Tvilende til Newt Gingrich

Newt Gingrich leder på meningsmålingene, og blir kanskje republikanernes presidentkandidat i 2012.

I utgangspunktet skal jeg medgi at det er mye med Gingrich som kan gjøre han til en driftig president. Han har vært leder av representantenes hus (1995-1999), derfor skulle det kanskje være duket for et vaskekte demokratisk sinnelag, dersom han inntok den amerikanske presidentstolen. Hans erfaring og posisjon på den amerikanske høyresiden, skulle nok tilsi at han er en varm forsvarer av maktfordelingsprinsippet, som USA generelt forfekter så sterkt: Klart skille mellom lovgivende, utdøvende og dømmende makt. Han er sannsynligvis en sterk tilhenger av et yrende næringsliv, som på ny kan skape sterk vekst for Amerika. Det som gjør at jeg tviler, er kanskje hans varme støtte fra så vel kristenkonservative og tea-party-bevegelsen, hvilket for denne blogger ser ut for å gjøre han mer sosialt konservativ og for ytterligående økonomisk høyreorientert til at jeg tror det er gagnlig for Amerika og dets befolkning.

BiografiNewt Gingrich (f. 1943 i Georgia) er utdannet med en ph.d. i historie, derfor er det vanskelig å betvile hans intellektuelle kapasitet, og således et spennende valg av president – som kan sette i gang store forandringer – for de som mener dette nødvendig. Og det er det nok med tanke på USAs dundrende gjeld. Planen for de store forandringene skal jeg senere komme tilbake til. Han er kanskje en som i større grad enn Obama kan sette handling bak ordene ”change?” Med hans bakgrunn som leder av representantenes hus, er han kanskje like sterk som Lyndon B. Johnson i å manøvrere til seg parlamentariske flertall, hvilket kan være nyttig i en som regel splittet Kongress mellom Demokrater og Republikanere – slik at handling kan iverksettes. Til forskjell fra Obama tar i det minste Gingrich forandring en annen retning. Sørstatsmannen virket som professor i årene 1970 til 1978. I 1978 stilte han opp til Kongressvalget, og har siden den gang aldri blitt alvorlig utfordret til embetet i sin hjemstat. I 1995 overtok han som leder for representantene hus. De fleste kjenner nok katolikken Gingrich herfra. Han gikk hardt ut mot Bill Clinton i Monica Lewinsky-saken, hvilket også til slutt kostet ham tronen som leder av Huset. Han har siden han fratrådte som medlem av representantenes hus i 1999 virket som politisk konsulent, herunder grunnlagt en tenketank.

HøyreorientertPå tross av harde ordelag mot president Clinton, har han samarbeidet med Clinton om lovforslag I 1996: Blant annet reduksjon i velferdsutgifter (såkalt velferdsreform) og skattekutt. Dette er nok betegnende for hans politiske ståsted, og et tegn på at han har trukket Clinton i høyreorientert retning, enn det motsatte. Gingrich har nok evner til å overbevise, og manøvrere ”Stop Obama`s secular-socialist machine” er undertittelen på boka ”To save America,” som kom fram mannen i 2010, hvilket viser trolig en mer fiendtlig innstilling til Obama, kontra Clintons tidlige periode. Her angriper Gingrich USA og Obama for høyt pengeforbruk, og Obamas iver etter å kaste konservative verdier over båten. Gingrich har her troverdighet, han har et slags sakseierskap til begge deler, blant annet sørget han for balanserte budsjetter iløpet av Clintons periode som leder av Huset, og har siden den gang talt varmt for balanserte budsjetter. Som dypt troende katolikk har han også troverdighet for å tale for konservative verdier. Utenrikspolitisk har dette manifestert seg som uttalelser om at palestinere er et oppfunnet folk, og han er imot abort, homo-ekteskap, og vil gjøre det lettere å deportere kriminelle innvandrere. Gingrich viser ikke særlig iver etter å redusere forskjellen mellom rike og fattige; Han henviser til bedre muligheter innenfor utdanningsvesenet for å gjøre noe med fattigdommen. Den som da ikke har lagt et godt grunnlag tidlig i livet, eller kommet skjevt ut på andre måter, har lite egeninteresse ved Gingrich politikk. Gringrich selv er mer opptatt av å sende raketter opp i verdensrommet.

Økonomisk politikkGingrich skiller seg fra mange republikanere (og Demokrater) ved at han ønsker å redusere budsjettunderskuddet, og få tilbake balanserte budsjetter fra 1990-tallet. Gingrich har vært en notorisk kritiker av Obamas økonomiske politikk, og hevdet at Obama er den mest radikale presidenten i Amerikas historie. Gingrich ønsker å redusere skattene, for å stimulere til økonomisk vekst, ved antatt økt innsats når man ser at man får mer igjen for arbeidsytelse. Gingrich ønsker å skape nye jobber, ved stimulanspolitikk som innebærer færre reguleringer (han ønsker blant annet færre reguleringer av finanssektoren), og også herunder lavere føderale skatter. Trolig er han på kollisjonskurs med fagforeningene i USA – ikke uventet – mht. færre reguleringer. Gingrich har da også vært i klinsj med fagforeninger tidligere, og beskyldt dem for å være mer opptatt av beskyttelse framfor konkurranse, hvilket ifølge Gingrich har skadet USAs økonomiske utvikling. Tall for november viser at arbeidsledigheten for USA er 8,6 prosent, ett fall på 0,4 prosent fra forrige måned. Dette er jo riktig retning, men ytterligere tiltak er nødvendig for å bedre tallene. Gingrich mener arbeidsledighetstrygden kun skal vare 4 uker(!). For å stimulere næringslivsinvesteringer, som kan skape nye jobber, ønsker Gingrich å fjerne skatt på kapitalfortjeneste, og redusere bedriftsbeskatningen til 12,5 prosent, fra dagens nivå som ligger mellom 15 og 38 prosent, avhengig av størrelsen på inntekten. Gingrich ønsker altså å innføre den såkalte irske modellen. Han ønsker også å redusere det offentlige byråkratiet, og innføre med entreprenør-ånd i statsforvaltningen – hvilket gjør ham til en varm forkjemper for det som kanskje er noe av kjernen i New Public Management teori. Han er en sterk tilhenger av frihandel, og mener dagens proteksjonistiske politikk bare er til gavn for konkurrenter som India og Kina. Gingrich varsler altså en mer åpen økonomi, dersom han blir president. Det er bra.

Politiske sakerI politiske, ikke-økonomiske saker (dersom en slik avgrensning kan gjøres), har Gingrich klare meninger innefor nasjonal sikkerhet, skolevesen, våpenpoltik og stamcelleforskning – for å nevne noe. For å ta det siste først, han har tidligere vært for stamcelleforskning, men er nå imot dette. Gingrich mener ungdomsskolen er ute av drift, og ønsker mer konkurranse – mellom skoler, elever og lærere – for å gjenskape en driftig skole. Han ønsker at elevene skal gjennomgå en mer patriotisk undervisning, framfor å fokusere på multikulturalisme. Innenfor skolefeltet er han altså en sosial konservativ, som så mange andre ikke-poltiske saker: Han forsvarer amerikaneres rett til å bære våpen. Innenfor feltet nasjonal sikkerhet ønsker han å splitte FBI, der en avdeling er opptatt av å beskytte sivile rettigheter, mens den andre avdelingen er mer aggressiv for å bekjempe terrorisme. Dette er jo en trussel mot de grunnleggende menneskerettighetene, der forsvaret for religionsfrihet står sentralt: Det er grunn til å tenke seg at det nettopp er forfølgelse at religionsfriheten skal beskytte.

Hva er riktig for USA?Det er vel ingen hemmelighet at denne blogger er langt mer liberal (og det i amerikansk betydning av ordet), enn hva Gingrich er. Og mest bekymringsfullt er det at Gingrich ønsker å gjøre så lite for USAs fattige. Og tall viser at USA strever med poverty. Poverty er en person som mangler en vanlig eller sosialt akseptabel mengde av penger eller materielt gode. Tall fra 2009 viser at 20,9 prosent under 18 år lever i poverty, 12,9 prosent mellom 18 og 65 lever i poverty, og 8,9 prosent av dem som er over 65 år lever i poverty. For mange av disse er ikke utdanning løsningen, fordi det kan være for sent i livsløpet, og mange har heller ikke interesse av dette. Kurvene viser at utviklingen går i feil retning, med unntak for gruppen over 65 år. Andre tall viser også at skatteleggingen av USAs aller rikeste har stupt siden slutten av 1970-tallet, etter at den hadde holdt seg høy fra og med 1960. Skattenivået stupte altså i en tid da USA stagnerte økonomisk, men det blir for enkel forklaring å si at dette alene forklarer USAs gjenreisning ut over 1980-tallet. Jeg tror, i likhet med Gingrich at skattenivå kan virke som et incentiv for investering å økt arbeidslyst, men synes det er uforsvarlig å la de rikeste slippe unna så lett – med en skattesats på litt i overkant 35 prosent for de 1 prosent rikeste (Dette er samlet skatt, det vil si summen av income tax, capital gain-taxes, estate taxes, corporate taxes, osv.). Jeg tror det heller ikke er gunstig, mht. poverty, og knipe igjen arbeidsledighetstrygden til skarve 4 uker. Gingrich har heller ingen politikk for å heve minimumslønnen i USA, som er svært lav i forhold til andre vestlige land. Jeg skulle ønske meg en presidentkandidat som hadde et større sosialt engasjement en Gingrich, da jeg ikke tror skatteincentiver er eneste løsningen for å bedre dette – skattesatsen for fattige i USA er allerede lav, så utfordringen må ligge andre steder.