Leonard T. Hobhouse – hvem var han? Og hva skrev han i boka Liberalism?

Leonard T. Hobhouse (1864 – 1929) var en britisk tenker og ellers sosiolog, som blir sett på som en av de tidlige utviklerne av sosial-liberalismen. Hans arbeider kuliminerte i bokutgivelsen Liberalisme (1911), som er en del av den nye liberalismen som den gang vokste fram. Han jobbet som akademiker og journalist, og spilte en nøkkelrolle i etableringen av sosiologien som akademisk disiplin. Han var én av de to første professorene i sosiologi i Storbritannia – ved Universitetet i London, og ellers også ved Oxford. Han grunnla The sociological review, kanskje vel som mye i kraft av å være journalist, som sosiolog. Søsteren var en britisk velferdsaktivist. Hans drivkraft var bedre livskvalitet for folk flest. Han blir sett på som en av de største konstruktivistiske filosofene i moderne tid. Konstruktivisme betyr at vi konstruerer verden ved å gi fenomener navn. Hans arbeider kom som en følge av de elendige sosiale forholdene i England på andre halvdel av 1800-tallet, og manges overbærenhet med dette. Han etterspurte den humanitære og offentlige forpliktelse vi har til å ta vare på de nærmeste – og ellers de svakeste.  I den forbindelse ønsket han sosial reform. Personlige og kollektive friheter er ikke nødvendigvis noen motsetning hos Hobhouse, der han ønsket en demokratisk og sosialt aktiv stat for å virkeliggjøre folks liv.

Økonomisk innretning
Han tilhørte en del av ”Ny liberal”-bevegelse innenfor det liberale partiet, under ledere som H.H. Asquith og David Lloyd George – hvilket var et oppgjør med whig-tradisjonen, og ellers klassisk liberalisme. New liberalism er det samme som sosial-liberalisme. Han støttet fagforeninger i den grad det kunne bøte på skjeve maktstrukturer, ikke at fagforeninger skulle forhindre entreprenørskap – hvilket viser en moderat forkjærlighet for arbeidervern. Han ville imidlertid skjerme de som re-investerte kapital til samfunnets beste, så han var dermed ikke en uforbeholden støttespiller av fagforeningsinnflytelse. Han mislikte Marx sosialisme av forskjellige årsaker, der han beskrev sin posisjon som sosial-liberal – hvilket gav han en viktig plass innenfor Liberaldemokratenes historie. Selv liker jeg ikke særlig ordet sosial-liberal, synes heller venstreliberal er et bedre uttrykk. Dette nok fordi jeg synes sosial-liberal innebærer at man skal godta all mulig atferd, fordi det angivelig skal være sosialt å tillate. Sosial-liberalisme innebærer ikke bare økonomisk terminologi, men det assosieres med en frilynthet på områder jeg ikke synes det er bra å være frilynt på. Har vel i så måte en litt mer borgerlig innfallsvinkel, i hvert fall hvis uttrykket avgrenses til nære relasjoner.  Det er ikke så oppsiktsvekkende at han mener at økonomisk skjevfordeling kan lede til urettferdighet, men det var banebrytende i sin tid å foreslå relativt storstilt økonomisk omfordeling.

Sivile rettigheter
Han hevdet at ikke alle former for frihet er av det gode, men gav stort slingringsmonn til å la folk utvikle sin egen frihet – begrenset av den problematiske betegnelsen ”uten at det skader andre.” Han ville begrense tvangsmakten det ligger i å begrense andres frihet. Han ønsket i alle tilfeller et venstreliberalt styresett, der en del av denne fraksjonen i dag eksisterer i sosialdemokratiske partier. Han ønsket en harmonisering mellom folks hverdagsliv, og deres rolle i samfunnet – og har dermed likhetstrekk med Burke, og markerer at borgerlig venstreliberale, eller sosial-liberale, ser på seg selv som en del av et hele jf. Positive og negative friheter, eller liberalisme og kommunitarisme. Det er mulig å forene disse ulike syn – fellesskap og utfoldelse.

Boka Liberalism – av Thomas Hobhouse
Boka utkom i 1911, og forsøker å klargjøre og sortere de mange begreper og prinsipper innenfor liberalisme. Han gjennomgår liberalismens elementer. Det 17. og 18. århundret er preget av naturtenkningen, mens utiitarismen for alvor satte inn i det 19.århundret (Hobhouse 1991:5).  Hobhouse er en venstreliberaler, og sosial-liberal. Han står i sterk kontrakt til markeds-liberalister, som gjerne ikke alltid er like opptatt av hva enkeltmennesker skylder samfunnet (Hobhouse 1991:6). Hobhouse har en mer organisk tilbærming, i tråd med den filosofiske idealist, og liberaler T. H. Green. Politikkens grunnleggende mål for Hobhouse var å fremme menneskelig vekst, et syn jeg deler. Alle menneskers vekst er forenelig med andres menneskelige vekst – her ser man ikke noe konkurranseforhold, eller at friheten skal gå på bekostning av andre, ifølge Hobhouse. Grunnleggende for hans samfunnssyn er troen på harmoni (Hobhouse 1991:6). Og han skiller seg fra mange tidligere teoretikere, som mente at harmoni oppstod dersom alle følger sin egoistiske egeninteresse (Hobhouse 1991:8). Han mente mennesket var et åndsvesen, der tanke-, tros-, og ytringsfrihet er avgjørende viktig (Hobhouse 1991:8). Han advarte mot sentralisme og paternalisme, som han så sporer til i sosialdemokratiet – sikkert fordi det hemmer vern, skaperkraft og utfoldelse?

                                               ”Marxisme bygger på utopiske idéer, og ikke kjennsgjerninger”
                                                                                                                Leonard T. Hobhouse.

Før liberalismen
Det er viktig å se på hvilket samfunnsklima liberalismen hadde sitt utspring i. Borgerrettigheter gjaldt ikke tidligere for alle (Hobhouse 1991:15).  Føydalismen rådet, og det betydde at hver og en var underlagt en herre (1991:17), skriver Hobhouse. Bonden stod under godseieren, og godseieren igjen stod under en adelsmann eller seigneur – underlagt kongen. Hobhouse skriver ikke dette, men det er det vi i andre sammenhenger kaller stendersamfunnet. Øverst tronet Gud, og nederst den livegne. Bysamfunnet ble viktig, og der vokste det fram en ny kultur, for kunnskap og kunst. Allerede på 1400-tallet eksisterte det store nasjoner, som banet vei for fremtidens nasjonalstater. Utgangspunktet for nasjonalstaten er altså en autoritær orden (Hobhouse 1991:18).

                                Den religiøse, etiske, økonomiske og sosiale protest er liberalismens utspring”
                                                                                                                        Leonard T. Hobhouse.

Av og til bestod liberalismen av å bryte ned, i stedet for å bygge opp. Derfor har også liberale flere steder stått på de revolusjonære sin side, blant annet ved den franske revolusjon. Men det er ikke riktig at liberalismen ikke har vært konstruktiv – ved den franske revolusjon pekte man på annen samfunnsinnretning, som erstattet den gamle. Man har vært opptatt av å fjerne hindringer som motvirker menneskelig utvikling.

Liberalismens grunntrekk
Den første retten man har, er å bli behandlet i overenstemmelse med loven, skriver Hobhouse (1991:20). Den som ikke har noen juridiske rettigheter overfor et annet menneske, er hans slave (Hobhouse 1991:20). I praksis har enkeltpersoner, som konger, tilrevet seg en slik makt ved å gitt seg selv fullmakter (1991:20).

                                    ”Frihet har historisk ikke vært mer eller mindre enn lovens herredømme”
                                                                                                                    Leonard T. Hobhouse.

Derfor er friheten allment innskrenket. Loven er en essensiell betydning for friheten. Loven legger bånd på individet i gitte situasjoner. Derfor er også likhet en forutsetning for frihet. Her vil jeg innvende at det klassiske dilemma mellom likhet og frihet, derfor ikke er et dilemma innenfor det juridiske området. Moralsk avgrenset – der jussen kan være utilstrekkelig – er avveiningen vanskelig. Men viktige stikkord som kan knyttes til å forhindre at egen frihet går ut over den neste, er å blant annet holde i hevd andre viktige liberale prinsipper som fordomsfrihet, menneskeverd og toleranse. Her stammer kravet om billig/ fri rettshjelp, og offentlig domsavsigelse. Dessverre er det slik at likhet for loven trues ved at de rikeste kanskje kjøper seg fri for straff ved de dyktigste advokatene?

Skattemessig, personlig og sosial frihet
Hovedårsaken til at den franske revolusjon ble utløst var at adel og aristokrati ikke ville betale skatt (Hobhouse 1991:22). Derfor er det kanskje klokt at skattesystemet ikke innrettes med for eksempel nullskatteytere, f. eks arv – hvilket jeg er helt imot. Skatter har blitt sett på som en byttehandel med kravet om politisk frihet (Hobhuse 1991:22). Ikke lovmessig frihet, skriver Hobhouse (1991:22). Men her vil jeg hevde at Hobhuse gjør en kortslutning, for det er nettopp politikerne som vedtar lover – derfor er det krav om lovmessig medbestemmelse, hva som eksempelvis skal være straffbart, eller ikke. Den mest grunnleggend frihet er tankefriheten (Hobhouse 1991:23). Etter dette følger kravet om ytringsfrihet, og fredelige diskusjoner (Hobhouse 1991:23).  Videre; Gudsdyrkelse som ikke skader andre, eller forhindrer offentlig ro og orden (Hobhouse 1991:23). Hobhouse skriver at samfunnet i minst mulig grad bør innrettes som et kastesystem, der urett går i arv (Hobhouse 1991:25).

Økonomisk frihet
Hobhouse snakker om å nedbygge tollmurer, hvilket virker gunstig for handel og ikke minst likebehandling mellom stater (Hobhouse 1991:26-27).  Hobhouse skriver videre at han kan være kritisk til mer permanente sammenslutninger, fordi dette kan utgjøre en stat i staten (Hobhouse 1991:28).  Og – sammenlutninger kan være brutale mot sine egne medlemmer, skriver Hobhouse. Da er det liberale kjernepunkt at man heller skal beskytte individer mot organisasonsmakt, framfor å beskytte organisasjonsretten mot juridiske implikasjoner(Hobhouse 1991:28).  Organisasjonsfriheten er til for at mest mulig likhet og frihet skal oppnås (Hobhouse 1991:28).

Internasjonal frihet
Det er liberalismens kjerne å motsette seg unødige tvangsmidler, som er grunnlaget for ethvert tyranni, skriver Hobhouse (1991:31). Her er jeg nok noe uenig i Hobhouse, der jeg mener – som J.S.Mill – at tvangsmidler er nødvendig i de tilfeller hvor det skader andre mennesker. Her kan man legge en vid eller smal forståelse til grunn, hva som skader andre. Men er enig i Hobhouse – når han hevder dette under overskriften internasjonal frihet – at man skal passe seg for å intervenere i andre staters anliggender. Men en brutal krenkelse av menneskerettigheter, gir grunn for å ikke la det passere. Hobhouse antyder at frihet ikke frambringes med makt (Hobhouse 1991:32). Tror den i noen tilfeller kan gjøre dette, ved å luke ut det man ikke ønsker av frihetsberøvelse. Hobhouse er ingen ihuga demokrat, da han hevder at de nye engelske stemmerettsreglene som kom i 1884 (som Gladstone utvidet), frambrakte mindre framskritt, enn hva tilfellet hadde vært dersom det ikke hadde vært gjennomført. Her er det svært vanskelig å være kontrafaktisk, men er enig i at demokrati i alle sammenhenger ikke nødvendigvis er av et gode – dersom vi avgrenser demokrati til å være stemmegiving. Dette fordi den allmenne oppfatning ikke alltid er like opplyst, og stemming kan være styrt av egeninteresse, som foruten generelt gale valg, kan skape unødvendig konflikt. Demokratiforståelse i moderne variant, med ytringsfrihet og diskursdemokrati – tror jeg ikke er like problematisk med mange deltakere – selv om dette ikke nødvendigvis skaper mer opplysthet Hobhouse slår fast, allerede i 1911, at den librale stat er på frammarsj, mot den autoritære ledelse – hvilket jeg ikke tror har mindre gyldighet i dag, enn tiden den ble skrevet i. Riktignok er boken skrevet noe før 1. verdenskrigs utbrudd, og det er ikke sikkert han hadde vært like optimistisk etter par år etter.

Fortsettelse følger

En liten landsby

Flott låt! Av og med Jan Eggum.

Det e et gammelt syn           
som aldri lar meg slippe fri:
Eg ser en liten landsby
og midt på torget sitter vi.
Og du e fiskerdatter
og eg e bakermestersønn.
Du har servert meg saft
med vann fra byens beste
brønn.

Mellom havnen og hagen
ligger alt vi vet om.
Barnet vokser i magen
og vi har fri midt på dagen.

En bonde drar forbi oss.
Han runder smien
med et smil,
på vei til meieri med melk
i en elektrisk bil.
En liten gutt på sykkel
som kom med fersk lokal-avis
har alt vært nere på butikken
og kjøpt jordbær-is.

Hør: Det lyder fra fjorden:
Noen bygger en båt.
Det skal visst bli en stor en:
Den største her på jorden.
For her e jorden liten
og alle vet ka alle gjør,
og Donjuan
og gammel jomfru
lever dør ved dør.

Vi har en fri moral
Det e nesten
ingen som blir gal,
og du må se langt
etter fengsel
og børs og katedral.
For Gud e i naturen og eg e eg
og du e du.
Viss noen absolutt ve ha deg,
så blikkje eg sjalu.

Alle har så det rekker.
Ingen her kan bli rik.
D' ekkje gullet så trekker
viss du vil bli snekker.

Så går vi hem te huset
med tårn og spir
og solpanel.
Vi vet at kornet
under vindmøllen
vil gi oss mel.

Det e en liten landsby,
men hele verden
kan ta del.

Gunnar Garbo er død

En Venstre-nestor er gått bort, 92 år gammel. 

Han stod i Venstres venstreside, og kan sorteres som en radikal liberaler. Omtale over hans liv og virke finner du blant annet på Aftenposten sine nettsider. Jeg skal i sakens anledning ta fram en bok ,som Gunnar Garbo har vært bidragsyter til, fra 1969: Den radikale liberalismen. Kjært barn har mange navn, å være liberaler innebærer kanskje å være en dannet opprører? Håper denne artikkelen er gjort med både respekt og omtanke i forbindelse med Garbos bortgang, for Garbo var en ledende politisk intelektuell. Var han framsynt? Ja, utvilsomt – i aller fremste rekke. 

Den radikale liberalismen  
Gunnar Garbo mener at konservatisme går ut på å holde tradisjonene i hevd, og forsvare et mindretalls interesser og privilegier (Garbo 1969:9). Nå har mange konservative bekjent seg som liberal-konservative, så spissformuleringen er kanskje ikke like aktuelt som tiden den ble skrevet i. Garbo medgir at liberalisme ikke mer ensartet enn de andre ideologiske tankeretninger – noe som kan diskuteres, men er en påstand som understøttes av det faktum at det finnes kanskje flest liberale tenkere, som anses aktuelt til dagens samfunnsutforming. Men kanskje er det likevel et sett av prinsipper som de aller aller fleste slår ring rundt, i og med at vi har liberal-demokrati. Liberalismen og Garbos tanker har nok vunnet kraftig fram, siden han skrev dette i 1969. 

                                         ”Det liberale har en kjerne som holder stand gjennom skiftende tider”
Gunnar Garbo. 

Garbo slår fast at kjernen i liberalismen er enkeltmenneskets utfoldelse (Garbo 1969:7). Politikken må tilrettelegge for menneskelig vekst (Garbo 1969:9), blant annet gjennom utdannelse  for alle – hvilket betyr at man skal gi alle rett til utdannelse uavhengig økonomisk situasjon, muliggjøres, og begrenses til en viss grad, gjennom interesser.  Men alle skal gjennomgå en grunnutdanning som kan bidra til gode samfunnsborgere, ifølge meg. Tror ikke Garbo er imot dette standpunkt. Men han hadde kanskje vært enig i meg at dagens utdanningstøtte er for liten, som skaper forrang for de som har godt bemidlede foreldre – fordi heltidsstudent er en tilnærmelsesvis uaktuelt med dagens kostnadsnivå i de store byene. Det var Venstre som først sørget for alle unges rett og plikt til utdannelse, og er et kjerneanliggende for den liberale bevegelse verden over, historisk så vel som i nåtiden. 

”Hva gjør vi for å utøve rettferd overfor menneskene?”
Gunnar Garbo

”Friheten skal velges framfor trelldom,” slår Garbo fast – og har liknende meningsinnhold i ord som ”friheten er sterkere enn frykten.” Liberalismen vokser ikke fram i forening med uhemmet konkurranse, skriver Garbo. Nei, verken økonomisk, og heller ikke menneskelig – ifølge meg. Det er altfor mange som derfor er glade i å forene ordet liberal med økonomi, eller liberal med tanketom atferd, der det førstnevnte ikke nødvendigvis er misforstått, men ofte. Liberalismen fordrer markedsøkonomi er en gjengs oppfattelse, men ikke utemmet markedskraft, og menneskelig vekst skapes ikke gjennom disharmoniske mellommenneskelige forhold. Derfor må samfunnet, som Garbo skriver, utformes slik at alle kan benytte seg av den (uselviske journ.anm) frihet.  Garbo har sin forankring i det positive frihetsideal, som skiller seg fra det eldre passive frihetsideal – der man mente beskyttelse var utelukkende nødvendig i et rettferdighetsperspektiv. Men negativ avgrensning av frihet er ikke tilstrekkelig, en tanke som strekker seg tilbake til den engelske radikale tenker Thomas Hill Green – en radikal liberaler, i sin samtid. Og det positive frihetsideal, handler om utfoldelse – der man dessverre ser mange stengsler i dag for en sunn, menneskelig utvikling, ifølge meg. Og for entydig vektlegging av det negative frihetsideal skaper dessverre gjerne en ufrihet for noen, men heller ikke her alltid – men ofte når det kommer til politisk tiltakslyst og reformiver. Jeg synes Garbo er framragende da han forutså i det norske politiske klimaet at det positive frihetsideal har en enorm kraft i å tilrettelegge det en annen kjent politiker omtalte som dansegulv. Let’s dance! Mens det negative frihetsideal er mest fruktbart, når det kommer til nære relasjoner – et perspektiv som enkelte ikke forstår virkningen av. Så, altså – positivt frihetsideal i staten, negativt frihetsideal i samfunnet ellers. 

Livssyn og livsform
Garbo reiser et evigaktuelt spørsmål omkring privatskoler, der han utfordrer oss til å tenke om privatskoler kan komme i konkurranseforhold til gode, offentlig skoler – særlig i grissgrendte strøk? Kanskje forutså ikke Garbo de utfordringer det vil ligge i en manglende fellesskole, i en tid da fellesskapet delvis er i forandring, og det kanskje mer en noen gang er nødvendig med nødvendige fellesskapsløsninger som fellesskolen er?

”Liberalismen står for fjerning av skranker, og tillate brytninger”
Gunnar Garbo.

Innenfor personlig livsform står liberalismen for toleranse og forståelse (Garbo 1969:13). Dette er særlig aktuelt i dag, gjennom spørsmålet om homofil ekteskapsinngåelse – som jeg mener er etterlengtet i siget, siden dette skaper et samfunn av nettopp toleranse og forståelse, som har spillover-effekt til andre samfunnsområder, og skaper et bedre samfunnsklima. Uten å trekke Garbo og Garbo-generasjonen inn i denne frigjøringssaken, var nok han forut for sin tid – om han forstod rekkevidden av en slik uttalelse, eller ikke. 

                                                 ”Det er ingen automatisk motsetning mellom frihet og kontroll.                                                          Kontroll skal ikke true åndsutvikling eller personlig vekst.” 
Gunnar Garbo.

Kontroll skal sikre åndsutvikling, personlig vekst og det materielle, hvilket sier noe om hvilken kriminalpolitikk som skal føres – og hvor jeg tror også Garbo her var en foregangsmann.  Liberalismen står for en uredd reformiver, ifølge Garbo (1969:14) – noe det i dag er og bør være tverrpolitisk enighet om, innenfor liberal-demokratiet. Det gjøres kanskje best av liberale partier, som bygger på et positivt menneskesyn?

En liberal utfordring 
I sitt andre bidrag i overnevnte bok, skriver Garbo om det vante skillet mellom ”frihet og likhet.” Der har jeg tidligere skrevet at liberale skiller seg fra sosialistene, der førstnevnte vektlegger i større grad likebehandling, framfor sistnevntes resultatlikhet.  Han berører den tosidighet i at ”mennesker utgjør fellesskapet, fellesskapet utgjøres av individer” (Garbo 1969: 75). Omtanken for enkeltmennesket er derfor en omtanke for hele det menneskelige fellesskap (Garbo 1969:75). 

”Lik rett for alle, til selvrealisering.
”Utvikling skal ha mennesket som mål”
Gunnar Garbo.

For at alle mennesker skal ha muligheten til å utvikle seg, trengs det ikke stor økonmisk skjevfordeling, skriver Garbo (1969:78). Denne ulikhet må motarbeides, skriver Garbo – som dermed ikke er noen ukritisk markedstilhenger.  Til en viss grad må man akspetere den gevinst man oppnår gjennom personlig innsats – men ofte er forutsetningene og mulighetene skjevfordelt – og det er først å fremst her staten kan gjøre en uvurderlig innsats, i følge meg. Derfor er ordene fra den franske revolusjon fortsatt gjeldende den dag i dag: Økonomisk skjevfordeling er bare akseptabelt der det er til det felles beste. Gunnar Garbo var en mann forut for sin tid, og likevel så trygt plantet i den liberale, europeiske tradisjon. 

Gipsy Kings!

Pienso que un sueño parecido                                            

Flott låt! 

No volvera mas
Why me pintaba las manos
Why la cara d'azul
Why de improviso el viento rapido me llevo
Why me hecho a volar en el cielo infinito

Volare oh, oh
Cantare , oh oh oh oh

Nel blu , dipinto di blu
Felice di stare lassu
Why volando , volando feliz
Yo me encuentro mas alto
Mas alto que el sol
Mientras el mundo se aleja despacio
Despacio de mi
Una musica dulce tocada
Solo para mi

Volare oh, oh
Cantare , oh oh oh oh

Nel blu , dipinto di blu
Felice di stare lassu
Nel blu dipinto di blu
Felice di stare lassu

Cuando sei Maria Dolores
Cuando sei quei mal d'amore
Cuando sei quei mal a su vera
Cuando sei me va al dottore

Baila baila baila baila
Baila baila baila me
Esta rumba tan gitana
Que yo siempre cantare
Pero yo siempre cantare
Pero yo siempre cantare
Esta rumba tan gitana
Que yo siempre cantare

Que solo vivo enamora te
Que solo vivo enamora te
Me enamore de esta gitana
Que se pone a bailar

Baila baila baila baila
Baila baila baila me
Esta rumba tan gitana
Que yo siempre cantare
Pero yo siempre cantare
Pero yo siempre cantare
Esta rumba tan gitana
Que yo siempre cantare
Pero yo siempre cantare
Pero yo siempre cantare
Esta rumba tan gitana
Que yo siempre cantare

Este amor llega asi de esta manera
No tiene la culpa
Caballo de la Savana
Porque es muy despreciado
Por eso no te perdono llorar

Este amor llega asi de esta manera
No tiene la culpa
Amor de comprementa
Amorrs del pasado
Bembele,bembele,bembele

Bamboleo, bambolea
Porque mi vida yo la aprendi a vivir asi
Bamboleo , bambolea
Porque mi vida yo la prefiero vivir asi

No tiene perdon de dios
Es imposible no te encuentro de verdad
Pero el destino te a desemparado
Lo mismo hoy que ayer, lo mismo soy yo

Why lla no encuentro la razon
Es imposible no te encuentro de verdad
Por eso un dia lo encuentro asi de nada
Lo mismo hoy que ayer
Yo pienso en ti

Bamboleo, bambolea
Porque mi vida yo la aprendi a vivir asi
Bamboleo , bambolea
Porque mi vida yo la prefiero vivir asi

Uavklart etter spansk nyvalg

Valget kan gi en fargesprakende koalisjon av Sosialdemokrater og De konservative, eller en koalisjon av De konservative, liberale og ett eller to separatistpartier for Katalonia. Spanjolene har nå valget mellom samling eller delvis oppløsning.

Det var stor usikkerhet knyttet til Brexit-effekten. Den fortoner seg i etterkant av valget som liten, partienes oppslutning har ikke endret seg mye. Litt tøysete kan man si at forandringene er innenfor feilmarginen. Det kan derfor være vanskelig å stable sammen en ny regjering, også etter nyvalget. Det som imidlertid blir interessant, er hvor politikerne velger å samarbeide. Blir det en Brexit-effekt her? Vil de to store statsbærende partiene samarbeide med de partier som står for (rike) Katalonias løsrivelse, og dermed mer såkalt uavhengighet? Eller vil man samarbeide på tvers av ideologiske skillelinjer, for å bevare spansk enhet? Ingenting er gitt av dette etter nyvalget 25. juni, 2016.

Partienes matematiske samarbeidsløsninger

Med mindre vi utelukker samarbeid mellom helt ytterliggående partier, finnes de samarbeidsløsninger i alle retninger – utgått av en slags sentrumstilnæring. Partiene har følgende oppslutning i valgkanalen, til nasjonalforsamlingens 350 seter. I parentes står endret oppslutning fra sist valg, i 2015.

PP               De konservative                        33 prosent                      137 seter             (+4,3 %)

PSOE          Sosialdemokratene                   22,7 prosent                      85 seter             (+0,7 %)

Podemos     Sosialistene                               21,1 prosent                     71 seter             (-3,4 %)

Borgerne     De liberale                                13,1 prosent                     32 seter              (+2,6 %)

ERC            Katalonias venstreside               2,6 prosent                        9 seter             (+0,2 %)

CDC            Katalonias høyreside                 2,0 prosent                        8 seter              (-0,3 %)

For å få flertall kreves det 176 seter i parlamentet. De kan oppnås ved følgende samarbeidskoalisjoner:

PP + PSOE                                                                       137 + 85 seter                   222 seter

PP + Borgerne + ERC eller CDC                                     137 + 32 + 8/9 seter         177/ 178 seter.

Samarbeidsinvitasjoner

Tidligere har jeg blogget om at Borgerne ikke vil inngå kompaniskap med De konservative. Kanskje de har forandret mening etter dettte nyvalget, hvis de søker innflytelse? Da må de imidlertid ha med seg et av de to katalonske miniputt-partiene, og vi skal ta en liten gjennomgang av disse. ERC er først og fremst et løsrivelsesparti for Katalonia, Spanias relativt rike østkyst. Partiet har i seg sosialdemokratiske elementer, og republikanisme. Lederen er Alfred Bosch. CDC representerer interessene til Katalonias høyreside, og er et løsrivelsesparti det også, der tanken om Katalonias selvstendighet har vokst seg sterkere i partiet de siste 10 årene. Ved å lese deres ideologiske forankring er det grunn til å slå fast at dette er et regionalt catch-all parti, som består av liberalisme, konservatisme, sosialdemokrati og sentrumspolitikk. Noen mener partiet står for en sentrumstilnærming, og sosial-liberalt perspektiv i katalansk politikk. Derfor synes partiet mer forenelig med partiet Borgerne, enn ERC. Dette er kanskje den mest naturlige samarbeidspartneres i et eventuelt borgerlig prosjekt?

Framtidsutsikter

Det er kanskje grunn til å tro at det blir en allianse mellom de konservative, de liberale og det katalonske uavhengighetspartiet CDC: Vi kan da vente oss en mer desentralisert politikk for Spania, der ikke Katalonia løsriver seg, men kanskje får økt indre selvstyre og sjølråderett. Problemet er ikke dette isolert sett, men følgene det vil få for spansk enhet generelt. Vil man bevare den spanske nasjonalstaten slik den er, også på lengre sikt, kan det kanskje synes mer selvfølgelig at de to statsbærende partiene av sosialdemokrater og konservative samarbeider. Uansett utfall vil politikken ha et sterkt sentrumsperspektiv, der løsningen også mellom PP og PSOE også ligger i sentrum. Spanias politiske liv må lære seg å samarbeide på tvers av gamle skillelinjer og ideologiske fanesaker, og føre en kompromissbasert politikk framover.

Sjelden god rock'n roll, med Neil Young

Flott låt! 

Neil Youngs tolkning av Born in the USA er sjeldent ellevill. 

 Forrykende tolket av Neil Young, som gir alt!

Kostelig Kongsvik!

Costa del Kongsvik er svært morsom!  

Lene Kongsvik Johansen som "Kine." 

Det er en type komiserie som unngår det slike komiserier lett blir: Anmasende. Serien er full av flotte figurer, og Lene Kongsvik Johansen mestrer rollene uten å bli anstrengende. En komiker som klarer å kombinere skarpe iakttakelser med hjertevarme. En komiker som byr på seg selv, og det er herlig! 

Bonde

Vakkert av Tønes, særlig mellomspillet. I samarbeid med Kringkastingsorkesteret. 

Flott låt! 

Eg e bonde, eg kjøre traktor Eg he caps der stenne John Deere på Den he eg på meg inne og ude ja, den ska eg ha på meg heilt te eg stube høy - høy - høy Eg he gode greia på saue og eg e alre bitten redde studa eg kan fortella deg i det vida og det breia om alt det goda graset eg he sleie og høy høy - høy - høy Det er sjelden at meg og kåno tege fri, det er alltid någe me kan henga fingrane i Og sko det vær en dag det er litt lide å gjør, så slær me av maskinane og så melke me for hånd! Ja, eg e bonde, eg e fydde oppi løo Heila livet he eg slede for føo Min fyste kamerat, du det va et lide låm eg kan huska eg stod der og såg på når det kom ud ud - ud - ud Eg er bonde, eg forhauste og eg he caps der stenne John Deere på Den he eg på meg inne og ude ja, den ska eg ha på meg heilt te eg stube!

Boris Johnson – vant valget, taper statsministerposten

Tror aldri noen gang han blir statsminister i Storbritannia. Han bør i hvert fall ikke.  

Årsaken er rett og slett at han blir for splittende, for kontroversiell. Overraskende trakk David Cameron seg. Han understreket i sin tale klokken 09.15 at dette valget ikke var et valg om personer, og hadde respekt for folkets røst. Samtidig er det derfor kanskje litt merkelig for noen at han trekker seg som statsminister for den konservative regjeringen. Men oppgaven som hadde lagt foran Cameron hadde vært umulig å gjennomføre. Storbritannia har et winner takes it all-prinsipp, der regjeringen alltid har flertall – ja, Cameron har tidligere inngått samarbeid med Liberaldemokratene for å få i stand en flertallsregjering. Mindretallsregjeringer er derfor et tilnærmet ukjent fenomen i britisk historie, og derfor har kongeriket ingen tradisjon for at regjeringer havner i den posisjon at de må administrere en politikk, hvor de ikke er en del av flertallet. Brexit dreier seg attpåtil heller ikke å administrere en politikk man er imot. Storbritannias uttreden av EU innebærer å forhandle fram en helt ny politikk med EU, som Cameron hadde vært imot hans ønsker og vilje. Det hadde blitt en umulig oppgave, og han hadde hele tiden blitt mistenkt for å ikke gjøre brexiten fullverdig, selv om Storbritannia blir nødt til å kompromisse med EU framover – for helt uten EU overlever ikke den britiske sivilisasjon. Og til denne opppgaven kreves en kompromiss-søkende statsminister, som selvsagt ikke skal kompromisse bort brexiten, men vedkommende må ha et viss pragmatisk forhold til EU. Det har ikke Boris Johnson. Det blir som om den dyktige politikeren Anne Enger Lahnstein skal forhandle størrelser på vitrineskaps-direktiver, med EU. Det hadde ikke gått, og det vil ikke funke med Boris Johnson. Sånn sett er ikke bare David Camerons exit fra statsminister-posten et forsøk på å redde eget ettermæle, men det vil samtidig være en manøver som stikker kjepper i hjulene for Boris Johnson. Boris Johnson er ikke noen overgangsfigur. Boris Johnson må i tilfelle vente 5 – 10 år (hvis han får tillitt da, av De konservative), og til det tror jeg det er for lenge å vente, samt at vinden kan blåse en annen vei ved den tid. Derfor er kanskje Boris Johnson gledestrålende i dag, men nei-kongen er ingen jobbsøknad for forestående statsministerembete. Men han kan gjerne ha en statsrådspost, hvis han selv gidder dette. Hvem neste statsminister blir er usikkert, men kanskje finner man den mest samlende kandidaten hos Labour? Sånn sett er et nei til EU et skudd for bauen for de britiske konservative, noe som ikke hadde vært tilfellet ved et ja til fortsatt tilstedeværelse i unionen. David Cameron vil nok gå inn i historien som en sterk statsminister, som samarbeidet med Liberaldemokratene på en god måte i en svært sjelden britisk samarbeidskoallisjon, en som snudde britisk økonomi og som respekterte folket dom og tok folkets EU-skepsis på alvor. Kanskje må han vemodig se at Storbritannia på lengre sikt kan smuldre i forskalingen, der både Nord-Irlands og Skottlands ja-flertall til EU i hvert fall skaper furore i et nå vanskelig politisk terreng.

Ingrid Dardels polska

Flott låt! 

Ingrid lilla, se hur strömmen dansar,                               
alla böljorna ha vita fransar.
Se på gubben i den vita båten
hur han vevar upp sin stora håv!
Ser du löjorna, se hur de glittrar,
fåglarna i Strömparteren kvittrar.
Ser du måsarna och hör du göken?
Ingrid lilla, göken gal i stan.
Solen strålar över staden
och nu kommer vaktparaden:
Trumme-rumme-rumme-rumme-rumsan!
Trumman går och nu slår klockan tolv!
Bacci tempel öppnar famnen
och på båtarna i hamnen
klämtar klockorna: "Det är serverat!"
Säg, Ingrid lilla, vad vill du ha!

Blå foreller och så så'nt som smäller
och som börjar skumma när man häller!
Fikon, druvor, dadlar, karameller
och en liten grön kan Ingrid få,
en så'n där som kommer från Västindien
och som blommar upp som ros på kinden
med en aning doft av tamarinden,
nej, jag menar visst en curaçao!
Ner för brinken fort som blinken!
Här går leden! In på Freden!
Jag är Orfeus! Här är underjorden!
Kors, där seglar ju ett skepp hitåt!
Ner i källarn! Akta kjolen!
Hör du lutan? Hör fiolen,
Ingrid, hör! Det är ju Evert Taube
som tar emot dig med din egen låt!

William Gladstone – liv og tanker

Ved siden av Winston Churchill er han den største innenfor Storbritannias politiske liv, og var en liberaler som ville løfte folk utav fordervelsen. Kanskje er han Storbritannias største innenrikspolitiker gjennom tidene?

Litt Gladstone, litt Mill – så er du på god vei til å ha en fin politisk filosofi. Det finnes ikke så mange bøker på norsk av Gladstone, derfor må jeg støtte meg til ”Råbe 1923: 1-21”, eller boka med den framragende tittelen William Gladstone. Enkelte andre har også bidratt, blant annet den sagnomsuste Richard Hermann, og den like velkjente Wikipedia. Gladstone (1809 – 1898) er rekordholderen med antall år i Downing street, han satt i fire perioder.  Og – han satt i parlamentet i over 60 år, og var med i ti regjeringer, før han selv ble statsminister. Hans misjon var å blant annet gjennomføre Guds godhet på jorden (Hermann 1996:163), hvilket selvsagt kan tilskrives hans motstand mot alkoholismen, men først å fremst enn lang rekke sosiale ordninger som skulle forbedre arbeiderklassens kår. Han var en sann liberaler – forfektet frihet, for alle, også for fattige, selv da det gikk imot britenes imperiale interesser (Hermann 1996:164). Verken den kristne tro eller liberalt sinnelag er uforenelig med hverandre.   

Aa, hvad kan sig til tænke sig til.  

Boka William Gladstone av Jens Raabe har en språkdrakt som er lik omtrent denne underoverskriften. Likevel finnes det haugen på nok av gode tenkte tanker i historien – og William Gladstone (1809 – 1898) er en som utmerker seg. Han er politiker, ikke tenker – men hadde nok mange tanker bak sin politikk - som forandret øyriket, og var et forbilde for videre vestlig politikk. Boka av Raabe åpner med stemningen i det engelske parlament, idet William Gladstone sikret selvstendighet for Irland. Dette er den største politiske seieren til Gladstone, ifølge flere – i hvert fall med tanke på at han hadde både folk og parlament imot seg i spørsmålet (Hermann 1970:163). Han var derfor en mann for selvstyret, og firet på britenes imperiale ambisjoner. Kanskje var det medvirkende til hans noe kjølige forhold til Dronning Viktoria? Gladstone slår fast at ”Irland ikke kan holdes fast ved tvang,” ifølge bokforfatteren, i sin refleksjon, som velger å omtale han akkurat her for ”oldingen” (83 år, red anm.). (Det gjøres i denne artikkelen et journalistisk unntak, ved at jeg omskriver Raabes eldre språk til å være noenlunde i takt med tiden. Journ.anm. Håper ikke Raabe snur seg i graven av den grunn. For hvis folk snur seg i graven betyr det vel at det ikke finnes noe mer? Red.anm).

William Gladstones unge år

Han ble født i 1809, nærmere bestemt 29. desember. Sønn av en velstående forretningsmann i Liverpool, en travel sjøby som sender skip ut i alle verdensretninger. Faren hadde tjent seg opp på sukkerplantasjer og slavehandel i Karibia (Hermann 1970:164). Slekten var både staselig og konservativ (Hermann 1996: 164). Han fikk en strikt oppdragelse av sine foreldre, og viet dagene til blant annet engelsk fordypning. Georg Canning er visstnok en berømt britisk statsmann – og William smuglyttet, da han satt i samtale med faren, på besøk i deres hjem. Han ble sendt til Eton College, Englands skole- og oppdragelsesanstalt for unge menn (Raabe 1923:4), der han trivdes utmerket (Hermann 1996:164). Han var angivelig en vellykket ung mann, med utallige ferdigheter (Raabe 1923:4). De fleste elevene fikk ris av den fryktede rektoren opptil flere ganger, men den moralske Gladstone slapp unna med bare én omgang (Hermann 1970:164) – som gjerne kunne forkynne Kristi budskap.  Etter dette bar det til studier i Oxford, der han som 21-åring var en mester i latin, gresk og folketaling (Raabe 1923:4). Han leste de klassiske fagene, og var blant annet interessert i matematikk (Wikipedia; William Gladstone). Han ble president i Oxford Union – en lekegrind og diskusjonsfora for vordende menn i offentlighetens tjeneste. Hans første klokkeklare ord til forsamlingen i Oxford Union kom da han entret talerstolen, og ikke ville utvide stemmeretten (Hermann 1970:164). Som vi skal se, angret han nok på dette senere i livet, da han inntok det motsatte standpunkt. Den gang var argumentet at massene med dette ville rive samfunnet i fillebiter. Og i sine unge år skrev han en bok om den anglosaksiske kirke, og at statskirken var den eneste sanne vei (Hermann 1970: 166). Som liberaleren Jefferson, mente han veien til klokskap var å være ”sannhetskjærlig” – selv om dette fra Jefferson gav seg utslag i sitater, framfor et adjektiv. Oxfords plassering gav Gladstone en forkjærlighet for naturen, med Themsen rennende gjennom stedet, der både Oxford, natur og Themsen kan ses på som strømdrag som fikk stor innvirkning på så vel England, som Gladstone? 

  

Konservativ politiker                                                                                           

I 1833 var Gladstone i Italia, og nøt det han syntes var naturskjønne omgivelser og praktfulle kunstverk.  Plutselig ble han hjemkalt for å delta i det britiske parlamentsvalg. En partivenn ville bruke hans veltalenhet og krefter i politikken. Han deltar i valgkretsen som ”konservativ,” og som den gang ikke ønsket å løsrive Irland fra den britiske statskirke. Han var i begynnelsen av karrieren en politiker på ytterste høyre fløy, der han så å si stemte imot alt som var av reformer, særlig innenfor religiøse spørsmål; Han nektet Irland religionsfrihet, og han forbydde religiøse minoriteter studierett ved landets universiteter (Hermann 1996: 165). Og – han stemmer imot frigjøringen av slaver i de britiske koloniene (Hermann 1996:166). Han gikk imot opphevelsen av fysisk avstraffelse i militæret, og han strittet imot eiendomsskatt (ibid). Da slaveriet blir opphevet i 1833 – i de britiske koloniene – gikk han inn for det man i dag kan kalle erstatning for tapt arbeidsfortjeneste til koloniherrene. 150 millioner gikk med fra den britiske regjeringen i erstatninger, der Gladstones far satt i gjen med én prosent av totalsummen (Hermann 1996:165). Han trådte utav Det konservative partiet i 1845, da han kom på kant med partiledelsen i et religiøst spørsmål, som ville bringe mer religionsfrihet i Irland, paradoksalt nok for den senere liberale Gladstone. Religionsoverbevisninger kan derfor synes viktigere for Gladstone, enn liberale kjernesaker, som tankefrihet innenfor religiøse spørsmål. Hans mål var heller å forsvare den britiske statskirke. Han var sterkt imot opiumskrigen, som England førte mot Kina (wikipedia; William Gladstone).  

Handelsminister, 1841 – 1846

Han trådte inn i rekkene som handelsminister, bare 33 år gammel. Statsminister Peel gav han en rekke ministerposter i årenes løp. Han drar til Syden – like før eller etter han ble handelsminister, og blir sammen med det om senere ble hans kone. Da han kommer tilbake fra Syden, er han langt mer framskrittsvennlig en tidligere, skriver Raabe (1923:6), og Hermann. Han gikk som handelsminister – og framskrittsvennlig - blant annet med på å oppheve korntollen, kanskje til bøndenes forargelse – men til glede for de mange fattige, som ikke engang hadde alt i grøten. Herren ved navn Peel fikk han tidlig interessert i økonomiske spørsmål. Han ble engasjert i kai-arbeidernes sak, og gjennomførte det han selv omtalte som det mest sosialistiske han hadde gjort (Wikipedia; William Gladstone).

Opposisjonspolitiker i parlamentet, 1846 – 1851

Sammen med Peel brøt han med de konsrvative, og ble etter hvert leder for – etter Peels død – for Peelites i parlamentet. De forsøkte å kombinere de konservative grunnidéer med blant annet frihandel, og dannet basis for det som senere ble det liberale partiet. Han ble en ivrig kritiker av Lord Palmerstone (Wikipedia; William Gladstone).  Han vakte oppsikt da han talte mot partiets nestor Palmerston i 1848, i det som kan betegnes som ”Grekenland-saken.” Gladstone tok den svakes parti, og sa det var umoralsk for ”et stort land å utøve vold mot et lite, fritt land.” Han sa at en statmanns oppgave var å fremme fred og velferd på jorden, og i den forbindelse – sette rettferdighets-tankegangen høyere en patriotisme. Hans drivkraft var kristen tro; der han ønsket at man skulle ”gjøre mot et land, som man selv ønsket å bli behandlet” (Raabe 1967: 7). Han var de små nasjonenes ridder (Raabe 1967:7), mens kritikerne kalte det både umandig og lite fedrelandskjærlig (Raabe 1967:7). I 1850 ble bar det på nytt til Italia for Gladstone. Der besøkte han fengsler, der han overvar at ytringsforkjempere, som hadde vært frimodige, måtte sitte i fengsel sammen med kjeltringer av det man i 1967 omtalte som ”verste sort.” Presisérer her at frimodige ytringer skal tolkes som modige ytringer, og ikke alskens ytringer vi ser i dagens, ofte nedrakkende debatt. I tilfellet Italia var det slik at man var styrt av en tyrannisk konge i regionen Napoli, som var kort sagt en bølle (Hermann 1970: 167). Faktum var at flere maktkritikere sultet og råtnet bort i spartanske fangeceller - og dette av en offisiell styreform (Hermann 1970:167-168).

Finansminister 1852 – 1855

Det som ble Gladstones mål som finansminister, var å gjøre forholdenes bedre for arbeiderklassens folk (Raabe 1967:8). Prisen på matvarer satte han ned ved å fjerne tollen, mens avgiftene på luksusvarer steg – som en kompensasjon for statskassen (Raabe 1967:8). Han fjerner også hindre, som er ment skal komme et fritt og sunt næringliv til gode. Han videreførte mye av det Peel også ønsket å gjennomføre. Hans røst har aldri vært mer tindrende klar, enn da han utvidet stemmerettsrettighetene til også å gjelde arbeiderne (Raabe 1967:9). Raabe gjør en interessant antakelse: På grunn av Gladstones arbeid for rettferdighet, har han spart England for mange av de rystelser som er rammet kontinentet (Raabe 1967:9). Rundt 1860 bryter Gladstone med Det konservative partiet, og går over til de liberale. Gladstone startet som konservativ i livet, men ble langt mer radikal med årene (Hermann 1970: 164). Hans omdømme som finansmann økte etter hvert som dagene gikk (Raabe 1967:10). Når han la fram budsjettet fulgte tilhørerne nøye med, for å høre hans teorier og forklaringer (Raabe 1967:9).  Han gjorde eksempelvis papiret billigere (Raabe 1967:10). Det kan ved første øyekast fortone seg som en filleting, men dette muliggjorde at langt flere fattige kunne ta seg råde til å skrive på papir – og lese det som var dyre bøker. Han innførte inntektsskatt for langt flere enn tidligere, med håp om at dette ville føre til folkelig motstand, slik at skatten ble fjernet helt (Wikipedia; William Gladstone). I årene 1855 – 1859 var han parlamentsmedlem og tømmerhugger.

Finansminister II (1859 – 1866)

I 1859 formet Palmerstone en blandet regjering, som også innebefattet radikale (wikipedia; William Gladstone). Han bygget ned tollbarrierer mellom England og Frankrike, og inntektsskatten gikk i stedet for opp (Wikipedia; William Gladstone). Han ble kjent for en frihandelens mann, som brakte mat på bordet til de fattige (ibid). Ikke overraskende talte han varmt for selvstyre til de første 13 amerikanske koloniene. Han ble leder av det liberale partiet i 1867, 58 år.

Downing street 1868 - 1974

William Gladstone trådte til som statsminister etter den nye valgloven av 1867. Den gav alle arbeidere stemmerett, med bolig over en viss standard (Svanstrøm 1993:94). Han var nesten 60-år, og siste gang han fratrådte embetet nærmet han seg 85. Det var en reformivrig Gladstone man så som statsminister. Han reformerte den sivile administrasjon – innen kirken, hæren og rettsvesenet (Svanstrøm 1993:94). 1870-årenes Gladstones liberalisme betydde økt individuell frihet, og han løsnet politisk og økonomisk tvangsmakt (Wikipedia; William Gladstone). Han arbeidet for verdensfred, hvilket ville lette skattebyrden for landenes innbyggere, samt fremme frihandel (Wikipadia; William Gladstone). Han oppløste parlamentet i 1874, og skrev ut et nyvalg han tapte.

Opposisjonspolitiker 1874 – 1880

Han fratrådte som leder av det liberale partiet, men beholdt den liberale taburetten i parlamentet. Flere ganger hadde han tatt pauser fra politikken, og trodde han skulle få leve i fred med vedhuggingen, på sitt private slott (Hermann 1970:168). Men som britenes Moses ville han føre folket sitt inn i rettferdighet, og kom derfor ”alltid” tilbake (Hermann 1970:168).  Når han talte slo han gjerne ut armene, og lot bass-stemmen dure (1970:169).  Han satt i sin første periode sammenhengende i seks år (1868 – 1874), og regnes som hans beste regjeringstid av forståsegpåere (Hermann 1970: 1970). Da han gikk av i midten av 60-årene regnet han ikke med noe comeback, men det skulle vise seg at han hadde 20 år som statsminister utestående (Hermann 1970:177).

Downing street 1880 – 1885

Flere var kritiske til Gladstones utenrikspolitiske linje, i hans andre statsministerperiode. Blant annet sluttførte han mange kriger, blant annet Boerkrigen, hvilket også gjorde han populær i flere kretser. Han gjennomførte en stemmerettsreform som økte antall stemmeberettigede, med seks millioner (Wikipedia; William Gladstone). Han videreførte mye av den tidligere politikken han hadde forfektet.

Downing street 1886

I en kort periode var han statsminister, i 1886. Gladstone gikk av og til etter parlamentsmøtene opp i Soho å prøvde å overtale prostituerte til å slå seg inn på en bedre levevei, og mens han var statsminister i Downing Street nummer 10, tok han dem av og til med seg inn, for å gi gratis kost og losji, slik at de skulle slippe å drive gatelangs (Hermann 1970:176).  Han trosset stygge rykter i arbeidet med å gi kvinnene et bedre liv (ibid). Tidlig i livet hadde han gitt et løfte blant sine venner, om å gi en tiendedel av det han tjente i arbeidet mot de syv dødssyndene (Ibid). Vennene trakk lodd, og Gladstone fikk begjær som sin sak å bekjempe. De ble også kjent – sytti år etter hans død – at han brukte halvannen million på å bekjempe dette. Gladstone var høyt elsket i mange kretser, og foraktet i andre (Hermann 1996:162). Han klarte å samle folk til folkemøter selv i pøsende regnvær, og talte gjerne i timesvis til over 50.000 tilhørere (Hermann 1970:162).   

Downing street 1892 – 1894

Han nektet mer pengeoverføringer til marinen, hvilket stred mot hans frihandels- og fredstradisjon. Han kunne se tilbake på en karriere der han hadde arbeider for fred og selvstyre, demokrati-utvidelse og  omsorg for landets fattige. Han trådte ut av det offentliges rekker i 1894, og levde fire år i pensjonisttilværelse. Foruten de tidligere nevnte politiske sakene, ble det innført av skolelov som gav alle rett og plikt til utdanning (Hermann 1970:172).

Klinsj med Disraeli og Dronning Victoria

Den konservative politikeren Disraeli var Gladstones erkerival, men Disraeli fikk langt færre år i Downings Street enn Gladstone. Disraeli begynte som radikal, men endte opp som konservativ. Gladstone var konservativ, men endte opp som radikal (Hermann 1970:164). Disraeli har visstnok opphavet til uttrykket om skadefryd, som senere er blitt omskrevet andre, og som selvsagt ikke er særlig aktverdig – ei heller så morsomt: ”Hvis Gladstone faller i Themsen er det et uhell. Men hvis noen trekker han opp igjen, er det en ulykke (Hermann 1970:156).” Ingen av dem hadde særlig mye til overs for den andre, men jeg tror aldri Gladstone kunne få seg til å formulere et så tarvelig sitat. Men sitatet sier litt om personigheten til Disraeli, kontra Gladstone: Der Gladstone var tindrende klar med brumlende stemme, svingte Disraeli korden elegant, og gav sin motstander små stikk. Men ettertiden har gitt Gladstone større plass i historiebøkene, enn Disraeli. Blant annet var det Gladstone som sikret ny valglov i 1867 – der De konservative selvsagt var imot både den og valgloven av 1832, i sin tid (Hermann 1970:158). Det kan føyes til her at Gladstone ikke var en ihuga demokrat tidlig i livet, der han i sine unge år var imot stemmerettsutvidelse, ifølge dokumentaren ”Gladstone og Disraeli” på youtube. De konservative ønsket i hvert fall ikke å tilkjenne fattige mennesker menneskerettigheter, snarere underlegge seg dem. Det sier litt om lynne til Disarelli og Gladstone, fordi der Disarelli plantet blomster, hugget Gladstone trær. Gladstone ivret etter å ryke temperamentsfullt inn i treverket. Det var for øvrig denne geschaften han holdt på med, da han for første gang ble kontaktet om å bli statsminister (Hermann 1970:160). Skal man løfte uenigheten mellom Gladstone og Disraeli til politisk nivå – hvilket er naturlig – var Disraeli pragmatisk, mens Gladstone var prinsippfast og steil.  Datidens monark kunne ikke fordra den liberale statsmannen Gladstone, men måtte dessverre forholde seg til mannen, som var statsminister i fire perioder (Hermann 1996:141).  Ved audienser på slottet lot hun han bli stående, ikke sittende – en hersketeknikk fra den regelrette herskerinne. Han gjennomførte de konstitusjonelle plikter som var pålagt han, og førte ellers en politikk som Dronningen syntes var motbydelig (Hermann 1970:141). Han kunne være formell og korrekt, men aldri underdanig (Hermann 1970: 173). Gladstone betraktet egen politikk som i ledtog med Gud, i konkurranse mot kongemakten (Hermann 1970:156).  Og Gladstone gav henne et økenavn: ”Hennes ufeilbarlige majestet” (Hermann 1970: 162).

                                                       ”Han snakker til meg som om jeg er et massemøte”

                                                                             Dronning Victoria, om Gladstone.

På tross av at Gladstone fikk den største statsbegravelsen britene hadde sett, etter gjennomførelsen av mange vidtrekkende reformer i årtier, var det ingen krans å se fra Dronning Victoria ved kisten (Hermann 1970:162). Han hadde vel revet ned for mye av det adel og aristokrati gjennom århundrer hadde bygget opp, og forsvart?

Den offentlige moralens vokter

I hans siste periode som statsminister endte han opp med nesten alt som var av alderdommens skavanker; Grå stær på begge øyne, han ble nesten døv, og måtte ta seg framover med stokker. Det sies at han i løpet av livet leste 20.000 bøker, og hadde et bibliotek på 32.000.  

Kilder

-        Hermann, Richard (1970): Bak den svarte døren – historie, mennesker og politikk i Downing Street. Oslo: Cappelen.

-        Raabe, Jens (1967): William Gladstone. Oslo: J.W. Cappelens Forlag.

-        Svanstrøm, Ragnar (1993) Imperialisme, demokrati. Oslo: J.W.Cappelen Forlag.

-        Wikipedia; William Gladstone. Sist lest: 18.06.2016. 

J.S. Bach - Brandenburgkonserten nr. 3

Flott låt!