Sentrum-venstrepolitikeren Letta har dannet blokkoverskridende regjering

28. april 2013 fikk Italia ny regjering.

La oss slå det fast med en gang, italias nye statsminister har tilhørt flere politiske partier – med dertil ulike partiideologiske strømninger – i løpet av sin politiske karriere, men han har alltid tilhørt venstresiden i italiensk politikk. Han tilhørte Kristeligdemokratene fram til 1994, da den gjennomgripende Tangentopoli-skandalen forandret det politiske landskapet for italienerne. I perioden 1994 til 2002 tilhørte Letta «Italiensk folkeparti,» som var et kristendemokratiske sentrum-venstreparti i italia, samme periode. I perioden 2002 – 2007 var Lotti en del av «Demokrati er frihet,» også det et noe venstreorientert parti, som består av sentrumsstrømninger, kristne verdier, sosialliberalisme og ellers sosialdemokratisk idétilnærming. Til sist hører Letta i dag til partiet «Demokratisk parti,» som er et kristent-progressivt sosialdemokratisk parti – som hører hjemme på sentrum-venstresiden i italiensk politikk. Det blir spennende å se om Letta innehar de riktige parlamentariske og diplomatiske ferdighetene til å nå lede en regjering, som også består av ikke-sosialistiske partier. Det kan være han har det, Letta er kjent for å være en brobygger, og det behøves siden dette er den første tverrpolitiske regjeringen på årtier. Riktignok var forgjengeren Mario Montis regjering også en blokkoverskridende regjering, men det under strenge teknokratiske begrensninger, og varte altså fram til valget i femten måneder. I tillegg må Lettas mindretallsregjering hente støtte fra andre partier utenfor regjeringskontorene for skaffe flertall i nasjonalforsamlingen. Det kan bli krevende.

Italias nye regjering

Den nye regjeringen består av «Demokratisk parti,» Berlusconis gamle parti «Folkets frihet» og sentrums-liberalerne «Sivilt valg» (Mario Montis parti, den forrige regjeringsleder, og mitt foretrukne valg i italiensk politikk.)  I tillegg består regjeringen av en rekke uavhengige statsråder, og regjeringen er den første i Italia som har sørget for at alle allianser som deltok i valget er representert med en ministerpost. En riktig benevnelse på styringsorganet er gjerne «samlingsregjering?» På den andre siden er det stor sannsynlighet for at de politiske løsningene ligger i det liberale sentrum, hvilket jeg ikke tror er ugunstig for EUs tredje største økonomi. Regjeringens parlamentariske grunnlag er heller svakt, det er en mindretallsregjering som må hente vekslende støtte for å få gjennomført politikken sin. Det kan bli vanskelig å enes om politikken innad i regnbue-regjeringen, og etterpå forhandle flertall med andre partier. I symbolpolitikken revitaliserer regjeringen italiensk politikk, og det er bra: 1/3 av regjeringsmedlemmene er kvinner, og for første gang inntar en ikke-hvit politiker en italiensk ministerpost. Det i seg selv er supert, så gjenstår det nok å se om de er tilstrekkelig kompetente – men det har jeg ingen grunn til å betvile. Regjeringens kanskje viktigste statsrådspost, finansministeren, er et verv som er tildelt Fabrizio Saccomanni (En uavhengig kandidat, hvilket vel kanskje er nødvendig for å tekkes flertallsløsninger?). Saccomanni er tidligere sentralbanksjef, så han skulle inneha nok kunnskaper til å skjøtte økonomiens rent tekniske sider. Som utenriksminister har Letta valgt  Emma Bonino (fra det radidkale partiet), kjent for å være frittalende. I det store og hele har den 46-årige statsministeren valgt yngre og nyutsprungne statsråder, for å demme opp for den populære Femstjernesbevegelsen, som gjorde et brakvalg. Man har behov for tiden i italiensk politikk å vise evnen til nytenkning, og der det er en hemsko å representere det etablerte. Ved valget fikk Lettas parti flest stemmer, men ikke den majoriteten som krevdes for å kunne styre alene. På andre plass kom Silvio Berlusconis parti «Folkets frihet.» Det mest øyensynlige liberale innslaget i regjerngen er Angelino Alfano, som blir visestatsminister, og innenriksminister. Kongolesiske Cécile Kyenge er den ikke-hvite statsråden, som har blitt integrasjonsminister. Et klokt valg, der kongoleseren trolig ikke forbindes med assimilering, men nettopp integrering, av innvandrere i italiensk samfunnsliv. Utnevnelsen har allerede blitt fordømt av det patriotiske og innvandringsskeptiske partiet «Den nordlige liga.» Letta har også banet vei for tidligere idrettshelter; Den tidligere tyske OL-gullvinneren i kajakk, Josefa Idem, er blitt minster for «idrett og like muligheter». Statistikeren Enrico Giovannini har blitt ny arbeidsminister, som kanskje ved pennestrøk klarer å få ned arbeidsledigheten I Italia som for øyeblikket er på 11 prosent? Han var ansvarlig for å gjennomføre pensjonsreformene under Montis regjering, og har med sitt hell fått fornyet tillitt. Videre blir Montis tidligere innenriksminister, Anna Maria Cancellieri, ny justisminister. Siter meg gjerne på følgende; «styrken i regjeringen ligger ikke i dets parlamentariske grunnlag, men dyktige mennesker i nøkkelposisjoner.»  

Månedslange regjeringsforhandlinger

Det har ikke vært lett å få stablet sammen en regjering i Italia. Regjeringsforhandlinger med Femstjernesbevegelsens, og dets leder Grillo, brøt sammen, etter at Lettas egen partileder, «Det demokratiske partiets» leder, Pier Luigi Bersani, til slutt kastet inn håndkledet. Letta har i sin parlamentariske «tiltredelsestale» allerede varslet at han vil ta i bruk klassisk høyretankegods; «skattekutt for å fremme vekst i økonomien,» uten at man skal ta opp mer gjeld, eller bryte EU-forpliktelser/ avtaler. Han har imidlertid vært ullen på hvor man skal hente pengene fra, om ikke Italias økonomi vokser storstilt på veldig kort tid. Et av målene for Letta er å kutte i Italias enorme gjeld. Det er en bragd for regjeringen at venstrepartier har klart å enes om at skatteøkninger ikke er veien  gå ut av krisen, det vitner om godt politisk håndverk av Letta/ Bersani å få slikt til.

Middels til langsiktige økonomiske mål   

Målet er å fortsette liberaliseringskampanjen, som ble igangsatt av Bersani i 2008 (Da han tidligere var miniister for økonomisk utvikling) og Monti i 2012. Ved å blant annet la husholdningene få mer av pengene sine vil dette stimulere til vekst,  og skal ellers angivelig bedre italiensk konkurransekraft internasjonalt. Man vil ellers re-liberalisere arbeidsmarkedet, der det skal bli lettere å ansette kortidsarbeidere, og gjøre det lettere å kvitte seg med overflødige ansatte. Dette skal blant annet kompenseres med nye minstelønnssatser. Videre skal man styrke pengebruken til forskning og utvikling, som igjen skal øke arbeidsproduktiviteten. Offentlige investeringer skal bare gjøres dersom dette bidrar til å bedre klimatilstanden.

Sjokkterapien og gjeldsbetaling

Italias regjering har også igangsatt et program som man regner med vil ha umiddelbar effekt på økonomien; stoppe hjerneflukten (brain-drain) fra Italia. I tillegg skal det være en storstilt opprydning i det italienske byråkratiet, for å forhindre korrupsjon – og ellers arbeide med siktemål om nulltoleranse for organisert kriminalitet. Dette skal gjøre Italia til et mer lukrativt land å investere penger i. Den økte skalleinngangen, og samlet sett mer produktiv og konkurransedyktig arbeidskraft, skal bidra til å redusere italiensk gjeld.

Stormfullt politisk 2013.

Italias mangeårige statsminister Guilio Andreotti gikk også bort i mai. Han blir stående symbolet på det gamle styret, som forbindes med korrupsjon og «kjennskap-og-vennskap» i Italia. Kanskje klarer den nye regjeringen å kvitte seg med Italias stempel som et eldorado for illegal virksomhet nå når det gamle styret er begravd under seks fot med jord, og Italia på ny kan være en vugge for gjenfødelse – av skaperkraft og investeringsvilje?