Sentrum-venstrepolitikeren Letta har dannet blokkoverskridende regjering

28. april 2013 fikk Italia ny regjering.

La oss slå det fast med en gang, italias nye statsminister har tilhørt flere politiske partier – med dertil ulike partiideologiske strømninger – i løpet av sin politiske karriere, men han har alltid tilhørt venstresiden i italiensk politikk. Han tilhørte Kristeligdemokratene fram til 1994, da den gjennomgripende Tangentopoli-skandalen forandret det politiske landskapet for italienerne. I perioden 1994 til 2002 tilhørte Letta «Italiensk folkeparti,» som var et kristendemokratiske sentrum-venstreparti i italia, samme periode. I perioden 2002 – 2007 var Lotti en del av «Demokrati er frihet,» også det et noe venstreorientert parti, som består av sentrumsstrømninger, kristne verdier, sosialliberalisme og ellers sosialdemokratisk idétilnærming. Til sist hører Letta i dag til partiet «Demokratisk parti,» som er et kristent-progressivt sosialdemokratisk parti – som hører hjemme på sentrum-venstresiden i italiensk politikk. Det blir spennende å se om Letta innehar de riktige parlamentariske og diplomatiske ferdighetene til å nå lede en regjering, som også består av ikke-sosialistiske partier. Det kan være han har det, Letta er kjent for å være en brobygger, og det behøves siden dette er den første tverrpolitiske regjeringen på årtier. Riktignok var forgjengeren Mario Montis regjering også en blokkoverskridende regjering, men det under strenge teknokratiske begrensninger, og varte altså fram til valget i femten måneder. I tillegg må Lettas mindretallsregjering hente støtte fra andre partier utenfor regjeringskontorene for skaffe flertall i nasjonalforsamlingen. Det kan bli krevende.

Italias nye regjering

Den nye regjeringen består av «Demokratisk parti,» Berlusconis gamle parti «Folkets frihet» og sentrums-liberalerne «Sivilt valg» (Mario Montis parti, den forrige regjeringsleder, og mitt foretrukne valg i italiensk politikk.)  I tillegg består regjeringen av en rekke uavhengige statsråder, og regjeringen er den første i Italia som har sørget for at alle allianser som deltok i valget er representert med en ministerpost. En riktig benevnelse på styringsorganet er gjerne «samlingsregjering?» På den andre siden er det stor sannsynlighet for at de politiske løsningene ligger i det liberale sentrum, hvilket jeg ikke tror er ugunstig for EUs tredje største økonomi. Regjeringens parlamentariske grunnlag er heller svakt, det er en mindretallsregjering som må hente vekslende støtte for å få gjennomført politikken sin. Det kan bli vanskelig å enes om politikken innad i regnbue-regjeringen, og etterpå forhandle flertall med andre partier. I symbolpolitikken revitaliserer regjeringen italiensk politikk, og det er bra: 1/3 av regjeringsmedlemmene er kvinner, og for første gang inntar en ikke-hvit politiker en italiensk ministerpost. Det i seg selv er supert, så gjenstår det nok å se om de er tilstrekkelig kompetente – men det har jeg ingen grunn til å betvile. Regjeringens kanskje viktigste statsrådspost, finansministeren, er et verv som er tildelt Fabrizio Saccomanni (En uavhengig kandidat, hvilket vel kanskje er nødvendig for å tekkes flertallsløsninger?). Saccomanni er tidligere sentralbanksjef, så han skulle inneha nok kunnskaper til å skjøtte økonomiens rent tekniske sider. Som utenriksminister har Letta valgt  Emma Bonino (fra det radidkale partiet), kjent for å være frittalende. I det store og hele har den 46-årige statsministeren valgt yngre og nyutsprungne statsråder, for å demme opp for den populære Femstjernesbevegelsen, som gjorde et brakvalg. Man har behov for tiden i italiensk politikk å vise evnen til nytenkning, og der det er en hemsko å representere det etablerte. Ved valget fikk Lettas parti flest stemmer, men ikke den majoriteten som krevdes for å kunne styre alene. På andre plass kom Silvio Berlusconis parti «Folkets frihet.» Det mest øyensynlige liberale innslaget i regjerngen er Angelino Alfano, som blir visestatsminister, og innenriksminister. Kongolesiske Cécile Kyenge er den ikke-hvite statsråden, som har blitt integrasjonsminister. Et klokt valg, der kongoleseren trolig ikke forbindes med assimilering, men nettopp integrering, av innvandrere i italiensk samfunnsliv. Utnevnelsen har allerede blitt fordømt av det patriotiske og innvandringsskeptiske partiet «Den nordlige liga.» Letta har også banet vei for tidligere idrettshelter; Den tidligere tyske OL-gullvinneren i kajakk, Josefa Idem, er blitt minster for «idrett og like muligheter». Statistikeren Enrico Giovannini har blitt ny arbeidsminister, som kanskje ved pennestrøk klarer å få ned arbeidsledigheten I Italia som for øyeblikket er på 11 prosent? Han var ansvarlig for å gjennomføre pensjonsreformene under Montis regjering, og har med sitt hell fått fornyet tillitt. Videre blir Montis tidligere innenriksminister, Anna Maria Cancellieri, ny justisminister. Siter meg gjerne på følgende; «styrken i regjeringen ligger ikke i dets parlamentariske grunnlag, men dyktige mennesker i nøkkelposisjoner.»  

Månedslange regjeringsforhandlinger

Det har ikke vært lett å få stablet sammen en regjering i Italia. Regjeringsforhandlinger med Femstjernesbevegelsens, og dets leder Grillo, brøt sammen, etter at Lettas egen partileder, «Det demokratiske partiets» leder, Pier Luigi Bersani, til slutt kastet inn håndkledet. Letta har i sin parlamentariske «tiltredelsestale» allerede varslet at han vil ta i bruk klassisk høyretankegods; «skattekutt for å fremme vekst i økonomien,» uten at man skal ta opp mer gjeld, eller bryte EU-forpliktelser/ avtaler. Han har imidlertid vært ullen på hvor man skal hente pengene fra, om ikke Italias økonomi vokser storstilt på veldig kort tid. Et av målene for Letta er å kutte i Italias enorme gjeld. Det er en bragd for regjeringen at venstrepartier har klart å enes om at skatteøkninger ikke er veien  gå ut av krisen, det vitner om godt politisk håndverk av Letta/ Bersani å få slikt til.

Middels til langsiktige økonomiske mål   

Målet er å fortsette liberaliseringskampanjen, som ble igangsatt av Bersani i 2008 (Da han tidligere var miniister for økonomisk utvikling) og Monti i 2012. Ved å blant annet la husholdningene få mer av pengene sine vil dette stimulere til vekst,  og skal ellers angivelig bedre italiensk konkurransekraft internasjonalt. Man vil ellers re-liberalisere arbeidsmarkedet, der det skal bli lettere å ansette kortidsarbeidere, og gjøre det lettere å kvitte seg med overflødige ansatte. Dette skal blant annet kompenseres med nye minstelønnssatser. Videre skal man styrke pengebruken til forskning og utvikling, som igjen skal øke arbeidsproduktiviteten. Offentlige investeringer skal bare gjøres dersom dette bidrar til å bedre klimatilstanden.

Sjokkterapien og gjeldsbetaling

Italias regjering har også igangsatt et program som man regner med vil ha umiddelbar effekt på økonomien; stoppe hjerneflukten (brain-drain) fra Italia. I tillegg skal det være en storstilt opprydning i det italienske byråkratiet, for å forhindre korrupsjon – og ellers arbeide med siktemål om nulltoleranse for organisert kriminalitet. Dette skal gjøre Italia til et mer lukrativt land å investere penger i. Den økte skalleinngangen, og samlet sett mer produktiv og konkurransedyktig arbeidskraft, skal bidra til å redusere italiensk gjeld.

Stormfullt politisk 2013.

Italias mangeårige statsminister Guilio Andreotti gikk også bort i mai. Han blir stående symbolet på det gamle styret, som forbindes med korrupsjon og «kjennskap-og-vennskap» i Italia. Kanskje klarer den nye regjeringen å kvitte seg med Italias stempel som et eldorado for illegal virksomhet nå når det gamle styret er begravd under seks fot med jord, og Italia på ny kan være en vugge for gjenfødelse – av skaperkraft og investeringsvilje?  

Har du noen kordiale?

Det er ganske tankevekkende at synonymordboka ikke klarer å definere fortrolighet.

Statistikk viser at om lag 2 prosent av den voksne befolkningen, anslagsvis 70 000 personer, oppgir at de ikke har noen å snakke fortrolig med. Fortrolig venn defineres av SSB som «noen som står deg nær og som du kan snakke fortrolig med, utenom egen familie.» Det blir vel ikke bedre av å gjenta ordet fortrolig, for hva betyr egentlig fortrolig? 

Statistikken blir ganske komisk når vi bruker synonymordboka for å finne svaret på hva som ligger i uttrykket fortrolig: «Kordial,» «unter uns,» eller for eksempel: Har du en venn du kan snakke «entre nous» med? Uttrykket fortrolig blir heller ikke mindre myteomspunnet med den mer folkelige betegnelsen «heimslig.» Når fikk du anledning til å snakke heimslig med noen sist?

For å bruke mer folkelige uttrykk om fortrolighet, kan det ifølge synonymordbokas mange famlende forsøk gjengis: «underhånden.» Har du snakket under hendene på noen i det siste? Eller kameratslig er et annet forslag fra synonymordboka. Flere har vel opplevd å si «kjekt» å se deg i en kameratslig tone, men er dette «lønnlig?» – et annet forslag fra synonymordboka. Synonymordboka forsøker også noe krampaktig å ty til den noe forknytte betegnelsen «utvungen»

Er vi blitt et samfunn uten at vi kan snakke «inside,» eller er dette negativ forbundet med elendig forretningsskikk? Kanskje er det et samfunnsproblem at vi ikke kan definere fortrolighet?

Nasjonalskalden Paus

Ole Paus avskjedsalbum «Avslutningen» er en sammenfattelse av hans karriere; den er smekkfull av hjertevarme og raljering.  

Albumet som ble sluppet mandag 2. juni byr på hele tre CD-plater. Det første albumet er satirisk, som slekter på hans tidligere Pausposten. Det andre albumet er en form for tribute-plate, der dyktige og særpregede norske artister synger nyskrevne Paus-låter. Det siste og tredje albumet er rykende fersk Paus-musikk, sunget av hovedpersonen selv. Hvis du vil lese det jeg tidligere har skrevet om denne framragende norske artisten, finner du det hovedsakelig her. Jeg vil ta platene i kronologisk rekkefølge, der alle tre albumene blir kommentert under sin underoverskrift. Men la det være sagt; Rent stemmeteknisk er Paus bedre enn på lenge, noe som vel henger sammen med at han har sluttet å røyke?

«Oppgjøret»

«Oppgjøret» er satiriske viser, i samme ånd som «Pausposten» fra 1970- og 1990-tallet. Ole Paus har selvinnsikt, og åpner med platens beste spor: «Festsang ved feiringen av 7 års-jubileet for Oslosenteret for fred og menneskerettigheter.» Her raljerer Paus over «diplomatiets» higen etter å bli avbildet med allslags internasjonale kjendiser, der det er vanskelig å skjelne om det er sak eller person» som står i sentrum. Bondevik er åpenbart skyteskive for Paus, men det er nok også mange andre som har grunn til å føle seg truffet, når posisjoner og glansbilder overskygger de mange som blir lemlestet, mens bilder tas og «politisk» drøs utveksles mellom topptjenestemenn. I «Dagbladet 1.3 – 19.3 2013» tar han for seg de tåpelige og skrekkinngytende overskriftene i Dagbladet senvinters. Det er gjekjennelig, og det er morsomt. Sang tre er en «fest-sang» over Surrogatti-«tjo-faddertuttan.» Morsom sang, om et brennbart tema. Så tar han et oppgjør med «krigsseilerne,» der sistemann går fra bordet. I spor fem – «Fjols nr. 1-5» tar han et oppgjør med de mange millirdærene, som bygger monumenter etter seg, og stør om seg med slanter til ulike formål, som for eksempel fylle opp egne vommer på Teatercafeen.  Kan vi øyne at Trygve Hegnar omtales i ett av versene?  Så tar Paus for seg Jens Stoltenberg, og latterliggjør hans kardinaluttrykk «jeg tar ansvar.» Morsomt, om det konfliktskye Stoltenberg. Ellers er andre regjeringsmedlemmer, som Ola Borten Moe, representert blant dem som Paus tar et oppgjør med. Morsom plate, der alvoret alltid lurer bak det gøyale – slik seg hør og bør når Paus lager raljerende låter. Og det er et bakteppe av norsk folkemusikk på hele platen, som fungerer – siden nedslagsfeltet er det norske samfunn anno 2013.           

«Omfavnelsen»
«Den lange veien hjem» introduseres av en mannsstemme som framfører strofer mellom joik og jodling, og som tilbakevender med jevne mellomrom i sangen. Vi er på en togtur, og billedlig synger Ole Paus om at han «har ryggen mot framtiden.» Sangen har noen religiøse allusjoner, hvilket vitner om et søkende menneske, som preget albumet. Som en maskin tøffer sangen framover. «Hvor langt, hvor lenge» med Kari Iveland er en søkende religiøs vise, som stiller spørsmål ved hvor lenge vi er på jorden, og hvor avhengig vi er av hverandre på denne kloden. «De fem sansene stenger for hvor jeg må gå» synger Iveland, hvilket kanskje appelerer til at det er intuisjonen som bør styre våre veivalg? Reidar Larsen rocker opp, i kjent Larsen-bluesstil, og forkynner at han er «heile ved» - og teksten hadler om en verdensvandt person. Sangen er kanskje en hyllest til folk å være seg selv, og stå for handlinger de har gjort? Også dette er en sang som vitner at Paus er på en form for endestasjon. «Bror» handler for meg om et menneske som trenger en nødhavn å legge til kai, et menneske som vet alt om «håp, frykt, og ensomhet.» Nødhavnen er et menneske som man trenger å snakke med. «Judee ruler i himmelen» (vakkert sunget av Anita Skorgan, har hun noen gang vært bedre?) er «omfavnelsens» nest beste spor. Det er en drømmeaktig sang, så vel musikalsk og tekstlig, og refererer også den til himmelske referanser. «Hun steg som en søyle av lyd mot himmelen,» nydelig tekst. Er hun en engel, hun gjeter i hvertfall stjernene.» «Hun satte et stjerneskudd i sjelen, og fløy av sted.» Paus blir aldri direkte, men går lyrisk rundt den berømte grøten – og det fungerer. Så kommer vi til høydepunktet på skiven «omfavnelsen:» Så kom sangen, sunget av Bjøro Håland (for et fantastisk oppfinnsomt valg av artist). Håland framstår som en norsk, finslepet Johnny Cash. Kontrasten mellom melodi, og tekst er strålende. «En gang i livet kjente jeg en mann, som forsvant da stuegulvet raste under ham.»  Også innad i teksten er det flotte motsetninger mellom ordene, stuegulv som raser eller bryter sammen, er ikke hverdagskost. Og «brukte følelser som har en egen kirkegård i himmelen» er vakkert beskrevet, om nettopp uforløste følelser, og følelser som har blitt brukt – og «om natten går de igjen.» «Nattbussen» med Benedicte Narum er kanskje skivas mest jordnære tekst, den handler om en natt som nærmer seg grålysningen – fint oversatt til Narums egen dialekt. Men også den sangen inneholder mye lengsler, som ellers preger mye av tekstene til Paus denne gangen. «folk som oss,» sunget av Jonas Fjeld, oppfatter jeg som en sang som handler om å få livets dør slengt i tryne, og ta takle nederlag på en alminnelig måte. «Omfavnelsen,» sunget av Lene Marlin, handler blant annet om å utfordre et menneske til å bli sin livsledsager. «Shetland» står det i omslaget synges av Kjetil Bjørnstad, men det kan vel umulig være noen andre enn Ole Paus. Veldig morsomt når han synger «men hvem faen vil til Shetland.» Den handler om vennskap, en betegnende sang for et album der Ole Paus har invitert sine artistvenner til å synge egne sanger.  

«Avslutningen»

Den siste platen, «Avslutningen,» er bare med Paus. Men det er ikke bare bare. Når man hører dette albumets tre plater, vil man på et tidspunkt, på grunn av alle sangenes himmelske referanser, bli slått av at det virker som at Paus snart skal takke av det jordiske liv. Døden lurer liksom hele tiden rett rundt hjørne, i tekstene hans. Men, men. Nå til spor 1 på «Avslutningen:» «Abrakadabra.» Her inviterer ikke bare Paus himmelen inntil seg, men kanskje også sort magi? «Abrakadabra» har refrenget «Men et sted der fremme står lyktene tent, alt er en overgang, abrakadabra med den.» Det er sangen om en som føler seg «liten og vraket og glemt og alene,» og «som har mistet sin eneste venn.» Videre synger Paus «du gav av deg selv, men fikk mindre enn lite igjen.» Dette er kanskje en sang om et slitent og brukt menneske, som har levd livet, og som øyner himmelen som endestasjon på livets reise. Spor 2 – «på solsiden av vulkanen» - er spekket med en type blues-takter som jeg ikke er så begeistret for. Sangen «bare stol på meg» handler kanskje på ny om døden som lurer rundt hjørnet: «Jeg blir med deg der du går, bare stol på meg» - men trenger ikke handle om dette, siden teksten er ganske åpen. «Jeg går med deg, som en skygge, som en vind» synger Paus. Dette er en sang som like fullt forteller noe om vennskap, og det å ha en kamerat eller kjæreste som det alltid går an å stole på. Spor 4 – «Sune» - skildrer en litt mystisk figur, som jeg tolker  som en landeveisrytter som bruker det han finner på livets reise. En som lever fra hånd til munn, og som bruker det han finner til sitt eget forgodtbefinnende. «Balladen om Bente L.» handler vel om å få et kjærlighetsforhold på avstand. Minner. Opplevelser med et menneske man har fortsatt kjært. «For alltid» går Paus tekstlig på ny den berømte grøten – som seg hør og bør, når man skal skrive lyrikk. I «Nytt land for gamle menn» slår Paus på rockefoten, mens han i den påfølgende visen «Reist» tar det ned igjen. «Reist» tyr Paus til sitt stadig tilbakevennende tema, fra tidligere album, flyktninger/ hjemløse/ de som savner røtter. «Kom hjem» er en sår vise, og drømmer som brast, og Paus framfører dette med sterk innlevelse. Og på ny er hovedpersonen forsvarsløse, unge mennesker, som må leve med løgner rundt seg, men man kan legge i det som man vil – er hjemmet av det jordiske eller det himmelske slag. Også her er Paus tvetydig, men «frelserens favn» er vel vendinger som ikke eksluderer det sistnevnte? I sporet «Avslutningen» - siste offisielle spor på platen – er sangen om et menneske som sitter ved leirbålet, som blåser ut lyset, og som legger inn årene en gang for alle. Men Paus gjør ikke helt det. Det er tre bonusspor på platen, som alle er spilt inn på en båndopptaker hos Kjetil Bjørnstad i 1972. Det er artige sanger fra en ung Paus. De er absolutt hørbare. Av den kuriøse sorten kan jeg av disse bonussporene trekke fram «Men du va’kke der» som har et trillende Øystein Sunde-inspirert gitarkomp. Men teksten er gjenkjennelig Paus.  Oppsumert kan man si at denne platen i stor grad handler om vennskap som svikter – og vennskap som fungerer? Paus ser seg både tilbake og framover, og albumet som helhet er en solid dose med Paus – i god stand. Terningkast 5.   

   

Eplekjekkasene starter radiosendinger

Til høsten er det sendestart for «Eplekjekkasenes radioshow» 

Helgen som var spilte vi inn studiostikk og sketsjer i forbindelse med radioprogrammene, som skal podcastes og youtubes i høst. Vanvittig moro, hadde vi det. Det innebærer mye skriving for mitt vedkommende, men jeg har mange ideer i hodet som kan bli morsomme sketsjer og sanger. Storsatsingen bestod denne helgen av Harald Eide Ellingsen, Andreas Lagesen og undertegnede.  Dessverre kan jeg ikke røpe for mye av materialet. Men det er noe som er vanvittig kjekt med radio. Jeg har erfaring med radio fra barneskole-alder, har lekt meg litt med mediet på videregående, og hadde det utrolig gøy da jeg holdt på ved studentradioen i Bergen, 2003 – 2005. Legger du i sammen antallet sketsjer jeg skrev og utførte, og antall programmer jeg produserte, kommer du opp i over 100. Det var en fantastisk lærerik tid, som jeg håper sitter litt i fingrene ennå, slik at det kommer oss i Eplekjekkasene til gode. For å bruke et lokalt uttrykk, så skal man jo være «fjåg» på radio, men aller mest setter jeg pris på muligheten til å være lun, nedpå og smal. Ofte blir jeg plassert, om enn motvillig i energiske roller, og derfor griper jeg raskt sjansen til å være lun og og nedpå (selv om det også i denne programserien figurerer eksentriske mennesker). Rent kunstnerisk er det deilig å få muligheten til å presentere noe smalere, noe som ikke skal gripe 400 mennesker hver kveld (en nær sagt umulig oppgave). Når jeg får med meg, særlig unge, fremadstormende stand-up-komikere slår det meg ofte hvor sære de tørr å være – å det er befriende. Vi får håpe vi i Eplekjekkasene – om en tidvis – klarer å skape magi i høst. Følg gjerne med på denne bloggsiden, for planen er at sendingene også skal publiseres her.

Rørende Eventyrland

Stavanger-filmen Eventyrland er svært fengslende, for å bruke et ordspill om filmen som handler om at Jenny må tilbringe store deler av livet bak de høye murer, på grunn av uaktsomt drap og hevndrap.

Alle skuespillerne gjør en kjempeprestasjon, som nok viser at regissør Arild Østin Ommundsen er en glitrende personinstruktør. Han får det beste utav skuespillerne sine. Det mest urovekkende med filmen er all vold som utøves mot Jenny (Silje Salomonsen), vold mot kvinner er ekstremt opprørende – det vekker sterke følelser. Evigunge Silje Salomonsen gjør en framragende innsats i rollen som Jenny, hun er jo som skapt for filmmediet. En annen som imponerer stort (blant annet på grunn av et ganske ubeskrevet skuespillerblad) er Fredrik S. Hana. Han spiller mannen til Silje Salomonsen som ved et skyteuhell blir grønnsak, og havner på pleiehjem. Forut for sekvensen spiller han imponerende mot Silje Salomonsen, og om Fredrik Hana ikke har skuespillerambisjoner, så gjør han i alle tilfeller en mesterlig tolkning av den unge, drømmende mannen. Tomas Alf Larsen har rollen som «komle-gutten», et befriende komedieinnslag mellom de mange, om enn gripende, alvorlige scenene. På tross av at Tomas Alf Larsen har rollen som humoristisk pustehull, blir hans rolle aldri en karikatur. Det er flott å følge med på Larsens nyanserte mimikk, og han fyller rollen med en famlende avstandsforelsker, sosialdemokratisk lånegiver og skjold mot underverdenen – alt for Silje Salomonsen. Silje Salomonsens rolleskikkelse velger aldri «det normale liv.» Hun, om enn ufrivillig, vikles stadig inn i nye intriger på vei mot avgrunnen. Filmen har tatt det beste ved Stavangerfilmen, og hentet inspirasjon utenfra. Det beste med stavangerfilmen er deres naturlighet og sjarm – og filmen er meget troverdig. Det finnes noe å sette fingeren på, men alt i alt fortjener denne filmen en hyllest og et stort publikum. Vel verd er det å trekke fram den gripende musikken av Thomas Dybdahl. Men alt i dette «soundtracket» kan vel neppe ha blitt skrevet av Dybdahl, blant annet en sleip easy-listening-smørsang. Var det deg, Dybdahl? Filmen får en solid terningkast 5.