Ironi

Likte Politiskolen 2 (og 4)

Oppfør deg alltid skikkelig, er mitt råd.  

Husker jeg har tenkt en del på hva som er riktig porsjon selvironi, for et menneske? Jeg har tidligere vært på tilbudssiden, kanskje litt for mye? Det startet vel med et ønske om å gjøre omgivelsene litt mer lystigere, utenfor hjemmets vegger? Barn liker at ting er morsomme, og jeg var her langt i fra noe unntak – var vel en primus motor på dette felt? Var et veldig moralsk barn vil jeg hevde (en voldsm barnetro blant annet)– så det var aldri slik at det gikk på bekostning av noen? 

Senere var jeg ganske frimodig – men aldri over noen former for grenser. På barneskolen ble jeg opptatt av særlig stemmebruk, og var ellers flink på skolen. Tøysingen gikk ikke på bekostning av det faglige. Hadde en drivende god frøken, og en flott klasse.

Tenkte ikke over at jeg bø på meg selv. Det som imidlertid har forundret meg er at det på et stadiet kom til det punkt at jeg skulle ha selvironi på ”alt.” Ironien skulle gå fra et virkemiddel, til et levesett. Jeg har ikke, vil jeg si, levd ironisk. Og jeg mener – i sin enkelthet at selvironi er noe et menneske ikke skal forlange av et annet menneske.  Det skal komme innenfra – fra den enkelte. Humorfaglig har jeg stått i et form for skjæringspunkt mellom humoristen og ironikeren, et ikke enkelt spenningsfelt   som du kan lese mer om ved å lese artikkelen om Søren Kierkegaard på dette nettstedet. Kommer sikkert senere til å komme tilbake til dette temaet – da mer på ironi i offentligheten.