FDP – under sperregrensen?

FDP er ifølge wikipedia et klassisk liberalt parti. Det er det nok neppe, men partiet har tradisjonelt vært mer høyreorienterte enn andre liberale partier i Europa. Partiet opplever kanskje en venstredreining, nå som oppslutningen er svakere enn de verste valgresultatene i etterkrigstiden, foran det tyske valget i 2013?

Målinger utført 28. november viser 4 prosents oppslutning om partiet i de tre mest anvendte gallupbyråene, hvilket skulle – dersom dette var valgresultatet – tilsi den laveste oppslutningen i hele partiets nærmere  66 år gamle historie. Det er altså noe Wenche Myhre-aktig over partiet, for partiet kan se ut som å falle helt ut av Bundestagen når de er 66 . Kanskje partiet for godt går over i pensjonistens tilværelse? Det får jeg ikke håpe, den tyske historien har vist at det er vekstvilkår for et sterkt liberalt parti i Tyskland, selv om jeg skulle ønske FDP var mer sentrumsorientert enn hva de har vært de siste 20 årene.

FDP = FrP?

Det er vanlig med høyreorientering blant liberale partier i tysktalende land. Partiet har i likhet med de fleste andre partier variert litt på den økonomiske høyre-venstre aksen, men partiet har blitt gradvis mer høyreorientert i hvert valg perioden 1990-2002. Partiet har gått fra å plassere seg i sentrum i den europeiske partifamilie, altså noe til høyre for sentrumsskillet, til å bli et tydelig høyreparti. Jeg har ikke tallene for hva som har skjedd under ledelse av Phillipp Røsler (2011-), eller perioden etter 2002, men partiet er nok et tydelig høyreparti – og kan kanskje sammenliknes med det norske Høyre i finanspolitikken. Tatt i betraktning kontekstuelle faktorer, er det kanskje mer nærliggende å sammenlikne dagens FDP med nesten-navnebror FrP med hensyn til de facto samfunnsutforming. Også det blir imidlertid vanskelig med den norske oljeformuen, men både FDP og FrP har sterke liberalistiske trekk.     

Gjenreisningen
FDP har siden brakvalget I 2009, der partiet fikk 14,6 prosent av stemmene, deltatt som juniorkoallisjonspartner sammen med CDU/ CSU. Partiet har siden dets opprettelse i 1948 (med første valg 1949) aldri fått større oppslutning i et valg enn hva tilfellet var i 2009. FDP har i hele etterkrigstiden vært Tysklands tredje største parti, med unntak av årene 1994 – 2005. Flere spådde partiets død, med bunnoteringer ved valgene i 1994 og 1998, og CDU/CSUs regjeringskoallisjon med SPD (sosialdemokratene) på 2000-tallet, men valget i 2009 gjenreiste det som har vist seg å være et eksistensberettiget parti i det forente Tyskland. Nå spøker det imidlertid for partiet. FDP har siden 2011 vært ledet av tysk-vietnameseren Phillipp Røsler. Det var fra og med 1994 at partiet la om en kursomdreining i politikken, som i hvertfall fram til 2002 førte dem gradvis lenger til høyre på den økonomiske høyre/venstre skalaen. Partiet skulle redefineres som et reformparti (reformpartei), noe som betydde slankere stat, og partiet la til side de progressive sider av politikken, utviklet seg neoliberalt, og vektla i enda sterkere grad enn tidligere markedsliberalisme, lavere skatt, privatisering og deregulering (Søe 2000:60-75), I 1994 ønsket de reformer i sosialsektoren, der partiet vektla reduksjon i byråkrati, restriksjoner på subsidier, og redusert inntektsskatt (Roberts 1996:73). Partiet er altså et tydelig borgerlig-liberalt parti.   

Etableringen i 1948

Som etterkrigstidens som regel tredje største parti i Bundestag har FDP hatt stor innflytelse i tysk politikk. Partiet har samarbeidet både til høyre og venstre, sammen med CDU/CSU og SPD, men har de siste årtiene samarbeidet med kristeligdemokratene, CDU/ CSU. Ved opprettelsen i 1948 var velgertilstrømningen hovedsakelig fra særlig to liberale partier som eksisterte før utbruddet av andre verdenskrig, «Tysk demokratisk parti» og «Tysk folkeparti.» Største delen av den føderale republikkens historie har partiet vært på vippen, mellom de to blokkene utgjort av sosialdemokratene og kristeligdemokratene. Partiet har mer enn noe annet parti flest regjeringsår på nakken. Siden 1980 har partiet vektlegt særlig økonomisk liberalisme, med fri markedsøkonomi og privatisering som fanesaker.

Politikkens innhold
I den økonomiske politikken er partiet de mest økonomisk liberale i den tyske nasjonalforsamlingen, bundestag. Deres hovedmål er skapelse av arbeidsplasser, basert på incentiver for private investeringer. Blant flere tiltak skal dette oppnås ved redusert byråkrati, og ved fjerning av subsidier. Nasjonalgjelden skal reduseres. Partiet støtter globaliseringen. De ønsker et flatere skattesystem, på lang sikt: Flat skatt. De argumenterer for at det gjennom skattekutt vil stimuleres til vekst. I energi- og miljøpolitikken sier partiet ja takk til alle energikilder, elektrisitet skal skaffes gjennom kjernekraft, kull, olje, gass – og fornybar energi. Hovedtendensen i FDP er kritikk av staten, og konservativ og egalitær (likhetstenkende) sosialpolitikk. Slagordet deres kan oversettes med «Så mye offentlig styring som nødvendig, så lite offentlig styring som mulig.» Det som forener krefter i partiet er troen på individets frihet og skaperkraft. Gjennom partiets historie har FDP endret sin vektleggelse av henholdsvis sosial-liberalisme og økonomisk liberalisme. Som vi tidligere har vært inne på kom det et tydelig taktomskifte i 1994. Partiet har ifølge wikipedia imidlertid siden 1980 vektlagt sterkt forretningsinteresser. FDP forfekter streng konkurranselovgiving og en minimumsstandard av velferdsbeskyttelse til sine borgere. De vil imidlertid ha folk til å i større grad investere i private helseforsikringsordninger, i håp om at mer skal privatiseres.  Partiet er homo-liberale, men har stemt mot homo-ekteskap i frykt for å ikke sprekke samarbeidet med koallisjonspartner CDU/ CSU. FDP vil ha en streng kriminalpolitikk, men ønsker flere politikonstabler, framfor å fire på personvernhensyn og overvåking. I utenrikspolitikken er partiet er pro-EU parti, men det finnes også euroskeptikere i partiet. FDP ønsker at EU skal ha en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, og åpner ellers opp for tyskisk medlemskap i EU; under forutsetning av at de fyller vilkårene. Hovedtrekkene i partiets politikk synes imidlertid ikke å tekkes velgerne, og kanskje partiets unge framadstormende leder, av tysk-vietnamesisk opprinnelse (avbildet over) kan endre dette? Kanskje, men for de av oss som ønsker en venstredreining i FDPs økonomiske politikk så må vi kanskje lete etter en annen leder?  

Kildeliste:

-          Wikipedia
-          Roberts, Geoffrey K. (1996): Kap 4: «The great escape»: The FDP and the superwahljahr i “German divided.” Russel Dalton (red). Oxford: Oxford International publishers
-          Søe, Christian (2000). Kap. 4: “Neo -liberal stirrings – the “new” FDP and some old habits” i “Power shifts in Germany” – the 1998 election and the end of the Kohl era:” David P. Conradt, Gerald R. Kleinfeld og Christian Søe (red). Berlin: Berghan books.