudeviller, var hans første fullstendige drama ”Hageselskapet” (1963) – som han fikk internasjonale anerkjennelse for, som snart ble fulgt opp av skuespillet ”Stiftelsesdokumentet”(1966) – som ble spilt i New York. Av de over 20-talls skuespillene han skrev, kan nevnes ”Largo desolato” (1984) og ”Forlate” (2007) Fra og med 1968 ble hans dramatiske arbeider forbudt i Tsjekkoslovakia, og han ble nektet å reise utenlands for å se oppførelsene. Hans dramatiske karriere vil jeg her drøfte på basis av de kun fire nevnte verkene.

DramatikererenI dramatisk sammenheng er nok Vaclac Havel en politisk absurdist og satiriker. I ”Hageselskapet” er hovedpersonen Hugo Plunek, som har mange kjennetegn av å være en gjennomsnittsperson fra en middelklassefamilie. Foreldrene er bekymret for hans framtid, så de arrangerer en avtale med den innflytelsesrike Mr. Kalabis, i å delta på et hageselskap. Hugo klarer ikke å finne den mektige Kalabis på hageselskapet, og her starter absurditeten. Alle funksjonærene – på hageselskapet, snakker degenerert, ideologisk og innholdsløst, hvilket deres rolle som byråkrater angivelig påkrever. Hugo er intelligent og tilpasningsdyktig, derfor klarer han å innordne seg omgangstonen. Han snakker om platte selvfølgeligheter, han benytter tomme klisjeer, og får raskt en karriere, som fører han til toppen i organisasjonen. Som et resultat av dette, mister han sin identitet. Stykket ender når han kommer hjem til sine foreldre, ugjenkjennelig. Stykket har blitt tolket som en kritikk av det kommunistiske regimet, der folk har å tilpasse seg for å oppnå materielle goder. Det kan jo innvendes at dette er vel ikke bare en problematikk som kjennetegnes av kommunistiske stater (eksempelvis er ikke pissing oppetter ryggen, eller systemtilpassning, eller ”ja-sing” (for å bruke et statistisk uttrykk) et kommunistisk fenomen), hvilket gjør probIematikken allmenngyldig - og morsom, så vel tragisk. I stykket ”Stiftelsesdokumentet” er hovedpersonen Josef Gross, som er direktør for en navnløs organisasjon. Han mottar et stiftelesesdokument, på et konstruert språk kalt ptydepe, der det framgår at det skal gjøres en revisjon. Han finner ut at språket Ptydepe er konstruert for å fjerne likheten mellom ord, og forsøker å få noen til å oversette stiftelsesdokumentet for han. Han blir gradvis motstander av bruken av Ptydepe. Til slutt finner Gross en motvillig sekretær (Maria), som forklarer at hun ikke har tillatelse til å gjøre jobben. Neste dag, tar Jan Ballas over jobben til Josef Gross. Gross blir en ”muldvarp,” en som spionerer på denne navnløse organisasjonen. Imens får Maria sparken for å oversette Gross stiftelsesdokument. De som er under opplæring i å lære seg språket ptydepe i organisasjonen, gir opp. Etter en stund gir Ballas jobben tilbake til Gross. Ptydepe blir snart byttet ut med et annet språk, Chorukor, hvor likheten mellom ord er ekstremt sterkt. Til slutt vedtar de å endre målformen til morsmålet. Skuespillet sluttet med at de går til lunsj. Det er vanskeligere å gripe fatt i budskapet i dette skuespillet. I likhet med ”Hageselskapet,” er nok ”stiftelsesdokumentet” et stykke som også angriper byråkratiet, enkelte nettsteder melder at stykket handler om et byråkrati som er ute av kontroll. Rachel Saltz i New York Times oppsummerer stykket som å handle om kraften i de humanistiske verdier, mot et knusende paranoia-produserende byråkrati. Slektskapet mellom Vaclac Havel og en annen tsjekkoslovakisk dramatikerkjempe, Franz Kafka, er kanskje ikke stor? I skuespillet ”Largo desolato” (1984) handler det om en professor og forfatter, som frykter han vil bli sent tilbake i fengsel for sine politiske oppfatninger, Leopold Nettles, der åstedet er en navnløs politistat. Nettles isolerer seg. Iløpet av skuespillet opplever han ekstremt press fra sin kone, to personer som etter hvert viser seg å være fra det hemmelige politiet, for å nevne noen, der han blir besøkt av en rekke personer, fans eller mer eller mindre motstandere av hans arbeid. Det hemmelige politiet advarer han mot et essay han har skrevet, og at konsekvenser av dette kan unngås ved at han skifter navn. Det hemmelige politiet aksepterer Nettles bønn om å få noe tid til å tenke over dette, men Leopold mister seg selv, siden han blir fullstendig gal av tankevirksomheten. Stykket har blitt beskrevet som en absurd tragi-komedie, og heller ikke dette skuespillet er nok ulikt Kafkas univers. Det er litt mangelfull informasjon på nettet om dette skuespillet, og vanskeligere er det å få grep om slutten på stykket, men åpenbart har også dette skuespillet en klar brodd mot det kommunistiske overvåknings- og forfølgersamfunnet. ”Forlate” (2007) er Havels første stykke på 20 år. ”Forlate” er en tragikomedie og satire som på et nivå handler om politikk, media og celebriteter. Det er også et portrett av en mann som må hanskes med forandring: En politiker som må avtre, men som nekter å forlate kontorene. Noen vil ha det til at det er et selvbiografisk verk, og enkelte hevder at dette skuespillet er det beste han har skrevet. For de raffinerte henviser verket blant annet til andre skuespill, som ”Kong Lear” av Shakespeare og ”Sluttspill” av Beckett. Med dette skuespillet var nok ringen sluttet for den pasifistiske revolusjonslederen, som nå er død 75 år gammel – og som bar politikken med seg i hva enn han gjorde.

RegimekritikerenDissidenten Vaclac Havel var den første uken under Warzawa-paktens invasjon av Tsjekkoslovakia, reporter for en av landets radiokanaler. I etterfølgelsen av Praha-revolusjonen i 1968 ble han forvist av teatret, og han inntok en stadig større politisk rolle. Han ble tvunget til å ta jobb på et bryggeri, en erfaring han senere skrev om i stykket ”Audiensen” (1975). Dette skuespillet, og to andre om hovedpersonen Vanek, ble distribuert i Tsjekkoslovakia gjennom ”Samizdat.” Samizdat spilte en nøkkelrolle for dissidenter/ regimekritikere over hele Sovjetunionen, hvor folk innenfor Samizdat distribuerte sensurert materiale, en virksomhet som var spesielt farefull. Rollen han hadde i Samizdat gjorde han viden kjent, og gjorde at han ble ansett som en ledende revolusjonær. Hans omdømme som ledende revolusjonær ble styrket ved Charter 77, fra 1977, som var et dokument spekket med politiske synspunkter, der Vaclac Havel var en av nøkkelbakmennene. Charter 77 kritiserte særlig styresmaktene for å ikke implementere menneskerettigheter. Dokumentet ble distribuert gjennom Samizdat, og til en rekke toneangivende utenlandske aviser. Styresmaktenes reaksjon på Charter 77 var tøffe. Det ble fordømt som ”anti-sosialistisk”, ”anti-statlig” og ”demagogisk,” og ble selvfølgelig raskt ansett som et illegalt dokument. Havels politiske virksomhet resulterte i flere opphold i fengselet, og var vedvarende offer for regjeringsovervåkning og avhør. Hans lengste opphold i fengselet var mellom juni 1979 og januar 1984, og er dokumentert gjennom skuespillet ”Brev til Olga,” hans senere kone. Det kan nevnes at han også er berømt for sine essay. Ikke-volds aktivisten Havels motto har hele tiden vært: ”Sannhet og kjærlighet må overvinne løgner og hat.”

PresidentenI 1989 var han den framtredende leder under den såkalte fløyelsrevolusjonen, en ublodig revolusjon som førte til at det Moskva-støttede kommunistregimet falt. Fløyelsrevolusjonen varte i perioden 17. november til 29. desember, 1989. Folk, særlig studenter, protesterte mot det totalitære ett-parti-regimet, og klarte på kort tid å forvandle den tsjekkoslovakiske stalinismen til det demokratiske kapitalistiske system. Den 29. desember ble Havel enstemmig valgt til president i nasjonalforsamlingen. I landets første frie valg i 1990 ble han gjenvalgt som president. En av hans første embetshandlinger var å utstede amnesti til fanger som var fengslet under kommunistregimet. På tross av økende politiske spenninger mellom tsjekkere og slovakere, ønsket Havel å holde Tsjekkoslovakia samlet. Den 3. juli 1992 gjenvalgte ikke det føderale parlamentet Havel til president, på tross av at han var eneste kandidat som stilte. Det største partiet, Borgerdemokratene, tilkjennegav at de ikke støttet noen annen kandidat. Etter at Slovakia utferdiget en uavhengighetserklæring, gikk Havel av som president med begrunnelsen at han ikke ville lede landets oppdeling.Da Den tsjekkiske republikk ble opprettet, stilte han som kandidat til presidentvalget 26. januar 1993 og vant. Presidentembetet i Tsjekkia hadde mindre utøvende makt enn det presidentembetet i Tsjekkoslovakia hadde. På tross av at han ble regnet som en populær president i hjemlandet, var hans popularitet regnet som enda høyere i utlandet, ikke ulikt andre sovjetledere i overgangen fra Kald krig til murens fall. Havel fikk kritikk for at amnestiet han hadde utstedt på grunn av egne erfaringer og mistro til at det forrige regimet hadde vært i stand til å gi rettferdige dommer var en av årsakene til en kriminalitetsbølge.I følge et intervju med Karel Hvížďala så Havel på oppløsningen av Warszawapakten som sin viktigste presidentgjerning. Det tok to år fra Fløyelsrevolusjonen til de siste troppene fra det tidligere Sovjet var ute. Havel var tilhenger av at Tsjekkia skulle gå inn i NATO.Havel-familien fikk på 1990-tallet tilbakeført en rekke eiendommer som var utbygd og eid av Václav Havels bestefar, men dette medførte også søksmål mellom Havel og hans svigerinne.I desember 1996 ble den kjederøykende Havel diagnostisert med lungekreft. Han fikk tilbakefall to år senere, og han kuttet senere ut røykinga. I 1996 døde hans kone Olga av kreft. Havel ble gjenvalgt som president i 1998. Han forlot presidentembetet den 28. februar 2003, og hans politiske motstander, Václav Klaus, overtok.

Havels politiske innholdEn interessant analyse om politiske forskjeller mellom Vaclac Klaus og Vaclac Havel er foretatt av akademikeren Martin Potucek. Oppsummert går det klart fram at Vaclac Havel representerer en venstreorientering overfor Vaclac Klaus. Vaclac Klaus var uavhengig kandidat fra og med 2009, men representerte før dette det konservative høyrepartiet ”Sivil-demokratisk parti.” Kanskje er det riktig å på den andre siden karakterisere Havel som en moderne sosialdemokrat, der liberale verdier er sterkt forankret. Havel representerte imidlertid aldri det sosialdemokratiske partiet i Tsjekkia, som ble sstørst ved valget til nasjonalforsamlingen i 2010. Havel representerte ”Sivilt forum” i perioden 1989 – 1993, der denne politiske bevegelsens formål var å samle anti-autoritære krefter i Tsjekkoslovakia i én bevegelse – og man kan spørre seg om en slik paraplyorganisasjon var særlig framtidsrettet, selv om organisasjonen var en nyttig brekkstang for å bli kvitt kommunistregimet.Det er tydelig at dette partiet manglet en ideologisk overbygning, utenom at partiet kan karakteriseres som et parti som kjempet for liberal-demokratiets gjennomslag. Klaus tilhørte også dette partiet, men brøt senere ut for å danne sitt tidligere nevnte parti. Havel var også i perioden 1993 – 2003 en uavhengig kandidat. I perioden 2003 og fram til sin død tilhørte Havel ”De grønne,” som er et sentrumsparti, som står for en grønn liberalisme, som i hvert fall i oppslutning likner norske Venstre, som har strevd med sperregrensespøkelset, særlig med tanke på at de forsvant ut av nasjonalforsamlingen på grunn av dette i 2010. Havel kan derfor karakteriseres som en venstreorientert sentrumsliberaler. Vaclac Havel vil i all hovedsak bli husket for fløyelsrevolusjonen. Likevel kan det være grunn til å sammenlikne Havel og Klaus for å forstå hvor Havels politiske orientering var i det moderne Tsjekkia. Analysen ble foretatt i 1999. Generelt hevder Martin Potucek at Havel var en sterk forkjemper for sivilsamfunnet, hadde et menneskerettighetsperspektiv, og at samfunnet måtte bygges på verdier som overgikk dagens behov. Han vektla å bygge statlige institusjoner og staten i seg selv (hvilket har gjort at jeg mener Havel hadde sosialdemokratiske tilbøyeligheter, selv om jeg framholder at han også var liberaler). Havel ønsket også å bygge et samfunn på tillitt og solidariet (der kanskje sosialdemokratene har førsterett på begrepet solidaritet?). Vaclac Klaus ser, ifølge Potucek, på individene som den umiddelbare nyttemaksimerende individ, mens Havel ser på individene som en integrert del av samfunnet. Dette viser at Klaus er langt mer høyreorientert i ortodoks forstand, enn Havel. Klaus mener viktige verdier er de rent basale; negativ frihet, demokrati og marked, mens Havel mener at deltakelse og tilhørighet til en helhet er viktige for menneskene. Når det gjelder synet på frihet er det ikke overraskende skillelinjer mellom de to politikerne; Klaus vektlegger negativ frihet, mens Havel vektlegger i større grad positiv frihet. Vaclac Havel etterlot seg en haug av priser, utmerkelser og æresdoktor-grader.

Smuglertriks i smørkrise-tider

Landbruksdepartementet lanserer nå en handlingsplan for å få nordmenn til å smugle mest mulig smør over de alle de innfallsårer som tenkes kan, før jul.

Departementet er på kraftig kollisjonskurs med tolldirektoratet, når de nå oppfordrer nordmenn til å bryte lov og orden for å sikre at steika kan bade i fett på stekestyrke 12 langt ut i 2015.
- Det viktigste redskapet er å bruke endetarmen, her kan du få plass til minst 32 porsjonspakkede smørpakker fra det islandske meieriselskapet ”smøjr og fita,” som er mest nærliggende å oversette til ”smør og fett,” sier pressetalsmann i Landbruksdepartementet, Trost Jalmarsen, til oss.
Tolldirektoratet kan melde om mange kreative løsninger som, dessverre for de innblandede, har blitt avslørt i desember.
- En nederlandsk registrert personbil hadde vinterdekk fulle av smørpakker, og vi fant til og med konjakkflasker fulle av stekefett, sier Sjefs-tull på Svinesund Åke Bramstrom. Vi har også funnet parfymeflasker fulle av flytende melange, eller ”boter en vet”, som det stod på originalpakken fra Holland. – flere har også sydd smørpakker inn i boblejakkene, mens de frimodig spaserer over Iddefjorden, fortsetter Bramstrøm.
Flyselskapet Norwegian melder om tre nyoppsatte ruter til Amsterdam, fra Gardermoen, for å imøtekomme smørkravene fra de mange nordmenn som ønsker å bade i spenefett.
- Vi merker en økt pågang fra de mange som vil prøve nederlandske kafébolller, det og sitte på en nederlandsk uteresturant og innta en ekstra fet cockie er noe som et økende antall nordmenn nå etterspørr. - De blir ivertfall fjerne i blikket hvis de ikke får smøret, fortsetter han.
Folk i Søndre Østfold valfarter over svenskegrensa, for å sikre seg tilstrekkelig fett.
- Vi vet de er lovlig å ta inn 2 six-packer med smør, men forrige uke tro jeg vi var oppe i tolv six-packeer, sier en mann som vrenger stemmen sin så kraftig at det høres ut som han er fra et fraflyttet dalføre.
- NRK er på trappene med to programserier for å takle smørkrisen, sier Arnljot Meisnes i NRK . - Den ene programserien er rettet mot voksne,” Der ingen kunne fatte, at der kunne man smøret stappe.” Dette er for seere som blir fascinert av snåle utkantsdialekter fra uinntakelige fjellhyller på nordvestlandet. Her introduseres seeren for nyttige triks for hvordan man kommer seg gjennom security-kontrollen med flytende melange, i tannpastatuber. Meisnes utdyper programinnholdet – Vi viser blant annet fram halvtimes-innslag med kalde vindfang for oppbevaring smøret til langt ut på forsommeren, sier han, fra sin sjefspost i NRKs nystartede smørdivisjonen på Marienlyst. - Vi har også en 12 episoders smørserie, rettet mot ungdom, fortsetter han. – Den heter ”Firkant” – der du får se smør i utfordrende fasonger og stillinger, med kvisete programledere som lenge har følt seg som en margarinalisert gruppe.
Eventbyråene kan melde om at det nesten ikke er en smørsanger å oppdrive lenger. Det lyktes ikke oss i å komme i kontakt med Jan Høiland i går kveld.

Tvilende til Newt Gingrich

Newt Gingrich leder på meningsmålingene, og blir kanskje republikanernes presidentkandidat i 2012.

I utgangspunktet skal jeg medgi at det er mye med Gingrich som kan gjøre han til en driftig president. Han har vært leder av representantenes hus (1995-1999), derfor skulle det kanskje være duket for et vaskekte demokratisk sinnelag, dersom han inntok den amerikanske presidentstolen. Hans erfaring og posisjon på den amerikanske høyresiden, skulle nok tilsi at han er en varm forsvarer av maktfordelingsprinsippet, som USA generelt forfekter så sterkt: Klart skille mellom lovgivende, utdøvende og dømmende makt. Han er sannsynligvis en sterk tilhenger av et yrende næringsliv, som på ny kan skape sterk vekst for Amerika. Det som gjør at jeg tviler, er kanskje hans varme støtte fra så vel kristenkonservative og tea-party-bevegelsen, hvilket for denne blogger ser ut for å gjøre han mer sosialt konservativ og for ytterligående økonomisk høyreorientert til at jeg tror det er gagnlig for Amerika og dets befolkning.

BiografiNewt Gingrich (f. 1943 i Georgia) er utdannet med en ph.d. i historie, derfor er det vanskelig å betvile hans intellektuelle kapasitet, og således et spennende valg av president – som kan sette i gang store forandringer – for de som mener dette nødvendig. Og det er det nok med tanke på USAs dundrende gjeld. Planen for de store forandringene skal jeg senere komme tilbake til. Han er kanskje en som i større grad enn Obama kan sette handling bak ordene ”change?” Med hans bakgrunn som leder av representantenes hus, er han kanskje like sterk som Lyndon B. Johnson i å manøvrere til seg parlamentariske flertall, hvilket kan være nyttig i en som regel splittet Kongress mellom Demokrater og Republikanere – slik at handling kan iverksettes. Til forskjell fra Obama tar i det minste Gingrich forandring en annen retning. Sørstatsmannen virket som professor i årene 1970 til 1978. I 1978 stilte han opp til Kongressvalget, og har siden den gang aldri blitt alvorlig utfordret til embetet i sin hjemstat. I 1995 overtok han som leder for representantene hus. De fleste kjenner nok katolikken Gingrich herfra. Han gikk hardt ut mot Bill Clinton i Monica Lewinsky-saken, hvilket også til slutt kostet ham tronen som leder av Huset. Han har siden han fratrådte som medlem av representantenes hus i 1999 virket som politisk konsulent, herunder grunnlagt en tenketank.

HøyreorientertPå tross av harde ordelag mot president Clinton, har han samarbeidet med Clinton om lovforslag I 1996: Blant annet reduksjon i velferdsutgifter (såkalt velferdsreform) og skattekutt. Dette er nok betegnende for hans politiske ståsted, og et tegn på at han har trukket Clinton i høyreorientert retning, enn det motsatte. Gingrich har nok evner til å overbevise, og manøvrere ”Stop Obama`s secular-socialist machine” er undertittelen på boka ”To save America,” som kom fram mannen i 2010, hvilket viser trolig en mer fiendtlig innstilling til Obama, kontra Clintons tidlige periode. Her angriper Gingrich USA og Obama for høyt pengeforbruk, og Obamas iver etter å kaste konservative verdier over båten. Gingrich har her troverdighet, han har et slags sakseierskap til begge deler, blant annet sørget han for balanserte budsjetter iløpet av Clintons periode som leder av Huset, og har siden den gang talt varmt for balanserte budsjetter. Som dypt troende katolikk har han også troverdighet for å tale for konservative verdier. Utenrikspolitisk har dette manifestert seg som uttalelser om at palestinere er et oppfunnet folk, og han er imot abort, homo-ekteskap, og vil gjøre det lettere å deportere kriminelle innvandrere. Gingrich viser ikke særlig iver etter å redusere forskjellen mellom rike og fattige; Han henviser til bedre muligheter innenfor utdanningsvesenet for å gjøre noe med fattigdommen. Den som da ikke har lagt et godt grunnlag tidlig i livet, eller kommet skjevt ut på andre måter, har lite egeninteresse ved Gingrich politikk. Gringrich selv er mer opptatt av å sende raketter opp i verdensrommet.

Økonomisk politikkGingrich skiller seg fra mange republikanere (og Demokrater) ved at han ønsker å redusere budsjettunderskuddet, og få tilbake balanserte budsjetter fra 1990-tallet. Gingrich har vært en notorisk kritiker av Obamas økonomiske politikk, og hevdet at Obama er den mest radikale presidenten i Amerikas historie. Gingrich ønsker å redusere skattene, for å stimulere til økonomisk vekst, ved antatt økt innsats når man ser at man får mer igjen for arbeidsytelse. Gingrich ønsker å skape nye jobber, ved stimulanspolitikk som innebærer færre reguleringer (han ønsker blant annet færre reguleringer av finanssektoren), og også herunder lavere føderale skatter. Trolig er han på kollisjonskurs med fagforeningene i USA – ikke uventet – mht. færre reguleringer. Gingrich har da også vært i klinsj med fagforeninger tidligere, og beskyldt dem for å være mer opptatt av beskyttelse framfor konkurranse, hvilket ifølge Gingrich har skadet USAs økonomiske utvikling. Tall for november viser at arbeidsledigheten for USA er 8,6 prosent, ett fall på 0,4 prosent fra forrige måned. Dette er jo riktig retning, men ytterligere tiltak er nødvendig for å bedre tallene. Gingrich mener arbeidsledighetstrygden kun skal vare 4 uker(!). For å stimulere næringslivsinvesteringer, som kan skape nye jobber, ønsker Gingrich å fjerne skatt på kapitalfortjeneste, og redusere bedriftsbeskatningen til 12,5 prosent, fra dagens nivå som ligger mellom 15 og 38 prosent, avhengig av størrelsen på inntekten. Gingrich ønsker altså å innføre den såkalte irske modellen. Han ønsker også å redusere det offentlige byråkratiet, og innføre med entreprenør-ånd i statsforvaltningen – hvilket gjør ham til en varm forkjemper for det som kanskje er noe av kjernen i New Public Management teori. Han er en sterk tilhenger av frihandel, og mener dagens proteksjonistiske politikk bare er til gavn for konkurrenter som India og Kina. Gingrich varsler altså en mer åpen økonomi, dersom han blir president. Det er bra.

Politiske sakerI politiske, ikke-økonomiske saker (dersom en slik avgrensning kan gjøres), har Gingrich klare meninger innefor nasjonal sikkerhet, skolevesen, våpenpoltik og stamcelleforskning – for å nevne noe. For å ta det siste først, han har tidligere vært for stamcelleforskning, men er nå imot dette. Gingrich mener ungdomsskolen er ute av drift, og ønsker mer konkurranse – mellom skoler, elever og lærere – for å gjenskape en driftig skole. Han ønsker at elevene skal gjennomgå en mer patriotisk undervisning, framfor å fokusere på multikulturalisme. Innenfor skolefeltet er han altså en sosial konservativ, som så mange andre ikke-poltiske saker: Han forsvarer amerikaneres rett til å bære våpen. Innenfor feltet nasjonal sikkerhet ønsker han å splitte FBI, der en avdeling er opptatt av å beskytte sivile rettigheter, mens den andre avdelingen er mer aggressiv for å bekjempe terrorisme. Dette er jo en trussel mot de grunnleggende menneskerettighetene, der forsvaret for religionsfrihet står sentralt: Det er grunn til å tenke seg at det nettopp er forfølgelse at religionsfriheten skal beskytte.

Hva er riktig for USA?Det er vel ingen hemmelighet at denne blogger er langt mer liberal (og det i amerikansk betydning av ordet), enn hva Gingrich er. Og mest bekymringsfullt er det at Gingrich ønsker å gjøre så lite for USAs fattige. Og tall viser at USA strever med poverty. Poverty er en person som mangler en vanlig eller sosialt akseptabel mengde av penger eller materielt gode. Tall fra 2009 viser at 20,9 prosent under 18 år lever i poverty, 12,9 prosent mellom 18 og 65 lever i poverty, og 8,9 prosent av dem som er over 65 år lever i poverty. For mange av disse er ikke utdanning løsningen, fordi det kan være for sent i livsløpet, og mange har heller ikke interesse av dette. Kurvene viser at utviklingen går i feil retning, med unntak for gruppen over 65 år. Andre tall viser også at skatteleggingen av USAs aller rikeste har stupt siden slutten av 1970-tallet, etter at den hadde holdt seg høy fra og med 1960. Skattenivået stupte altså i en tid da USA stagnerte økonomisk, men det blir for enkel forklaring å si at dette alene forklarer USAs gjenreisning ut over 1980-tallet. Jeg tror, i likhet med Gingrich at skattenivå kan virke som et incentiv for investering å økt arbeidslyst, men synes det er uforsvarlig å la de rikeste slippe unna så lett – med en skattesats på litt i overkant 35 prosent for de 1 prosent rikeste (Dette er samlet skatt, det vil si summen av income tax, capital gain-taxes, estate taxes, corporate taxes, osv.). Jeg tror det heller ikke er gunstig, mht. poverty, og knipe igjen arbeidsledighetstrygden til skarve 4 uker. Gingrich har heller ingen politikk for å heve minimumslønnen i USA, som er svært lav i forhold til andre vestlige land. Jeg skulle ønske meg en presidentkandidat som hadde et større sosialt engasjement en Gingrich, da jeg ikke tror skatteincentiver er eneste løsningen for å bedre dette – skattesatsen for fattige i USA er allerede lav, så utfordringen må ligge andre steder.

De liberale inngår i Belgias nye regjering

Det er gledelig at Belgia endelig har fått en regjering etter 541 dager som regjeringsløs nasjonalstat – og det med landets to toneangivende liberale partier.

Det er sosialisten Elio Di Rupo (PS) som kommer til å lede regjeringen bestående av seks partier; de tre nederlandsktalende partiene SP.A, VLD, CD&V og de fransktalende partiene PS, MR og CDH. Belgia har to etablerte liberale partier i partisystemet: VLD og MR. VLD er fortrinnsvis en flamsk sammenslutning av tre partier – VLD, Liberal apell og Vivant. MR er fortrinnsvis et frankofont/ fransktalende parti, utgjort av fire partier: deler av tidligere PRL, pluss MCC, FDF og PFF. Denne artikkelen begrenser seg til å se nærmere på de to liberale partiene.

Partiene velgeroppslutningVLD fikk ved valget i 2010 en oppslutning på 8,6 prosent av stemmene. Dette er godt under gjennomsnittlig oppslutning for VLD i perioden 1990 – 2007: 11,8 (2007), 15,4 (2003), 14,3 prosent (1999) og 13,1 prosent (1995) og 12 prosent (1991) = 13,3 prosent . MR, fikk ved valget i 2010 en oppslutning på 9,3 prosent av stemmene. Dette er også under gjennomsnittlig oppslutning for partiet i perioden 1990 - 2007: 12, 5 prosent (2007), 12,1 prosent (2003), 10,6 prosent (1999), 11,2 (1995), 8,1 prosent (1991) = 10,8 prosent. Både VLD og MR, er liberale partier som har operert under andre navn på 1990-tallet. Elektoratsmessig er partiene nede i en bølgedal, hvilket er riktig og si siden partiene VLD og MR gjør henholdsvis sitt dårligste, og nest dårligste valg, siden tidlig 1990-tall.

VLDs historieVLD ble stiftet i 1992, og utgikk av tidligere PVV – ”Partiet for frihet og framgang,” der deler av gamle PVV også inngikk i alliansen MR. VLD startet ideologisk som et Thateristisk parti, under grunnleggeren Guy Verhofstadt, hevder Fitzmaurice (2004:147) Jeg har undersøkt partiprogrammet deres, ut i fra tall som framkommer i boka Mapping policy preferences II, hvilket viser at partiet i dets opprettelse ikke var Thatcheristisk langs den økonomiske høyre-venste akse. Verhofstadt nærmest revolusjonerte partiet i årene 1992-1995, hevder Winter og Dumont (1999:200). Dette stemmer overens med mine tall, at partiet foretok en kraftig høyreorientering fra partiets første program i 1991 til partiets andre program i 1995: Plasseringen på en økonomisk høyre/ venstre akse viser at partiet beveget seg fra + 1,6 (som må kunne kalles en sentrumsorientering, siden skåren er svært nært null, som kan anses som et skille mellom høyre- og venstreorienterte saker) til + 8, 17. Om ikke partiet er Thatcheristisk med en plassering på +8,17, kan vi i hvertfall si at partiet beveget seg på begynnelsen av 1990-tallet til å bli et tydelig høyreorientert parti i den økonomiske politikken. I økonomiske saker har de imidlertid gradvis beveget seg mot sentrum, siden 1995, og moderert sitt frie markedssyn,hevder eksperter. Dette stemmer overens med mine tall, der partiet ved valgprogrammet for 1999 og 2003 er tilbake til en sentrumslinje, med en skåre på 3,95 ved begge valg – et moderat sentrum-høyre parti, altså, langs den økonomiske høyre/ venstre akse. Partiets formann i perioden 2004 – 2009, Bart Somers, oppfordret trolig til en ytterligere venstreorientering da han november 2006 sa at et liberalt parti, som VLD, bare kan være progressivt og liberalt. Dagens formann har trolig videreført denne linjen, ved at han i dag sitter i regjering med sosialistpartiet. Jeg er derfor usikker på om partiet i dag ville vektlagt høyreorienterte saker, mer enn venstreliberale saker, i den økonomiske politikken. Partiets sentrumsorientering gjør at de i det minste kalles sosial-liberalt. Det er sannsynlig at partiet er liberal/ radikalt parti, framfor et liberal/ konservativt parti. Guy Verhofstadt har imidlertid vært en lederskikkelse i partiet ennå lengre enn han satt som formann, og ledet partiet i tre regjeringer i perioden 1999 – 2008.Sosio-politisk har partiet idet minste på 1990-tallet appelert også til moderate, flamske nasjonalister (Ishiyama og Breuning 1998: 127-128) Forgjengeren PVV droppet sitt antiklerikale image i 1961, for å tiltrekke seg katolske middelklassevelgere, men la seg på den andre siden heller lenger ikke oppi folks personlige moral (Winter og Dumont 1999:198, von Beyme 1984:36, Rudd 1987:204).

MRs historieMR er en sammenslutning grunnlagt 2002, av tre, hovedsaklig fransktalende, liberale partier: regionaldemokratisk front av frankofone (FDF), progressive kristendemokratisk borgerbevegelse for forandring (MCC) og deler av det tidligere nevnte tysktalende liberale partiet PVV. Partiet er et sentrumsorientert liberal parti. Partiet grunnleggende verdimanifest vektlegger humanistiske og demokratiske verdier: menneskeverd, like muligheter, respekt for de liberale rettigheter, ansvar, sosial solidaritet, valgfrihet og demokratisk deltakelse. Overfor grunnleggende ideologi og menneskesyn, er det trolig lite som skiller MR og VLD.
MR er kanskje et godt eksempel på at partier i Benelux-landene trolig er mer sosialt konservative enn andre liberale partier i den europeiske sammenslutningen av liberale partier, LI. På den andre siden, er kanskje ikke partiet veldig ulikt VLD, langs en religiøs/ sekulær akse. For å ta det siste først: Partiet MR har sosio-politisk støtte fra kristendemokrater, og som vi tidligere har sett forsøkte også VLD å tiltrekke seg katolske middelklassevelgere, ved å la sitt anti-klerikale image opphøre. Trolig er det ikke så mye som skiller partiene i tros-spørsmål og holdning til tradisjonell moralkodeks – det vil si sosial-konservative problemstillinger. Hvor liberalt partiene er på disse områdene kan det derfor stilles spørsmål til? Ser vi på en samlet skåre for partienes orientering langs en religiøs/ sekulær skala for perioden 1990 – 2003, er det også marginalt som skiller partiene: 0,60 (VLD) og 0,48 (MR), der MR er ørlite mer sekulære enn VLD. Langs den økonomiske høyre/ venstre akse er ikke partiet ulikt VLD. Partiet er imidlertid noe mer venstreorienterte enn VLD. Gjennomsnittlig skåre på høyre/ venstre aksen for perioden 1990 – 2005 for MR er -1,57, hvilket gjør at partiet i utgangspunktet kan omtales som radikal/ liberalt – noe til venstre for sentrum. Imidlertid er det ett valg som gjør et uforholdsmessig stort utslag i venstreorientert retning, valget i 1995, der partiet skåret -7,10. På den tiden var altså partiet langt i fra VLD. Partiene har imidlertid nærmet seg hverandre, der MR ved sist undersøkte valg hadde en plassering 1,43, noe til høyre for sentrum, der VLD samme år hadde 3,95, også de noe til høyre for sentrum. Heller ikke i den økonomiske poltikken er det sannsynlig med store forskjeller mellom partiene. Både VLD og MR har trolig posisjonert seg slik, at partiene i den europeiske konteksten av liberale partier er ganske radikale. I så fall, føyer dette seg inn i den belgiske liberale tradisjon: Den belgiske liberale bevegelse er radikale i økonomiske spørsmål (Rudd 1987:178)

Ulike akserJeg har undersøkt partiene langs en frihetlig/ autoritær akse også. Frihetlige indikatorer består av følgende: Demokrati positiv, Frihet og menneskerettigheter, Underpriviligertes minoritetsgrupper positiv (i ikke-økonomiske termer). Autoritære indikatorer består av politisk autoritet, nasjonalt levesett positiv, konstitusjonalisme positiv. Her skårer VLD langt mer frihetlig enn MR, der skårene henholdsvis er -7,78 og -0,49 for perioden 1990 – 2005. Hva det skyldes, er vanskelig å umiddelbart anta noe om. Begge partier er moderate miljøpartier, og skiller seg heller ikke fra hverandre svært mye.

Skillelinjer i belgisk politikkEtter det vi har sett skiller ikke de liberale partiene VLD og MR seg vesentlig langs fire typer akser: Sosio-økonomisk venstre/ høyre akse, sekulær/ religiøs akse, frihetlig/ autoritær akse og miljøvernaksen. Hva er så skillelinjene i belgisk politikk, og det som skiller VLD og MR fra hverandre? Belgia preges på alle plan av motsetningen mellom landets to språkgrupper – de flamsktalende i nord og de fransktalende i det wallonske området i sør (Heidar og Berntsen 1998:159) Dette er nok betegnende for ulikheten mellom de to liberale partiene. Ellers hevder Winter og Dumont ((1999:184) at Belgias politikk består av tre hovedskillelinjer, hvilket i større grad bidrar til å betrakte Belgia som et mer normalt vestlig land: I) Religiøs skillelinje (mellom katolikker og anti-klerikale liberale) II) En sosio-økonomisk skillelinje III) Lingvistisk (språklig). Som vi har sett må den lingvistiske skillelinje være svært gjeldende for de liberale partiene. Selv om Belgia har høy gjeld, ser dette ikke ut til å skille de liberale i betydelig grad hva gjelder innretning på den økonomiske politikken. Og selv om det eksisterer en religiøs/ sekulær skillelinje mellom de liberale partiene, er det trolig ikke der hovedulikheten mellom de liberale partiene ligger. MR består av fransk- og tyskspråklige. VLD består av nederlandspråklige.




Kilder:

- Fitzmaurice, John (2004): "Belgium stays purple: The 2003 federal election" i West european politics 27 (1) 2004 (s146 - 156).
- Heidar, Knut og Berntzen, Einar (1998): "Vesteuropeisk politikk." London: Pinter Press.
- Ishiama, John T. og Breuning, Mareike (1998): "Ethnolpolitics in the New Europe." London: Lynne Rienner publishers.
- Rudd, Christopher (1987) kapittel 8: "The Belgium liberal parties; eceonomic radicals and social koncervatives" i Liberal parties in western Europe, Kirchner Emil J. (red). New York: Camebridge University Press.
- Von Beyme, Klaus (1985): "Political parties in western Europe." New York: St. Martin Press.
- Winter, Lieven De og Dumont, Patrick. Kapittel 10: "Belgium: Party system(s) on the Eve of disintegration?" i Changing Party systems in western Europe, redigert av Broughton, David og Donovan, Mark. London: Printer Press.