FDP – under sperregrensen?

FDP er ifølge wikipedia et klassisk liberalt parti. Det er det nok neppe, men partiet har tradisjonelt vært mer høyreorienterte enn andre liberale partier i Europa. Partiet opplever kanskje en venstredreining, nå som oppslutningen er svakere enn de verste valgresultatene i etterkrigstiden, foran det tyske valget i 2013?

Målinger utført 28. november viser 4 prosents oppslutning om partiet i de tre mest anvendte gallupbyråene, hvilket skulle – dersom dette var valgresultatet – tilsi den laveste oppslutningen i hele partiets nærmere  66 år gamle historie. Det er altså noe Wenche Myhre-aktig over partiet, for partiet kan se ut som å falle helt ut av Bundestagen når de er 66 . Kanskje partiet for godt går over i pensjonistens tilværelse? Det får jeg ikke håpe, den tyske historien har vist at det er vekstvilkår for et sterkt liberalt parti i Tyskland, selv om jeg skulle ønske FDP var mer sentrumsorientert enn hva de har vært de siste 20 årene.

FDP = FrP?

Det er vanlig med høyreorientering blant liberale partier i tysktalende land. Partiet har i likhet med de fleste andre partier variert litt på den økonomiske høyre-venstre aksen, men partiet har blitt gradvis mer høyreorientert i hvert valg perioden 1990-2002. Partiet har gått fra å plassere seg i sentrum i den europeiske partifamilie, altså noe til høyre for sentrumsskillet, til å bli et tydelig høyreparti. Jeg har ikke tallene for hva som har skjedd under ledelse av Phillipp Røsler (2011-), eller perioden etter 2002, men partiet er nok et tydelig høyreparti – og kan kanskje sammenliknes med det norske Høyre i finanspolitikken. Tatt i betraktning kontekstuelle faktorer, er det kanskje mer nærliggende å sammenlikne dagens FDP med nesten-navnebror FrP med hensyn til de facto samfunnsutforming. Også det blir imidlertid vanskelig med den norske oljeformuen, men både FDP og FrP har sterke liberalistiske trekk.     

Gjenreisningen
FDP har siden brakvalget I 2009, der partiet fikk 14,6 prosent av stemmene, deltatt som juniorkoallisjonspartner sammen med CDU/ CSU. Partiet har siden dets opprettelse i 1948 (med første valg 1949) aldri fått større oppslutning i et valg enn hva tilfellet var i 2009. FDP har i hele etterkrigstiden vært Tysklands tredje største parti, med unntak av årene 1994 – 2005. Flere spådde partiets død, med bunnoteringer ved valgene i 1994 og 1998, og CDU/CSUs regjeringskoallisjon med SPD (sosialdemokratene) på 2000-tallet, men valget i 2009 gjenreiste det som har vist seg å være et eksistensberettiget parti i det forente Tyskland. Nå spøker det imidlertid for partiet. FDP har siden 2011 vært ledet av tysk-vietnameseren Phillipp Røsler. Det var fra og med 1994 at partiet la om en kursomdreining i politikken, som i hvertfall fram til 2002 førte dem gradvis lenger til høyre på den økonomiske høyre/venstre skalaen. Partiet skulle redefineres som et reformparti (reformpartei), noe som betydde slankere stat, og partiet la til side de progressive sider av politikken, utviklet seg neoliberalt, og vektla i enda sterkere grad enn tidligere markedsliberalisme, lavere skatt, privatisering og deregulering (Søe 2000:60-75), I 1994 ønsket de reformer i sosialsektoren, der partiet vektla reduksjon i byråkrati, restriksjoner på subsidier, og redusert inntektsskatt (Roberts 1996:73). Partiet er altså et tydelig borgerlig-liberalt parti.   

Etableringen i 1948

Som etterkrigstidens som regel tredje største parti i Bundestag har FDP hatt stor innflytelse i tysk politikk. Partiet har samarbeidet både til høyre og venstre, sammen med CDU/CSU og SPD, men har de siste årtiene samarbeidet med kristeligdemokratene, CDU/ CSU. Ved opprettelsen i 1948 var velgertilstrømningen hovedsakelig fra særlig to liberale partier som eksisterte før utbruddet av andre verdenskrig, «Tysk demokratisk parti» og «Tysk folkeparti.» Største delen av den føderale republikkens historie har partiet vært på vippen, mellom de to blokkene utgjort av sosialdemokratene og kristeligdemokratene. Partiet har mer enn noe annet parti flest regjeringsår på nakken. Siden 1980 har partiet vektlegt særlig økonomisk liberalisme, med fri markedsøkonomi og privatisering som fanesaker.

Politikkens innhold
I den økonomiske politikken er partiet de mest økonomisk liberale i den tyske nasjonalforsamlingen, bundestag. Deres hovedmål er skapelse av arbeidsplasser, basert på incentiver for private investeringer. Blant flere tiltak skal dette oppnås ved redusert byråkrati, og ved fjerning av subsidier. Nasjonalgjelden skal reduseres. Partiet støtter globaliseringen. De ønsker et flatere skattesystem, på lang sikt: Flat skatt. De argumenterer for at det gjennom skattekutt vil stimuleres til vekst. I energi- og miljøpolitikken sier partiet ja takk til alle energikilder, elektrisitet skal skaffes gjennom kjernekraft, kull, olje, gass – og fornybar energi. Hovedtendensen i FDP er kritikk av staten, og konservativ og egalitær (likhetstenkende) sosialpolitikk. Slagordet deres kan oversettes med «Så mye offentlig styring som nødvendig, så lite offentlig styring som mulig.» Det som forener krefter i partiet er troen på individets frihet og skaperkraft. Gjennom partiets historie har FDP endret sin vektleggelse av henholdsvis sosial-liberalisme og økonomisk liberalisme. Som vi tidligere har vært inne på kom det et tydelig taktomskifte i 1994. Partiet har ifølge wikipedia imidlertid siden 1980 vektlagt sterkt forretningsinteresser. FDP forfekter streng konkurranselovgiving og en minimumsstandard av velferdsbeskyttelse til sine borgere. De vil imidlertid ha folk til å i større grad investere i private helseforsikringsordninger, i håp om at mer skal privatiseres.  Partiet er homo-liberale, men har stemt mot homo-ekteskap i frykt for å ikke sprekke samarbeidet med koallisjonspartner CDU/ CSU. FDP vil ha en streng kriminalpolitikk, men ønsker flere politikonstabler, framfor å fire på personvernhensyn og overvåking. I utenrikspolitikken er partiet er pro-EU parti, men det finnes også euroskeptikere i partiet. FDP ønsker at EU skal ha en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, og åpner ellers opp for tyskisk medlemskap i EU; under forutsetning av at de fyller vilkårene. Hovedtrekkene i partiets politikk synes imidlertid ikke å tekkes velgerne, og kanskje partiets unge framadstormende leder, av tysk-vietnamesisk opprinnelse (avbildet over) kan endre dette? Kanskje, men for de av oss som ønsker en venstredreining i FDPs økonomiske politikk så må vi kanskje lete etter en annen leder?  

Kildeliste:

-          Wikipedia
-          Roberts, Geoffrey K. (1996): Kap 4: «The great escape»: The FDP and the superwahljahr i “German divided.” Russel Dalton (red). Oxford: Oxford International publishers
-          Søe, Christian (2000). Kap. 4: “Neo -liberal stirrings – the “new” FDP and some old habits” i “Power shifts in Germany” – the 1998 election and the end of the Kohl era:” David P. Conradt, Gerald R. Kleinfeld og Christian Søe (red). Berlin: Berghan books. 

Lovely Rita!

Rita Eriksen vant fortjent ”Stjernekamp,” som har vært en programserie i regi av NRK1, denne høsten. Det var herlig!

Rita Eriksen framstår som en komplett artist, som behersker alle sjangre. Jeg har ikke fått med meg alle programmene, derfor er jeg vel på gyngende grunn i å bedømme hvor fortjent det var. Imidlertid er min begeistring for Rita Eriksen vanvittig! I likhet med Toralv Maurstad – som satt i salen – fikk jeg også tårer i ørene av hennes framførelse av sangen ”Blåmann.” Det var utrolig hva Rita Eriksen klarte å vrenge ut av en så liten versestubb! Jeg syntes ikke det ble for mye, når hun klemte til på de høyeste tonene, det var bare vakkert! Selv husker jeg sangen ”The water is wide” fra en fordums Kristianslyst-revy jeg medvirket i, der sangen i norsk språkdrakt ble hetende ”Det fins et tre.” Det er en vakker vise! Det er en klassiker fra Rita Eriksen, og et hyggelig gjenhør i NRKs beste sendetid. Når vi er inne på Rita Eriksen vil jeg også trekke fram hennes tolkning av Alf Prøysens ”Sønnavindsvalsen,” som kom ut på 90-tallet. Dette frambringer både frysninger og skjelvinger i knærne, fra artistens som nå med rette har fått et løft som kunstner. Og scenekunstner er hun også å regne, så kanskje vanker det en og annen musikalrolle på Rita i framtiden. Jeg husker henne fra Bjørn Eidsvåg musikalen som gikk på Rogaland Teater for et par år siden, en innsats som var framragende. Tittelen på denne artikkelen er vel hentet fra Eric Idle, og en Monty Python-sketsj. Ikke uten grunn – for dette var morsomt!

Hvor står Venstre i det politiske landskapet?

Denne bloggeren har besøkt en professor i statsvitenskap for å få en analyse av hvor partiet står politisk. 

32.etasje. Politisk institutt. Blindern. Oslo. Her sitter Alfred S. Jakobsen, professor i statsvitenskap, og skuer ned mot verden og allmuen. Han er inne i sitt 46. forskningsår, og har sikret seg en professor II-stilling, der han vier mesteparten av døgnet til å plassere alle verdens slags partier i partilandskapet. Klokken er 18.14, og en lang dag er i ferd imot natt. Han har så sent på ettermiddagen gyvet løs på den ulykksalige oppgaven å skulle plassere Venstre i det politiske landskapet. Han synker lengre ned i stolen, men klarer så vidt å bruke benene til å  forhindre at han sklir direkte ned på gulvet. Han retter på pupillen som holder på å poppe ut av hodet.

 - Venstre, ja akk, kommer det fra Jakobsen. – Hvis vi ser på dette fargekartet her så har jeg funnet ut at de befinner seg vel i akkurat i overgangen mellom det lime-grønne feltet, og litt mot høyre, akkurat i overgangen til det brunrøde, men her må man være nyansert, og trø varsomt, forklarer Jakobsen. –Det er aldeles ikke noe brunt parti, men sånn så dette fargekartet er satt opp så blir en skjæring mot høyre en overgang til det brunlige feltet. Men her må man altså være svært så påholden. Det er nesten så det vipper over, men bare nesten, de er fortsatt i det limegrønne feltet, sier Jakobsen, mens kontorstolen er i ferd med å kantre.

Han stirrer meg dypt inn i øynene, med et slør av vemod over seg. Det er nemlig ikke hver dag Alfred S. Jakobsen får politisk interesserte på besøk.

-          Ja, er det litt militært over partiet, på grunn av denne grønnfargen? Undrer jeg.

-          Ja, det kan du gjerne si. Nå har de jo inntil videre innstilt satsingen på hæren, men du kan si det slik at de ikke er fremmed for militarisme.

-          Ja, lime inneholder jo litt gult, så jeg tenker at de kanskje svinger seg opp på meningsmålinger rundt påsken?

-          Ja, det er mange respodenter som svarer at de stemmer Venstre når Jesus blir korfestet. Det er en sammenheng mellom kristne høytider og stemningen for Venstre-politikk i befolkningen.

-          Ja, hvordan definerer du «stemning for Venstre-politikk i befolkningen.» Jakobsen skyver hodet nedover, og smiler hemmelighetsfullt. Han titter seg litt rundt, og bøyer seg framover, for å komme med forskningsavsløringen. Jo, nå skal du se, sier han: Han slikker seg på pekefingeren, og strekker den rett opp i været.    

Absolutt fabelaktig

Shakespeare-oppsetningen – Absolutt Shakespeare - på Rogaland teater var knallgod. Aller best  var skuespiller Øystein Martinsen.

Jeg fikk ikke med meg den forrige oppsetningen, skrevet av det reduserte Shakespeare-kompaniet, som gikk på Rogaland Teater: Absolutt bibelen, med blant annet Svein Harry S. Hauge. Ingen av disse forestillingene ser ut til å ha skuffet verken kritikere eller publikum. Det var ellevill stemning på scenen, så vel i salen, under Absolutt Shakespeare. Og skuespillerne har en stor oppgave: Gjennomgå alle shakespeares 48 verker. Aller mest tid vies til Hamlet, som preger hele andre akten. Selv om det går raskt i svingene, er det stor stor underholdningsverdi fra det som skjer på scenen – selv for den som ikke kan sin Shakespeare. Det stemmer i alle ledd, regissøren ser ut til å ha fått masse utav skuespillerne, og fornorskningen – altså oversettelsesarbeidet (selv om det ikke vites om det er oversetter, regissør eller skuespillerne som står bak det) – ser ut til å legge inn norske poenger som umulig kan ha vært nøyaktig oversatt. Blant revyaktige høydepunkt får vi blant annet når skuespillerne spiller dansk. Her er det mange slike «norske» poenger.  Lars Funderud Johannessen er glitrende som krokbøyd, krabbegående «vet-ikke-hva-det-er» slottsmann. Og Glenn André framstiller godt den noe pompøse divaen i denne fiktive teatertruppen. Aller best er likevel Øystein Martinsen.

Finskjemmet, foredlet fingepitzgefuhl

Han framstår som en strålende Elvis og en minst like god ramlende slottsdame, som jeg i farten ikke husker hva var for noe, siden det er et par dager siden jeg har sett stykket. Martinsen Har jo bred erfaring fra teater- og revyammenheng, og vet akkurat hvor han skal sette inn støtet for å få respons fra publikum. Men først og fremst er det noe genuint morsomt med den mannen,  og framstår alldeles ikke publikumsberegnende. Husker han imidlertid som en svært morsom begavelse i stykket «Nicholas Nickleby» og en fullverdig skuespiller i «Stones in a pocket,» begge stykker som ble satt opp for flere år siden. Her kommer han også til sin fulle rett! Gå å se denne mannen, hvis du ennå ikke har sikret deg billett.

Radbrekking av åndsverk

William Shakespeare snur seg kanskje i graven over hva folk kan finne på av ablegøyer på andres bekostning, det er jo langt mer enn 70 år siden Shakespeares død, og dermed åpner veien seg for radbrekking av åndsverk.  Dette er et svært vellykket sådan.

En viktig røst

Noen av mine barndoms helter er folkene i Tramteatret.

For tiden hører jeg på Tramteatrets «best of»-CD, som de gav ut mens jeg studerte ved Universitetet i Bergen (2003-2005) – nærmere bestemt «40 beste» i 2003. Hvis jeg skal forsøke å angi mine favorittlåter vil jeg trekke fram «Ett eneste rom» og «Trommer og bass,» blant flere andre.

Hva var Tramteatret?  

Tramteatret var en norsk, politisk radikal teatergruppe som var aktive på 1970- og 1980-tallet. Gruppa ble stiftet 15. juni 1976 på initiativ fra Liv Aakvik, etter at en del medlemmer gikk ut av Studentersamfunnets Teater på Chateau Neuf i Oslo. Tramteatret ble nedlagt i 1986 (i den verste jappetida, da vi kanskje trengte dem mest?), men har senere gjenoppstått i forbindelse med konsertturnéer. I formålsparagrafen, som ble vedtatt ved stiftelsen, står det at teatret skal stå på de svake og undertryktes side mot undertrykkerne og nå ut til hele Norges befolkning. Ikke desto mindre kunne de også sparke til venstresida, som i sangene «Den myke mannen,» «Vannmannens solfyle tiår» og «Borgeropera.» Musikalsk kan tramteatret kanskje sies å utgjøre en av de mest vellykkede bandene i norsk prog-bevegelse, selv om jeg ikke har noen kilder på det. Gruppa slekter i hvert fall en del på prog-tradisjonen, som om enn hadde sterkere gjennomslag i Sverige.  løpet av de ti årene Tramteatret eksisterte laget de 10 LP-plater, seks helaftens revyer, fire TV-serier, 20 radioprogram og 200 konserter og turnéer. TV-seriene om Pelle Parafins bøljeband ble populære blant barn og ungdom gjennom programmet «Halvsju» på NRK. Blant gruppas mest kjente sanger finner vi «Back to the eighties,» «Det enkleste er pistol,» og «Naken greve jager neger med øks,» men dette er som sagt ikke blant mine favoritter. I 2011 produserte P2s «Radiodokumentaren» et tre kvarters program om Tramteatret, som førte til en ny konsert på Chateau Neuf året etterpå. Under vil jeg kort oppsummere de fire TV-seriene, som jeg har sterkest forhold til, som barn av 1980-tallet. Beklager hvis det blir litt stykkevis gjengivelse, jeg kan dem ikke på rams.

Serum Serum (1980)

«Serum Serum» er den første serien med Tramteteatrets «Pelle Parafins Bøljeband.» Serien har en klar moral, tenk hvis det finnes et sannhetsserum (og det gjør det i denne serien), som gjør at folk snakker sant, dersom du blir sprayet på av dette sannhetsserumet. Det er vel tverrpolitisk enighet om at ærlighet er en viktig dyd, så Tramteatret var kanskje ikke så veldig politisk vedrørende akkuratt dette, men tok opp et allmenngyldig svært viktig tema.

Pelle Parafin og automatspøkelsene (1981)

"Automatspøkelsene" er den andre serien med Tramteratret. Automatisering og umenneskeliggjøring er seriens hovedtema, og Bøljebandet kjemper mot Audun Automat og hans spøkelser fram mot et klimaks i Universitetets Aula- og denne gangen er de på lag med skurkene Randi og Ronni. En klar moral også her, hva fører data- og maskinsamfunnet til – en serie som kan sies å være forut for sin tid med tanke på den innmarsjen som datamaskinen senere fikk i samfunnet. Også dette er tema som nok ikke kan tas til inntekt for et venstreradikalt syn, selv om kanskje serien har andre sidehistorier som er mer politisk ladet.

Hemmelighetene i B-by (1982)

Denne serien ble spilt inn på Kampen i Oslo og selv om det kan se småkoselig ut så foregår det mange skumle ting her. I første episode blir vi kjent med noen ungdomsskoleelever i B-by - Kameliadamen, Sara, Pirri-Pirri og Krøssus. Det er sommer og sol og alle er leie av skolen. Kameliadamen vil at de skal feriere ut i skogen i Det grønne skuret, slik de pleier å gjøre om sommeren. Men Krøssus vil ikke være med. Kameliadamen har alltid vært veldig nysgjerrig og fatter mistanke om at Krøssus er blandet opp i noe.. Orkesterlederen i By-bylaget heter Renoir. Det er tilsammen 58 rollefigurer i denne serien. Og B-bylaget har en ny sang i hver episode. Musikk sedvanlig av Anders Rogg og Arne Garvang. Denne serien har jeg rett og slett ikke noe forhold til, fordi TV-serien ble sendt før vi (og de fleste?) hadde VHS-opptaker, og serien har vel aldri noen gang blitt sendt i reprise? Årsaken til det er kanskje at serien tar opp kontroversielle temaer, som ikke egner seg for barn – selv om det fortelles i billedlig. Men dette er bare noe jeg antar, og må derfor undersøkes nærmere før leseren tar dette for god fisk.

Randi og Ronnis restaurant

Randi og Ronny føler seg hemmet i sin utfoldelse fordi folk på gata kjenner dem igjen. Enda verre går det etter at Ronny blir lurt av bladet "Se og hør - lyv og bedre" til å selge livshistorien sin for ti bokser ansjos. Stort bedre går det ikke for Randi som blir lurt til å robbe en bank, og det viser seg at hun i virkeligheten er med på det skumle reklameoppplegget: Banken er tryggere enn du tror.Skurkeparet er skikkelig nedfor, da Harry Hagen (Per Kjeve) plutselig kommer inn i deres liv. Han eier gårder og lokaler rundt om i byen som han tjener penger på. Sammen med sekretæren sin pønsker han ut at de skal tilby Randi og Ronny et lokale som står tomt. De vet at folk synes skurkene er morsomme og regner med at stedet kan bli en attraksjon. Siden Randi og Ronny ikke får fred til å drive med skurkestreker lenger, finner de ut at de like godt kan være lovlydige. Restauranten innreder de på sin måte. De har et kjempelager med rask og rusk og nyttige ting, fra gjøkur til utstoppete pingviner som kan skape et blasert og spennende miljø. Lage mat kan de ikke, men starter fra bunnen av - uten fordommer. Og Pelle Parafins Bøljeband blir trukket inn som restaurantorkester. Men da Guttorm Grevling vil dra sin vei, må Bøljebandet se seg om etter en ny trommeslager. De bestemmer seg for å holde en audition. En haug med kjendiser melder seg på, blant annet Albert Nordengen, Labbetuss, Carl I Hagen og Anita Skorgan. Bøljebandets medlemmer vil slutte på skolen og få seg arbeid. Frida Frosk begynner som hjemmehjelp hos enkefru Beate Hoff (Elsa Lystad) en dame som varierer i alder etter som det passer henne. Frida oppdager snart at enkefruen elsker å gå på restaurant. Dessuten har en en Chevrolet som har stått i stuen hennes i mange år, og den er Bøljebandet interessert i. Men ikke alle i strøket er like begeistret for restauranten. De blir uglesett, fordi de har så mye hvitløk i maten og fordi folk strømmer til for å more seg og lager støy. Frida Frosk og Pelle Parafin tenker så knaker, og mysteriet nærmer seg sin løsning. Læreren er nemlig kommet hjem fra Italie med løsningen, og i denne episoden vil skurken bli avslørt. Aamerikanere og skurker som aldri sier takk» er ifølge tittelsangen eksempler på klientellet ved Randi og Ronnis Resturant. Utsagnet forteller vel ganske mye om hvilket forhold Tramteatret har til amerikanere.