Det er gledelig at Belgia endelig har fått en regjering etter 541 dager som regjeringsløs nasjonalstat – og det med landets to toneangivende liberale partier.
Det er sosialisten Elio Di Rupo (PS) som kommer til å lede regjeringen bestående av seks partier; de tre nederlandsktalende partiene SP.A, VLD, CD&V og de fransktalende partiene PS, MR og CDH. Belgia har to etablerte liberale partier i partisystemet: VLD og MR. VLD er fortrinnsvis en flamsk sammenslutning av tre partier – VLD, Liberal apell og Vivant. MR er fortrinnsvis et frankofont/ fransktalende parti, utgjort av fire partier: deler av tidligere PRL, pluss MCC, FDF og PFF. Denne artikkelen begrenser seg til å se nærmere på de to liberale partiene.
Partiene velgeroppslutningVLD fikk ved valget i 2010 en oppslutning på 8,6 prosent av stemmene. Dette er godt under gjennomsnittlig oppslutning for VLD i perioden 1990 – 2007: 11,8 (2007), 15,4 (2003), 14,3 prosent (1999) og 13,1 prosent (1995) og 12 prosent (1991) = 13,3 prosent . MR, fikk ved valget i 2010 en oppslutning på 9,3 prosent av stemmene. Dette er også under gjennomsnittlig oppslutning for partiet i perioden 1990 - 2007: 12, 5 prosent (2007), 12,1 prosent (2003), 10,6 prosent (1999), 11,2 (1995), 8,1 prosent (1991) = 10,8 prosent. Både VLD og MR, er liberale partier som har operert under andre navn på 1990-tallet. Elektoratsmessig er partiene nede i en bølgedal, hvilket er riktig og si siden partiene VLD og MR gjør henholdsvis sitt dårligste, og nest dårligste valg, siden tidlig 1990-tall.
VLDs historieVLD ble stiftet i 1992, og utgikk av tidligere PVV – ”Partiet for frihet og framgang,” der deler av gamle PVV også inngikk i alliansen MR. VLD startet ideologisk som et Thateristisk parti, under grunnleggeren Guy Verhofstadt, hevder Fitzmaurice (2004:147) Jeg har undersøkt partiprogrammet deres, ut i fra tall som framkommer i boka Mapping policy preferences II, hvilket viser at partiet i dets opprettelse ikke var Thatcheristisk langs den økonomiske høyre-venste akse. Verhofstadt nærmest revolusjonerte partiet i årene 1992-1995, hevder Winter og Dumont (1999:200). Dette stemmer overens med mine tall, at partiet foretok en kraftig høyreorientering fra partiets første program i 1991 til partiets andre program i 1995: Plasseringen på en økonomisk høyre/ venstre akse viser at partiet beveget seg fra + 1,6 (som må kunne kalles en sentrumsorientering, siden skåren er svært nært null, som kan anses som et skille mellom høyre- og venstreorienterte saker) til + 8, 17. Om ikke partiet er Thatcheristisk med en plassering på +8,17, kan vi i hvertfall si at partiet beveget seg på begynnelsen av 1990-tallet til å bli et tydelig høyreorientert parti i den økonomiske politikken. I økonomiske saker har de imidlertid gradvis beveget seg mot sentrum, siden 1995, og moderert sitt frie markedssyn,hevder eksperter. Dette stemmer overens med mine tall, der partiet ved valgprogrammet for 1999 og 2003 er tilbake til en sentrumslinje, med en skåre på 3,95 ved begge valg – et moderat sentrum-høyre parti, altså, langs den økonomiske høyre/ venstre akse. Partiets formann i perioden 2004 – 2009, Bart Somers, oppfordret trolig til en ytterligere venstreorientering da han november 2006 sa at et liberalt parti, som VLD, bare kan være progressivt og liberalt. Dagens formann har trolig videreført denne linjen, ved at han i dag sitter i regjering med sosialistpartiet. Jeg er derfor usikker på om partiet i dag ville vektlagt høyreorienterte saker, mer enn venstreliberale saker, i den økonomiske politikken. Partiets sentrumsorientering gjør at de i det minste kalles sosial-liberalt. Det er sannsynlig at partiet er liberal/ radikalt parti, framfor et liberal/ konservativt parti. Guy Verhofstadt har imidlertid vært en lederskikkelse i partiet ennå lengre enn han satt som formann, og ledet partiet i tre regjeringer i perioden 1999 – 2008.Sosio-politisk har partiet idet minste på 1990-tallet appelert også til moderate, flamske nasjonalister (Ishiyama og Breuning 1998: 127-128) Forgjengeren PVV droppet sitt antiklerikale image i 1961, for å tiltrekke seg katolske middelklassevelgere, men la seg på den andre siden heller lenger ikke oppi folks personlige moral (Winter og Dumont 1999:198, von Beyme 1984:36, Rudd 1987:204).
MRs historieMR er en sammenslutning grunnlagt 2002, av tre, hovedsaklig fransktalende, liberale partier: regionaldemokratisk front av frankofone (FDF), progressive kristendemokratisk borgerbevegelse for forandring (MCC) og deler av det tidligere nevnte tysktalende liberale partiet PVV. Partiet er et sentrumsorientert liberal parti. Partiet grunnleggende verdimanifest vektlegger humanistiske og demokratiske verdier: menneskeverd, like muligheter, respekt for de liberale rettigheter, ansvar, sosial solidaritet, valgfrihet og demokratisk deltakelse. Overfor grunnleggende ideologi og menneskesyn, er det trolig lite som skiller MR og VLD.
MR er kanskje et godt eksempel på at partier i Benelux-landene trolig er mer sosialt konservative enn andre liberale partier i den europeiske sammenslutningen av liberale partier, LI. På den andre siden, er kanskje ikke partiet veldig ulikt VLD, langs en religiøs/ sekulær akse. For å ta det siste først: Partiet MR har sosio-politisk støtte fra kristendemokrater, og som vi tidligere har sett forsøkte også VLD å tiltrekke seg katolske middelklassevelgere, ved å la sitt anti-klerikale image opphøre. Trolig er det ikke så mye som skiller partiene i tros-spørsmål og holdning til tradisjonell moralkodeks – det vil si sosial-konservative problemstillinger. Hvor liberalt partiene er på disse områdene kan det derfor stilles spørsmål til? Ser vi på en samlet skåre for partienes orientering langs en religiøs/ sekulær skala for perioden 1990 – 2003, er det også marginalt som skiller partiene: 0,60 (VLD) og 0,48 (MR), der MR er ørlite mer sekulære enn VLD. Langs den økonomiske høyre/ venstre akse er ikke partiet ulikt VLD. Partiet er imidlertid noe mer venstreorienterte enn VLD. Gjennomsnittlig skåre på høyre/ venstre aksen for perioden 1990 – 2005 for MR er -1,57, hvilket gjør at partiet i utgangspunktet kan omtales som radikal/ liberalt – noe til venstre for sentrum. Imidlertid er det ett valg som gjør et uforholdsmessig stort utslag i venstreorientert retning, valget i 1995, der partiet skåret -7,10. På den tiden var altså partiet langt i fra VLD. Partiene har imidlertid nærmet seg hverandre, der MR ved sist undersøkte valg hadde en plassering 1,43, noe til høyre for sentrum, der VLD samme år hadde 3,95, også de noe til høyre for sentrum. Heller ikke i den økonomiske poltikken er det sannsynlig med store forskjeller mellom partiene. Både VLD og MR har trolig posisjonert seg slik, at partiene i den europeiske konteksten av liberale partier er ganske radikale. I så fall, føyer dette seg inn i den belgiske liberale tradisjon: Den belgiske liberale bevegelse er radikale i økonomiske spørsmål (Rudd 1987:178)
Ulike akserJeg har undersøkt partiene langs en frihetlig/ autoritær akse også. Frihetlige indikatorer består av følgende: Demokrati positiv, Frihet og menneskerettigheter, Underpriviligertes minoritetsgrupper positiv (i ikke-økonomiske termer). Autoritære indikatorer består av politisk autoritet, nasjonalt levesett positiv, konstitusjonalisme positiv. Her skårer VLD langt mer frihetlig enn MR, der skårene henholdsvis er -7,78 og -0,49 for perioden 1990 – 2005. Hva det skyldes, er vanskelig å umiddelbart anta noe om. Begge partier er moderate miljøpartier, og skiller seg heller ikke fra hverandre svært mye.
Skillelinjer i belgisk politikkEtter det vi har sett skiller ikke de liberale partiene VLD og MR seg vesentlig langs fire typer akser: Sosio-økonomisk venstre/ høyre akse, sekulær/ religiøs akse, frihetlig/ autoritær akse og miljøvernaksen. Hva er så skillelinjene i belgisk politikk, og det som skiller VLD og MR fra hverandre? Belgia preges på alle plan av motsetningen mellom landets to språkgrupper – de flamsktalende i nord og de fransktalende i det wallonske området i sør (Heidar og Berntsen 1998:159) Dette er nok betegnende for ulikheten mellom de to liberale partiene. Ellers hevder Winter og Dumont ((1999:184) at Belgias politikk består av tre hovedskillelinjer, hvilket i større grad bidrar til å betrakte Belgia som et mer normalt vestlig land: I) Religiøs skillelinje (mellom katolikker og anti-klerikale liberale) II) En sosio-økonomisk skillelinje III) Lingvistisk (språklig). Som vi har sett må den lingvistiske skillelinje være svært gjeldende for de liberale partiene. Selv om Belgia har høy gjeld, ser dette ikke ut til å skille de liberale i betydelig grad hva gjelder innretning på den økonomiske politikken. Og selv om det eksisterer en religiøs/ sekulær skillelinje mellom de liberale partiene, er det trolig ikke der hovedulikheten mellom de liberale partiene ligger. MR består av fransk- og tyskspråklige. VLD består av nederlandspråklige.
Kilder:
- Fitzmaurice, John (2004): "Belgium stays purple: The 2003 federal election" i West european politics 27 (1) 2004 (s146 - 156).
- Heidar, Knut og Berntzen, Einar (1998): "Vesteuropeisk politikk." London: Pinter Press.
- Ishiama, John T. og Breuning, Mareike (1998): "Ethnolpolitics in the New Europe." London: Lynne Rienner publishers.
- Rudd, Christopher (1987) kapittel 8: "The Belgium liberal parties; eceonomic radicals and social koncervatives" i Liberal parties in western Europe, Kirchner Emil J. (red). New York: Camebridge University Press.
- Von Beyme, Klaus (1985): "Political parties in western Europe." New York: St. Martin Press.
- Winter, Lieven De og Dumont, Patrick. Kapittel 10: "Belgium: Party system(s) on the Eve of disintegration?" i Changing Party systems in western Europe, redigert av Broughton, David og Donovan, Mark. London: Printer Press.
No comments:
Post a Comment