Vellykkede skandinaviske politikerkvinner

Det er særlig to kvinner som utmerker seg på den skandinaviske politiske arena: Den danske ultra-sosialisten fra «Enhedslisten,» Johanne Schmidt-Nielsen, og den svenske liberaleren fra «Folkpartiet,» Nyamko Sabuni. Går de med en statsminister i magen?

Nyamko Sabuni gjør åpenbart det, etter at hun medga at ambisjoner for en politiker bør være å nå til topps, på «Skavlan» 10. mars, 2013. Hun kaster foreløpig inn håndkleet, og gir seg med politisk arbeid for en periode. Men hun kan fortsatt omtales som en av Skandinavias aller mest vellykkede politikerkvinner, for den karismatiske og sterke personligheten gir seg uten åpenbare riper i lakken. Annerledes er det med «Enhedslisten» sin «leder» Johanne Schmidt-Nielsen, for hun fortsetter – og det ser ut som om framgangen ikke har noen ende. Egentlig hadde denne artikkelen vært bedre «taimet» 8. mars, med disse kvinnene er vel verdt en omtale uansett – siden vi nok kan vente oss mye fra dem i årene som kommer.

Danmarks radikale stjerneskudd

Schmidt-Nielsen, som er født så sent som i 1984 (det er da man merker at man begynner å dra på årene), leder Folketingets mest ytterliggående venstreparti. «Enhedslisten» kan henges på fire knagger; sosialisme, kommunisme, anti-kapitalisme og grønn politikk. Ved siste valg i 2011 (under Schmidt-Nielsens lederskap) fikk partiet 12 plasser i nasjonalforsamlingen, en framgang på 8 taburetter siden forrige valg. Partiet fikk rekordstore 6,7 prosent av stemmene. Det er mye for et parti som kan sammenliknes med norske Rødt. Partiet fikk følgende oppslutning ved foregående valg: 2,2 prosent (2007), 3,4 prosent (2005), 2,4 prosent (2003), 2,7 (1998), 3,1 prosent (1994) og 1,7 prosent (1990). Partiet opplevde altså en nesten tredobling i oppslutning, «mot normalt» de siste 20 årene. Partiet har ikke sluttet å vokse siden valget i 2011. De borgerlige partiene leder over den Rød-grønne blokken, i Berlingske Tidenes partibarometer fra 7. mars, som ikke skiller seg særlig fra andre meningsmålinger opptatt ved omtrent samme tidsrom. De borgerlige får 56,2 prosents oppslutning. De Rød-grønne får 43,8 prosents oppslutning. De borgerlige har hatt overtaket siden november 2012. «Enhedslisten» er imidlertid foreløpig en valgvinner på den Rød-grønne siden, med stabilt oppunder 10 prosents oppslutning siden sommeren 2012. Interessant er det at velgerne ser ut til å fordele seg mellom Socialdemokratene og Enhedslisten: Når Sosialdemokratene går ned, går Enhedslisten litt opp, og motsatt. SF – sosialistisk folkeparti – har stabiliserte seg som et stabilt 6-prosents-parti siden sensommeren 2012, og selvsagt kan det være at Enhedslisten stjeler stemmer også fra dem – det er meget sannsynlig. Mye av Enhedslistens framgang tilskrives den karismatiske Johanne Schmidt-Nilesen. Jeg opplevde henne via dansk TV2 valgnatten 2011 (da vi faktisk hadde danske venner på besøk), og for meg fortonte hun seg som en imponerende retoriker. Schmidt Nielsen partiets ansikt utad, siden partiet ikke har noen formell leder. Men hun er på den annen side valgt til parlamentarisk leder i Folketinget, slik at mer ordnet lederverv er tildelt henne.  Hun er dessuten partiets talskvinne på områdene likestilling, integrasjon og asyl, så hun har ansvaret for politikkområder som kan berøre sterke menneskeskjebner.  Hun har ikke verdens lengste utdanningsrulleblad, hun er utdannet med en bachelor i «socialvidenskap» ved Roskilde Universitet. Manglende utdannelse har hun imidlertid tatt igjen ved praktisk politisk arbeid. Hun har vært aktiv i politikken siden 1997, fra hun var 13 år.

Kongolesisk-svensk ministerstjerne

Sabuni, født 1969, har vært ungdoms-, likestillings- og integrasjonsminister i Sverige perioden 2006 til 2013, for Folkpartiet liberalerna – som kan omtales som et liberalt parti, noe lenger til høyre enn norske Venstre.  Folkpartiet liberalerna kan som Venstre klassifiseres som et sosial-liberalt parti, ispedd noe mer konservativ liberalisme, enn norske Venstre. Sabunis parti gjør det helt greit, til svakt, på meningsmålingene til å være Folkpartiets nyere historiske opplsuntning. Det har bare lykkes meg i å frambringe en meningsmåling fra januar 2013, og der er den største overraskelsen min det ytterliggående innvandringsskeptiske høyrepartiet Sverigedemokratene høye oppslutning: 9,1 prosent. Dette kan umulig være musikk i kongolesisk-svenske ører. Trolig lekker det fra mange borgerlige partier (kanskje også noe fra venstrepartier), der både Centern (tilsvarende norsk Senterparti) og Kristeligdemokraterna (tilsvarende norsk KrF) vaker rundt sperregrensen, som i Sverige er på 5 prosent. Centern havner faktisk 1 prosent under. Dette er neppe lystig lesing for den borgerlige blokken, anført av Moderaterna (tilsvarende norsk Høyre) som har en oppslutning på 29,3 prosent. Alt i alt leder den rød-grønne blokken over den borgerlige alliansen, i favør 47,2 prosent mot 43,2 prosent. Det er vel tvilsomt om de borgerlige vil lene seg på partiet som har gjort innvandringsspørsmålet til sin kjernesak. Sekulære Sabuni – som hadde et religiøst splittet foreldrepar – ble motivert til politisk karriere etter nynazistiske understrømmer i det svenske samfunnet. En av hennes kardinalsaker har nettopp vært religiøs nøytralitet, der hun etter fransk modell har ønsket å forby hijab i skolen. Blant annet har hun også kritisert muslimsk livsform eller livsførsel, hvorpå muslimer på sin side har karakterisert henne som islamofob og populist. Hun har selv ønsket å avtre i god tid før valget, slik at alliansen kan gå til valg på en etterfølger. Selv om hun gir seg, skal det vanskelig tenkes at hun gir seg med politiske arbeid. Kanskje kommer hun tilbake i svensk politikk for fullt etter valget, eller kanskje blir hun å se på den internasjonale politiske scenen. Ut i fra hennes ambisjoner og selvsikkerhet og dømme – på Skavlan – har hun nok mye gjennomføringskraft for liberal politikk, der enkeltmenneskers ukrenkelige rettigheter og plikter settes i førersete.  

Skattefradrag som virkemiddel

Skatteseddelen kan være en dynamisk måte å fremme ønsket utvikling. Her vil jeg foreslå to tiltak som jeg tror vil bedre boligsituasjonen og forholdene for kultursektoren.

Forslagene ble sendt til Venstres programkomité. Svaret var positivt, men jeg lot være å fremme sakene formelt for avstemning på landsmøte, slik at det blir ikke en del av Ventres politikk. Tror jeg. Vil du fremme disse sakene for ditt parti?

Skattefradrag på vedlikehold av boliger
Forslaget går ut på at du gjennom skatteseddelen kan få fradrag på vedlikehold av egen bolig. Politikken er innført så vidt jeg har skjønt i Sverige, og etter det jeg forstår også Danmark. Det er flere gunstige virkninger av forslaget vil jeg tro. For det første gjør det sannsynligvis noe med den prekære boligmangelen i de største byene. Ved at hus renoveres er det sannsynlighet for at boligmasse blir frigjort til utleie, hvilket reduserer presset på boligprisene, og især utleiemarkedet. For det andre ville forslaget nok ha ført til at svart arbeid reduseres, ved at det blir gunstigere å oppgi håndverkertjenester over skatteseddelen. For det tredje, som henger sammen med foregående punkt, ville dette være gunstig for aktiviteten til små- og mellomstore bedrifter, som gjerne taper i konkurransen med store firmaer om større kontrakter. Ved å stimulere til flere oppdrag for små- og mellomstore bedrifter, ville dette ha økt deres eksistensberettigelse. For det fjerde ville nok forslaget medført en miljøgevinst. I svært mange tilfeller vil renovering av hus føre med seg bedre isolering. Oppgradering av hus-standarden ville derfor vært energibesparende. Det er sikkert langt flere gode grunner til å innføre forslaget, men dette er i hvertfall noen hovedpunkter, som i det minste burde pirre partiet Venstre.

Skattefradrag på gaver gitt til kulturformål

Skulle ønske Venstre innførte noe alla følgende formulering i sitt program:  "Venstre vil styrke den frie uavhengige kunstner ved å stimulere til at mindre pengegaver gitt fra private skal ha en gunstig skattemessig gevinst for gavegiver, uten at pengetilføreselen kan knyttes til et direkte eller konkret oppdrag for gavegiver." Ser at Høyre har noe liknende på sitt program, og Folkpartiet i Sverige har dette på sitt program (fikk ikke anledning til å sjekke opp andre liberale partier). Høyres programformulering er følgende: "Styrke privat finansiering av kulturlivet gjennom for eksempel gaveforsterkingsordninger, og bedre tilrettelegging for private fond og stiftelser." Gjennom gaver gitt til kulturformål kan Venstre markere seg som et kulturparti, uten en storstilt vekst i offentlige utgifter. Hvilke implikasjoner er det med gaver gitt til kulturformål?  Den åpenbare innsigelsen er for meg tre: I) Hvorfor skal det være skattefradrag på kultur, når vi også kunne hatt det innenfor helse, samferdsel, osv. II) Blir ikke kunstnerne mer ufri og bundet av særinteresser dersom man må sjele til gavegiverne når kulturoppsetninger eller uttrykk vurderes? III) Abdiserer staten som den frie, uavhengige finansiør? Hva gjelder punkt en er det større allmenn konsensus i befolkningen at primæroppgaver til staten er statens ansvar å løse. Kultur blir sett på som noe luksuriøst, noe overflødig, derfor kan en større privat og frivillig finansiering bidra til å legitimere kultursatsing, siden dette inngår ikke som et offentlig opptrappingsområde. En større privat finansiering belaster ikke de offentlige budsjettkronene (selv om den generell skatteinngang blir noe mindre). Hva gjelder punkt to, om dette bidrar til særinteressepolitikk, ved at gavegiverne legger direkte eller indirekte føringer på kunstnerisk innhold, skjer dette i storstilt monn allerede idag. Det er fritt fram for private å hyre private kunstnere for arbeid hos seg, det mest nærliggende er kanskje å tenke på underholdningsartister som opptrer for (til dels høye) honorarer hos private. Det er selvsagt veldig mye bra med det. Men dette fører tvert i mot til at kunstneren blir mindre uavhengig, fordi kunstnere må tilpasse sitt innhold oppdragsgivers ønsker, og derfor blir mye kunst istedenfor underholdning, som stryker oppdragsgiver langs etter hårene. Igjen, dette er bra for at et lite land i det hele tatt skal ha såkalte frie heltidskunstnere, men hadde ikke man vært langt mer fri om man kunne finansiere en del av kunstnerens livsopphold ved gaver som ikke knytter seg til et bestemt oppdrag, men heller kunstnerens eksistens generelt. Hverdagen for kunstnerne (som skissert ovenfor), fører til at mange kunstnere blir redusert fra kunstnere til underholdningsartister (ingenting i mot underholdningsartister, men det er ikke alltid kunst), de må ta oppdrag som er underholdning framfor å bedrive kunst, en gaveordning ville gjort dem mer i stand til det sistnevnte. Det kan jo innføres et tak på hvor mye støtte en gavegiver kan gi, for eksempel 10.000 kroner i året per kunstnerforetak, og maks 50.000 i året samlet. Det kan også settes et tak på hvor mye det er lov å motta, foreksempel 100.000 i året - slik at man må yte noe for å ha det som levebrød. Dette er ikke veldig gjennomtenkt, men jeg er sikker på at det vil kunne finnes ordninger der man forhindrer store gaver som vil være trusler mot uavhengig kunst og storstilt skattelette for bedrifter. Jeg tror forslaget kunne ha ført til sårt tiltrengte midler for mange kunstnere. Hva gjelder punkt tre skal staten - gjennom kulturstøtte - fortsatt være en garantist for fri og uavhengig kunst, ved at milliarder i offentlig støtte går til kulturformål. Vi kan si mye Margareth Thatcher, men skattefradragsordning var noe som førte til at West end i London blomstret opp på 1980-tallet. Samfunnet gikk ikke adundas av denne grunn, da jeg tror kultur heller har stimulert til samfunnet ikke oppleves som så brutalt enn hva den kanskje hadde blitt opplevd uten. Og - å senke tersklene for folkelig kultur, kunne nok også ført til mindre terskler for å oppleve smalere kultur, og derav et større marked og bedre livsvilkår for kunstnere.

Det kan nevnes at jeg fikk positvit svar fra Venstre angående disse to forslagene. Er disse to forslagene om skattefradrag verd å tenke på i påsken? God påske!

Oslo Nye utleieteater

Det er et stort paradoks at mens nesten 0,96 prosent av statsbudsjettet går til kultur, så må man kutte i millionklassen årlig til Oslo Nye Teater, hvilket har ført til en dramatisk omlegging av driften - Oslo Nye teater blir prosjektteater/ utleieteater. Veksten i kultursektoren har økt med over 4 prosent årlig i perioden 2004 – 2012. I år var det en vekst på nesten milliarden. Så klarer man altså ikke å holde liv i Oslos nye teater som institusjonsteater, fordi det koster 80 millioner. Kunne man brukt
kulturkronene annerledes?

Joda, jeg vet at svaret er enkelt: Oslo Nye Teater finansieres av kommunen, og teatret er derfor prisgitt Oslo kommunes slunkne kommuneøkonomi. Oslo Nye Teater har i en årrekke, inntil nylig, blitt driftet på en helt annen måte enn de fleste institusjonsteatrene (og til sammenlikning ved Nationaltheatret og Det norske teatret), der staten finansierer betydelig. Eksempelvis har staten 70 prosent av eierskapet til Rogaland Teater, mens det resterende eierskapet fordeles på Stavanger kommune og Rogaland Fylkeskommune. Oslo Nye Teater og Rogaland Teater er ellers svært sammenliknbart, i henhold til størrelse, og drift – om enn ikke eierskap - inntil onsdag forrige uke.

Kommentatorer   

Folk kommenterer hendelsen på ulikt vis. Minervas kulturkjenner Kristian Meisingset viser manglende innsikt i sceneproduksjon. Under overskriften «Mer teater, bedre teater, billigere teater» kommer Meisingset med det som må oppleves som et ekstra dolkestøt for mange: «På grunn av fagforeninger, avtaler, faste ansettelser og mye moro er de offentlige teatrene svært lite fleksible.» Jeg kan jo ta det siste først, for å tolke Meisingset i beste mening (for det skal man jo), virker det som om kulturdebattanten har en dragning mot komedier og lystspill, når han tyr til formuleringen «mye moro.» Er det ikke bra da, Meisingset, at teatrene koster på seg gøyale forestillinger innimellom all den tragedien som er å se på scenen, så vel i regnskapstallene? Er faste ansettelser i norsk arbeidsliv et problem, og hvorfor skal teatrene unntas arbeidslivets generelle ordninger? Skal teatrene ikke ha fagforeningsvern? Du kan mene mye om fagforeninger, men skal det gjelde andre regler for kultur enn arbeidslivet for øvrig?  Er det forskning og funn som viser at prosjektteater er bedre egnet til å lage godt teater, enn fleksible institusjonsteatre, som hyrer inn en vesentlig andel frilansere? Man skulle tro Meisingset levde i en villfarelse om at teatrene utelukkende har faste ansatt kunstnerisk personalet, men faktum er at instruktører, scenografer, koreografer – alle i produksjonens kunstneriske ledelse – i anslagsvis 95 prosent av tilfellene -  er frilansere, i tillegg til ofte mange innleide på skuespillersiden. Og for å ta begrepet «avtaler» - mener Meisingset i fullt alvor at man ikke skal ha avtaler i kulturlivet? Dette blir jo helt latterlig, Meisingset? Du forsøker bare å nøre opp under fordommer mot teater-Norge? Kan du forsøke å være enda hakket mer lettvint neste gang?

Folketeatret

Meisingset henviser til Folketeatret, som drives etter en modell som angivelig noen «trives godt med,» i følge Meisingset. Det er mulig jeg ikke er tilstrekkelig informert, men etter det jeg har skjønt er Folketeatret (det nye musikalteatret i gamle operabygningen) et privatteater? Hvis «modellen» Meisingset etterlyser er privatteater, så er det jo fritt fram å starte det allerede i dag. Så til poenget om at offentlig finansierte teatre virker konkurransevridende, ved at subsidierte billetter hevder seg lettere i konkurransen om publikum en hel-finansierte private billetter, så er jo som regel både repertoar og kjendisfaktor annerledes skrudd sammen på de private scenene, som hovedregel. Løsningen på dette problem, er ikke å kutte i støtte i offentlige teatre. Ansvaret hos offentlige teatre bør jo være å ikke spille repertoar som de private teatrene kan ta seg av, ei heller være så opphengt i profilerte aktører, som privatteatrene må støtte seg til. Ja, jeg mener at det er helt feil av offentlige teatre å sette opp revyer, show og til dels mange komedier og musikaler av det lettere underholdningsslaget, og heldigvis unngår de i all hovedsak å gjøre dette i dag for å opprettholde et mangfold. Men heller ikke teatrene kan leve av smale publikumssegmenter, til det er markedet for lite i et land med fem millioner innbyggere, samtidig med at de offentlige kulturtilskuddene alene er ikke nok til å ta seg av inntektsgrunnlaget til teatrene. Husk på at de offentlige teatrene allerede i dag er avhengig av et svært høyt publikumstall (tror det er 90 prosents belegg eller der omkring, på hovedscenen), så det er en myte at teatrene er for spesielt interesserte, eller at teatrene ikke trenger å spille for rød lykt. Hensikten med offentlig teaterstøtte må altså være å bidra til et mangfold av kunstuttrykk. Dessuten er eksempelvis mange musikaler så kostbare at de ikke kan spilles av privatteatre. Hvordan gikk det for eksempel økonomisk med musikalen Mamma Mia, Meisingset, tross vanvittig høye publikumstall på Folketeatret?

Forherligelse av brutalt og urettferdig arbeidsliv.

«Folketeateret har fem ansatte som løper rundt som piska skinn og gjør det som til enhver tid må gjøres, har de offentlige teatrene definerte yrkesgrupper som hegner om interessene sine som Onkel Skrue om sin pengebinge,» skriver Meisingset. Det er flåsete å komme trekkende med Donald Duck. Viktigere: Er det et mål å få utslitte arbeidstakere etter et par år, som i stedetfor varer i yrkeslivet nettopp et helt yrkesliv, at de skal havne på NAV i stedet? Mener Meisingset at å springe rundt som piska skinn skaper god kunst? Så til kanskje Meisingsets mest forunderlige avsnitt: «Når Folketeateret nå bruker 30 studenter fra Bårdar Akademiet i My Fair Lady, er Norske Dansekunstnere naturligvis i harnisk. Å gi studenter muligheten til å få litt erfaring fra virkeligheten truer arbeidsplassene til ferdig utdannede dansere, er budskapet.» Meisingsett resonnerer ikke videre. Ja, har de ikke et stort poeng da? Meisingset og andre høyreideologer – som ellers er opptatt av hva som er konkurransevridende – mener altså ikke at gratis arbeidskraft er konkurransevridende ? Underminerer ikke bruken av Bårdar-studenter musikalartister som yrkesgruppe? Er det riktig å ansette ingeniører, økonomer eller leger på respektive arbeidsplasser – gratis? Hvorfor skal artist- eller skuespilleryrket være noe unntak? Kanskje legeforeningen ville reagert om de tok inn studenter i fritt spillerom på operasjonssalen? Jeg håper da inderlig ikke er musikalartist kan utrette like mye skade som en lege, men poenget er at det undergraver profesjonen, levebrødet til mange. Er det lønnsomt å sende de ferdigutdannede kunstnerne på NAV, eller er det riktigere å heller henvise Bårdar-studenter til helgevakter på 7-eleven? Jeg mener det sistnevnte.   

Kortslutning om kulturkroner

Beklager at denne artikkelen er så gjennomgripende gal. Men jeg må gå på neste poeng fra Meisingset: Men prosjektteateret minner også om Black Box Teater, som for en tiendedel av støtten til Oslo Nye driver en programmerende scene som trekker inn en rekke ulike grupper og har et langt sterkere nyskapende fokus. Det kan godt være disse prosjektene i mange av tilfellene er mer nyskapende. Men at det skal være langt billigere å finansiere, uten at levekårene for skuespillerne er langt dårligere i det frie feltet (hvilket jeg mener i all hovedsak er tilfellet), nekter jeg å tro. Meisingset tar jo her i sitt resonnement bare kostnaden med å drifte scnen Black box (dette vil jeg tro er i underkant av fem ansatte som springer «som piska skinn?). Meisingset unnlater å nevne at de frie gruppene som regel er finansier gjennom offentlige tilskudd, som nettopp finansierer leie av Black Box, lønn til skuespillere, manusrettigheter, osv.) Hvordan blir regnestykket, hvis du tar med dem. En annen faktor som er verd å nevne er at institusjonsteaterskuespillere stort sett jobber dag og kveld. Er dette problemfritt eller selvsagt ved en prosjektteatermodell? Og – blir prosjektteatermodellen en modell for de gode søknadsskriverne, framfor de gode kunstnerne?  

Interessegrupper

Selvsagt har teaterhøyskolens elever en viss interesse av å kritisere ensemblemodellen, fordi det er vanskelig for nyutdannede å komme inn i et ensemble. De er like mye bærere av særinteresser de, som dem som allerede har fått innpass i et ensemble. Norsk skuespillerforbund mener jo mye rart som jeg ikke er enig i, men jeg trenger en forklaring for hvorfor det var så forutsigbart at Norsk skuespillerforbund sablet ned forslaget, siden de skal verne om alle skuespilleres interesser – både i og utenfor ensemblene. (Men når det gjelder Norsk skuespillerforbund er det jo ingen som vet hvor haren hopper). Men å lytte for mye til teaterhøyskolens elever skal man være varsom med, selv om de velger å pakke særinteressene inn i «mangel på nyskapning.» Og man skal være varsom med å sable ned alle kontinuitetsbærerne for kunstnere. Institusjonsteatrene er for svært mange selve ryggraden i skuespiller-Norge. Mister man den, tror jeg vi mister mye av kompetansen som kommer film og TV-bransjen til gode, som nærmest kan plukke fritt av skuespillere de ønsker til enhver tid. Det kan de selvsagt også gjøre dersom alle skuespillere stilles fritt, men skuespilleryrket er et håndverk som krever kontinuitet og forutsigbarhet for å holdes i hevd – og denne treningen kan bare utøves regelmessig innenfor de allerede etablerte institusjonene. Jeg tror vi får dårligere kunst av et fullstendig fritt system, men det kommer vel an på hvilket menneskesyn man har?

Bruk av kulturkroner

20 prosent av kulturbudsjettet går til scenekunsten – altså teater, opera og ballett. Det er 1,87 milliarder kroner. Enig i at for mye av dette går til ikke-kunstnerisk produksjon, eksempelvis administrasjon. Men dette er ikke noe som er spesielt for kulturen, det er mange bransjer og sektorer som strever med for mye regelverk og byråkrati. Det er et resultat av de politiske vedtak, og hvilket samfunn vi ønsker å ha. Enig med Meisingset – og sikkert også Hallstein Bjercke og mange andre – at veksten framover bør være større i den frie sektoren, enn i den institusjonaliserte. Men – som tidligere nevnt – å kutte ut ryggraden (ensemblene), som også kommer det frie feltet til gode gjennom skuespillere, instruktører o.l – er feilslått politikk. Videre vet jeg ikke hva som alltid og til enhver til defineres som «det frie feltet innenfor scenekunst,» slik at det er vanskelig å kommentere tallene. Men en vekst i kulturbruk er gledelig. Ingenting kan vokse inn i himmelen, derfor er jeg ikke så kritisk til at institusjonsteater-publikummet ikke er like sterkt voksende. Meisingsets poeng vil vel være at økt vekst i det frie feltet bør følges av kulturkroner. Igjen vil jeg peke på at jeg vet ikke hva alt innenfor det fire feltet innebærer: Det beste vil jo være å klare seg uten støtte. Dette er en klassisk avveining, der målet bør være å skape størst mulig mangfold. Jeg er ikke uten videre kritisk til at institusjonene får såpass mye penger som de gjør, det sentrale spørsmålet bør jo være: Hvilken pengebruk gir mest kultur? Og da er jeg enig i at det frie feltet framover bør vokse mer, men vi trenger ingen kulturrevolusjon av strukturene – det gagner ikke kulturen. Enig ellers i Meisingset at institusjonsteatre i for liten utstrekning samarbeider med det frie feltet. Og enig med Meisingset at flere urpremierer bør oppføres ved norske teatre. Men kanskje dette også krever mer av publikum: En vilje til å oppsøke det ukjente. Til sammenlikning; alt er ikke lærerens feil selv om elevene får svake karakterer?    

Nytenkning eller nedskjæring?

Hans Henrichsen, regissør og professor ved Kunsthøyskolen i Oslo, berømmer kulturbyråd Hallstein Bjercke for viljen til å tenke nytt. Man kan imidlertid stille spørsmål om kulturbyrådens «nytenkning» er det beste for kulturen, eller om det først og fremst dreier seg om å spare penger. Jeg tror ikke dette – slik Hans Henrichsen hevder – utviser en «politikervilje til å» først og fremst «tenke strukturelt nytt.»  Hadde kulturbyråden imidlertid sagt at 80 millioner kommunekroner heller skal brukes på prosjektteater, framfor å finansiere Oslo Nye teater, hadde han hatt større troverdighet. Slik det er nå er dette først og fremst økonomiske innsparinger tiltaket blir forbundet med. Slik det blir nå overlates mye av finansieringen av teatervirksomheten ved Oslo Nye teater  til staten, ved at det er staten som gjennom tilskuddsordninger delfinansierer de frie gruppene, som er helt avhengig av tilskudd for leie av lokaler, lønn, osv. Blir det så mer og bedre teater av det? Ikke uten videre, først og fremst handler dette i stor grad om å videresende en større regning til staten. Dersom det er mangel på en scene til den frie scenekunsten kunne som en annen debattante mener, og helt riktig poengterer, avsatt Centralteatret (Oslo Nye teaters andrescene) til dette formål. Da hadde man bevart Oslo Nye Teater som en ruvende institusjon, samtidig som man hadde fått et nytt utleieteater (et annet ord for prosjektteater) som kunne fanget opp det mye spennende som skjer i det frie feltet. Jeg får dessverre ikke tid til å kommentere mer om denne saken – om enn kanskje foreløpig.

Kypriotene stemte konservativt

Den nye presidenten, som ble innsatt 27. februar, heter Nicos Anastasiades. 

Han avløser fem år med kommunistisk presidentstyre, under Demetris Christofias (eller for spesielt interesserte: Δημήτρης Χριστόφιας).  Kypros måtte arrangere to valgomganger for at de kunne utpeke en kandidat som fikk mer enn 50 prosent av stemmene. Den virile 66-årige konservative storrøykeren fikk ved første valgomgang sterke 45,46 prosent av stemmene. Om andre- og tredjeplassen var det svært jevnt, der Stavros Malas var et hårspedd foran Giorgos Lilikas: De fikk henholdsvis 26,91 prosent og 24,93 prosent. La oss bruke litt tid på andre- og tredjekandidaten først. 

Venstre- eller sentrumsnær politikk

Stavros Malas, som konkurrerte med konservative Nicos Anastasiades i andre valgomgang, representerer partiet AKEL – rett og slett et inntil 28. februar regjerende kommunistparti. Mange ble overasket over at han gjorde det så bra, ettersom hans kompanjong og inntil nylig president, Demetris Christofias, kastet inn håndkleet etter krass kritikk vedrørende en eksplosjon ved en militærbase, 2011, som krevde 13 menneskeliv. Partiet AKEL kan oversettes med «Det progressive partiet for arbeidende folk.» Det mer moderate sosialdemokratiske partiet (eller demokratiske sosialister) til forskjell fra kommunistene, under ledelse av  Giorgos Lilikas, forkortet EDEK, nådde altså ikke opp mot ytterliggående venstrepolitikk. Lilikas er sosialdemokrat, og ellers en grovkornet nasjonalist, ifølge The Economist. Det er åpenbart at med Lilikas EDEKs mer sentrums-orientering så hadde sjansene for å lykkes i en andre valgomgang vært mer realistiske. Årsaken er jo rett og slett at mange sosialdemokrater føler seg nok nærmere konservative enn kommunistene, og at de derfor stemmer konservativt – derfor var ikke valgutfallet særlig overraskende. Kommunistpartiet AKEL ønsker at Kypros – på drøye 1 million innbyggere – skal være uavhengig og de-militarisert. Som kjent er Kypros de facto delt i to; 59 prosent av landområdene kontrolleres av republikken Kypros, mens 36 prosent (hva med de resterende 5 prosentene?) er okkupert av tyrkisk-kypriotene. Det er kun Tyrkia som internasjonalt anerkjenner dette området som sitt, mens det internasjonale samfunnet betrakter de nordlige 36 prosentene som okkupert område. Historisk kan vi jo føye til at gresk-kypriotenes nasjonalister og elementer av det greske militær-juntaen i 1974 ønsket å forene Kypros med Hellas. Tyrkia brukte denne anledningen til å invadere den nordlige delen av øya, et mål for Tyrkia siden 1955. Dette er fortsatt en uløst politisk konflikt. Hva med kommunistpartiet oppi det hele? Jo, partiet ønsker å gjenforene det splittede landet. Kommunistpartiet stiller seg skeptiske til den europeiske unionen, men er først og fremst et offentlig velferdsparti. Partiet har gått i bresjen for en rekke velferdsreformer under den økonomiske krisen på sent 2000-tallet, som for eksempel en økning i minstepensjonisters stønader med 30 prosent, og styrket stipendet til studenter med 12 millioner euro årlig. Omkring 8 milliarder NOK – i et land på drøye millionen – ble brukt på økte velferdsutgifter i løpet av kommunistpartiets AKEL tre av fem første år ved makten (de hadde presidenten inntil nylig, perioden 28. februar 2008 – 28. februar 2013). Ellers har partiets bitende anti-religiøsitet bidratt til å gjøre partipolitikken på Kypros mer dominert av den religiøse-sekulære konfliktakse. Det sosialdemokratiske partiet EDEK har så vidt jeg har skjønt aldri hatt presidentmakten på øya som kommunistene kanskje vil gjøre om til et europeisk Cuba? EDEK er et sentrum-venstre parti. Partiet forlot venstrekoalisjonen under ledelse av kommunistene i 2010, og har etter hvert bygget seg opp til å bli en real utfordrer om presidentvervet på Kypros. De har aldri tidligere hatt presidentembedet, men kanskje ved neste korsvei. Skal kanskje ikke bruke uttrykket korsvei, siden religiøsitet er omstridt i landet som fikk sin uavhengighet fra Storbritannia i 1960.

Øvrige partier

For partiene fra fjerdeplassen og nedover var oppslutningen marginal. Et skritt unna pallen – og 0,88 prosent oppslutning – gikk til partiet ELAM: Partiet er et populistisk og sosialt nasjonalistisk parti (Hva nå enn sosial nasjonalisme er for noe, hvis da ikke riktig betegnelse er nasjonalsosialisme?). De står for etnisk nasjonalisme, og omtales i Wikipedia som et nynazistisk parti. Trist at de liberale må se seg slått i oppslutning av et slikt parti. Den liberale bevegelse har totalt gått i hi på øya vedrørende presidentvalget, og jeg skjønner ikke årsaken. Landet har imidlertid stolte liberale tradisjoner, med et sentrumsparti – som kanskje kan kalles liberalt – Det demokratiske parti: Partiet har hatt presidenten senest i perioden 2000 – 2006, Tassos Papadopoulos.  Han ble avløst av partiets egen Marios Karoyian etter valg innad i Det demokratiske parti. Tassos Papadopoulos stilte imidlertid opp i presidentvalget i 2008, kom på tredje plass, og gav sin støtte til kommunistene forut for den andre valgomgangen med de konservative. Kanskje ikke så rart at partiet har forsvunnet fra presidentscenen? Partiet står ellers for en sentrumspolitikk, der den poltiske filosofien er sosial sentrumspolitikk, der verdier og holdninger skal skape enhet, og der politikken skal utvikle en human kultur – som skal komme hele befolkningen, og ikke bare priviligerte grupper – til gode. Flotte tanker.  Opprinnelig lå partiet i en sentrumsposisjon etter dannelsen i 1976, med kommunistene til venstre (AKEL) og DISY til høyre. Senere har partiet gått mot høyre, men har i et historisk perspektiv samarbeidet mer med venstre- enn høyresiden. Papadopoulos ble eksempelvis president etter støtte fra kommunistene, perioden 2000 – 2006. Man kan stille spørsmål ved om ikke partiet ligger i en sentrum-venstre posisjon, også fordi de i Europaparlamentet tilhører den sosial-demokratiske grupperingen.   

Konservativ valgseier

Det kan diskuteres hvorvidt presidentpartiet DISY er et (liberal)-konservativt eller kristendemokratisk parti. I alle tilfeller står partiet for en pro-europeisk politikk. Partiet samler i stor grad den EU-vennlige delen av kypriotene. Partiet ser ut til å ha tatt over mye av posisjonen som tidligere tilhørte den liberale bevegelsen på øyriket. DISYs plattform er fritt marked og familieverdier. De har vært tiltakende harde mot den tyrkiske dominans på øyas nordlige side. Hva er så utfordringen for Kypros, som den nye presidenten må hanskes med? Kypros er rett og slett nedleggingstruet, tynget av utenlandsgjeld. Gjelden ble gradvis nedbetalt i perioden 2003 – 2008, men har siden – under det kommunistiske styre – skutt i været. Det samme har arbeidsledigheten, som i desember nådde 15 prosent, ifølge The Economist. Byråkratiet er Kypros største arbeidsgiver, men kanskje mest bekymringsfyllt: Lønnsledende, ifølge The Economist. Det samme magsinet varsler at BNP vil synke med 1,7 prosent inneværende år, og at budsjettunderskuddet vil kunne nå 6 prosent av BNP. Men noen lyspunkter finnes åpenbart: Det er oppdaget gassforekomster i sjøen mellom Kypros og Israel. Noe må imidlertid gjøres, fordi man tidligst kan starte utvinning i 2019. Det skal bli interessant å følge med på om Nicos Anastasiades vil få orden og fart på kypriotenes økonomi igjen.

Komiker, skuespiller og blogger vant valget i Italia

Det er nylig blitt avholdt valg i Italia, og situasjonen er kaotisk og uoversiktelig – alt er slik det skal være i italiensk politikk.

I Italia har protestpartiet Femstjernesbevegelsen gjort et knakende godt valg, under ledelse av multikunstneren Beppe Grillo. Han har avvist regjeringsdannelse med sentrum-venstre, derfor ligger det kanskje an til en mindretallsregjering. Komikeren, skuespilleren og bloggeren Grillo leder et parti som kan karakteriseres som et miljø- og anti-korrupsjonsparti, i det politiske sentrum. Partiet fikk rundt 25 prosent av stemmene til Over- og Underhuset, henholdsvis 23,79 prosent og 25,55 prosent av stemmene. Han skaper furore i et ellers stormfullt politisk landskap i Italia.

Det italienske valget

Valget i Italia har stått mellom to allianser, men Grillo stikker kjepper i hjulene for blokkdelingen i italiensk politikk. Mange skjelver i buksene over valgutfallet, kanskje særlig italiensk forretningsliv, som kunne sett for seg et mer avklart og et i utgangspunktet mer åpenbart stabilt politisk styre. De to alliansene har bestått av sentrum-venstre («Det felles beste for Italia,» utgjort av Demokratisk parti, Venstreøkologisk frihet, Italiensk sosialistparti, Demokratisk sentrum, Sør-tyrolsk folkeparti, Moderate i Piedmont og Rosario Crocetta) og sentrum-høyre («Sentrum-høyre,» utgjort av Frihetspartiet, Lega Nord, Italias høyrebrødre, Store-sør/ MpA, Italias moderate, Folkelig enighet og Pensjonistpartiet). I tillegg har det vært en tredje blokk, sentrumsblokken – de jeg har heiet på («Med Monti for Italia, utgjort av partiene Sivilt valg, Sentrumsunionen, Framtid og frihet). Denne blokken fikk bare 10,56 prosent av stemmene. De to toneangivende blokkene – sentrum/venstre og sentrum/høyre – fikk nesten identisk oppslutning, med henholdsvis 29,54 og 29,18 prosent av stemmene. Situasjonen er derfor svært uavklart: Grillo og Femstjernesbevegelsen har nylig avvist samarbeid med sentrum-venstre alliansen, og det er åpenbart at et anti-korrupsjonsparti, som Femstjernesbevegelsen vitterlig er, ikke kan gå inn i en allianse med selveste «comeback corruption kid» Silvio Berlusconi. Det er altså ikke urealistisk med et sentrumsprosjekt, der det blir en mindretallsregjering av Femstjernersalliansen og «Med Monti for Italia,» som da vil ha en oppslutning i folket på rundt 35 prosent, og dermed overgå både venstre og høyresiden i oppslutning. Som en sentrumskoallisjon kan jo de kanskje hente vekslende støtte til venstre og til høyre - Vi kan jo håpe på det?

«Med Monti for Italia»

Hvilke partier og politikk skjuler seg så bak Montis allianse, sentrumsblokken? Det er som nevnt tre partier, som tilhører denne alliansen: Sivilt valg, Sentrumsunionen, Framtid og frihet. Sivilt valg er det dominerende partiet, der deres respektive oppslutning er 8,30 prosent, 1,78 og 0,46 prosent. Partiene har åpenbart lekket velgere i det trange sentrum, til Femstjernersbevegelsen. Sivilt valg er et liberalt sentrumsparti . Partiet ble stiftet foran valget i 2013, til støtte for statsminister Montis reformplaner, der Monti leder partiet. Den italienske økonomen, som har vært Italias statsminister siden 2011, har hatt reformplaner som hovedsakelig gått ut på å gjøre noe med Italias gjeldskrise. Hans krisepakke har vært økte skatter, pensjonsreformer og kamp for å forhindre skatteunndragelse. 20. januar 2012 innførte Monti-regjeringen en reformpakke innrettet mot det italienske arbeidsmarkedet. Hensikten var å gjøre profesjonsyrkene mindre lukkede (som drosjesjåfører, farmasøyter, leger og rettsvitere blant annet), der virkemiddelet var økt konkurranse omkring lisensene, og fjerne minimumstariffene for deres tjenester. Man har også gjennom artikkel 18 gjort det lettere å sparke ansatte, i håp om at loven fører til meransettelser siden det kan være lettere å kvitte seg med ansatte den dagen de eventuelt blir overflødige, og dermed også forhindre midlertidige ansettelser. Loven har blitt møtt med sterke protester, blant annet fra fagforeninger.  Partiet Sentrumsunionen er et kristendemokratisk eller sosial-konservativt parti, hvor hovedpartiet i den sammenslutningen – UDC -  er medlem av den europeiske organisasjonen sentrumsdemokratene. Egentlig er det nemlig en koallisjon av flere kristen-demokratiske partier i Italia. Casini, UDC sin leder, har lansert partiet som et nytt sentrumsparti, som et alternativ til partiene PdL og PD. Han omtaler partiet som «et parti for nasjonen,» åpent for alle sentrumsvelgere, kristendemokrater, liberale og reformatorer, som slutter seg til kristne verdier. I motsetning til PD og PdL ønsker ikke Sentrumsdemokratene å være et rendyrket sentrum-høyre parti, med ønsker å trekke til seg sosial-liberale velgere som er mer tilbøyelige til å lene seg mot venstre.  Partiet Framtid og frihet er derimot et rendyrket sentrum-høyre parti, som ideologisk lener seg på liberalisme, nasjonal-liberalisme og liberalkonservatisme.  FLI ble etablert av etterfølgere av Gianfranco Fini i juli 2010, etter splittelsen av Pdl («Folket for frihet»), hoved sentrums-høyre partiet ledet av Silvio Berlusconi. Fini, tidligere leder av MSI (Italias sosiale bevegelse) og AN (Nasjonal alliansen) har tatt en lang reise fra post-fascismen til liberalkonservatismen. Rett etter Pdl sin grunneleggelse ble han nemlig en ivrig kritiker av Berlusconis regjering og lederstil.

«Det felles beste for Italia»

Hvilke partier skjuler seg bak Pier Luigi Bersanis allianse, venstrealliansen? Det er fire partier, der ett parti er desidert størst, med 25,42 prsoent av stemmene: Det demokratiske parti. De øvrige partiene er Venstreøkologisk frihet, Demokratisk sentrum og Sør-tyrolsk folkeparti med henholdsvis 3,20, 0,49 og 0,42 prosent av stemmene. (På tross av de hittil omtalte minipartiene, er alle partier representert i nasjonalforsamlingen, grunnet fravær av sperregrense i Italia.) Det demokratiske parti er et sosialdemokratisk, progressivt og kristent venstreparti. Partiet ble stiftet 14. oktober 2007 som en sammenslutning av ulike venstreorienterte og sentrumsorienterte partier. Etter Silvio Berlusconis avgang i november 2011 har PD støtte Mario Montis regjering siden dets opprinnelse, sammen med Berlusconis Folkets frihet, sentrumsunionen og Framtid og frihet.  Det demokratiske parti er et «catch-all-party,» sterkt påvirket av sosialdemokratiet og den kristne venstreside. Det amerikanske demokratiske partiet og den amerikanske liberalismen er andre inspirasjonskilder.  Partiet vektlegger nasjonal og sosial enhet, grønne saker, sosial progressivisme, progressiv skattelegging og europeisk fellesskap. De har støttet behovet for balanserte budsjetter for å imøtegå Maastricht-kriteriet. Under Veltronis lederskap støttet partiet sterkt en konstitusjonell reform og ny valglovgiving, slik at Italia kunne utvikle seg til et mer stabilt topartisystem.  Partiet har flere interne fraksjoner som varierer fra sak til sak, slik at kryssende konfliktlinjer bidrar til å holde partiet noenlunde samlet. Venstreøkologisk frihet er et demokratisk sosialistparti, og økologisk sosialistparti,  opprinnelig dannet etter en sammenslutning av fem venstrepartier i Italia. Partiets leder er Nichi Vendola. De fem partiene som utgjør Venstreøkologisk frihet er Venstrebevegelsen (MpS – sosialister/ kommunister), sosialistpartiet (PS – sosialdemokrater), Føderasjonen av grønne (FV – grønne), Demokratisk Venstre (SD – demokratiske sosialister) og Det forente venstre (UIS – sosialister/ kommunister). Partiet ligger altså vesentlig lenger til venstre enn Det demokratiske parti. Demokratisk sentrum er et parti er en sammenslutning av sentrumspartier, som sverger til sentrumspolitikk, sentrum-venstre og sosial-liberal politikk. Sør tyrolsk folkeparti er et særinteresse parti for Tyrol-distriktet i de italienske alper. Eller; noe finere og edelt formulert: et regionalt catch-all-parti. På grunn av partiets regionale karakter, har partiet en samling av ulike ideologiske retninger og fraksjoner i partiet: Sosial-demokratiske, kristendemokrater og liberalere. Partiet ble stiftet så tidlig som 1945, og har ved nesten samtlige valg siden 1992 oppnådd over 50 prosent av stemmene i sin region.

«Sentrum-høyre»

Hvilke partier skjuler seg bak Silvio Berlusconis allianse, høyresiden? Det er i alt ni partier, men jeg konsentrer meg om de tre partier som fikk representanter i nasjonalforsamlingen: Frihetspartiet, Lega Nord og Italias høyrebrødre. Disse partiene fikk henholdsvis 21,56 prosent, 5,08 prosent og 1,95 prosents oppslutning. Frihetspartiet er et liberal-konservativt, kristeligdemokratisk og konservativt parti. Kanskje det rett og slett er et halvfascistisk parti, med vekt på ensretting og sterk leder? Tja, det er vel mer et parti som har hatt som mål å samle alle borgerlige krefter under en paraply. Berlusconis parti ble stiftet 18. november 2007, etter at de to partiene «Forza Italia» og «Nasjonalalliansen» slo seg sammen. Partiet regjerte i perioden 2008 til 2011, i allianse med «Den nordlige liga.» Frihetspartiets hensikt var å bringe sammen de to ulike borgerlige tradisjoner fra forløperne «Forza Italia» (FI) og Nasjonalalliansen (AN). Partiet består også av juniorpartier, som Folkeliberalerne, Kristen-demokratiske autonomier, Det nye italienske sosialistpartiet, Liberale reformatorer, Sosial handling, m.fl.)  Forløperen Forza Italia (1994-2007) ble utgjort hovedsakelig av kristendemokrater, sosialister og liberalere som forsvant som følge av Tangetopoli-skandalen. Nasjonalalliansen (AN) var et etter-fascistisk parti, og har blitt et stuerent konservativt parti under ledelsen av Gianfranco Fini. FI og AN har samarbeidet og vært pillarer på høyresiden i italiensk politikk, derfor var det kanskje ikke så unaturlig at de slo seg sammen under banneret «Frihetspartiet» i 2007. Regjeringskoalisjoner de har stått bak er «Pole of good government,» «Pole of freedoms» og House of freedoms.» Mye frihet der i gården, altså.  Verdigrunnlaget til «frihetspartiet» understreker angivelig deres kristne og liberale grunnlag. Partiet ser på seg selv som forsvarer av tradisjonelle verdier, så vel som individuelt ansvar og selvdeterminering. Partiet støtter europeisk integrasjon, og arbeidet for at Italia skal bli en føderalstat. Frihetspartiet er et klassisk eksempel på et Catch-all parti. Hovedstrømmen av ideer er kristendemokratiske og liberalkonservative. Men man skal ikke underslå innflytelsen til de tidligere høyreorienterte medlemmene av etter-fascistpartiet Nasjonalalliansen, eller ex-sosialister, som spilte en vital rolle i Berlusconis fjerde regjering.  Partiet huser folk som er skeptiske til globalisering, fleksibilitet på arbeidsmarkedet - samt frie markedsliberalere, altså en til tider sann røre. Det er også klare motsetninger i partiet langs en religiøs-sekulær akse. Etter hvert har partiet forfektet tradisjonelle verdier og sosial markedsøkonomi, som har erstattet retorikk som «Small government» og liberalistiske idealer som tilhørte fortiden FI. Men det er også en del ytterliggående høyrerøster i partier, som Berlusconi (en ikke ubetydelig person) som formaner om lavere skatter, eller Tremonti som ivrer etter deregulering. Ellers kan det nevnes at partiet nok har slitt med en maktkamp mellom kamphanene Silvio Berlusconi (tidligere leder av forza Italia) og Gianfranco Fini (tidligere leder av Nasjonalalliansen), der Berlusconi – om enn foreløpig – har stukket av med ledervervet. Lega Nord er et parti – det nest største partiet ved valget på snetrum-høyre siden – er et føderalistisk, regionalistisk og populistisk parti, godt til høyre i italiensk politikk. Lega Nord kan også omtales som et særinteresse parti for det nordlige Italia, og deres økonomiske overlegenhet kontra det relativt fattige sør. Partiet inntar sosial-konservative standpunkter i verdispørsmål, og ønsker lavere skatt – særlig for familier og bedrifter. Partiet står for klassisk konservativ politikk vedrørende subsidier: De ønsker å stanse offentlige tilskudd til store hjørnesteinsbedrifter, som f. eks Fiat. Partiet kritiserer i utenrikspolitikken ofte den europeiske union. Det tredje – og her siste omtalte parti – Italias høyrebrødre, står for italiensk nasjonalisme og konservatisme, godt plantet langt til høyre i det italienske partilandskapet.

«Ingen vet hvor haren hopper»   

Siden venstre- og høyreblokken er jevnstore, og ikke vil få flertall sammen med Montis sentrumskoalisjon heller, er alt nå opp til «25-prosents-komikeren» Grillo. For to timer siden kom det en melding på E24 at det kan ligge an til en mindretallsregjering på venstresiden. Det skal bli både artig og interessant å følge med på hva som skjer i italiensk politikk. Kanskje får vi en toastmaster som statsminister?