Boris Johnson – vant valget, taper statsministerposten

Tror aldri noen gang han blir statsminister i Storbritannia. Han bør i hvert fall ikke.  

Årsaken er rett og slett at han blir for splittende, for kontroversiell. Overraskende trakk David Cameron seg. Han understreket i sin tale klokken 09.15 at dette valget ikke var et valg om personer, og hadde respekt for folkets røst. Samtidig er det derfor kanskje litt merkelig for noen at han trekker seg som statsminister for den konservative regjeringen. Men oppgaven som hadde lagt foran Cameron hadde vært umulig å gjennomføre. Storbritannia har et winner takes it all-prinsipp, der regjeringen alltid har flertall – ja, Cameron har tidligere inngått samarbeid med Liberaldemokratene for å få i stand en flertallsregjering. Mindretallsregjeringer er derfor et tilnærmet ukjent fenomen i britisk historie, og derfor har kongeriket ingen tradisjon for at regjeringer havner i den posisjon at de må administrere en politikk, hvor de ikke er en del av flertallet. Brexit dreier seg attpåtil heller ikke å administrere en politikk man er imot. Storbritannias uttreden av EU innebærer å forhandle fram en helt ny politikk med EU, som Cameron hadde vært imot hans ønsker og vilje. Det hadde blitt en umulig oppgave, og han hadde hele tiden blitt mistenkt for å ikke gjøre brexiten fullverdig, selv om Storbritannia blir nødt til å kompromisse med EU framover – for helt uten EU overlever ikke den britiske sivilisasjon. Og til denne opppgaven kreves en kompromiss-søkende statsminister, som selvsagt ikke skal kompromisse bort brexiten, men vedkommende må ha et viss pragmatisk forhold til EU. Det har ikke Boris Johnson. Det blir som om den dyktige politikeren Anne Enger Lahnstein skal forhandle størrelser på vitrineskaps-direktiver, med EU. Det hadde ikke gått, og det vil ikke funke med Boris Johnson. Sånn sett er ikke bare David Camerons exit fra statsminister-posten et forsøk på å redde eget ettermæle, men det vil samtidig være en manøver som stikker kjepper i hjulene for Boris Johnson. Boris Johnson er ikke noen overgangsfigur. Boris Johnson må i tilfelle vente 5 – 10 år (hvis han får tillitt da, av De konservative), og til det tror jeg det er for lenge å vente, samt at vinden kan blåse en annen vei ved den tid. Derfor er kanskje Boris Johnson gledestrålende i dag, men nei-kongen er ingen jobbsøknad for forestående statsministerembete. Men han kan gjerne ha en statsrådspost, hvis han selv gidder dette. Hvem neste statsminister blir er usikkert, men kanskje finner man den mest samlende kandidaten hos Labour? Sånn sett er et nei til EU et skudd for bauen for de britiske konservative, noe som ikke hadde vært tilfellet ved et ja til fortsatt tilstedeværelse i unionen. David Cameron vil nok gå inn i historien som en sterk statsminister, som samarbeidet med Liberaldemokratene på en god måte i en svært sjelden britisk samarbeidskoallisjon, en som snudde britisk økonomi og som respekterte folket dom og tok folkets EU-skepsis på alvor. Kanskje må han vemodig se at Storbritannia på lengre sikt kan smuldre i forskalingen, der både Nord-Irlands og Skottlands ja-flertall til EU i hvert fall skaper furore i et nå vanskelig politisk terreng.