Nasjonalskalden Paus

Ole Paus avskjedsalbum «Avslutningen» er en sammenfattelse av hans karriere; den er smekkfull av hjertevarme og raljering.  

Albumet som ble sluppet mandag 2. juni byr på hele tre CD-plater. Det første albumet er satirisk, som slekter på hans tidligere Pausposten. Det andre albumet er en form for tribute-plate, der dyktige og særpregede norske artister synger nyskrevne Paus-låter. Det siste og tredje albumet er rykende fersk Paus-musikk, sunget av hovedpersonen selv. Hvis du vil lese det jeg tidligere har skrevet om denne framragende norske artisten, finner du det hovedsakelig her. Jeg vil ta platene i kronologisk rekkefølge, der alle tre albumene blir kommentert under sin underoverskrift. Men la det være sagt; Rent stemmeteknisk er Paus bedre enn på lenge, noe som vel henger sammen med at han har sluttet å røyke?

«Oppgjøret»

«Oppgjøret» er satiriske viser, i samme ånd som «Pausposten» fra 1970- og 1990-tallet. Ole Paus har selvinnsikt, og åpner med platens beste spor: «Festsang ved feiringen av 7 års-jubileet for Oslosenteret for fred og menneskerettigheter.» Her raljerer Paus over «diplomatiets» higen etter å bli avbildet med allslags internasjonale kjendiser, der det er vanskelig å skjelne om det er sak eller person» som står i sentrum. Bondevik er åpenbart skyteskive for Paus, men det er nok også mange andre som har grunn til å føle seg truffet, når posisjoner og glansbilder overskygger de mange som blir lemlestet, mens bilder tas og «politisk» drøs utveksles mellom topptjenestemenn. I «Dagbladet 1.3 – 19.3 2013» tar han for seg de tåpelige og skrekkinngytende overskriftene i Dagbladet senvinters. Det er gjekjennelig, og det er morsomt. Sang tre er en «fest-sang» over Surrogatti-«tjo-faddertuttan.» Morsom sang, om et brennbart tema. Så tar han et oppgjør med «krigsseilerne,» der sistemann går fra bordet. I spor fem – «Fjols nr. 1-5» tar han et oppgjør med de mange millirdærene, som bygger monumenter etter seg, og stør om seg med slanter til ulike formål, som for eksempel fylle opp egne vommer på Teatercafeen.  Kan vi øyne at Trygve Hegnar omtales i ett av versene?  Så tar Paus for seg Jens Stoltenberg, og latterliggjør hans kardinaluttrykk «jeg tar ansvar.» Morsomt, om det konfliktskye Stoltenberg. Ellers er andre regjeringsmedlemmer, som Ola Borten Moe, representert blant dem som Paus tar et oppgjør med. Morsom plate, der alvoret alltid lurer bak det gøyale – slik seg hør og bør når Paus lager raljerende låter. Og det er et bakteppe av norsk folkemusikk på hele platen, som fungerer – siden nedslagsfeltet er det norske samfunn anno 2013.           

«Omfavnelsen»
«Den lange veien hjem» introduseres av en mannsstemme som framfører strofer mellom joik og jodling, og som tilbakevender med jevne mellomrom i sangen. Vi er på en togtur, og billedlig synger Ole Paus om at han «har ryggen mot framtiden.» Sangen har noen religiøse allusjoner, hvilket vitner om et søkende menneske, som preget albumet. Som en maskin tøffer sangen framover. «Hvor langt, hvor lenge» med Kari Iveland er en søkende religiøs vise, som stiller spørsmål ved hvor lenge vi er på jorden, og hvor avhengig vi er av hverandre på denne kloden. «De fem sansene stenger for hvor jeg må gå» synger Iveland, hvilket kanskje appelerer til at det er intuisjonen som bør styre våre veivalg? Reidar Larsen rocker opp, i kjent Larsen-bluesstil, og forkynner at han er «heile ved» - og teksten hadler om en verdensvandt person. Sangen er kanskje en hyllest til folk å være seg selv, og stå for handlinger de har gjort? Også dette er en sang som vitner at Paus er på en form for endestasjon. «Bror» handler for meg om et menneske som trenger en nødhavn å legge til kai, et menneske som vet alt om «håp, frykt, og ensomhet.» Nødhavnen er et menneske som man trenger å snakke med. «Judee ruler i himmelen» (vakkert sunget av Anita Skorgan, har hun noen gang vært bedre?) er «omfavnelsens» nest beste spor. Det er en drømmeaktig sang, så vel musikalsk og tekstlig, og refererer også den til himmelske referanser. «Hun steg som en søyle av lyd mot himmelen,» nydelig tekst. Er hun en engel, hun gjeter i hvertfall stjernene.» «Hun satte et stjerneskudd i sjelen, og fløy av sted.» Paus blir aldri direkte, men går lyrisk rundt den berømte grøten – og det fungerer. Så kommer vi til høydepunktet på skiven «omfavnelsen:» Så kom sangen, sunget av Bjøro Håland (for et fantastisk oppfinnsomt valg av artist). Håland framstår som en norsk, finslepet Johnny Cash. Kontrasten mellom melodi, og tekst er strålende. «En gang i livet kjente jeg en mann, som forsvant da stuegulvet raste under ham.»  Også innad i teksten er det flotte motsetninger mellom ordene, stuegulv som raser eller bryter sammen, er ikke hverdagskost. Og «brukte følelser som har en egen kirkegård i himmelen» er vakkert beskrevet, om nettopp uforløste følelser, og følelser som har blitt brukt – og «om natten går de igjen.» «Nattbussen» med Benedicte Narum er kanskje skivas mest jordnære tekst, den handler om en natt som nærmer seg grålysningen – fint oversatt til Narums egen dialekt. Men også den sangen inneholder mye lengsler, som ellers preger mye av tekstene til Paus denne gangen. «folk som oss,» sunget av Jonas Fjeld, oppfatter jeg som en sang som handler om å få livets dør slengt i tryne, og ta takle nederlag på en alminnelig måte. «Omfavnelsen,» sunget av Lene Marlin, handler blant annet om å utfordre et menneske til å bli sin livsledsager. «Shetland» står det i omslaget synges av Kjetil Bjørnstad, men det kan vel umulig være noen andre enn Ole Paus. Veldig morsomt når han synger «men hvem faen vil til Shetland.» Den handler om vennskap, en betegnende sang for et album der Ole Paus har invitert sine artistvenner til å synge egne sanger.  

«Avslutningen»

Den siste platen, «Avslutningen,» er bare med Paus. Men det er ikke bare bare. Når man hører dette albumets tre plater, vil man på et tidspunkt, på grunn av alle sangenes himmelske referanser, bli slått av at det virker som at Paus snart skal takke av det jordiske liv. Døden lurer liksom hele tiden rett rundt hjørne, i tekstene hans. Men, men. Nå til spor 1 på «Avslutningen:» «Abrakadabra.» Her inviterer ikke bare Paus himmelen inntil seg, men kanskje også sort magi? «Abrakadabra» har refrenget «Men et sted der fremme står lyktene tent, alt er en overgang, abrakadabra med den.» Det er sangen om en som føler seg «liten og vraket og glemt og alene,» og «som har mistet sin eneste venn.» Videre synger Paus «du gav av deg selv, men fikk mindre enn lite igjen.» Dette er kanskje en sang om et slitent og brukt menneske, som har levd livet, og som øyner himmelen som endestasjon på livets reise. Spor 2 – «på solsiden av vulkanen» - er spekket med en type blues-takter som jeg ikke er så begeistret for. Sangen «bare stol på meg» handler kanskje på ny om døden som lurer rundt hjørnet: «Jeg blir med deg der du går, bare stol på meg» - men trenger ikke handle om dette, siden teksten er ganske åpen. «Jeg går med deg, som en skygge, som en vind» synger Paus. Dette er en sang som like fullt forteller noe om vennskap, og det å ha en kamerat eller kjæreste som det alltid går an å stole på. Spor 4 – «Sune» - skildrer en litt mystisk figur, som jeg tolker  som en landeveisrytter som bruker det han finner på livets reise. En som lever fra hånd til munn, og som bruker det han finner til sitt eget forgodtbefinnende. «Balladen om Bente L.» handler vel om å få et kjærlighetsforhold på avstand. Minner. Opplevelser med et menneske man har fortsatt kjært. «For alltid» går Paus tekstlig på ny den berømte grøten – som seg hør og bør, når man skal skrive lyrikk. I «Nytt land for gamle menn» slår Paus på rockefoten, mens han i den påfølgende visen «Reist» tar det ned igjen. «Reist» tyr Paus til sitt stadig tilbakevennende tema, fra tidligere album, flyktninger/ hjemløse/ de som savner røtter. «Kom hjem» er en sår vise, og drømmer som brast, og Paus framfører dette med sterk innlevelse. Og på ny er hovedpersonen forsvarsløse, unge mennesker, som må leve med løgner rundt seg, men man kan legge i det som man vil – er hjemmet av det jordiske eller det himmelske slag. Også her er Paus tvetydig, men «frelserens favn» er vel vendinger som ikke eksluderer det sistnevnte? I sporet «Avslutningen» - siste offisielle spor på platen – er sangen om et menneske som sitter ved leirbålet, som blåser ut lyset, og som legger inn årene en gang for alle. Men Paus gjør ikke helt det. Det er tre bonusspor på platen, som alle er spilt inn på en båndopptaker hos Kjetil Bjørnstad i 1972. Det er artige sanger fra en ung Paus. De er absolutt hørbare. Av den kuriøse sorten kan jeg av disse bonussporene trekke fram «Men du va’kke der» som har et trillende Øystein Sunde-inspirert gitarkomp. Men teksten er gjenkjennelig Paus.  Oppsumert kan man si at denne platen i stor grad handler om vennskap som svikter – og vennskap som fungerer? Paus ser seg både tilbake og framover, og albumet som helhet er en solid dose med Paus – i god stand. Terningkast 5.