En Venstre-nestor er gått bort, 92 år gammel.
Han stod i Venstres venstreside, og kan sorteres som en radikal liberaler. Omtale over hans liv og virke finner du blant annet på Aftenposten sine nettsider. Jeg skal i sakens anledning ta fram en bok ,som Gunnar Garbo har vært bidragsyter til, fra 1969: Den radikale liberalismen. Kjært barn har mange navn, å være liberaler innebærer kanskje å være en dannet opprører? Håper denne artikkelen er gjort med både respekt og omtanke i forbindelse med Garbos bortgang, for Garbo var en ledende politisk intelektuell. Var han framsynt? Ja, utvilsomt – i aller fremste rekke.
Den radikale liberalismen
Gunnar Garbo mener at konservatisme går ut på å holde tradisjonene i hevd, og forsvare et mindretalls interesser og privilegier (Garbo 1969:9). Nå har mange konservative bekjent seg som liberal-konservative, så spissformuleringen er kanskje ikke like aktuelt som tiden den ble skrevet i. Garbo medgir at liberalisme ikke mer ensartet enn de andre ideologiske tankeretninger – noe som kan diskuteres, men er en påstand som understøttes av det faktum at det finnes kanskje flest liberale tenkere, som anses aktuelt til dagens samfunnsutforming. Men kanskje er det likevel et sett av prinsipper som de aller aller fleste slår ring rundt, i og med at vi har liberal-demokrati. Liberalismen og Garbos tanker har nok vunnet kraftig fram, siden han skrev dette i 1969.
”Det liberale har en kjerne som holder stand gjennom skiftende tider”
Gunnar Garbo.
Garbo slår fast at kjernen i liberalismen er enkeltmenneskets utfoldelse (Garbo 1969:7). Politikken må tilrettelegge for menneskelig vekst (Garbo 1969:9), blant annet gjennom utdannelse for alle – hvilket betyr at man skal gi alle rett til utdannelse uavhengig økonomisk situasjon, muliggjøres, og begrenses til en viss grad, gjennom interesser. Men alle skal gjennomgå en grunnutdanning som kan bidra til gode samfunnsborgere, ifølge meg. Tror ikke Garbo er imot dette standpunkt. Men han hadde kanskje vært enig i meg at dagens utdanningstøtte er for liten, som skaper forrang for de som har godt bemidlede foreldre – fordi heltidsstudent er en tilnærmelsesvis uaktuelt med dagens kostnadsnivå i de store byene. Det var Venstre som først sørget for alle unges rett og plikt til utdannelse, og er et kjerneanliggende for den liberale bevegelse verden over, historisk så vel som i nåtiden.
”Hva gjør vi for å utøve rettferd overfor menneskene?”
Gunnar Garbo
”Friheten skal velges framfor trelldom,” slår Garbo fast – og har liknende meningsinnhold i ord som ”friheten er sterkere enn frykten.” Liberalismen vokser ikke fram i forening med uhemmet konkurranse, skriver Garbo. Nei, verken økonomisk, og heller ikke menneskelig – ifølge meg. Det er altfor mange som derfor er glade i å forene ordet liberal med økonomi, eller liberal med tanketom atferd, der det førstnevnte ikke nødvendigvis er misforstått, men ofte. Liberalismen fordrer markedsøkonomi er en gjengs oppfattelse, men ikke utemmet markedskraft, og menneskelig vekst skapes ikke gjennom disharmoniske mellommenneskelige forhold. Derfor må samfunnet, som Garbo skriver, utformes slik at alle kan benytte seg av den (uselviske journ.anm) frihet. Garbo har sin forankring i det positive frihetsideal, som skiller seg fra det eldre passive frihetsideal – der man mente beskyttelse var utelukkende nødvendig i et rettferdighetsperspektiv. Men negativ avgrensning av frihet er ikke tilstrekkelig, en tanke som strekker seg tilbake til den engelske radikale tenker Thomas Hill Green – en radikal liberaler, i sin samtid. Og det positive frihetsideal, handler om utfoldelse – der man dessverre ser mange stengsler i dag for en sunn, menneskelig utvikling, ifølge meg. Og for entydig vektlegging av det negative frihetsideal skaper dessverre gjerne en ufrihet for noen, men heller ikke her alltid – men ofte når det kommer til politisk tiltakslyst og reformiver. Jeg synes Garbo er framragende da han forutså i det norske politiske klimaet at det positive frihetsideal har en enorm kraft i å tilrettelegge det en annen kjent politiker omtalte som dansegulv. Let’s dance! Mens det negative frihetsideal er mest fruktbart, når det kommer til nære relasjoner – et perspektiv som enkelte ikke forstår virkningen av. Så, altså – positivt frihetsideal i staten, negativt frihetsideal i samfunnet ellers.
Livssyn og livsform
Garbo reiser et evigaktuelt spørsmål omkring privatskoler, der han utfordrer oss til å tenke om privatskoler kan komme i konkurranseforhold til gode, offentlig skoler – særlig i grissgrendte strøk? Kanskje forutså ikke Garbo de utfordringer det vil ligge i en manglende fellesskole, i en tid da fellesskapet delvis er i forandring, og det kanskje mer en noen gang er nødvendig med nødvendige fellesskapsløsninger som fellesskolen er?
”Liberalismen står for fjerning av skranker, og tillate brytninger”
Gunnar Garbo.
Innenfor personlig livsform står liberalismen for toleranse og forståelse (Garbo 1969:13). Dette er særlig aktuelt i dag, gjennom spørsmålet om homofil ekteskapsinngåelse – som jeg mener er etterlengtet i siget, siden dette skaper et samfunn av nettopp toleranse og forståelse, som har spillover-effekt til andre samfunnsområder, og skaper et bedre samfunnsklima. Uten å trekke Garbo og Garbo-generasjonen inn i denne frigjøringssaken, var nok han forut for sin tid – om han forstod rekkevidden av en slik uttalelse, eller ikke.
”Det er ingen automatisk motsetning mellom frihet og kontroll. Kontroll skal ikke true åndsutvikling eller personlig vekst.”
Gunnar Garbo.
Kontroll skal sikre åndsutvikling, personlig vekst og det materielle, hvilket sier noe om hvilken kriminalpolitikk som skal føres – og hvor jeg tror også Garbo her var en foregangsmann. Liberalismen står for en uredd reformiver, ifølge Garbo (1969:14) – noe det i dag er og bør være tverrpolitisk enighet om, innenfor liberal-demokratiet. Det gjøres kanskje best av liberale partier, som bygger på et positivt menneskesyn?
En liberal utfordring
I sitt andre bidrag i overnevnte bok, skriver Garbo om det vante skillet mellom ”frihet og likhet.” Der har jeg tidligere skrevet at liberale skiller seg fra sosialistene, der førstnevnte vektlegger i større grad likebehandling, framfor sistnevntes resultatlikhet. Han berører den tosidighet i at ”mennesker utgjør fellesskapet, fellesskapet utgjøres av individer” (Garbo 1969: 75). Omtanken for enkeltmennesket er derfor en omtanke for hele det menneskelige fellesskap (Garbo 1969:75).
”Lik rett for alle, til selvrealisering.
”Utvikling skal ha mennesket som mål”
Gunnar Garbo.
For at alle mennesker skal ha muligheten til å utvikle seg, trengs det ikke stor økonmisk skjevfordeling, skriver Garbo (1969:78). Denne ulikhet må motarbeides, skriver Garbo – som dermed ikke er noen ukritisk markedstilhenger. Til en viss grad må man akspetere den gevinst man oppnår gjennom personlig innsats – men ofte er forutsetningene og mulighetene skjevfordelt – og det er først å fremst her staten kan gjøre en uvurderlig innsats, i følge meg. Derfor er ordene fra den franske revolusjon fortsatt gjeldende den dag i dag: Økonomisk skjevfordeling er bare akseptabelt der det er til det felles beste. Gunnar Garbo var en mann forut for sin tid, og likevel så trygt plantet i den liberale, europeiske tradisjon.
Han stod i Venstres venstreside, og kan sorteres som en radikal liberaler. Omtale over hans liv og virke finner du blant annet på Aftenposten sine nettsider. Jeg skal i sakens anledning ta fram en bok ,som Gunnar Garbo har vært bidragsyter til, fra 1969: Den radikale liberalismen. Kjært barn har mange navn, å være liberaler innebærer kanskje å være en dannet opprører? Håper denne artikkelen er gjort med både respekt og omtanke i forbindelse med Garbos bortgang, for Garbo var en ledende politisk intelektuell. Var han framsynt? Ja, utvilsomt – i aller fremste rekke.
Den radikale liberalismen
Gunnar Garbo mener at konservatisme går ut på å holde tradisjonene i hevd, og forsvare et mindretalls interesser og privilegier (Garbo 1969:9). Nå har mange konservative bekjent seg som liberal-konservative, så spissformuleringen er kanskje ikke like aktuelt som tiden den ble skrevet i. Garbo medgir at liberalisme ikke mer ensartet enn de andre ideologiske tankeretninger – noe som kan diskuteres, men er en påstand som understøttes av det faktum at det finnes kanskje flest liberale tenkere, som anses aktuelt til dagens samfunnsutforming. Men kanskje er det likevel et sett av prinsipper som de aller aller fleste slår ring rundt, i og med at vi har liberal-demokrati. Liberalismen og Garbos tanker har nok vunnet kraftig fram, siden han skrev dette i 1969.
”Det liberale har en kjerne som holder stand gjennom skiftende tider”
Gunnar Garbo.
Garbo slår fast at kjernen i liberalismen er enkeltmenneskets utfoldelse (Garbo 1969:7). Politikken må tilrettelegge for menneskelig vekst (Garbo 1969:9), blant annet gjennom utdannelse for alle – hvilket betyr at man skal gi alle rett til utdannelse uavhengig økonomisk situasjon, muliggjøres, og begrenses til en viss grad, gjennom interesser. Men alle skal gjennomgå en grunnutdanning som kan bidra til gode samfunnsborgere, ifølge meg. Tror ikke Garbo er imot dette standpunkt. Men han hadde kanskje vært enig i meg at dagens utdanningstøtte er for liten, som skaper forrang for de som har godt bemidlede foreldre – fordi heltidsstudent er en tilnærmelsesvis uaktuelt med dagens kostnadsnivå i de store byene. Det var Venstre som først sørget for alle unges rett og plikt til utdannelse, og er et kjerneanliggende for den liberale bevegelse verden over, historisk så vel som i nåtiden.
”Hva gjør vi for å utøve rettferd overfor menneskene?”
Gunnar Garbo
”Friheten skal velges framfor trelldom,” slår Garbo fast – og har liknende meningsinnhold i ord som ”friheten er sterkere enn frykten.” Liberalismen vokser ikke fram i forening med uhemmet konkurranse, skriver Garbo. Nei, verken økonomisk, og heller ikke menneskelig – ifølge meg. Det er altfor mange som derfor er glade i å forene ordet liberal med økonomi, eller liberal med tanketom atferd, der det førstnevnte ikke nødvendigvis er misforstått, men ofte. Liberalismen fordrer markedsøkonomi er en gjengs oppfattelse, men ikke utemmet markedskraft, og menneskelig vekst skapes ikke gjennom disharmoniske mellommenneskelige forhold. Derfor må samfunnet, som Garbo skriver, utformes slik at alle kan benytte seg av den (uselviske journ.anm) frihet. Garbo har sin forankring i det positive frihetsideal, som skiller seg fra det eldre passive frihetsideal – der man mente beskyttelse var utelukkende nødvendig i et rettferdighetsperspektiv. Men negativ avgrensning av frihet er ikke tilstrekkelig, en tanke som strekker seg tilbake til den engelske radikale tenker Thomas Hill Green – en radikal liberaler, i sin samtid. Og det positive frihetsideal, handler om utfoldelse – der man dessverre ser mange stengsler i dag for en sunn, menneskelig utvikling, ifølge meg. Og for entydig vektlegging av det negative frihetsideal skaper dessverre gjerne en ufrihet for noen, men heller ikke her alltid – men ofte når det kommer til politisk tiltakslyst og reformiver. Jeg synes Garbo er framragende da han forutså i det norske politiske klimaet at det positive frihetsideal har en enorm kraft i å tilrettelegge det en annen kjent politiker omtalte som dansegulv. Let’s dance! Mens det negative frihetsideal er mest fruktbart, når det kommer til nære relasjoner – et perspektiv som enkelte ikke forstår virkningen av. Så, altså – positivt frihetsideal i staten, negativt frihetsideal i samfunnet ellers.
Livssyn og livsform
Garbo reiser et evigaktuelt spørsmål omkring privatskoler, der han utfordrer oss til å tenke om privatskoler kan komme i konkurranseforhold til gode, offentlig skoler – særlig i grissgrendte strøk? Kanskje forutså ikke Garbo de utfordringer det vil ligge i en manglende fellesskole, i en tid da fellesskapet delvis er i forandring, og det kanskje mer en noen gang er nødvendig med nødvendige fellesskapsløsninger som fellesskolen er?
”Liberalismen står for fjerning av skranker, og tillate brytninger”
Gunnar Garbo.
Innenfor personlig livsform står liberalismen for toleranse og forståelse (Garbo 1969:13). Dette er særlig aktuelt i dag, gjennom spørsmålet om homofil ekteskapsinngåelse – som jeg mener er etterlengtet i siget, siden dette skaper et samfunn av nettopp toleranse og forståelse, som har spillover-effekt til andre samfunnsområder, og skaper et bedre samfunnsklima. Uten å trekke Garbo og Garbo-generasjonen inn i denne frigjøringssaken, var nok han forut for sin tid – om han forstod rekkevidden av en slik uttalelse, eller ikke.
”Det er ingen automatisk motsetning mellom frihet og kontroll. Kontroll skal ikke true åndsutvikling eller personlig vekst.”
Gunnar Garbo.
Kontroll skal sikre åndsutvikling, personlig vekst og det materielle, hvilket sier noe om hvilken kriminalpolitikk som skal føres – og hvor jeg tror også Garbo her var en foregangsmann. Liberalismen står for en uredd reformiver, ifølge Garbo (1969:14) – noe det i dag er og bør være tverrpolitisk enighet om, innenfor liberal-demokratiet. Det gjøres kanskje best av liberale partier, som bygger på et positivt menneskesyn?
En liberal utfordring
I sitt andre bidrag i overnevnte bok, skriver Garbo om det vante skillet mellom ”frihet og likhet.” Der har jeg tidligere skrevet at liberale skiller seg fra sosialistene, der førstnevnte vektlegger i større grad likebehandling, framfor sistnevntes resultatlikhet. Han berører den tosidighet i at ”mennesker utgjør fellesskapet, fellesskapet utgjøres av individer” (Garbo 1969: 75). Omtanken for enkeltmennesket er derfor en omtanke for hele det menneskelige fellesskap (Garbo 1969:75).
”Lik rett for alle, til selvrealisering.
”Utvikling skal ha mennesket som mål”
Gunnar Garbo.
For at alle mennesker skal ha muligheten til å utvikle seg, trengs det ikke stor økonmisk skjevfordeling, skriver Garbo (1969:78). Denne ulikhet må motarbeides, skriver Garbo – som dermed ikke er noen ukritisk markedstilhenger. Til en viss grad må man akspetere den gevinst man oppnår gjennom personlig innsats – men ofte er forutsetningene og mulighetene skjevfordelt – og det er først å fremst her staten kan gjøre en uvurderlig innsats, i følge meg. Derfor er ordene fra den franske revolusjon fortsatt gjeldende den dag i dag: Økonomisk skjevfordeling er bare akseptabelt der det er til det felles beste. Gunnar Garbo var en mann forut for sin tid, og likevel så trygt plantet i den liberale, europeiske tradisjon.
No comments:
Post a Comment