I denne gjennomgangen utelates i stor grad hans uunnværlige
innsats for løsrivelse og samling av de amerikanske koloniene. Det er ikke
politikeren Benjamin Franklin som ses nærmere på. Dette fordi dette er viet
stor spalteplass andre steder. Dessuten er historien om dette veldig intrikat,
og det er grenser for hvor langt et blogginnlegg bør være. Men han snakket om
frihet og uavhengighet, og var ellers en kar som var inspirert av både Newton
og Voltaire. Først vil jeg fortelle
litt om noe av den historiske bakgrunn, som ble formativt for Benjamin
Franklin. For å forstå mannen, er det kanskje nyttig å forstå noe av konteksten
han skrev innenfor?
Omriss av Benjamin
Franklin
Benjamin Franklin (1706 – 1790) ble selve inkarnasjonen av
frihetsånden. Han var bakmann til den amerikanske revolusjonen, og
representerte borgerånd – frihet og likhet. Franklin forente visdom og enkelthet
(Burlingame 1956:8). Han var utadvendt og handlekraftig (Arvidsson 1945:63) I
motsetning til andres prangende ytre, fordypet han seg i bøker – på landet (Burlingame
1956:8). I koloniene rådet misnøye, uro og frykt. Alle skulle visstnok ha rett
til likhet og frihet, ifølge uavhengighetserklæringen (Burlingame 1956: 9), men
slik var ikke virkeligheten. Han var en fritenker, og talsmann for fornuften (Burlinggame
1956:10). Han stilte mange spørsmål – og besvarte dem (Burlingame 1956:10). Han
ble født i en brytningstid (Burlingame 1956:11). Tankegang, skikker, sedvaner,
moral og oppførsel varierte i landet, også geografisk (Burlingame 1956:13).
Det er ingen idioter som er så problematiske
som dem som har vidd.
Benjamin Franklin.
Historie om koloniene
og livsmulighetene i Nord-Amerika
Da William Penn grunnla koloniene på 1600-tallet, ønsket han
å skape et fristed for frihet og broderskap (Arvidsson 1945:59). Og fra Europa
emigrerte de, frihetsånden var sterkere enn viljen til underkastelse i den
gamle verden – og det var særlig fra frimenighetene de kom fra (Arvidson 1945:9).
I 1620 startet utvandringen for alvor med skipet Mayflower, som for det meste bestod av engelskmenn, med midlertidig
opphold i Nederland. Av trosretning var de kalvinister eller puritanere, som
regel. Og i Frankrike hadde hugenottene blitt jaget ut av Kong Ludvig.
Kolonistene trodde på en samfunnspakt; At man sammen dannet institusjoner, der
lover ble til etter en overenskomst (Arvidson 1945:9). Joshua Franklin (f.1658)
utvandret også. I grevskapet Northamptonshire hadde slekten vært grovsmeder i
generasjoner (Arvidson 1945:10). I motsetning til sine to av tre brødre
tilsluttet han seg den religiøse opposisjonen (Arvidson 1945:10), og i 1685 kom
han til Boston. Benjamin vokste opp med intet mindre enn 12 andre søsken, og
det ble tydelig at faren ikke klarte å livnære alle ungene, som farger, i den
vesle byen Boston (Arvidson 1945:11). Han begynte derfor å selge såpe og lys,
fikk selveiende bolig – hvilket gav han som borger stemmerett. Han var aktivt
med i en puritansk menighet, der Boston var puritanismens høyborg (Arvidson
1945:11-12). Ulykker ble han ikke spart for; Det var spedbarnsdød og balje-ulykker
for ungene. Benjamin var kunstnerisk
interessert – både tegning, fiolin og sang preget de unge årene (arvidsson
1945:12). Faren hadde både vett og forstand, og ble ofte spurt om råds fra
venner og bekjente – enten det gjaldt forretningsmessige eller kirkelige
trosknuter (Arvidsson 1945:12). Han var kjærlig mot barna, og så det som sin
livsoppgave å oppdra dem (Arvidsson 1945:12). Moren er mer sparsommelig
beskrevet, av Franklin, men dydig og stille visstnok.
Måtehold inneholder ofte store seirer
Benjamin
Franklin
Benjamins første
leveår
Han ble født januar 1707, og planen til faren var at han
skulle bli prest (Arvidsson 1945:13). Han slet meg matematikk, men tok dette
igjen senere i livet. Hans vitebegjærlighet hadde gjort han kunnskapsrik, selv i en ørken ville han ha lært ting, har
enkelte fortalt (Arvidsson 1945:13). Han sluttet på skolen tidlig, blant annet
på grunn av familiens trange privatøkonomi. Istedenfor jobbet han med såper og
lys hos faren, og fikk skolegang hos han. Om tid og stunder fikk han gå i lære
hos sin onkel, som etter hvert også reiste fra England – og ansatte Franklin
som trykkerilærling. Han var 12 år, da han startet her – der trolig Burtons Historiske samlinger inspirerte han. Dette
var et 50 binds verk, med historie, reiseskildringer, fortellinger, vitenskap,
beretninger og biografier. Han ble kjent med en kjøpmann som besøkte
trykkeriet, og i hans bibliotek fordypet han seg i for eksempel aritmetikk,
navigasjon, grammatikk og logikk (Arvidsson 1945: 14-15).
Meningsinnhold gjør fattigfolk rike.
Meningsløshet gjør rikfolk fattige.
Benjamin Franklin
Samfunnskulturen i New England
I de første årene av det 18. århundre kan det se ut som i
ettertid at folk levde i kjedsommelighet. Det fantes verken for eksempel teater
eller organisert form for idrett i nevneverdig grad. Folk koste seg heller med
å se på drukkenboltene, og ekteskapsbryterne som nærmest ble satt i offentlige
gapestokker (Burlingame 1956:14), ulike steder. Franklin var en vitebegjærlig
gutt. Han leste Bibelen – som var den dominerende trykksak på den tiden. Han
leste seg også opp på andre ting, og kunne le for seg selv av stillheten over å
ikke diskutere samfunnstabuer (Burlingame 1956:14). Viktigheten av å diskutere sosiale
tabuer fikk også senere sin fanebærer i engelskmannen Hobhouse, som jeg har
blogget om tidligere. Myten om Benjamin Franklin sier at han som barn leste,
før han snakket. Tankevirksomheten gjorde at det den gang var mest naturlig å
utdanne seg til prest. Selv karakteriserte han tidlig kirkelivet som bortkastet
(Burlingame 1956:15) – sikkert på grunn av den konformitet som rådet, og ikke
troen i seg selv? Arvidsson hevder han forlot de kristne grunnsetninger i
15-års alderen (1945:29). Faren Joshia tilgav sønnen for dette, tross den
sterke kristenlivsforankring familien hadde (Burlingame 1956:15). Franklin-familien
bodde i Boston, som var et litterært og kulturelt rendezvous på den tiden (Burlingame
1956:15). Han var allerede som ung en satiriker, der han så både
selvmotsigelser, latterligheter og underholdning i det han så og hørte (Burlingame 1956:15). 12
år gammel lærte han seg å trykkekunst, som ble selve ryggmargen i hans liv (Burlingame
1956:15) – og han begynte fra og med da av, å lese alt han kom over. I
trykkeriet han jobbet ble arbeidet gjort effektivt, slik at han kunne lese
tekster før de andre arbeidskameratene var ferdige med oppgavene (Burlingame
1956:16). Han lånte bøker av venner, ofte var det snakk om døgnlån – så han
satte oppe om natten å lese. Det er ikke i denne bloggers anbefaling å lese om
nettene, sidene vi i dag har litt mer romslige utlånsfrister. Han skrev tidlig
dikt, som ikke ble ansett som allverdens kvalitet, selv om han fikk solgt dem i
byen – og han konsentrerte seg derfor tidlig om prosaistisk skriving (Burlingame
1956:17). Tross skarve lønningsposer klarte han å investere i bøker.
Stillhet er ikke alltid tegn på visdom, men
snakkerangling er tegn på tomhet.
. Benjamin
Franklin
Den gode fandenivoldskhetens sprellemann
Det sies at hans sterke kropp stod i stil med hans vilje.
Han sov ikke mer enn han trengte, og startet morgenene med svømmeturer for å
holde seg mentalt og fysisk utrustet (Burlingame 1956:17). Han var måteholden
hva gjaldt fast og flytende føde, noe han mente bidrog til tankens klarhet
(18). Det oppstod i ungdomsårene konflikter i Franklin. Blant annet nøt han
ikke alkohol, som sine arbeidskamerater aldri fikk nok av – og istedenfor å
konsentrere seg om underholdende aktiviteter pløyet han bøker om etikk og
filosofi (Burlingame 1956:18). Han bygget opp sin egen religiøse, kosmiske
forståelse av universet. Han hadde stor sans for humor, og benyttet han denne,
kunne han i Boston bli sett på som opprører (Burlingame 1956:19). Han moret seg
over dobbeltliv blant mange Boston-borgere, vekselvis mellom kirke og kaien. De
hadde kanskje behov for å høre to timer lange prekener, der det var langt
mellom poengene, om rettskaffenhet (Burlingame 1956:19). Allerede som 15-åring
så han på det hele som komisk (Burlingame 1956:19). Franklins kanskje viktigste
bidrag til den amerikanske sivilisasjon, var at han brakte opplysning og
lystighet inn i et disharmonisk samfunn? (Burlingame 1956:20).
Den gyldne tidsalder inntraff aldri i samtiden.
. Benjamin
Franklin
Betydningsfull
boktrykker
Han stod i de fleste bokleddene, når det gjaldt utgivelsene;
Skriving, trykking, publisering – for å nevne noe (Burlingame 1956:21).
Trykksverten var så sparsommelig, at det var bare de med friske, kvikke øyne
som kunne lese den lille skriften (Burlingame 1956:21). Han startet som
15-åring å skrive i en avis – Courant –
som var så konvensjonell i starten, at det ikke var rart folk sluknet i
godstolen, ved å lese den. Franklin ville på et tidspunkt ha mer fart i
spaltene. Franklin var ikke skrudd sammen slik at konvensjonelle artikler var
noe han kunne gå god for? Han oppdaget et blad kalt Spectator, og ville skrive i samme tone og stil (Burlingame
1956:22; Arvidsson 1945:16). Han utarbeidet en særegen form for å trene opp
sitt eget ordforråd (Burlingame 1956:22; Arvidsson 1945:16), og klinte til. Det
hendte ikke sjeldent at han skrev under pseudonym – silence dogood (Burlingame 1956:22; Arvidsson 1945:19). Silence
dogood tok ofte bladet fra munnen, og snakket om vanegjengeri, og hun er
anti-klerikal. Benjamin Franklin skrev veldig gjerne leserbrev (Burlingame
1956:23), oppfattet som forunderlige perspektiver av folk flest. Den gang var
det puritanisme som preget det amerikanske samfunnet, og han visste at kunne
skape munterhet ved å bryte med konvensjonene (Burlingame 1956:23). Hans stil
appellerte i hvert fall til andre med samme opprørstrang (Burlingame 1956:23).
Han gav seg etter hvert med både pseudonymer og alternative meninger i
leserbrev-spaltene, og begynte å sette sitt eget navn på alle utgivelser:
Benjamin Franklin. Og han ble redaktør for Curanten, der målet hovedsakelig var
å underholde, framfor å bringe mennesker ut av fatning (Arvidsson 1945:22). Han
gikk hardt ut mot folk som strødde om seg med titler, hvis egennavn ikke skulle
være godt nok?
En falsk venn og en skygge inntreffer bare
når sola skinner.
. Benjamin Franklin
Skapende og mottakelig sjel
Opplysningstidens idéer hadde allerede blitt kastet opp av
havna, på denne tid, i Boston (Arvidsson 1945:17). Samtidig var det ikke en
ubetydelig frykt i byen; 19 hekser hadde blitt brent på få år (Arvidsson
1945:17), slik at dette var en tydelig brytningstid. Det var en administrativ overgangsperiode i
byen også, der styre av byen gikk fra sterk kirkelig til kjøpmennenes
maktstilling (Arvidsson 1945:17). Benjamin ble omsider voksen, og var fullt
klar over sin modenhet og innsikt (Burlingame 1956:25). Han forlot etter hvert
Boston etter å ha kommet på kant med de religiøse – i datidens ånd fra
opplysningstiden. Byens opplysningsmenn kunne nemlig la sine sarkasmer hagle
over presteskapet (Arvidsson 1945:17), Benjamin likså. Det var svært mange med
presbyritanske røtter i byen, og Benjamin stakk på grunn av sine raljerende
tekster (Arvidson 1945:17; Burlingame 1956:25). Turen gikk til New York – men
her var det ingen jobb å få. Benjamin Franklin kom ikke fra noen oerklasse, med
lommene fulle av familievenners anbefalingsbrev. I New York var kulturnivået på
et lavmål. Langt under sogar Boston (Burlingame 1956:25-26). Syttenåringen dro
så til Philadelphia, der han, og en herre ved navn Keimer oppdaget hans talent,
og gav han straks arbeid i (Burlinggame 1956: 27). Alle typer mennesker, i den
grad det går an å gjøre inndelinger av mennesker, hadde tillitt til denne
Franklin de traff langs landeveien (Burlingame 1956:27). Han fikk husvære,
bodde hos Mr. Read, traff husets datter Deborah – og ble uavhengig (Burlingame
1956:28; Arvidsson 1945:25). Deborah skulle senere å vise seg å bli hans kone,
etter omveier. Ellers var Phildadelphia på denne tiden tidlig ute med å være en
tolerant by (Burlingame 1956:27) – de vernet om det fellesmenneskelige. Kvekerne
hadde formet byen med sin enkle og likefram væremåte (Burlingame 1956:28). Det
tok ikke lang til før Boston lengtet etter sin frareiste by-sønn (Burlingame
1956:28). 19 år gammel reiste han til London (Burlingame 1956:30).
Den som liker seg selv, har ingen rivaler.
Benjamin
Franklin
Lærerikt
Englands-opphold
Han reiste til London sammen med en kamerat – James Ralph,
en forfatter. James Ralph strevde med å tjene til livets opphold med
skrivingen, men for Franklin var det sedvanlige alltid å få jobb. Det var
nemlig stor etterspørsel etter typografer i London, som hadde et rikt kulturelt
liv og flust av begavelser (Burlingame 1956:31; Arvidsson 1945:28). Franklin
fikk jobb på trykkeriet Palmer. Ralph
og Franklin hadde nok stimulerende samtaler, men det var Franklin som måtte
brødfø dem begge – og til slutt røk de uklar med hverandre (Burlingame 1956:32).
Det var særlig i denne perioden han ble opptatt av åndelige verdier. Innenfor
vitenskap var det Isaac Newton som var den hete poteten (Burlingame 1956:32).
Franklin interesserte seg for Newtons tanker, som var i ferd med å oppdage noe
av universets hemmeligheter (burlingame 1956:32). Han fikk trykket en brosjyre
hos arbeidsgiveren sin Palmer; A Dissertation
on Liberty and Necessity, Pleasure and Paine, en ganske kraftfull tittel –
inspirert av en bok av William Wollaston. Kanskje var dette et oppgjør med
frihetsbegrepet? Franklin forlot Palmer til fordel for trykkeriet Watts. Han
var pragmatiker av natur, slik det ifølge Burlingame visstnok er blant
puritanere (bokforfatter av Benjamin
Franklin – den første amerikaner). Vet
ikke om det er riktig, men kanskje var puritanerne fleksible i spørsmål som
ikke angikk tro. Folk satte pris på Franklin på grunn av hans vidd og visdom (Burlingame
1956:35). Han hadde lært fra Boston at det ikke alltid var heldig for
begavelser å diskutere og raljere over andres påstander, så han kunne falle for
fristelsen å holde kjeft. Han stilte derfor heller ofte de store spørsmålene,
og uttrykte seg beskjedent – uten å innta endelige synspunkt. Han begynte, etter månedsvis i England, å
lengte hjem til Amerika, og kanskje særlig bort fra Storbritannia - som hadde
stort arbeidsoverskudd og klare klasseskiller (Burlingame 1956:37). Han
drømte ofte om frihet og mulighetene som hjemlandet hadde å tilby (Burlingame
1956:38).
Det som starter med sinne, ender i skam.
Benjamin Franklin
Grunnlegger av
diskusjonsforum
21 år gammel forlot han de britiske øyer og vendte hjem, og
tok med seg tankegods som senere skulle bli så sentralt i amerikansk
utviklingshistorie (Burlingame 1956:37). Foruten tros-skrifter, hadde han lest
en mengde bøker og innåndet britisk kultur (og naturvitenskap var en gryende
interesse for Franklin). Oppholdet i øyriket hadde gitt han eksotiske inntrykk,
som var ukjent over there. Han skrev
dagbok på tilbaketuren til Amerika, der følelsessvingningene var større en
refleksjonen – slik det gjerne er for en ung mann (Burlingaame 1956:38). Da han
kom tilbake til Phildalphia hadde Deborah giftet seg bort til en annen mann.
Franklin forlot etter hvert jobben i sitt gamle trykkeri, på grunn av nye eiere
– men den lille perioden i trykkeriet hadde gitt han forbindelser, blant annet
i regjeringskvartalet. Benjamin Franklin begynte i et konkurrerende presseorgan
– Mercury. Her kåserte han, i munter
og underholdende stil med alvorlig klangbunn. Senere overtok han avisen The Pennsylvania Gazette. Han startet etter tid og stunder en klubb kalt
Junto (ifølge Burlingame) eller Juntaen (ifølge Arvidsson). Dette var et
diskusjonsforum som skulle løse all verdens problemer, med de innfallsvinkler
og perspektiver man kunne tenke seg til (Burlingame 1956:43). Philadelphia var
langt derifra noe lykkeland på den tiden – de strevde blant annet med
segregering og fraksjonering mellom ulike grupper (43). Stedet kan ses på som
en godtepose for en sosiolog? Byen
trengte virkelig en Franklin, og Junto
forsynte byen med dusinvis av dem (Burlingame 1956:44). Gjennomgangstonen er at
samfunnsproblemer har røtter i enkeltmennesker frustrasjoner og bekymringer (Burlingame
1956:45), og målet til foreningen var å forbedre samfunnet gjennom å selv bli
gode borgere (burlingame 1956:45). Foreningens
12 innerste medlemmer måtte regelmessig legge fram saker til diskusjon.
Benjamin Franklin la fram saker som angikk forfatter-problematikk, filosofi
(kunnskap versus klokskap), Samfunn (dødstraff, myndighetsmotstand, rikdom,
ærlighet og visdom) og naturvitenskap
for å nevne noe (Arvidsson 1945:44). I 30 år bestod Juntaen, ledsaget av Benjamin Franklin som leder. Han mente også at
alt for mye ulykke hadde blitt frambrakt i historien av partistrider – og var
konsensus/ samarbeids-orientert. Han fikk etter hvert sin egen avis, hvorpå han
overtok både utstyr og avistittel – The
Pennsylvania Gazette.
Ingen nasjoner han noen gang blitt ruinert
av handel.
. Benjamin Franklin
Deborah
Han gifter seg etter hvert med Deborah, etter at hennes mann
dør. De ble gift, uten noen form for kirkelig eller borgerlig seremoni. Og –
enda et mysterium, vi vet ikke med sikkerhet når sønnen ble født. Men han kunne
i alle tilfeller ikke ha vært resultat av ekteskapsinngåelse – noe som var svært
usedelig på den tid. Deborah var en elskverdig og imøtekommende dame (Burlingame
1956:51). Hun var ekstremt lojal, blant
annet skjøttet hun hjemmet i årevis mens Franklin var utenlands. Misunnelige
mennesker vil nok si at hun hadde fått mye trynefaktor fra naturens side. Franklin
framstilte seg imidlertid aldri from, og kanskje gjorde han noe han ikke burde
gjøre på sine mange turer, men sant - det vet vi ikke. Han forble likevel
gjenytende overfor sine kone – han skrev en rekke personlige og elskverdige
brev til henne på hans utenlandsreiser. Og han sendte jevnlig hjem redskaper og
ting som kom husholdningen til gode (Burlingame 1956:131) Deres alminnelige og
nøysomme livsstil bidrog til at de ble en av Philadelphias beslåtte borgere.
Franklin bidrog i disse årene til et fornyet syn på de høyere makter, som
skilte seg fra både kalvinistenes og anglikanernes forståelse (52). Han
reviderte sin tidligere avvisning; Han mente nå det fantes krefter av godt og
ondt i verden (54). Forbildene var Jesus og Sokrates (Arvidsson 1945:48): Han
utformet også 13 dyder, som var nødvendig i skapelsen av en god samfunnsborger
(burlingame 1956:56) . Gjengir disse dydene her (Arvidsson 1945:48): Måtehold,
taushet, orden, besluttsomhet, sparsommelighet, flid, ærlighet, rettskaffenhet,
moderasjon, renslighet, ro, kyskhet og ydmykhet.
Hold øyne og ører våkne, før du går inn ekteskapet.
. Benjamin Franklin
Almanakk-skribent og roman-forfatter
En voldsom iver medførte at han skrev mye for The Pennsylvania Gazette. Avisen
opptrådte varsomt overfor myndigheten, og holdt seg utenom partistridigheter.
Han ønsket å belyse alle sider ved en sak da spørsmål ble brakt på banen, og
ville ikke se sensurering av artikler. Franklin vekket amerikanerne, og
bevisstgjorde dem (Burlingame 1956:58). Aviser
utkom oftest én gang i uken, og bøkene var som oftest stappet med teologi (burlingame
1956:58). Mange av dem hadde Franklin lest, og sammen med sin kulturforståelse
visste han hva som brakte latter i koloniene. Det var en del åndelig
undertrykkelse i befolkningen nemlig. Hans enkle språkføring brøt tvers igjen
den svulstige og formelle skrivestil til mange andre (Burlingame 1956:60).
Almanakk var utbredt i folket – og det var til de lavere klasser han ønsket å
nå fram til, derfor ble det trykking her framfor i mer fornemme utgivelser - som
den gang kun ble holdt av overklassen.
Han karakteriseres ofte som en iverksetter, framfor nyskaper – der han
gjerne lånte stoffområder fra andre (burlingame 1956:62). Det vær seg fra
forfattere, eller fra ulike europeiske lands folkekultur – som ordtak (Arvidson
1945:36). Formen ble med Franklin mer enklere og kraftfull (Burlingame 1956:62). Det var bare unntaksvis han ikke skrev med en
moralsk pekefinger (Burlingame 1956:62). Han gav ut en bok kalt Poor Richard, som senere inspirerte
blant annet Mark Twain. Franklin forstod
hvor langt tanker og visdomsord kunne rekke, ved å pakke dem inn i litterære,
ofte morsomme, rollefigurer (Burlingame 1956:63). Moralen var gjerne ydmykhet
(66). Hovedpersonen Fattige Richard
viste leseren at det var spesielt gjennom måtehold og flid veien til frihet og
lykke fantes (Arvidson 1945:36).
Enhver dust kan kritisere, fordømme og avvise, og de fleste dumskaller gjør det.
Enhver dust kan kritisere, fordømme og avvise, og de fleste dumskaller gjør det.
. Benjamin
Franklin
Den amerikanske
folkekarakter
Franklin så trusler mot den amerikanske folkekarakteren. Innsats
og sparsommelighet trengte, ikke en urealistisk tro på miraklenes rikdom
(Arvidsson 1945: 37). Skal man føre opp et solid hus må grunnmuren være stødig,
dette hadde jo allerede Fattig Richard sagt? Før 1730 hadde litteraturen i
koloniene for det meste vært religiøs. I perioden 1730 til 1760 er Franklin
dominerende (Arvidsson 1945:38). I tillegg var han et finansgeni, der flere
avleggere av Gazetter poppet opp i
ulike byer, ikke bare The Pennsylvania
Gazette. Disse bladene ble definerende for den amerikanske folkesjel. Kalvinismen
fikk sitt amerikansk-puritanske talerør i Benjamin Franklin, den amerikanske drømmen, der du kunne nå
så langt du ville, bare du arbeidet hardt nok – selv om han tok avstand fra
andre kristeligheter. Og almanakken ble
etter hvert spredt i alle de tretten koloniene (Burlingame 1956:67).
Velgjort er bedre enn velsagt.
. Benjamin Franklin
Biografi-bløff
Mange ganger når man leser historiske biografier er det selvmotsigelser
og virkelighetsutsmykninger, med kanskje vikarierende formål? Arvidsson trør imidlertid
uti det med å si at Benjamin Franklin levde i et ”fornuftsekteskap” (Arvidsson
1945:43). Ja, kanskje var ekteskapet fornuftig, men at det skulle være tappet
for elskelighet tror jeg neppe. Selv Arvidson har jo rosemalt begge parter
tidligere, så hvorfor skulle ikke dette være ekte? Riktignok var de ganske
forskjellige, men som Arvidsson selv peker på hadde Benjamin Franklin blant
annet stor sosial medfølelse, slik at det kan være også av disse grunner han
holdt sånn av Deborah?
”En levende religion tar skade når en legger større vekt på den rene
lære, enn på dyden. Skriften forsikrer meg om at på den ytterste dag blir vi
ikke dømt ui fra om vi har trodd, men hvordan vi har handlet. Det vesentligste
er at vi har vært snille med våre medmennesker.
. Benjamin
Franklin, om tro.
Distribusjon av
trykksverte
Regelmessig og hurtig postforbindelse i de tretten kolonien
var i stor grad Franklins fortjeneste (Burlingame 1956:69) I 1756 var han blitt
postmester i de nye koloniene. Han fikk anledning til å lese aviser fra alle
koloniene, og særlig fulgte han med på oppdagelser blant de lærde
(Arvidsson 1956:51). Han brukt tiden til
å gjøre oppdagelser kjent, ikke fortrinnsvis å selv forske (Arvidsson 1956:52).
Det var også samfunnsmessige plikter som trakk han bort fra eksperimenter
(Arvidsson 1956:56). Men han gjorde eksperimenter på denne tiden, som førte til
oppfinnelsen av lynavlederen. Han var langt i fra særlig formelt skolert, men
han hadde en motivasjon, som førte til livslang læring. I 1753 ble han utnevnt
til Master of Arts ved Harvard. Det påfølgende året ble det samme gjort ved
Yale (Arvidsson 1956:57). Franklins oppdagelser for elektrisitets-læren er alt
hentet fra årene 1746 – 1752. 1752 var avslutningsåret for hans vitenskapelige
fordypning. Han hadde en plan med postmester-rollen for koloniene, han ville
sørge for deres enhet (Arvidsson 1945:73). Og han gjorde at man fikk spredt
oppbyggelig budskap. Han grunnla den amerikanske republikk, men lojaliteten til
kongemakt – blant annet den engelske – var sterkere enn forutsatt (Burlingame
1956:69). Selvsagt varierte dette mellom koloniene, men Franklin trodde uansett
på forening (Burlingame 1956:70) – tross motstand. Tross dette klarte man å
distribuere det skrevne ord via hester og skip (Burlingame 1956:70). I 1707
hadde nemlig kronen overtatt postdistribusjonen, det som tidligere ble
forbeholdt private initiativ. I 1740-årene vokste Franklins
forretningsvirksomhet (Burlingame 1956:72), han var også blitt en boktrykker
man ikke kunne overse. Koloniene var mer sammensveiset enn tidligere, og man
klarte å bygge en egen identitet. Dette takket være at Franklin etter hvert
eide flere aviser i de tretten koloniene, som kombinert med hans og andres
skrivekunst klarte å forene delstatene. I perioden 1753 til 1757 gjennomførte
Franklin en rekke reformer i postvesenet, som bedret driften markant (Burlingame
1956:76) – han var en innovativ administrator, og formuen hans stammer angivelig
hovedsakelig fra denne perioden (Burlingame 1956:82).
Skriv
noe som er verd å lese, eller gjør noe som er verdt å skrive
. Benjamin Franklin
Et vitenskapelig
selskap
Han oppretter et akademi, som senere ble omdøpt til Pennsylvania universitet (Burlingame
1956:87). Han satt som leder i perioden 1749 – 1756. Massachusetts hadde
Harvard, Connecticut hadde Yale – nå fikk Philadelphia sitt. Han hadde iløpet
av livet gjort seg opp en del pedagogiske tanker (Burlingame 1956:88).
Tidligere hadde latin og gresk vært dominerende i skolen, brukt til å utdanne
folk til prester. Franklin hadde et annet syn: Folk måtte lære seg engelsk – og
bli gode folk innenfor diverse yrker, som vitenskap og handel blant annet (88) –
og man skulle fokusere på innhold, bokstavering og uttale (Arvidsson 1945:64). Det
var faktisk oppsiktsvekkende tanker, man brøt med den latinsk/
greske-tradisjon. Franklin brukte frikvarter og ledige stunder gjennom livet
til å studere naturen (Burlingame 1956:103). I Franklins ungdomsår hadde man
enda ikke formulert særlig mange naturlover. I det attende århundret ble det
meste kalt filosofi. Tidligere hadde
studier vært forbeholdt professorer i elfenbenstårn, og lite hadde hittil
kommet samfunnet til nytte (Burlingame 1956:103). Professorene skulle nå være
til hjelp for menneskeheten, med Franklin i spissen.
En oppdagelse som man ikke kan nyttiggjøre seg, er ikke godt for noe
Benjamin Franklin
Tekster fra Milton og Locke, samt amerikanske samtidige
pedagoger, stod i sentrum (Arvidsson 1945:64). Benjamin Franklin skilte eksempelvis
astronomien fra astrologien (Burlingame 1956:104). Han forsket i de fleste
grener - og forutså også at framtidens kriger ville foregå i luftrommet,
trådløst? Hans kjennemerke er at han koblet sammen oppdagelser og oppfinnelser
– som gjorde livene lettere for den enkelte (Burlingame 1956:114). Hans største
tekniske oppfinnelse var utvilsomt lynavlederen. Og han stilte
oppfinnergjerningene til andres disposisjon, og mente at oppdagelsene i seg
selv var god lønn (Burlingame 1956:115). Det skapte en enorm ringvirkning for
De amerikanske stater, og verden vendte blikkene mot koloniene (Burlingame
1956:116). Om styresettet ønsket han ikke at posisjoner skulle gå i arv. Blant
annet skulle man ikke ha et Overhus av lorder der tittel og posisjon fulgte
slekten – hvorpå Franklin lanserte følgende tankeeksperiment; Tenk deg om
professoratet i matematikk gikk i arv? Hva gjaldt språk, likte han ikke personer
som snakket triumferende, hånlig og uforskammet (Burlingame 1956:129). Franklin
likte selv å drive gjøn med det samfunnet tok alvorlig (Burlingame 1956:123),
men med moralen i behold.
Fortell meg, og jeg vil glemme. Lær meg, og jeg vil huske. Involver
meg, og jeg vil lære.
. Benjamin Franklin
Tilbake til de
britiske øyer
I midten av juni 1757 dro han fra New York, til London. Han
var innom Amerika flere ganger under sitt Englands-opphold. Han var her i fem
år, før han dro hjem (Arvidsson 1945:93). Han fulgte særlig nøye med på det
kulturelle og vitenskapelige området (Arvidsson 1945:143). Korrupsjon,
bestikkelser og moralsk forfall satte nå preg på Storbritannia, som i lang tid
fra til dette tidspunkt hadde vært på frammarsj (Arvidsson 1945:93). Folk med
høye lønninger i overflødige stillinger så man stadig oftere. Idéløshet og selviskhet
var blitt en del av samfunnskulturen (Arvidson 1945:93) – whigger hadde blitt
oligarker, og kanskje hadde mange nettopp blitt hjulpet av årelang økonomisk
oppgang? Samtidig tårnet det seg opp utenrikspolitiske utfordringer. Å skulle skrive om Franklins arbeider i denne
perioden ville inneholdt mange bind. Det var ikke bare diplomatiet han
engasjerte seg i (Arvidsson 1945:100). London hadde gjennomgått et kulturelt
forfall siden Franklin var der sist. Franklin var imidlertid ikke lenger en
ukjent håndverker – han kunne gå fritt inn og ut av de fleste fornemme
kontordører (Arvidsson 1945:100). Han
brevvekslet flittig med filosofer og forskere – særlig David Hume, som han
diskuterte mye med (Arvidsson 1945:100). Han stiftet også bekjentskap med Adam Smith.
Universitetet i Oxford gjorde han til æresdoktor (Arvidsson 1945:101). Det var
i disse årene han forsket fram musikk-instrumentet glassharmonikaen (Arvidsson
1945:101), selve moteinstrumentet – brukt av eksempelvis Mozart og Beethoven. Av
politiske saker klarte han å åpne det første amerikanske sykehuset i 1751, og
han igangssatte åpningen av offentlige bibliotek (Wikipedia; Benjamin Franklin).
Som diplomat sørget han for oversjøiske amerikanske forbindelser, med blant
annet Storbritannia og Frankrike (Wikipedia; Benjamin Franklin).
Halve sannheten er ofte en stor løgn.
. Benjamin Franklin
Mellomspill i Philadelphia
I 1762 var Benjamin Franklin tilbake i Amerika. Kampen
mellom England og de amerikanske koloniene stod mellom to økonomiske systemer. I
England forsvarte lordene fortsatt sine bastioner, og ville opprettholde det
merkantilistiske system. De amerikanske koloniene praktiserte frihandel. Det
var agrarsamfunn mot handelssamfunn (Arvidsson 1945:107). Det var en kamp
mellom kapitalisme og føydalisme (Arvidsson 1945:108). Men heller ikke England
var strømlineformet i dette spørsmålet – man hadde begavede talsmenn for
frihandel i William Pitt og Adam Smith. Franklin stakk aldri under en stol hva
han syntes om engelsk politikk og samfunnsliv, og han var i det hele tatt et
irritasjonsmoment for det britiske etablissement (Arvidsson 1945:131-132).
Selvbiografi
Under et ferieopphold i 1771 begynner Benjamin Franklin på
det som viser seg å bli noe av hans aller mest ansette arbeider: En
selvbiografi. Kvalitetsmessig overgår den de spredte forsøkene på biografier
man hadde sett tidligere – den overgår selv Casanovas elskovskrønike. Den
handler om hverdagslige forhold (Arvidsson 1945:147). Moralen er å følge den gyldne middelvei, preget av fornuft.
Deborah faller fra i desember 1775. Han hadde i nesten 10 år vært borte fra
hjemmet, og visste ikke om hennes tilstand.
. Uten tankefriheten finnes ingen klokskap.
Uten
ytringsfrihet, ingen selvråderett.
. Benjamin Franklin
Den amerikanske
revolusjonen
Franklin arbeidet konsekvent for forsoning mellom koloniene
og moderlandene, og var langt derifra noen ytterlighetens mann (Arvidsson
1945: 158). Men han ville ha løsrivelse, etter det han mente var årelang
forsømming av blant annet engelskmennene (Arvidsson 1945:158). Tross høy alder,
ble han etter hjemkomsten til Phildalphia satt i den ene komiteen etter den
andre. Ting hastet. Han ble ansett som menneskets beste venn, som skulle innlede
en ny tidsalder; blant annet avskaffelse av despoti, aristokrati og prestevelde, verden over (Arvidsson 1945:174). Han bidro sterkt til skrivingen av den
amerikanske uavhengighetserklæringen, blant flere andre intellektuelle (Wikiepdia;
Benjamin Franklin).
. Sinne oppstår ikke uten forklaring, men sjelden en god en.
. Benjamin Franklin
De avsluttende år
Han hadde vaklende helse, men hans åndelighet var fremdeles
til stede – fram til sin død. I de siste årene rettet motstanderne av
konstitusjonen et særlig sinne mot han (Arvidsson 1945:210). Han bekymret og
uroet seg, fram til han takket av for godt (Arvidsson 1945:210). Franklins
tekster hadde kommet ut som samlede verker i England, Frankrike, Tyskland og
Italia (Arvidsson 1945:211). Han gav samtidig ut noe ytterliggere småtekster,
mens det var selvbiografien som ble prioritert høyest (Arvidsson 1945:211). Han
tok opp igjen dette arbeidet, men klarte aldri å sluttføre det; Hans biografi
kom ikke lenger enn til 1757. Andre kunne like godt skrive om hans virke i
statens tjeneste, men ingen andre enn han selv kunne bskrive hans barndomsår?
Det siste året Franklin levde brøt det ut revolusjon i Frankrike, og Franklin
så flere trekk som var urovekkende. Men han var støttende; Måtte
menneskerettighetene gjennomtrenge både folk og konstitsujon, i alle land, slik
at en filosof kan sette sine føtter der – var hans velsignelse. Franklin ville
ikke ha sosialisme, men han advarte mot det borgerlige demokratiet – som kunne
være et skinndemokrati (Arvidsson 1945:212). Det siste samfunnsproblemet
Franklin arbeidet med, var slaveriet. Han hadde i årevis jobbet mot slaveriet –
blant annet ønsket han skolegang for slavebarna. Kongressen avviste hans forslag
mot å avskaffe slaveriet (Arvidsson 1945: 213). Han sliter seg i gjennom
dagene, men nyter likevel aviser og gleden over at George Washington var blitt
valgt som president (Arvidsson 1945:213). Han hadde livet gjennom betraktet
mange religiøse læresetninger for absurde, men blandet seg aldri inn i
religiøse samfunns trosutfoldelse. Han bekjente den siste tiden han levde troen
på Gud, og mente folk burde be til han og ivareta hans barn på jorden. Han døde 17 april, 84 år gammel. ”Ingen annen
by har det fulgt så mye med i graven, som ved Benjamin Franklins død i
Philadlephia” – har noen sagt. Foruten menigmann var alle tenkelige fornemme
instanser representert i begravelsen – rundt 20.000 mennesker. Hans politiske
virke er i denne artikkelen nedtonet, og får kanskje en gjennomgang ved en
annen anledning. Men hele den nye og gamle verden vil kanskje minnes en mann
som livet igjennom kjempet for fred og frihet?
Om 200
år, vil historien bedømme oss som bedragere eller helter? Slik bør vi tenke.
. Benjamin
Franklin
Kilder:
Arvidsson, Stellan (1945): Benjamin Franklin - et universalgeni. Oslo: Aschehoug.
Burlingame,
Roger (1956): Benjamin Franklin – den første
amerikaner. Oslo: Aschehoug.
Wikipedia;
Benjamin Franklin. Sist lest: 29.10.2016.
