Leonard T. Hobhouse (1864 – 1929) var en britisk tenker og ellers sosiolog, som blir sett på som en av de tidlige utviklerne av sosial-liberalismen. Hans arbeider kuliminerte i bokutgivelsen Liberalisme (1911), som er en del av den nye liberalismen som den gang vokste fram. Han jobbet som akademiker og journalist, og spilte en nøkkelrolle i etableringen av sosiologien som akademisk disiplin. Han var én av de to første professorene i sosiologi i Storbritannia – ved Universitetet i London, og ellers også ved Oxford. Han grunnla The sociological review, kanskje vel som mye i kraft av å være journalist, som sosiolog. Søsteren var en britisk velferdsaktivist. Hans drivkraft var bedre livskvalitet for folk flest. Han blir sett på som en av de største konstruktivistiske filosofene i moderne tid. Konstruktivisme betyr at vi konstruerer verden ved å gi fenomener navn. Hans arbeider kom som en følge av de elendige sosiale forholdene i England på andre halvdel av 1800-tallet, og manges overbærenhet med dette. Han etterspurte den humanitære og offentlige forpliktelse vi har til å ta vare på de nærmeste – og ellers de svakeste. I den forbindelse ønsket han sosial reform. Personlige og kollektive friheter er ikke nødvendigvis noen motsetning hos Hobhouse, der han ønsket en demokratisk og sosialt aktiv stat for å virkeliggjøre folks liv.Økonomisk innretning
Han tilhørte en del av ”Ny liberal”-bevegelse innenfor det liberale partiet, under ledere som H.H. Asquith og David Lloyd George – hvilket var et oppgjør med whig-tradisjonen, og ellers klassisk liberalisme. New liberalism er det samme som sosial-liberalisme. Han støttet fagforeninger i den grad det kunne bøte på skjeve maktstrukturer, ikke at fagforeninger skulle forhindre entreprenørskap – hvilket viser en moderat forkjærlighet for arbeidervern. Han ville imidlertid skjerme de som re-investerte kapital til samfunnets beste, så han var dermed ikke en uforbeholden støttespiller av fagforeningsinnflytelse. Han mislikte Marx sosialisme av forskjellige årsaker, der han beskrev sin posisjon som sosial-liberal – hvilket gav han en viktig plass innenfor Liberaldemokratenes historie. Selv liker jeg ikke særlig ordet sosial-liberal, synes heller venstreliberal er et bedre uttrykk. Dette nok fordi jeg synes sosial-liberal innebærer at man skal godta all mulig atferd, fordi det angivelig skal være sosialt å tillate. Sosial-liberalisme innebærer ikke bare økonomisk terminologi, men det assosieres med en frilynthet på områder jeg ikke synes det er bra å være frilynt på. Har vel i så måte en litt mer borgerlig innfallsvinkel, i hvert fall hvis uttrykket avgrenses til nære relasjoner. Det er ikke så oppsiktsvekkende at han mener at økonomisk skjevfordeling kan lede til urettferdighet, men det var banebrytende i sin tid å foreslå relativt storstilt økonomisk omfordeling.
Sivile rettigheter
Han hevdet at ikke alle former for frihet er av det gode, men gav stort slingringsmonn til å la folk utvikle sin egen frihet – begrenset av den problematiske betegnelsen ”uten at det skader andre.” Han ville begrense tvangsmakten det ligger i å begrense andres frihet. Han ønsket i alle tilfeller et venstreliberalt styresett, der en del av denne fraksjonen i dag eksisterer i sosialdemokratiske partier. Han ønsket en harmonisering mellom folks hverdagsliv, og deres rolle i samfunnet – og har dermed likhetstrekk med Burke, og markerer at borgerlig venstreliberale, eller sosial-liberale, ser på seg selv som en del av et hele jf. Positive og negative friheter, eller liberalisme og kommunitarisme. Det er mulig å forene disse ulike syn – fellesskap og utfoldelse.
Boka Liberalism – av Thomas Hobhouse
Boka utkom i 1911, og forsøker å klargjøre og sortere de mange begreper og prinsipper innenfor liberalisme. Han gjennomgår liberalismens elementer. Det 17. og 18. århundret er preget av naturtenkningen, mens utiitarismen for alvor satte inn i det 19.århundret (Hobhouse 1991:5). Hobhouse er en venstreliberaler, og sosial-liberal. Han står i sterk kontrakt til markeds-liberalister, som gjerne ikke alltid er like opptatt av hva enkeltmennesker skylder samfunnet (Hobhouse 1991:6). Hobhouse har en mer organisk tilbærming, i tråd med den filosofiske idealist, og liberaler T. H. Green. Politikkens grunnleggende mål for Hobhouse var å fremme menneskelig vekst, et syn jeg deler. Alle menneskers vekst er forenelig med andres menneskelige vekst – her ser man ikke noe konkurranseforhold, eller at friheten skal gå på bekostning av andre, ifølge Hobhouse. Grunnleggende for hans samfunnssyn er troen på harmoni (Hobhouse 1991:6). Og han skiller seg fra mange tidligere teoretikere, som mente at harmoni oppstod dersom alle følger sin egoistiske egeninteresse (Hobhouse 1991:8). Han mente mennesket var et åndsvesen, der tanke-, tros-, og ytringsfrihet er avgjørende viktig (Hobhouse 1991:8). Han advarte mot sentralisme og paternalisme, som han så sporer til i sosialdemokratiet – sikkert fordi det hemmer vern, skaperkraft og utfoldelse?
”Marxisme bygger på utopiske idéer, og ikke kjennsgjerninger”
Leonard T. Hobhouse.
Før liberalismen
Det er viktig å se på hvilket samfunnsklima liberalismen hadde sitt utspring i. Borgerrettigheter gjaldt ikke tidligere for alle (Hobhouse 1991:15). Føydalismen rådet, og det betydde at hver og en var underlagt en herre (1991:17), skriver Hobhouse. Bonden stod under godseieren, og godseieren igjen stod under en adelsmann eller seigneur – underlagt kongen. Hobhouse skriver ikke dette, men det er det vi i andre sammenhenger kaller stendersamfunnet. Øverst tronet Gud, og nederst den livegne. Bysamfunnet ble viktig, og der vokste det fram en ny kultur, for kunnskap og kunst. Allerede på 1400-tallet eksisterte det store nasjoner, som banet vei for fremtidens nasjonalstater. Utgangspunktet for nasjonalstaten er altså en autoritær orden (Hobhouse 1991:18).
Den religiøse, etiske, økonomiske og sosiale protest er liberalismens utspring”
Leonard T. Hobhouse.
Av og til bestod liberalismen av å bryte ned, i stedet for å bygge opp. Derfor har også liberale flere steder stått på de revolusjonære sin side, blant annet ved den franske revolusjon. Men det er ikke riktig at liberalismen ikke har vært konstruktiv – ved den franske revolusjon pekte man på annen samfunnsinnretning, som erstattet den gamle. Man har vært opptatt av å fjerne hindringer som motvirker menneskelig utvikling.
Liberalismens grunntrekk
Den første retten man har, er å bli behandlet i overenstemmelse med loven, skriver Hobhouse (1991:20). Den som ikke har noen juridiske rettigheter overfor et annet menneske, er hans slave (Hobhouse 1991:20). I praksis har enkeltpersoner, som konger, tilrevet seg en slik makt ved å gitt seg selv fullmakter (1991:20).
”Frihet har historisk ikke vært mer eller mindre enn lovens herredømme”
Leonard T. Hobhouse.
Derfor er friheten allment innskrenket. Loven er en essensiell betydning for friheten. Loven legger bånd på individet i gitte situasjoner. Derfor er også likhet en forutsetning for frihet. Her vil jeg innvende at det klassiske dilemma mellom likhet og frihet, derfor ikke er et dilemma innenfor det juridiske området. Moralsk avgrenset – der jussen kan være utilstrekkelig – er avveiningen vanskelig. Men viktige stikkord som kan knyttes til å forhindre at egen frihet går ut over den neste, er å blant annet holde i hevd andre viktige liberale prinsipper som fordomsfrihet, menneskeverd og toleranse. Her stammer kravet om billig/ fri rettshjelp, og offentlig domsavsigelse. Dessverre er det slik at likhet for loven trues ved at de rikeste kanskje kjøper seg fri for straff ved de dyktigste advokatene?
Skattemessig, personlig og sosial frihet
Hovedårsaken til at den franske revolusjon ble utløst var at adel og aristokrati ikke ville betale skatt (Hobhouse 1991:22). Derfor er det kanskje klokt at skattesystemet ikke innrettes med for eksempel nullskatteytere, f. eks arv – hvilket jeg er helt imot. Skatter har blitt sett på som en byttehandel med kravet om politisk frihet (Hobhuse 1991:22). Ikke lovmessig frihet, skriver Hobhouse (1991:22). Men her vil jeg hevde at Hobhuse gjør en kortslutning, for det er nettopp politikerne som vedtar lover – derfor er det krav om lovmessig medbestemmelse, hva som eksempelvis skal være straffbart, eller ikke. Den mest grunnleggend frihet er tankefriheten (Hobhouse 1991:23). Etter dette følger kravet om ytringsfrihet, og fredelige diskusjoner (Hobhouse 1991:23). Videre; Gudsdyrkelse som ikke skader andre, eller forhindrer offentlig ro og orden (Hobhouse 1991:23). Hobhouse skriver at samfunnet i minst mulig grad bør innrettes som et kastesystem, der urett går i arv (Hobhouse 1991:25).
Økonomisk frihet
Hobhouse snakker om å nedbygge tollmurer, hvilket virker gunstig for handel og ikke minst likebehandling mellom stater (Hobhouse 1991:26-27). Hobhouse skriver videre at han kan være kritisk til mer permanente sammenslutninger, fordi dette kan utgjøre en stat i staten (Hobhouse 1991:28). Og – sammenlutninger kan være brutale mot sine egne medlemmer, skriver Hobhouse. Da er det liberale kjernepunkt at man heller skal beskytte individer mot organisasonsmakt, framfor å beskytte organisasjonsretten mot juridiske implikasjoner(Hobhouse 1991:28). Organisasjonsfriheten er til for at mest mulig likhet og frihet skal oppnås (Hobhouse 1991:28).
Internasjonal frihet
Det er liberalismens kjerne å motsette seg unødige tvangsmidler, som er grunnlaget for ethvert tyranni, skriver Hobhouse (1991:31). Her er jeg nok noe uenig i Hobhouse, der jeg mener – som J.S.Mill – at tvangsmidler er nødvendig i de tilfeller hvor det skader andre mennesker. Her kan man legge en vid eller smal forståelse til grunn, hva som skader andre. Men er enig i Hobhouse – når han hevder dette under overskriften internasjonal frihet – at man skal passe seg for å intervenere i andre staters anliggender. Men en brutal krenkelse av menneskerettigheter, gir grunn for å ikke la det passere. Hobhouse antyder at frihet ikke frambringes med makt (Hobhouse 1991:32). Tror den i noen tilfeller kan gjøre dette, ved å luke ut det man ikke ønsker av frihetsberøvelse. Hobhouse er ingen ihuga demokrat, da han hevder at de nye engelske stemmerettsreglene som kom i 1884 (som Gladstone utvidet), frambrakte mindre framskritt, enn hva tilfellet hadde vært dersom det ikke hadde vært gjennomført. Her er det svært vanskelig å være kontrafaktisk, men er enig i at demokrati i alle sammenhenger ikke nødvendigvis er av et gode – dersom vi avgrenser demokrati til å være stemmegiving. Dette fordi den allmenne oppfatning ikke alltid er like opplyst, og stemming kan være styrt av egeninteresse, som foruten generelt gale valg, kan skape unødvendig konflikt. Demokratiforståelse i moderne variant, med ytringsfrihet og diskursdemokrati – tror jeg ikke er like problematisk med mange deltakere – selv om dette ikke nødvendigvis skaper mer opplysthet Hobhouse slår fast, allerede i 1911, at den librale stat er på frammarsj, mot den autoritære ledelse – hvilket jeg ikke tror har mindre gyldighet i dag, enn tiden den ble skrevet i. Riktignok er boken skrevet noe før 1. verdenskrigs utbrudd, og det er ikke sikkert han hadde vært like optimistisk etter par år etter.
Fortsettelse følger
No comments:
Post a Comment