Ved siden av Winston
Churchill er han den største innenfor Storbritannias politiske liv, og var en
liberaler som ville løfte folk utav fordervelsen. Kanskje er han Storbritannias
største innenrikspolitiker gjennom tidene?
Litt Gladstone, litt Mill – så er du på god vei til å ha en
fin politisk filosofi. Det finnes ikke så mange bøker på norsk av Gladstone,
derfor må jeg støtte meg til ”Råbe 1923: 1-21”, eller boka med den framragende
tittelen William Gladstone. Enkelte
andre har også bidratt, blant annet den sagnomsuste Richard Hermann, og den
like velkjente Wikipedia. Gladstone (1809 – 1898) er rekordholderen med antall
år i Downing street, han satt i fire perioder. Og – han satt i parlamentet i over 60 år, og
var med i ti regjeringer, før han selv ble statsminister. Hans misjon var å
blant annet gjennomføre Guds godhet på jorden (Hermann 1996:163), hvilket
selvsagt kan tilskrives hans motstand mot alkoholismen, men først å fremst enn
lang rekke sosiale ordninger som skulle forbedre arbeiderklassens kår. Han var
en sann liberaler – forfektet frihet, for alle, også for fattige, selv da det
gikk imot britenes imperiale interesser (Hermann 1996:164). Verken den kristne
tro eller liberalt sinnelag er uforenelig med hverandre.
Aa, hvad kan sig til
tænke sig til.
Boka William Gladstone av Jens Raabe har en språkdrakt som
er lik omtrent denne underoverskriften. Likevel finnes det haugen på nok av
gode tenkte tanker i historien – og William Gladstone (1809 – 1898) er en som
utmerker seg. Han er politiker, ikke tenker – men hadde nok mange tanker bak
sin politikk - som forandret øyriket, og var et forbilde for videre vestlig politikk.
Boka av Raabe åpner med stemningen i det engelske parlament, idet William
Gladstone sikret selvstendighet for Irland. Dette er den største politiske
seieren til Gladstone, ifølge flere – i hvert fall med tanke på at han hadde
både folk og parlament imot seg i spørsmålet (Hermann 1970:163). Han var derfor
en mann for selvstyret, og firet på britenes imperiale ambisjoner. Kanskje var
det medvirkende til hans noe kjølige forhold til Dronning Viktoria? Gladstone slår
fast at ”Irland ikke kan holdes fast ved tvang,” ifølge bokforfatteren, i sin
refleksjon, som velger å omtale han akkurat her for ”oldingen” (83 år, red
anm.). (Det gjøres i denne artikkelen et journalistisk unntak, ved at jeg
omskriver Raabes eldre språk til å være noenlunde i takt med tiden. Journ.anm.
Håper ikke Raabe snur seg i graven av den grunn. For hvis folk snur seg i
graven betyr det vel at det ikke finnes noe mer? Red.anm).
William Gladstones
unge år
Han ble født i 1809, nærmere bestemt 29. desember. Sønn av
en velstående forretningsmann i Liverpool, en travel sjøby som sender skip ut i
alle verdensretninger. Faren hadde tjent seg opp på sukkerplantasjer og slavehandel
i Karibia (Hermann 1970:164). Slekten var både staselig og konservativ (Hermann
1996: 164). Han fikk en strikt oppdragelse av sine foreldre, og viet dagene til
blant annet engelsk fordypning. Georg Canning er visstnok en berømt britisk
statsmann – og William smuglyttet, da han satt i samtale med faren, på besøk i
deres hjem. Han ble sendt til Eton College, Englands skole- og
oppdragelsesanstalt for unge menn (Raabe 1923:4), der han trivdes utmerket
(Hermann 1996:164). Han var angivelig en vellykket ung mann, med utallige
ferdigheter (Raabe 1923:4). De fleste elevene fikk ris av den fryktede rektoren
opptil flere ganger, men den moralske Gladstone slapp unna med bare én omgang
(Hermann 1970:164) – som gjerne kunne forkynne Kristi budskap. Etter dette bar det til studier i Oxford, der
han som 21-åring var en mester i latin, gresk og folketaling (Raabe 1923:4). Han
leste de klassiske fagene, og var blant annet interessert i matematikk
(Wikipedia; William Gladstone). Han ble president i Oxford Union – en lekegrind
og diskusjonsfora for vordende menn i offentlighetens tjeneste. Hans første
klokkeklare ord til forsamlingen i Oxford Union kom da han entret talerstolen,
og ikke ville utvide stemmeretten (Hermann 1970:164). Som vi skal se, angret
han nok på dette senere i livet, da han inntok det motsatte standpunkt. Den
gang var argumentet at massene med dette ville rive samfunnet i fillebiter. Og
i sine unge år skrev han en bok om den anglosaksiske kirke, og at statskirken
var den eneste sanne vei (Hermann 1970: 166). Som liberaleren Jefferson, mente
han veien til klokskap var å være ”sannhetskjærlig” – selv om dette fra
Jefferson gav seg utslag i sitater, framfor et adjektiv. Oxfords plassering gav
Gladstone en forkjærlighet for naturen, med Themsen rennende gjennom stedet,
der både Oxford, natur og Themsen kan ses på som strømdrag som fikk stor
innvirkning på så vel England, som Gladstone?
Konservativ politiker
I 1833 var Gladstone i Italia, og nøt det han syntes var
naturskjønne omgivelser og praktfulle kunstverk. Plutselig ble han hjemkalt for å delta i det
britiske parlamentsvalg. En partivenn ville bruke hans veltalenhet og krefter i
politikken. Han deltar i valgkretsen som ”konservativ,” og som den gang ikke
ønsket å løsrive Irland fra den britiske statskirke. Han var i begynnelsen av
karrieren en politiker på ytterste høyre fløy, der han så å si stemte imot alt
som var av reformer, særlig innenfor religiøse spørsmål; Han nektet Irland
religionsfrihet, og han forbydde religiøse minoriteter studierett ved landets
universiteter (Hermann 1996: 165). Og – han stemmer imot frigjøringen av slaver
i de britiske koloniene (Hermann 1996:166). Han gikk imot opphevelsen av fysisk
avstraffelse i militæret, og han strittet imot eiendomsskatt (ibid). Da
slaveriet blir opphevet i 1833 – i de britiske koloniene – gikk han inn for det
man i dag kan kalle erstatning for tapt
arbeidsfortjeneste til koloniherrene.
150 millioner gikk med fra den britiske regjeringen i erstatninger, der
Gladstones far satt i gjen med én prosent av totalsummen (Hermann 1996:165). Han
trådte utav Det konservative partiet i 1845, da han kom på kant med
partiledelsen i et religiøst spørsmål, som ville bringe mer religionsfrihet i
Irland, paradoksalt nok for den senere liberale Gladstone.
Religionsoverbevisninger kan derfor synes viktigere for Gladstone, enn liberale
kjernesaker, som tankefrihet innenfor religiøse spørsmål. Hans mål var heller å
forsvare den britiske statskirke. Han var sterkt imot opiumskrigen, som England
førte mot Kina (wikipedia; William Gladstone).
Handelsminister, 1841
– 1846
Han trådte inn i rekkene som handelsminister, bare 33 år
gammel. Statsminister Peel gav han en rekke ministerposter i årenes løp. Han
drar til Syden – like før eller etter han ble handelsminister, og blir sammen
med det om senere ble hans kone. Da han kommer tilbake fra Syden, er han langt
mer framskrittsvennlig en tidligere, skriver Raabe (1923:6), og Hermann. Han
gikk som handelsminister – og framskrittsvennlig - blant annet med på å oppheve
korntollen, kanskje til bøndenes forargelse – men til glede for de mange
fattige, som ikke engang hadde alt i grøten. Herren ved navn Peel fikk han
tidlig interessert i økonomiske spørsmål. Han ble engasjert i kai-arbeidernes
sak, og gjennomførte det han selv omtalte som det mest sosialistiske han hadde
gjort (Wikipedia; William Gladstone).
Opposisjonspolitiker
i parlamentet, 1846 – 1851
Sammen med Peel brøt han med de konsrvative, og ble etter
hvert leder for – etter Peels død – for Peelites
i parlamentet. De forsøkte å kombinere de konservative grunnidéer med blant
annet frihandel, og dannet basis for det som senere ble det liberale partiet. Han
ble en ivrig kritiker av Lord Palmerstone (Wikipedia; William Gladstone). Han vakte oppsikt da han talte mot partiets
nestor Palmerston i 1848, i det som kan betegnes som ”Grekenland-saken.”
Gladstone tok den svakes parti, og sa det var umoralsk for ”et stort land å
utøve vold mot et lite, fritt land.” Han sa at en statmanns oppgave var å fremme
fred og velferd på jorden, og i den forbindelse – sette rettferdighets-tankegangen
høyere en patriotisme. Hans drivkraft var kristen tro; der han ønsket at man
skulle ”gjøre mot et land, som man selv ønsket å bli behandlet” (Raabe 1967:
7). Han var de små nasjonenes ridder (Raabe 1967:7), mens kritikerne kalte det
både umandig og lite fedrelandskjærlig (Raabe 1967:7). I 1850 ble bar det på
nytt til Italia for Gladstone. Der besøkte han fengsler, der han overvar at
ytringsforkjempere, som hadde vært frimodige, måtte sitte i fengsel sammen med
kjeltringer av det man i 1967 omtalte som ”verste sort.” Presisérer her at
frimodige ytringer skal tolkes som modige ytringer, og ikke alskens ytringer vi
ser i dagens, ofte nedrakkende debatt. I tilfellet Italia var det slik at man
var styrt av en tyrannisk konge i regionen Napoli, som var kort sagt en bølle
(Hermann 1970: 167). Faktum var at flere maktkritikere sultet og råtnet bort i
spartanske fangeceller - og dette av en offisiell styreform (Hermann
1970:167-168).
Finansminister 1852 –
1855
Det som ble Gladstones mål som finansminister, var å gjøre
forholdenes bedre for arbeiderklassens folk (Raabe 1967:8). Prisen på matvarer
satte han ned ved å fjerne tollen, mens avgiftene på luksusvarer steg – som en
kompensasjon for statskassen (Raabe 1967:8). Han fjerner også hindre, som er
ment skal komme et fritt og sunt næringliv til gode. Han videreførte mye av det
Peel også ønsket å gjennomføre. Hans røst har aldri vært mer tindrende klar,
enn da han utvidet stemmerettsrettighetene til også å gjelde arbeiderne (Raabe
1967:9). Raabe gjør en interessant antakelse: På grunn av Gladstones arbeid for
rettferdighet, har han spart England for mange av de rystelser som er rammet
kontinentet (Raabe 1967:9). Rundt 1860 bryter Gladstone med Det konservative
partiet, og går over til de liberale. Gladstone startet som konservativ i
livet, men ble langt mer radikal med årene (Hermann 1970: 164). Hans omdømme
som finansmann økte etter hvert som dagene gikk (Raabe 1967:10). Når han la
fram budsjettet fulgte tilhørerne nøye med, for å høre hans teorier og
forklaringer (Raabe 1967:9). Han gjorde
eksempelvis papiret billigere (Raabe 1967:10). Det kan ved første øyekast
fortone seg som en filleting, men dette muliggjorde at langt flere fattige
kunne ta seg råde til å skrive på papir – og lese det som var dyre bøker. Han
innførte inntektsskatt for langt flere enn tidligere, med håp om at dette ville
føre til folkelig motstand, slik at skatten ble fjernet helt (Wikipedia;
William Gladstone). I årene 1855 – 1859 var han parlamentsmedlem og
tømmerhugger.
Finansminister II
(1859 – 1866)
I 1859 formet Palmerstone en blandet regjering, som også
innebefattet radikale (wikipedia; William Gladstone). Han bygget ned
tollbarrierer mellom England og Frankrike, og inntektsskatten gikk i stedet for
opp (Wikipedia; William Gladstone). Han ble kjent for en frihandelens mann, som
brakte mat på bordet til de fattige (ibid). Ikke overraskende talte han varmt
for selvstyre til de første 13 amerikanske koloniene. Han ble leder av det
liberale partiet i 1867, 58 år.
Downing street 1868 -
1974
William Gladstone trådte til som statsminister etter den nye
valgloven av 1867. Den gav alle arbeidere stemmerett, med bolig over en viss
standard (Svanstrøm 1993:94). Han var nesten 60-år, og siste gang han fratrådte
embetet nærmet han seg 85. Det var en reformivrig Gladstone man så som statsminister.
Han reformerte den sivile administrasjon – innen kirken, hæren og rettsvesenet
(Svanstrøm 1993:94). 1870-årenes Gladstones liberalisme betydde økt individuell
frihet, og han løsnet politisk og økonomisk tvangsmakt (Wikipedia; William Gladstone).
Han arbeidet for verdensfred, hvilket ville lette skattebyrden for landenes
innbyggere, samt fremme frihandel (Wikipadia; William Gladstone). Han oppløste
parlamentet i 1874, og skrev ut et nyvalg han tapte.
Opposisjonspolitiker
1874 – 1880
Han fratrådte som leder av det liberale partiet, men beholdt
den liberale taburetten i parlamentet. Flere ganger hadde han tatt pauser fra
politikken, og trodde han skulle få leve i fred med vedhuggingen, på sitt
private slott (Hermann 1970:168). Men som britenes Moses ville han føre folket
sitt inn i rettferdighet, og kom derfor ”alltid” tilbake (Hermann
1970:168). Når han talte slo han gjerne
ut armene, og lot bass-stemmen dure (1970:169). Han satt i sin første periode sammenhengende i
seks år (1868 – 1874), og regnes som hans beste regjeringstid av forståsegpåere
(Hermann 1970: 1970). Da han gikk av i midten av 60-årene regnet han ikke med
noe comeback, men det skulle vise seg at han hadde 20 år som statsminister
utestående (Hermann 1970:177).
Downing street 1880 –
1885
Flere var kritiske til Gladstones utenrikspolitiske linje, i
hans andre statsministerperiode. Blant annet sluttførte han mange kriger, blant
annet Boerkrigen, hvilket også gjorde han populær i flere kretser. Han
gjennomførte en stemmerettsreform som økte antall stemmeberettigede, med seks
millioner (Wikipedia; William Gladstone). Han videreførte mye av den tidligere
politikken han hadde forfektet.
Downing street 1886
I en kort periode var han statsminister, i 1886. Gladstone
gikk av og til etter parlamentsmøtene opp i Soho å prøvde å overtale
prostituerte til å slå seg inn på en bedre levevei, og mens han var
statsminister i Downing Street nummer 10, tok han dem av og til med seg inn,
for å gi gratis kost og losji, slik at de skulle slippe å drive gatelangs
(Hermann 1970:176). Han trosset stygge
rykter i arbeidet med å gi kvinnene et bedre liv (ibid). Tidlig i livet hadde
han gitt et løfte blant sine venner, om å gi en tiendedel av det han tjente i
arbeidet mot de syv dødssyndene (Ibid). Vennene trakk lodd, og Gladstone fikk
begjær som sin sak å bekjempe. De ble også kjent – sytti år etter hans død – at
han brukte halvannen million på å bekjempe dette. Gladstone var høyt elsket i
mange kretser, og foraktet i andre (Hermann 1996:162). Han klarte å samle folk
til folkemøter selv i pøsende regnvær, og talte gjerne i timesvis til over
50.000 tilhørere (Hermann 1970:162).
Downing street 1892 –
1894
Han nektet mer pengeoverføringer til marinen, hvilket stred
mot hans frihandels- og fredstradisjon. Han kunne se tilbake på en karriere der
han hadde arbeider for fred og selvstyre, demokrati-utvidelse og omsorg for landets fattige. Han trådte ut av
det offentliges rekker i 1894, og levde fire år i pensjonisttilværelse. Foruten
de tidligere nevnte politiske sakene, ble det innført av skolelov som gav alle
rett og plikt til utdanning (Hermann 1970:172).
Klinsj med Disraeli
og Dronning Victoria
Den konservative politikeren Disraeli var Gladstones
erkerival, men Disraeli fikk langt færre år i Downings Street enn Gladstone. Disraeli
begynte som radikal, men endte opp som konservativ. Gladstone var konservativ,
men endte opp som radikal (Hermann 1970:164). Disraeli har visstnok opphavet
til uttrykket om skadefryd, som senere er blitt omskrevet andre, og som
selvsagt ikke er særlig aktverdig – ei heller så morsomt: ”Hvis Gladstone
faller i Themsen er det et uhell. Men hvis noen trekker han opp igjen, er det
en ulykke (Hermann 1970:156).” Ingen av dem hadde særlig mye til overs for den
andre, men jeg tror aldri Gladstone kunne få seg til å formulere et så tarvelig
sitat. Men sitatet sier litt om personigheten til Disraeli, kontra Gladstone:
Der Gladstone var tindrende klar med brumlende stemme, svingte Disraeli korden
elegant, og gav sin motstander små stikk. Men ettertiden har gitt Gladstone
større plass i historiebøkene, enn Disraeli. Blant annet var det Gladstone som
sikret ny valglov i 1867 – der De konservative selvsagt var imot både den og
valgloven av 1832, i sin tid (Hermann 1970:158). Det kan føyes til her at
Gladstone ikke var en ihuga demokrat tidlig i livet, der han i sine unge år var
imot stemmerettsutvidelse, ifølge dokumentaren ”Gladstone og Disraeli” på
youtube. De konservative ønsket i hvert fall ikke å tilkjenne fattige mennesker
menneskerettigheter, snarere underlegge seg dem. Det sier litt om lynne til
Disarelli og Gladstone, fordi der Disarelli plantet blomster, hugget Gladstone
trær. Gladstone ivret etter å ryke temperamentsfullt inn i treverket. Det var
for øvrig denne geschaften han holdt på med, da han for første gang ble
kontaktet om å bli statsminister (Hermann 1970:160). Skal man løfte uenigheten
mellom Gladstone og Disraeli til politisk nivå – hvilket er naturlig – var
Disraeli pragmatisk, mens Gladstone var prinsippfast og steil. Datidens monark kunne ikke fordra den liberale
statsmannen Gladstone, men måtte dessverre forholde seg til mannen, som var
statsminister i fire perioder (Hermann 1996:141). Ved audienser på slottet lot hun han bli
stående, ikke sittende – en hersketeknikk fra den regelrette herskerinne. Han
gjennomførte de konstitusjonelle plikter som var pålagt han, og førte ellers en
politikk som Dronningen syntes var motbydelig (Hermann 1970:141). Han kunne
være formell og korrekt, men aldri underdanig (Hermann 1970: 173). Gladstone
betraktet egen politikk som i ledtog med Gud, i konkurranse mot kongemakten
(Hermann 1970:156). Og Gladstone gav
henne et økenavn: ”Hennes ufeilbarlige majestet” (Hermann 1970: 162).
”Han snakker til meg som om jeg er et
massemøte”
Dronning
Victoria, om Gladstone.
På tross av at Gladstone fikk den største statsbegravelsen
britene hadde sett, etter gjennomførelsen av mange vidtrekkende reformer i
årtier, var det ingen krans å se fra Dronning Victoria ved kisten (Hermann 1970:162).
Han hadde vel revet ned for mye av det adel og aristokrati gjennom århundrer
hadde bygget opp, og forsvart?
Den offentlige
moralens vokter
I hans siste periode som statsminister endte han opp med
nesten alt som var av alderdommens skavanker; Grå stær på begge øyne, han ble
nesten døv, og måtte ta seg framover med stokker. Det sies at han i løpet av
livet leste 20.000 bøker, og hadde et bibliotek på 32.000.
Kilder
-
Hermann, Richard (1970): Bak den svarte døren –
historie, mennesker og politikk i Downing Street. Oslo: Cappelen.
-
Raabe, Jens (1967): William Gladstone. Oslo: J.W.
Cappelens Forlag.
-
Svanstrøm, Ragnar (1993) Imperialisme, demokrati.
Oslo: J.W.Cappelen Forlag.
-
Wikipedia; William Gladstone. Sist lest:
18.06.2016.
No comments:
Post a Comment