Det er nylig blitt avholdt valg i
Italia, og situasjonen er kaotisk og uoversiktelig – alt er slik det skal være
i italiensk politikk.
I Italia har
protestpartiet Femstjernesbevegelsen gjort et knakende godt valg, under ledelse
av multikunstneren Beppe Grillo. Han har avvist regjeringsdannelse med
sentrum-venstre, derfor ligger det kanskje an til en mindretallsregjering.
Komikeren, skuespilleren og bloggeren Grillo leder et parti som kan
karakteriseres som et miljø- og anti-korrupsjonsparti, i det politiske sentrum.
Partiet fikk rundt 25 prosent av stemmene til Over- og Underhuset, henholdsvis
23,79 prosent og 25,55 prosent av stemmene. Han skaper furore i et ellers
stormfullt politisk landskap i Italia.
Det italienske valget
Valget i Italia
har stått mellom to allianser, men Grillo stikker kjepper i hjulene for
blokkdelingen i italiensk politikk. Mange skjelver i buksene over valgutfallet,
kanskje særlig italiensk forretningsliv, som kunne sett for seg et mer avklart
og et i utgangspunktet mer åpenbart stabilt politisk styre. De to alliansene
har bestått av sentrum-venstre («Det felles beste for Italia,» utgjort av
Demokratisk parti, Venstreøkologisk frihet, Italiensk sosialistparti, Demokratisk
sentrum, Sør-tyrolsk folkeparti, Moderate i Piedmont og Rosario Crocetta) og
sentrum-høyre («Sentrum-høyre,» utgjort av Frihetspartiet, Lega Nord, Italias
høyrebrødre, Store-sør/ MpA, Italias moderate, Folkelig enighet og
Pensjonistpartiet). I tillegg har det vært en tredje blokk, sentrumsblokken –
de jeg har heiet på («Med Monti for Italia, utgjort av partiene Sivilt valg,
Sentrumsunionen, Framtid og frihet). Denne blokken fikk bare 10,56 prosent av
stemmene. De to toneangivende blokkene – sentrum/venstre og sentrum/høyre –
fikk nesten identisk oppslutning, med henholdsvis 29,54 og 29,18 prosent av
stemmene. Situasjonen er derfor svært uavklart: Grillo og Femstjernesbevegelsen
har nylig avvist samarbeid med sentrum-venstre alliansen, og det er åpenbart at
et anti-korrupsjonsparti, som Femstjernesbevegelsen vitterlig er, ikke kan gå
inn i en allianse med selveste «comeback corruption kid» Silvio Berlusconi. Det
er altså ikke urealistisk med et sentrumsprosjekt, der det blir en
mindretallsregjering av Femstjernersalliansen og «Med Monti for Italia,» som da
vil ha en oppslutning i folket på rundt 35 prosent, og dermed overgå både
venstre og høyresiden i oppslutning. Som en sentrumskoallisjon kan jo de
kanskje hente vekslende støtte til venstre og til høyre - Vi kan jo håpe på
det?
«Med Monti for Italia»
Hvilke
partier og politikk skjuler seg så bak Montis allianse, sentrumsblokken? Det er
som nevnt tre partier, som tilhører denne alliansen: Sivilt valg,
Sentrumsunionen, Framtid og frihet. Sivilt valg er det dominerende partiet, der
deres respektive oppslutning er 8,30 prosent, 1,78 og 0,46 prosent. Partiene
har åpenbart lekket velgere i det trange sentrum, til Femstjernersbevegelsen.
Sivilt valg er et liberalt sentrumsparti . Partiet ble stiftet foran valget i
2013, til støtte for statsminister Montis reformplaner, der Monti leder partiet.
Den italienske økonomen, som har vært Italias statsminister siden 2011, har
hatt reformplaner som hovedsakelig gått ut på å gjøre noe med Italias gjeldskrise.
Hans krisepakke har vært økte skatter, pensjonsreformer og kamp for å forhindre
skatteunndragelse. 20. januar 2012 innførte Monti-regjeringen en reformpakke
innrettet mot det italienske arbeidsmarkedet. Hensikten var å gjøre
profesjonsyrkene mindre lukkede (som drosjesjåfører, farmasøyter, leger og
rettsvitere blant annet), der virkemiddelet var økt konkurranse omkring
lisensene, og fjerne minimumstariffene for deres tjenester. Man har også
gjennom artikkel 18 gjort det lettere å sparke ansatte, i håp om at loven fører
til meransettelser siden det kan være lettere å kvitte seg med ansatte den
dagen de eventuelt blir overflødige, og dermed også forhindre midlertidige
ansettelser. Loven har blitt møtt med sterke protester, blant annet fra
fagforeninger. Partiet Sentrumsunionen
er et kristendemokratisk eller sosial-konservativt parti, hvor hovedpartiet i
den sammenslutningen – UDC - er medlem
av den europeiske organisasjonen sentrumsdemokratene. Egentlig er det nemlig en
koallisjon av flere kristen-demokratiske partier i Italia. Casini, UDC sin
leder, har lansert partiet som et nytt sentrumsparti, som et alternativ til
partiene PdL og PD. Han omtaler partiet som «et parti for nasjonen,» åpent for
alle sentrumsvelgere, kristendemokrater, liberale og reformatorer, som slutter
seg til kristne verdier. I motsetning til PD og PdL ønsker ikke
Sentrumsdemokratene å være et rendyrket sentrum-høyre parti, med ønsker å
trekke til seg sosial-liberale velgere som er mer tilbøyelige til å lene seg
mot venstre. Partiet Framtid og frihet
er derimot et rendyrket sentrum-høyre parti, som ideologisk lener seg på
liberalisme, nasjonal-liberalisme og liberalkonservatisme. FLI ble etablert av etterfølgere av Gianfranco
Fini i juli 2010, etter splittelsen av Pdl («Folket for frihet»), hoved
sentrums-høyre partiet ledet av Silvio Berlusconi. Fini, tidligere leder av MSI
(Italias sosiale bevegelse) og AN (Nasjonal alliansen) har tatt en lang reise
fra post-fascismen til liberalkonservatismen. Rett etter Pdl sin grunneleggelse
ble han nemlig en ivrig kritiker av Berlusconis regjering og lederstil.
«Det felles beste for Italia»
Hvilke
partier skjuler seg bak Pier Luigi Bersanis allianse, venstrealliansen? Det er
fire partier, der ett parti er desidert størst, med 25,42 prsoent av stemmene:
Det demokratiske parti. De øvrige partiene er Venstreøkologisk frihet,
Demokratisk sentrum og Sør-tyrolsk folkeparti med henholdsvis 3,20, 0,49 og
0,42 prosent av stemmene. (På tross av de hittil omtalte minipartiene, er alle
partier representert i nasjonalforsamlingen, grunnet fravær av sperregrense i
Italia.) Det demokratiske parti er et sosialdemokratisk, progressivt og
kristent venstreparti. Partiet ble stiftet 14. oktober 2007 som en
sammenslutning av ulike venstreorienterte og sentrumsorienterte partier. Etter
Silvio Berlusconis avgang i november 2011 har PD støtte Mario Montis regjering
siden dets opprinnelse, sammen med Berlusconis Folkets frihet, sentrumsunionen
og Framtid og frihet. Det demokratiske
parti er et «catch-all-party,» sterkt påvirket av sosialdemokratiet og den
kristne venstreside. Det amerikanske demokratiske partiet og den amerikanske
liberalismen er andre inspirasjonskilder.
Partiet vektlegger nasjonal og sosial enhet, grønne saker, sosial
progressivisme, progressiv skattelegging og europeisk fellesskap. De har
støttet behovet for balanserte budsjetter for å imøtegå Maastricht-kriteriet.
Under Veltronis lederskap støttet partiet sterkt en konstitusjonell reform og
ny valglovgiving, slik at Italia kunne utvikle seg til et mer stabilt
topartisystem. Partiet har flere interne
fraksjoner som varierer fra sak til sak, slik at kryssende konfliktlinjer bidrar
til å holde partiet noenlunde samlet. Venstreøkologisk frihet er et demokratisk
sosialistparti, og økologisk sosialistparti, opprinnelig dannet etter en sammenslutning av fem
venstrepartier i Italia. Partiets leder er Nichi Vendola. De fem partiene som
utgjør Venstreøkologisk frihet er Venstrebevegelsen (MpS – sosialister/
kommunister), sosialistpartiet (PS – sosialdemokrater), Føderasjonen av grønne
(FV – grønne), Demokratisk Venstre (SD – demokratiske sosialister) og Det
forente venstre (UIS – sosialister/ kommunister). Partiet ligger altså
vesentlig lenger til venstre enn Det demokratiske parti. Demokratisk sentrum er
et parti er en sammenslutning av sentrumspartier, som sverger til
sentrumspolitikk, sentrum-venstre og sosial-liberal politikk. Sør tyrolsk
folkeparti er et særinteresse parti for Tyrol-distriktet i de italienske alper.
Eller; noe finere og edelt formulert: et regionalt catch-all-parti. På grunn av
partiets regionale karakter, har partiet en samling av ulike ideologiske
retninger og fraksjoner i partiet: Sosial-demokratiske, kristendemokrater og
liberalere. Partiet ble stiftet så tidlig som 1945, og har ved nesten samtlige
valg siden 1992 oppnådd over 50 prosent av stemmene i sin region.
«Sentrum-høyre»
Hvilke
partier skjuler seg bak Silvio Berlusconis allianse, høyresiden? Det er i alt
ni partier, men jeg konsentrer meg om de tre partier som fikk representanter i
nasjonalforsamlingen: Frihetspartiet, Lega Nord og Italias høyrebrødre. Disse
partiene fikk henholdsvis 21,56 prosent, 5,08 prosent og 1,95 prosents
oppslutning. Frihetspartiet er et liberal-konservativt, kristeligdemokratisk og
konservativt parti. Kanskje det rett og slett er et halvfascistisk parti, med
vekt på ensretting og sterk leder? Tja, det er vel mer et parti som har hatt
som mål å samle alle borgerlige krefter under en paraply. Berlusconis parti ble
stiftet 18. november 2007, etter at de to partiene «Forza Italia» og «Nasjonalalliansen»
slo seg sammen. Partiet regjerte i perioden 2008 til 2011, i allianse med «Den
nordlige liga.» Frihetspartiets hensikt var å bringe sammen de to ulike
borgerlige tradisjoner fra forløperne «Forza Italia» (FI) og Nasjonalalliansen
(AN). Partiet består også av juniorpartier, som Folkeliberalerne, Kristen-demokratiske
autonomier, Det nye italienske sosialistpartiet, Liberale reformatorer, Sosial
handling, m.fl.) Forløperen Forza Italia
(1994-2007) ble utgjort hovedsakelig av kristendemokrater, sosialister og
liberalere som forsvant som følge av Tangetopoli-skandalen. Nasjonalalliansen
(AN) var et etter-fascistisk parti, og har blitt et stuerent konservativt parti
under ledelsen av Gianfranco Fini. FI og AN har samarbeidet og vært pillarer på
høyresiden i italiensk politikk, derfor var det kanskje ikke så unaturlig at de
slo seg sammen under banneret «Frihetspartiet» i 2007. Regjeringskoalisjoner de
har stått bak er «Pole of good government,» «Pole of freedoms» og House of
freedoms.» Mye frihet der i gården, altså. Verdigrunnlaget til «frihetspartiet»
understreker angivelig deres kristne og liberale grunnlag. Partiet ser på seg
selv som forsvarer av tradisjonelle verdier, så vel som individuelt ansvar og
selvdeterminering. Partiet støtter europeisk integrasjon, og arbeidet for at
Italia skal bli en føderalstat. Frihetspartiet er et klassisk eksempel på et
Catch-all parti. Hovedstrømmen av ideer er kristendemokratiske og
liberalkonservative. Men man skal ikke underslå innflytelsen til de tidligere
høyreorienterte medlemmene av etter-fascistpartiet Nasjonalalliansen, eller
ex-sosialister, som spilte en vital rolle i Berlusconis fjerde regjering. Partiet huser folk som er skeptiske til
globalisering, fleksibilitet på arbeidsmarkedet - samt frie markedsliberalere,
altså en til tider sann røre. Det er også klare motsetninger i partiet langs en
religiøs-sekulær akse. Etter hvert har partiet forfektet tradisjonelle verdier
og sosial markedsøkonomi, som har erstattet retorikk som «Small government» og
liberalistiske idealer som tilhørte fortiden FI. Men det er også en del
ytterliggående høyrerøster i partier, som Berlusconi (en ikke ubetydelig
person) som formaner om lavere skatter, eller Tremonti som ivrer etter
deregulering. Ellers kan det nevnes at partiet nok har slitt med en maktkamp
mellom kamphanene Silvio Berlusconi (tidligere leder av forza Italia) og
Gianfranco Fini (tidligere leder av Nasjonalalliansen), der Berlusconi – om enn
foreløpig – har stukket av med ledervervet. Lega Nord er et parti – det nest
største partiet ved valget på snetrum-høyre siden – er et føderalistisk,
regionalistisk og populistisk parti, godt til høyre i italiensk politikk. Lega
Nord kan også omtales som et særinteresse parti for det nordlige Italia, og
deres økonomiske overlegenhet kontra det relativt fattige sør. Partiet inntar
sosial-konservative standpunkter i verdispørsmål, og ønsker lavere skatt –
særlig for familier og bedrifter. Partiet står for klassisk konservativ
politikk vedrørende subsidier: De ønsker å stanse offentlige tilskudd til store
hjørnesteinsbedrifter, som f. eks Fiat. Partiet kritiserer i utenrikspolitikken
ofte den europeiske union. Det tredje – og her siste omtalte parti – Italias høyrebrødre,
står for italiensk nasjonalisme og konservatisme, godt plantet langt til høyre
i det italienske partilandskapet.
«Ingen vet hvor haren hopper»
Siden
venstre- og høyreblokken er jevnstore, og ikke vil få flertall sammen med
Montis sentrumskoalisjon heller, er alt nå opp til «25-prosents-komikeren» Grillo.
For to timer siden kom det en melding på E24 at det kan ligge an til en
mindretallsregjering på venstresiden. Det skal bli både artig og interessant å
følge med på hva som skjer i italiensk politikk. Kanskje får vi en toastmaster
som statsminister?
No comments:
Post a Comment