Oslo Nye utleieteater

Det er et stort paradoks at mens nesten 0,96 prosent av statsbudsjettet går til kultur, så må man kutte i millionklassen årlig til Oslo Nye Teater, hvilket har ført til en dramatisk omlegging av driften - Oslo Nye teater blir prosjektteater/ utleieteater. Veksten i kultursektoren har økt med over 4 prosent årlig i perioden 2004 – 2012. I år var det en vekst på nesten milliarden. Så klarer man altså ikke å holde liv i Oslos nye teater som institusjonsteater, fordi det koster 80 millioner. Kunne man brukt
kulturkronene annerledes?

Joda, jeg vet at svaret er enkelt: Oslo Nye Teater finansieres av kommunen, og teatret er derfor prisgitt Oslo kommunes slunkne kommuneøkonomi. Oslo Nye Teater har i en årrekke, inntil nylig, blitt driftet på en helt annen måte enn de fleste institusjonsteatrene (og til sammenlikning ved Nationaltheatret og Det norske teatret), der staten finansierer betydelig. Eksempelvis har staten 70 prosent av eierskapet til Rogaland Teater, mens det resterende eierskapet fordeles på Stavanger kommune og Rogaland Fylkeskommune. Oslo Nye Teater og Rogaland Teater er ellers svært sammenliknbart, i henhold til størrelse, og drift – om enn ikke eierskap - inntil onsdag forrige uke.

Kommentatorer   

Folk kommenterer hendelsen på ulikt vis. Minervas kulturkjenner Kristian Meisingset viser manglende innsikt i sceneproduksjon. Under overskriften «Mer teater, bedre teater, billigere teater» kommer Meisingset med det som må oppleves som et ekstra dolkestøt for mange: «På grunn av fagforeninger, avtaler, faste ansettelser og mye moro er de offentlige teatrene svært lite fleksible.» Jeg kan jo ta det siste først, for å tolke Meisingset i beste mening (for det skal man jo), virker det som om kulturdebattanten har en dragning mot komedier og lystspill, når han tyr til formuleringen «mye moro.» Er det ikke bra da, Meisingset, at teatrene koster på seg gøyale forestillinger innimellom all den tragedien som er å se på scenen, så vel i regnskapstallene? Er faste ansettelser i norsk arbeidsliv et problem, og hvorfor skal teatrene unntas arbeidslivets generelle ordninger? Skal teatrene ikke ha fagforeningsvern? Du kan mene mye om fagforeninger, men skal det gjelde andre regler for kultur enn arbeidslivet for øvrig?  Er det forskning og funn som viser at prosjektteater er bedre egnet til å lage godt teater, enn fleksible institusjonsteatre, som hyrer inn en vesentlig andel frilansere? Man skulle tro Meisingset levde i en villfarelse om at teatrene utelukkende har faste ansatt kunstnerisk personalet, men faktum er at instruktører, scenografer, koreografer – alle i produksjonens kunstneriske ledelse – i anslagsvis 95 prosent av tilfellene -  er frilansere, i tillegg til ofte mange innleide på skuespillersiden. Og for å ta begrepet «avtaler» - mener Meisingset i fullt alvor at man ikke skal ha avtaler i kulturlivet? Dette blir jo helt latterlig, Meisingset? Du forsøker bare å nøre opp under fordommer mot teater-Norge? Kan du forsøke å være enda hakket mer lettvint neste gang?

Folketeatret

Meisingset henviser til Folketeatret, som drives etter en modell som angivelig noen «trives godt med,» i følge Meisingset. Det er mulig jeg ikke er tilstrekkelig informert, men etter det jeg har skjønt er Folketeatret (det nye musikalteatret i gamle operabygningen) et privatteater? Hvis «modellen» Meisingset etterlyser er privatteater, så er det jo fritt fram å starte det allerede i dag. Så til poenget om at offentlig finansierte teatre virker konkurransevridende, ved at subsidierte billetter hevder seg lettere i konkurransen om publikum en hel-finansierte private billetter, så er jo som regel både repertoar og kjendisfaktor annerledes skrudd sammen på de private scenene, som hovedregel. Løsningen på dette problem, er ikke å kutte i støtte i offentlige teatre. Ansvaret hos offentlige teatre bør jo være å ikke spille repertoar som de private teatrene kan ta seg av, ei heller være så opphengt i profilerte aktører, som privatteatrene må støtte seg til. Ja, jeg mener at det er helt feil av offentlige teatre å sette opp revyer, show og til dels mange komedier og musikaler av det lettere underholdningsslaget, og heldigvis unngår de i all hovedsak å gjøre dette i dag for å opprettholde et mangfold. Men heller ikke teatrene kan leve av smale publikumssegmenter, til det er markedet for lite i et land med fem millioner innbyggere, samtidig med at de offentlige kulturtilskuddene alene er ikke nok til å ta seg av inntektsgrunnlaget til teatrene. Husk på at de offentlige teatrene allerede i dag er avhengig av et svært høyt publikumstall (tror det er 90 prosents belegg eller der omkring, på hovedscenen), så det er en myte at teatrene er for spesielt interesserte, eller at teatrene ikke trenger å spille for rød lykt. Hensikten med offentlig teaterstøtte må altså være å bidra til et mangfold av kunstuttrykk. Dessuten er eksempelvis mange musikaler så kostbare at de ikke kan spilles av privatteatre. Hvordan gikk det for eksempel økonomisk med musikalen Mamma Mia, Meisingset, tross vanvittig høye publikumstall på Folketeatret?

Forherligelse av brutalt og urettferdig arbeidsliv.

«Folketeateret har fem ansatte som løper rundt som piska skinn og gjør det som til enhver tid må gjøres, har de offentlige teatrene definerte yrkesgrupper som hegner om interessene sine som Onkel Skrue om sin pengebinge,» skriver Meisingset. Det er flåsete å komme trekkende med Donald Duck. Viktigere: Er det et mål å få utslitte arbeidstakere etter et par år, som i stedetfor varer i yrkeslivet nettopp et helt yrkesliv, at de skal havne på NAV i stedet? Mener Meisingset at å springe rundt som piska skinn skaper god kunst? Så til kanskje Meisingsets mest forunderlige avsnitt: «Når Folketeateret nå bruker 30 studenter fra Bårdar Akademiet i My Fair Lady, er Norske Dansekunstnere naturligvis i harnisk. Å gi studenter muligheten til å få litt erfaring fra virkeligheten truer arbeidsplassene til ferdig utdannede dansere, er budskapet.» Meisingsett resonnerer ikke videre. Ja, har de ikke et stort poeng da? Meisingset og andre høyreideologer – som ellers er opptatt av hva som er konkurransevridende – mener altså ikke at gratis arbeidskraft er konkurransevridende ? Underminerer ikke bruken av Bårdar-studenter musikalartister som yrkesgruppe? Er det riktig å ansette ingeniører, økonomer eller leger på respektive arbeidsplasser – gratis? Hvorfor skal artist- eller skuespilleryrket være noe unntak? Kanskje legeforeningen ville reagert om de tok inn studenter i fritt spillerom på operasjonssalen? Jeg håper da inderlig ikke er musikalartist kan utrette like mye skade som en lege, men poenget er at det undergraver profesjonen, levebrødet til mange. Er det lønnsomt å sende de ferdigutdannede kunstnerne på NAV, eller er det riktigere å heller henvise Bårdar-studenter til helgevakter på 7-eleven? Jeg mener det sistnevnte.   

Kortslutning om kulturkroner

Beklager at denne artikkelen er så gjennomgripende gal. Men jeg må gå på neste poeng fra Meisingset: Men prosjektteateret minner også om Black Box Teater, som for en tiendedel av støtten til Oslo Nye driver en programmerende scene som trekker inn en rekke ulike grupper og har et langt sterkere nyskapende fokus. Det kan godt være disse prosjektene i mange av tilfellene er mer nyskapende. Men at det skal være langt billigere å finansiere, uten at levekårene for skuespillerne er langt dårligere i det frie feltet (hvilket jeg mener i all hovedsak er tilfellet), nekter jeg å tro. Meisingset tar jo her i sitt resonnement bare kostnaden med å drifte scnen Black box (dette vil jeg tro er i underkant av fem ansatte som springer «som piska skinn?). Meisingset unnlater å nevne at de frie gruppene som regel er finansier gjennom offentlige tilskudd, som nettopp finansierer leie av Black Box, lønn til skuespillere, manusrettigheter, osv.) Hvordan blir regnestykket, hvis du tar med dem. En annen faktor som er verd å nevne er at institusjonsteaterskuespillere stort sett jobber dag og kveld. Er dette problemfritt eller selvsagt ved en prosjektteatermodell? Og – blir prosjektteatermodellen en modell for de gode søknadsskriverne, framfor de gode kunstnerne?  

Interessegrupper

Selvsagt har teaterhøyskolens elever en viss interesse av å kritisere ensemblemodellen, fordi det er vanskelig for nyutdannede å komme inn i et ensemble. De er like mye bærere av særinteresser de, som dem som allerede har fått innpass i et ensemble. Norsk skuespillerforbund mener jo mye rart som jeg ikke er enig i, men jeg trenger en forklaring for hvorfor det var så forutsigbart at Norsk skuespillerforbund sablet ned forslaget, siden de skal verne om alle skuespilleres interesser – både i og utenfor ensemblene. (Men når det gjelder Norsk skuespillerforbund er det jo ingen som vet hvor haren hopper). Men å lytte for mye til teaterhøyskolens elever skal man være varsom med, selv om de velger å pakke særinteressene inn i «mangel på nyskapning.» Og man skal være varsom med å sable ned alle kontinuitetsbærerne for kunstnere. Institusjonsteatrene er for svært mange selve ryggraden i skuespiller-Norge. Mister man den, tror jeg vi mister mye av kompetansen som kommer film og TV-bransjen til gode, som nærmest kan plukke fritt av skuespillere de ønsker til enhver tid. Det kan de selvsagt også gjøre dersom alle skuespillere stilles fritt, men skuespilleryrket er et håndverk som krever kontinuitet og forutsigbarhet for å holdes i hevd – og denne treningen kan bare utøves regelmessig innenfor de allerede etablerte institusjonene. Jeg tror vi får dårligere kunst av et fullstendig fritt system, men det kommer vel an på hvilket menneskesyn man har?

Bruk av kulturkroner

20 prosent av kulturbudsjettet går til scenekunsten – altså teater, opera og ballett. Det er 1,87 milliarder kroner. Enig i at for mye av dette går til ikke-kunstnerisk produksjon, eksempelvis administrasjon. Men dette er ikke noe som er spesielt for kulturen, det er mange bransjer og sektorer som strever med for mye regelverk og byråkrati. Det er et resultat av de politiske vedtak, og hvilket samfunn vi ønsker å ha. Enig med Meisingset – og sikkert også Hallstein Bjercke og mange andre – at veksten framover bør være større i den frie sektoren, enn i den institusjonaliserte. Men – som tidligere nevnt – å kutte ut ryggraden (ensemblene), som også kommer det frie feltet til gode gjennom skuespillere, instruktører o.l – er feilslått politikk. Videre vet jeg ikke hva som alltid og til enhver til defineres som «det frie feltet innenfor scenekunst,» slik at det er vanskelig å kommentere tallene. Men en vekst i kulturbruk er gledelig. Ingenting kan vokse inn i himmelen, derfor er jeg ikke så kritisk til at institusjonsteater-publikummet ikke er like sterkt voksende. Meisingsets poeng vil vel være at økt vekst i det frie feltet bør følges av kulturkroner. Igjen vil jeg peke på at jeg vet ikke hva alt innenfor det fire feltet innebærer: Det beste vil jo være å klare seg uten støtte. Dette er en klassisk avveining, der målet bør være å skape størst mulig mangfold. Jeg er ikke uten videre kritisk til at institusjonene får såpass mye penger som de gjør, det sentrale spørsmålet bør jo være: Hvilken pengebruk gir mest kultur? Og da er jeg enig i at det frie feltet framover bør vokse mer, men vi trenger ingen kulturrevolusjon av strukturene – det gagner ikke kulturen. Enig ellers i Meisingset at institusjonsteatre i for liten utstrekning samarbeider med det frie feltet. Og enig med Meisingset at flere urpremierer bør oppføres ved norske teatre. Men kanskje dette også krever mer av publikum: En vilje til å oppsøke det ukjente. Til sammenlikning; alt er ikke lærerens feil selv om elevene får svake karakterer?    

Nytenkning eller nedskjæring?

Hans Henrichsen, regissør og professor ved Kunsthøyskolen i Oslo, berømmer kulturbyråd Hallstein Bjercke for viljen til å tenke nytt. Man kan imidlertid stille spørsmål om kulturbyrådens «nytenkning» er det beste for kulturen, eller om det først og fremst dreier seg om å spare penger. Jeg tror ikke dette – slik Hans Henrichsen hevder – utviser en «politikervilje til å» først og fremst «tenke strukturelt nytt.»  Hadde kulturbyråden imidlertid sagt at 80 millioner kommunekroner heller skal brukes på prosjektteater, framfor å finansiere Oslo Nye teater, hadde han hatt større troverdighet. Slik det er nå er dette først og fremst økonomiske innsparinger tiltaket blir forbundet med. Slik det blir nå overlates mye av finansieringen av teatervirksomheten ved Oslo Nye teater  til staten, ved at det er staten som gjennom tilskuddsordninger delfinansierer de frie gruppene, som er helt avhengig av tilskudd for leie av lokaler, lønn, osv. Blir det så mer og bedre teater av det? Ikke uten videre, først og fremst handler dette i stor grad om å videresende en større regning til staten. Dersom det er mangel på en scene til den frie scenekunsten kunne som en annen debattante mener, og helt riktig poengterer, avsatt Centralteatret (Oslo Nye teaters andrescene) til dette formål. Da hadde man bevart Oslo Nye Teater som en ruvende institusjon, samtidig som man hadde fått et nytt utleieteater (et annet ord for prosjektteater) som kunne fanget opp det mye spennende som skjer i det frie feltet. Jeg får dessverre ikke tid til å kommentere mer om denne saken – om enn kanskje foreløpig.