Slektskapet mellom politikk og teater er kanskje ikke så stort, men det er kun et fåtalls mennesker som har opplevd prisdryss innenfor begge grener. Først og fremst er det nok som leder av fløyelsrevolusjonen, de som fjernet kommunismen fra Tsjekkoslovakia, og som Tsjekkoslovakias siste president (og senere Tsjekkias president), som vi vil huske Vaclac Havel for. Skapte oppveksten en stor europeer? Det er problematisk å skulle forankre ethvert syn Vaclac Havel hadde til sin oppvekst, selv om det er mange opplevelser som med sannsynlighet formet Havel til en forkjemper for markedsøkonomi, intelektuell og akademisk frihet, menneskerettigheter – og ikke minst systemkritiker av kommunismen. Vaclac Havel (5. oktober 1936 – 18. desember 2011) ble født inn i en rik, entreprenørisk og intellektuell familie. Hans far var beslått eiendomsbesitter; han var eier av Barrandov terrasse og Barrandov filmstudio i Sør-Praha. Kanskje ble han oppfostret med markedsøkonomisk tenkning? Hans bestefar var ambassadør og journalist. Kanskje var det særlig herfra han arvet sin intellektuelle kapasitet fra? Den unge Vaclac opplevde tidlig å bli utestengt fra en akademisk karriere, fordi han var fra økonomisk begunstiget borgerlig familie; På grunn av sin overklassebakgrunn tillot kommunistregimet ikke Havel å studere formelle studier etter fullført skolegang i 1951. Kanskje var derfor han ble en ivrig menneskerettighetsforkjemper, der alle, uansett bakgrunn, skulle ha de samme rettigheter? Og – kanskje gjorde alt dette til sammen at han ble en notorisk systemkritiker av kommunismen?
Tidlig karriere
På begynnelsen av 1950-tallet startet han sitt fireårige studie av laboratoriekjemi, og fullførte denne i 1954. Han ble nektet adgang til humanistiske fag, derfor begynte han å studere økonomi – et studium han aldri fullførte, han sluttet etter to år. Hjemmefra var han oppfostret med tsjekkisk kultur, og etter militærtjenesten (1957 – 1959) jobbet han som teaterteknikker i Praha – på teatret Divadlo Na zábradlí. Samtidig studerte han drama Academy of Performing Arts (DAMU). Foruten en rekke vaudeviller, var hans første fullstendige drama ”Hageselskapet” (1963) – som han fikk internasjonale anerkjennelse for, som snart ble fulgt opp av skuespillet ”Stiftelsesdokumentet”(1966) – som ble spilt i New York. Av de over 20-talls skuespillene han skrev, kan nevnes ”Largo desolato” (1984) og ”Forlate” (2007) Fra og med 1968 ble hans dramatiske arbeider forbudt i Tsjekkoslovakia, og han ble nektet å reise utenlands for å se oppførelsene. Hans dramatiske karriere vil jeg her drøfte på basis av de kun fire nevnte verkene.
DramatikererenI dramatisk sammenheng er nok Vaclac Havel en politisk absurdist og satiriker. I ”Hageselskapet” er hovedpersonen Hugo Plunek, som har mange kjennetegn av å være en gjennomsnittsperson fra en middelklassefamilie. Foreldrene er bekymret for hans framtid, så de arrangerer en avtale med den innflytelsesrike Mr. Kalabis, i å delta på et hageselskap. Hugo klarer ikke å finne den mektige Kalabis på hageselskapet, og her starter absurditeten. Alle funksjonærene – på hageselskapet, snakker degenerert, ideologisk og innholdsløst, hvilket deres rolle som byråkrater angivelig påkrever. Hugo er intelligent og tilpasningsdyktig, derfor klarer han å innordne seg omgangstonen. Han snakker om platte selvfølgeligheter, han benytter tomme klisjeer, og får raskt en karriere, som fører han til toppen i organisasjonen. Som et resultat av dette, mister han sin identitet. Stykket ender når han kommer hjem til sine foreldre, ugjenkjennelig. Stykket har blitt tolket som en kritikk av det kommunistiske regimet, der folk har å tilpasse seg for å oppnå materielle goder. Det kan jo innvendes at dette er vel ikke bare en problematikk som kjennetegnes av kommunistiske stater (eksempelvis er ikke pissing oppetter ryggen, eller systemtilpassning, eller ”ja-sing” (for å bruke et statistisk uttrykk) et kommunistisk fenomen), hvilket gjør probIematikken allmenngyldig - og morsom, så vel tragisk. I stykket ”Stiftelsesdokumentet” er hovedpersonen Josef Gross, som er direktør for en navnløs organisasjon. Han mottar et stiftelesesdokument, på et konstruert språk kalt ptydepe, der det framgår at det skal gjøres en revisjon. Han finner ut at språket Ptydepe er konstruert for å fjerne likheten mellom ord, og forsøker å få noen til å oversette stiftelsesdokumentet for han. Han blir gradvis motstander av bruken av Ptydepe. Til slutt finner Gross en motvillig sekretær (Maria), som forklarer at hun ikke har tillatelse til å gjøre jobben. Neste dag, tar Jan Ballas over jobben til Josef Gross. Gross blir en ”muldvarp,” en som spionerer på denne navnløse organisasjonen. Imens får Maria sparken for å oversette Gross stiftelsesdokument. De som er under opplæring i å lære seg språket ptydepe i organisasjonen, gir opp. Etter en stund gir Ballas jobben tilbake til Gross. Ptydepe blir snart byttet ut med et annet språk, Chorukor, hvor likheten mellom ord er ekstremt sterkt. Til slutt vedtar de å endre målformen til morsmålet. Skuespillet sluttet med at de går til lunsj. Det er vanskeligere å gripe fatt i budskapet i dette skuespillet. I likhet med ”Hageselskapet,” er nok ”stiftelsesdokumentet” et stykke som også angriper byråkratiet, enkelte nettsteder melder at stykket handler om et byråkrati som er ute av kontroll. Rachel Saltz i New York Times oppsummerer stykket som å handle om kraften i de humanistiske verdier, mot et knusende paranoia-produserende byråkrati. Slektskapet mellom Vaclac Havel og en annen tsjekkoslovakisk dramatikerkjempe, Franz Kafka, er kanskje ikke stor? I skuespillet ”Largo desolato” (1984) handler det om en professor og forfatter, som frykter han vil bli sent tilbake i fengsel for sine politiske oppfatninger, Leopold Nettles, der åstedet er en navnløs politistat. Nettles isolerer seg. Iløpet av skuespillet opplever han ekstremt press fra sin kone, to personer som etter hvert viser seg å være fra det hemmelige politiet, for å nevne noen, der han blir besøkt av en rekke personer, fans eller mer eller mindre motstandere av hans arbeid. Det hemmelige politiet advarer han mot et essay han har skrevet, og at konsekvenser av dette kan unngås ved at han skifter navn. Det hemmelige politiet aksepterer Nettles bønn om å få noe tid til å tenke over dette, men Leopold mister seg selv, siden han blir fullstendig gal av tankevirksomheten. Stykket har blitt beskrevet som en absurd tragi-komedie, og heller ikke dette skuespillet er nok ulikt Kafkas univers. Det er litt mangelfull informasjon på nettet om dette skuespillet, og vanskeligere er det å få grep om slutten på stykket, men åpenbart har også dette skuespillet en klar brodd mot det kommunistiske overvåknings- og forfølgersamfunnet. ”Forlate” (2007) er Havels første stykke på 20 år. ”Forlate” er en tragikomedie og satire som på et nivå handler om politikk, media og celebriteter. Det er også et portrett av en mann som må hanskes med forandring: En politiker som må avtre, men som nekter å forlate kontorene. Noen vil ha det til at det er et selvbiografisk verk, og enkelte hevder at dette skuespillet er det beste han har skrevet. For de raffinerte henviser verket blant annet til andre skuespill, som ”Kong Lear” av Shakespeare og ”Sluttspill” av Beckett. Med dette skuespillet var nok ringen sluttet for den pasifistiske revolusjonslederen, som nå er død 75 år gammel – og som bar politikken med seg i hva enn han gjorde.
RegimekritikerenDissidenten Vaclac Havel var den første uken under Warzawa-paktens invasjon av Tsjekkoslovakia, reporter for en av landets radiokanaler. I etterfølgelsen av Praha-revolusjonen i 1968 ble han forvist av teatret, og han inntok en stadig større politisk rolle. Han ble tvunget til å ta jobb på et bryggeri, en erfaring han senere skrev om i stykket ”Audiensen” (1975). Dette skuespillet, og to andre om hovedpersonen Vanek, ble distribuert i Tsjekkoslovakia gjennom ”Samizdat.” Samizdat spilte en nøkkelrolle for dissidenter/ regimekritikere over hele Sovjetunionen, hvor folk innenfor Samizdat distribuerte sensurert materiale, en virksomhet som var spesielt farefull. Rollen han hadde i Samizdat gjorde han viden kjent, og gjorde at han ble ansett som en ledende revolusjonær. Hans omdømme som ledende revolusjonær ble styrket ved Charter 77, fra 1977, som var et dokument spekket med politiske synspunkter, der Vaclac Havel var en av nøkkelbakmennene. Charter 77 kritiserte særlig styresmaktene for å ikke implementere menneskerettigheter. Dokumentet ble distribuert gjennom Samizdat, og til en rekke toneangivende utenlandske aviser. Styresmaktenes reaksjon på Charter 77 var tøffe. Det ble fordømt som ”anti-sosialistisk”, ”anti-statlig” og ”demagogisk,” og ble selvfølgelig raskt ansett som et illegalt dokument. Havels politiske virksomhet resulterte i flere opphold i fengselet, og var vedvarende offer for regjeringsovervåkning og avhør. Hans lengste opphold i fengselet var mellom juni 1979 og januar 1984, og er dokumentert gjennom skuespillet ”Brev til Olga,” hans senere kone. Det kan nevnes at han også er berømt for sine essay. Ikke-volds aktivisten Havels motto har hele tiden vært: ”Sannhet og kjærlighet må overvinne løgner og hat.”
PresidentenI 1989 var han den framtredende leder under den såkalte fløyelsrevolusjonen, en ublodig revolusjon som førte til at det Moskva-støttede kommunistregimet falt. Fløyelsrevolusjonen varte i perioden 17. november til 29. desember, 1989. Folk, særlig studenter, protesterte mot det totalitære ett-parti-regimet, og klarte på kort tid å forvandle den tsjekkoslovakiske stalinismen til det demokratiske kapitalistiske system. Den 29. desember ble Havel enstemmig valgt til president i nasjonalforsamlingen. I landets første frie valg i 1990 ble han gjenvalgt som president. En av hans første embetshandlinger var å utstede amnesti til fanger som var fengslet under kommunistregimet. På tross av økende politiske spenninger mellom tsjekkere og slovakere, ønsket Havel å holde Tsjekkoslovakia samlet. Den 3. juli 1992 gjenvalgte ikke det føderale parlamentet Havel til president, på tross av at han var eneste kandidat som stilte. Det største partiet, Borgerdemokratene, tilkjennegav at de ikke støttet noen annen kandidat. Etter at Slovakia utferdiget en uavhengighetserklæring, gikk Havel av som president med begrunnelsen at han ikke ville lede landets oppdeling.Da Den tsjekkiske republikk ble opprettet, stilte han som kandidat til presidentvalget 26. januar 1993 og vant. Presidentembetet i Tsjekkia hadde mindre utøvende makt enn det presidentembetet i Tsjekkoslovakia hadde. På tross av at han ble regnet som en populær president i hjemlandet, var hans popularitet regnet som enda høyere i utlandet, ikke ulikt andre sovjetledere i overgangen fra Kald krig til murens fall. Havel fikk kritikk for at amnestiet han hadde utstedt på grunn av egne erfaringer og mistro til at det forrige regimet hadde vært i stand til å gi rettferdige dommer var en av årsakene til en kriminalitetsbølge.I følge et intervju med Karel Hvížďala så Havel på oppløsningen av Warszawapakten som sin viktigste presidentgjerning. Det tok to år fra Fløyelsrevolusjonen til de siste troppene fra det tidligere Sovjet var ute. Havel var tilhenger av at Tsjekkia skulle gå inn i NATO.Havel-familien fikk på 1990-tallet tilbakeført en rekke eiendommer som var utbygd og eid av Václav Havels bestefar, men dette medførte også søksmål mellom Havel og hans svigerinne.I desember 1996 ble den kjederøykende Havel diagnostisert med lungekreft. Han fikk tilbakefall to år senere, og han kuttet senere ut røykinga. I 1996 døde hans kone Olga av kreft. Havel ble gjenvalgt som president i 1998. Han forlot presidentembetet den 28. februar 2003, og hans politiske motstander, Václav Klaus, overtok.
Havels politiske innholdEn interessant analyse om politiske forskjeller mellom Vaclac Klaus og Vaclac Havel er foretatt av akademikeren Martin Potucek. Oppsummert går det klart fram at Vaclac Havel representerer en venstreorientering overfor Vaclac Klaus. Vaclac Klaus var uavhengig kandidat fra og med 2009, men representerte før dette det konservative høyrepartiet ”Sivil-demokratisk parti.” Kanskje er det riktig å på den andre siden karakterisere Havel som en moderne sosialdemokrat, der liberale verdier er sterkt forankret. Havel representerte imidlertid aldri det sosialdemokratiske partiet i Tsjekkia, som ble sstørst ved valget til nasjonalforsamlingen i 2010. Havel representerte ”Sivilt forum” i perioden 1989 – 1993, der denne politiske bevegelsens formål var å samle anti-autoritære krefter i Tsjekkoslovakia i én bevegelse – og man kan spørre seg om en slik paraplyorganisasjon var særlig framtidsrettet, selv om organisasjonen var en nyttig brekkstang for å bli kvitt kommunistregimet.Det er tydelig at dette partiet manglet en ideologisk overbygning, utenom at partiet kan karakteriseres som et parti som kjempet for liberal-demokratiets gjennomslag. Klaus tilhørte også dette partiet, men brøt senere ut for å danne sitt tidligere nevnte parti. Havel var også i perioden 1993 – 2003 en uavhengig kandidat. I perioden 2003 og fram til sin død tilhørte Havel ”De grønne,” som er et sentrumsparti, som står for en grønn liberalisme, som i hvert fall i oppslutning likner norske Venstre, som har strevd med sperregrensespøkelset, særlig med tanke på at de forsvant ut av nasjonalforsamlingen på grunn av dette i 2010. Havel kan derfor karakteriseres som en venstreorientert sentrumsliberaler. Vaclac Havel vil i all hovedsak bli husket for fløyelsrevolusjonen. Likevel kan det være grunn til å sammenlikne Havel og Klaus for å forstå hvor Havels politiske orientering var i det moderne Tsjekkia. Analysen ble foretatt i 1999. Generelt hevder Martin Potucek at Havel var en sterk forkjemper for sivilsamfunnet, hadde et menneskerettighetsperspektiv, og at samfunnet måtte bygges på verdier som overgikk dagens behov. Han vektla å bygge statlige institusjoner og staten i seg selv (hvilket har gjort at jeg mener Havel hadde sosialdemokratiske tilbøyeligheter, selv om jeg framholder at han også var liberaler). Havel ønsket også å bygge et samfunn på tillitt og solidariet (der kanskje sosialdemokratene har førsterett på begrepet solidaritet?). Vaclac Klaus ser, ifølge Potucek, på individene som den umiddelbare nyttemaksimerende individ, mens Havel ser på individene som en integrert del av samfunnet. Dette viser at Klaus er langt mer høyreorientert i ortodoks forstand, enn Havel. Klaus mener viktige verdier er de rent basale; negativ frihet, demokrati og marked, mens Havel mener at deltakelse og tilhørighet til en helhet er viktige for menneskene. Når det gjelder synet på frihet er det ikke overraskende skillelinjer mellom de to politikerne; Klaus vektlegger negativ frihet, mens Havel vektlegger i større grad positiv frihet. Vaclac Havel etterlot seg en haug av priser, utmerkelser og æresdoktor-grader.
No comments:
Post a Comment