En viktig røst

Noen av mine barndoms helter er folkene i Tramteatret.

For tiden hører jeg på Tramteatrets «best of»-CD, som de gav ut mens jeg studerte ved Universitetet i Bergen (2003-2005) – nærmere bestemt «40 beste» i 2003. Hvis jeg skal forsøke å angi mine favorittlåter vil jeg trekke fram «Ett eneste rom» og «Trommer og bass,» blant flere andre.

Hva var Tramteatret?  

Tramteatret var en norsk, politisk radikal teatergruppe som var aktive på 1970- og 1980-tallet. Gruppa ble stiftet 15. juni 1976 på initiativ fra Liv Aakvik, etter at en del medlemmer gikk ut av Studentersamfunnets Teater på Chateau Neuf i Oslo. Tramteatret ble nedlagt i 1986 (i den verste jappetida, da vi kanskje trengte dem mest?), men har senere gjenoppstått i forbindelse med konsertturnéer. I formålsparagrafen, som ble vedtatt ved stiftelsen, står det at teatret skal stå på de svake og undertryktes side mot undertrykkerne og nå ut til hele Norges befolkning. Ikke desto mindre kunne de også sparke til venstresida, som i sangene «Den myke mannen,» «Vannmannens solfyle tiår» og «Borgeropera.» Musikalsk kan tramteatret kanskje sies å utgjøre en av de mest vellykkede bandene i norsk prog-bevegelse, selv om jeg ikke har noen kilder på det. Gruppa slekter i hvert fall en del på prog-tradisjonen, som om enn hadde sterkere gjennomslag i Sverige.  løpet av de ti årene Tramteatret eksisterte laget de 10 LP-plater, seks helaftens revyer, fire TV-serier, 20 radioprogram og 200 konserter og turnéer. TV-seriene om Pelle Parafins bøljeband ble populære blant barn og ungdom gjennom programmet «Halvsju» på NRK. Blant gruppas mest kjente sanger finner vi «Back to the eighties,» «Det enkleste er pistol,» og «Naken greve jager neger med øks,» men dette er som sagt ikke blant mine favoritter. I 2011 produserte P2s «Radiodokumentaren» et tre kvarters program om Tramteatret, som førte til en ny konsert på Chateau Neuf året etterpå. Under vil jeg kort oppsummere de fire TV-seriene, som jeg har sterkest forhold til, som barn av 1980-tallet. Beklager hvis det blir litt stykkevis gjengivelse, jeg kan dem ikke på rams.

Serum Serum (1980)

«Serum Serum» er den første serien med Tramteteatrets «Pelle Parafins Bøljeband.» Serien har en klar moral, tenk hvis det finnes et sannhetsserum (og det gjør det i denne serien), som gjør at folk snakker sant, dersom du blir sprayet på av dette sannhetsserumet. Det er vel tverrpolitisk enighet om at ærlighet er en viktig dyd, så Tramteatret var kanskje ikke så veldig politisk vedrørende akkuratt dette, men tok opp et allmenngyldig svært viktig tema.

Pelle Parafin og automatspøkelsene (1981)

"Automatspøkelsene" er den andre serien med Tramteratret. Automatisering og umenneskeliggjøring er seriens hovedtema, og Bøljebandet kjemper mot Audun Automat og hans spøkelser fram mot et klimaks i Universitetets Aula- og denne gangen er de på lag med skurkene Randi og Ronni. En klar moral også her, hva fører data- og maskinsamfunnet til – en serie som kan sies å være forut for sin tid med tanke på den innmarsjen som datamaskinen senere fikk i samfunnet. Også dette er tema som nok ikke kan tas til inntekt for et venstreradikalt syn, selv om kanskje serien har andre sidehistorier som er mer politisk ladet.

Hemmelighetene i B-by (1982)

Denne serien ble spilt inn på Kampen i Oslo og selv om det kan se småkoselig ut så foregår det mange skumle ting her. I første episode blir vi kjent med noen ungdomsskoleelever i B-by - Kameliadamen, Sara, Pirri-Pirri og Krøssus. Det er sommer og sol og alle er leie av skolen. Kameliadamen vil at de skal feriere ut i skogen i Det grønne skuret, slik de pleier å gjøre om sommeren. Men Krøssus vil ikke være med. Kameliadamen har alltid vært veldig nysgjerrig og fatter mistanke om at Krøssus er blandet opp i noe.. Orkesterlederen i By-bylaget heter Renoir. Det er tilsammen 58 rollefigurer i denne serien. Og B-bylaget har en ny sang i hver episode. Musikk sedvanlig av Anders Rogg og Arne Garvang. Denne serien har jeg rett og slett ikke noe forhold til, fordi TV-serien ble sendt før vi (og de fleste?) hadde VHS-opptaker, og serien har vel aldri noen gang blitt sendt i reprise? Årsaken til det er kanskje at serien tar opp kontroversielle temaer, som ikke egner seg for barn – selv om det fortelles i billedlig. Men dette er bare noe jeg antar, og må derfor undersøkes nærmere før leseren tar dette for god fisk.

Randi og Ronnis restaurant

Randi og Ronny føler seg hemmet i sin utfoldelse fordi folk på gata kjenner dem igjen. Enda verre går det etter at Ronny blir lurt av bladet "Se og hør - lyv og bedre" til å selge livshistorien sin for ti bokser ansjos. Stort bedre går det ikke for Randi som blir lurt til å robbe en bank, og det viser seg at hun i virkeligheten er med på det skumle reklameoppplegget: Banken er tryggere enn du tror.Skurkeparet er skikkelig nedfor, da Harry Hagen (Per Kjeve) plutselig kommer inn i deres liv. Han eier gårder og lokaler rundt om i byen som han tjener penger på. Sammen med sekretæren sin pønsker han ut at de skal tilby Randi og Ronny et lokale som står tomt. De vet at folk synes skurkene er morsomme og regner med at stedet kan bli en attraksjon. Siden Randi og Ronny ikke får fred til å drive med skurkestreker lenger, finner de ut at de like godt kan være lovlydige. Restauranten innreder de på sin måte. De har et kjempelager med rask og rusk og nyttige ting, fra gjøkur til utstoppete pingviner som kan skape et blasert og spennende miljø. Lage mat kan de ikke, men starter fra bunnen av - uten fordommer. Og Pelle Parafins Bøljeband blir trukket inn som restaurantorkester. Men da Guttorm Grevling vil dra sin vei, må Bøljebandet se seg om etter en ny trommeslager. De bestemmer seg for å holde en audition. En haug med kjendiser melder seg på, blant annet Albert Nordengen, Labbetuss, Carl I Hagen og Anita Skorgan. Bøljebandets medlemmer vil slutte på skolen og få seg arbeid. Frida Frosk begynner som hjemmehjelp hos enkefru Beate Hoff (Elsa Lystad) en dame som varierer i alder etter som det passer henne. Frida oppdager snart at enkefruen elsker å gå på restaurant. Dessuten har en en Chevrolet som har stått i stuen hennes i mange år, og den er Bøljebandet interessert i. Men ikke alle i strøket er like begeistret for restauranten. De blir uglesett, fordi de har så mye hvitløk i maten og fordi folk strømmer til for å more seg og lager støy. Frida Frosk og Pelle Parafin tenker så knaker, og mysteriet nærmer seg sin løsning. Læreren er nemlig kommet hjem fra Italie med løsningen, og i denne episoden vil skurken bli avslørt. Aamerikanere og skurker som aldri sier takk» er ifølge tittelsangen eksempler på klientellet ved Randi og Ronnis Resturant. Utsagnet forteller vel ganske mye om hvilket forhold Tramteatret har til amerikanere.