Kypriotene stemte konservativt

Den nye presidenten, som ble innsatt 27. februar, heter Nicos Anastasiades. 

Han avløser fem år med kommunistisk presidentstyre, under Demetris Christofias (eller for spesielt interesserte: Δημήτρης Χριστόφιας).  Kypros måtte arrangere to valgomganger for at de kunne utpeke en kandidat som fikk mer enn 50 prosent av stemmene. Den virile 66-årige konservative storrøykeren fikk ved første valgomgang sterke 45,46 prosent av stemmene. Om andre- og tredjeplassen var det svært jevnt, der Stavros Malas var et hårspedd foran Giorgos Lilikas: De fikk henholdsvis 26,91 prosent og 24,93 prosent. La oss bruke litt tid på andre- og tredjekandidaten først. 

Venstre- eller sentrumsnær politikk

Stavros Malas, som konkurrerte med konservative Nicos Anastasiades i andre valgomgang, representerer partiet AKEL – rett og slett et inntil 28. februar regjerende kommunistparti. Mange ble overasket over at han gjorde det så bra, ettersom hans kompanjong og inntil nylig president, Demetris Christofias, kastet inn håndkleet etter krass kritikk vedrørende en eksplosjon ved en militærbase, 2011, som krevde 13 menneskeliv. Partiet AKEL kan oversettes med «Det progressive partiet for arbeidende folk.» Det mer moderate sosialdemokratiske partiet (eller demokratiske sosialister) til forskjell fra kommunistene, under ledelse av  Giorgos Lilikas, forkortet EDEK, nådde altså ikke opp mot ytterliggående venstrepolitikk. Lilikas er sosialdemokrat, og ellers en grovkornet nasjonalist, ifølge The Economist. Det er åpenbart at med Lilikas EDEKs mer sentrums-orientering så hadde sjansene for å lykkes i en andre valgomgang vært mer realistiske. Årsaken er jo rett og slett at mange sosialdemokrater føler seg nok nærmere konservative enn kommunistene, og at de derfor stemmer konservativt – derfor var ikke valgutfallet særlig overraskende. Kommunistpartiet AKEL ønsker at Kypros – på drøye 1 million innbyggere – skal være uavhengig og de-militarisert. Som kjent er Kypros de facto delt i to; 59 prosent av landområdene kontrolleres av republikken Kypros, mens 36 prosent (hva med de resterende 5 prosentene?) er okkupert av tyrkisk-kypriotene. Det er kun Tyrkia som internasjonalt anerkjenner dette området som sitt, mens det internasjonale samfunnet betrakter de nordlige 36 prosentene som okkupert område. Historisk kan vi jo føye til at gresk-kypriotenes nasjonalister og elementer av det greske militær-juntaen i 1974 ønsket å forene Kypros med Hellas. Tyrkia brukte denne anledningen til å invadere den nordlige delen av øya, et mål for Tyrkia siden 1955. Dette er fortsatt en uløst politisk konflikt. Hva med kommunistpartiet oppi det hele? Jo, partiet ønsker å gjenforene det splittede landet. Kommunistpartiet stiller seg skeptiske til den europeiske unionen, men er først og fremst et offentlig velferdsparti. Partiet har gått i bresjen for en rekke velferdsreformer under den økonomiske krisen på sent 2000-tallet, som for eksempel en økning i minstepensjonisters stønader med 30 prosent, og styrket stipendet til studenter med 12 millioner euro årlig. Omkring 8 milliarder NOK – i et land på drøye millionen – ble brukt på økte velferdsutgifter i løpet av kommunistpartiets AKEL tre av fem første år ved makten (de hadde presidenten inntil nylig, perioden 28. februar 2008 – 28. februar 2013). Ellers har partiets bitende anti-religiøsitet bidratt til å gjøre partipolitikken på Kypros mer dominert av den religiøse-sekulære konfliktakse. Det sosialdemokratiske partiet EDEK har så vidt jeg har skjønt aldri hatt presidentmakten på øya som kommunistene kanskje vil gjøre om til et europeisk Cuba? EDEK er et sentrum-venstre parti. Partiet forlot venstrekoalisjonen under ledelse av kommunistene i 2010, og har etter hvert bygget seg opp til å bli en real utfordrer om presidentvervet på Kypros. De har aldri tidligere hatt presidentembedet, men kanskje ved neste korsvei. Skal kanskje ikke bruke uttrykket korsvei, siden religiøsitet er omstridt i landet som fikk sin uavhengighet fra Storbritannia i 1960.

Øvrige partier

For partiene fra fjerdeplassen og nedover var oppslutningen marginal. Et skritt unna pallen – og 0,88 prosent oppslutning – gikk til partiet ELAM: Partiet er et populistisk og sosialt nasjonalistisk parti (Hva nå enn sosial nasjonalisme er for noe, hvis da ikke riktig betegnelse er nasjonalsosialisme?). De står for etnisk nasjonalisme, og omtales i Wikipedia som et nynazistisk parti. Trist at de liberale må se seg slått i oppslutning av et slikt parti. Den liberale bevegelse har totalt gått i hi på øya vedrørende presidentvalget, og jeg skjønner ikke årsaken. Landet har imidlertid stolte liberale tradisjoner, med et sentrumsparti – som kanskje kan kalles liberalt – Det demokratiske parti: Partiet har hatt presidenten senest i perioden 2000 – 2006, Tassos Papadopoulos.  Han ble avløst av partiets egen Marios Karoyian etter valg innad i Det demokratiske parti. Tassos Papadopoulos stilte imidlertid opp i presidentvalget i 2008, kom på tredje plass, og gav sin støtte til kommunistene forut for den andre valgomgangen med de konservative. Kanskje ikke så rart at partiet har forsvunnet fra presidentscenen? Partiet står ellers for en sentrumspolitikk, der den poltiske filosofien er sosial sentrumspolitikk, der verdier og holdninger skal skape enhet, og der politikken skal utvikle en human kultur – som skal komme hele befolkningen, og ikke bare priviligerte grupper – til gode. Flotte tanker.  Opprinnelig lå partiet i en sentrumsposisjon etter dannelsen i 1976, med kommunistene til venstre (AKEL) og DISY til høyre. Senere har partiet gått mot høyre, men har i et historisk perspektiv samarbeidet mer med venstre- enn høyresiden. Papadopoulos ble eksempelvis president etter støtte fra kommunistene, perioden 2000 – 2006. Man kan stille spørsmål ved om ikke partiet ligger i en sentrum-venstre posisjon, også fordi de i Europaparlamentet tilhører den sosial-demokratiske grupperingen.   

Konservativ valgseier

Det kan diskuteres hvorvidt presidentpartiet DISY er et (liberal)-konservativt eller kristendemokratisk parti. I alle tilfeller står partiet for en pro-europeisk politikk. Partiet samler i stor grad den EU-vennlige delen av kypriotene. Partiet ser ut til å ha tatt over mye av posisjonen som tidligere tilhørte den liberale bevegelsen på øyriket. DISYs plattform er fritt marked og familieverdier. De har vært tiltakende harde mot den tyrkiske dominans på øyas nordlige side. Hva er så utfordringen for Kypros, som den nye presidenten må hanskes med? Kypros er rett og slett nedleggingstruet, tynget av utenlandsgjeld. Gjelden ble gradvis nedbetalt i perioden 2003 – 2008, men har siden – under det kommunistiske styre – skutt i været. Det samme har arbeidsledigheten, som i desember nådde 15 prosent, ifølge The Economist. Byråkratiet er Kypros største arbeidsgiver, men kanskje mest bekymringsfyllt: Lønnsledende, ifølge The Economist. Det samme magsinet varsler at BNP vil synke med 1,7 prosent inneværende år, og at budsjettunderskuddet vil kunne nå 6 prosent av BNP. Men noen lyspunkter finnes åpenbart: Det er oppdaget gassforekomster i sjøen mellom Kypros og Israel. Noe må imidlertid gjøres, fordi man tidligst kan starte utvinning i 2019. Det skal bli interessant å følge med på om Nicos Anastasiades vil få orden og fart på kypriotenes økonomi igjen.