Dario Fo – samfunnsrefseren I

Han forstod seg på menneskets fortvilelser, og han er nok enig i at å være regelrett drittslenger ikke har noe med mannsrollen å gjøre. Snarere å stå opp for mennesker, gjerne ytre seg med brodd - men med de beste hensikter. 

Dario Fo sitt dødsfall kom litt i skyggen av Nobels litteraturpris. Derfor kan det være på sin plass å skrive litt om Dario Fo. Han var en klovn, som går rett inn i debatten om klovneriets uttrykksform.  Han gjorde blant annet narr av selvgodheten, og snakket om djevelens møkkabinge (Falck 1995:11) – og en overflod som nok neppe har kommet dettende ned fra himmelen (Falck 1995:12). Det er som kjent lett å rive ned det som langsomt er blitt bygget opp. Vi lever i et flott land, som vi må ivareta og utvikle. Det er lett å være raljerende, det er lett å være dust. Men det finnes en vei, forsoning til den enkelte. Vær gøyal også i framtiden, men gjør det med en god hensikt.

Verbal rugekasse

I 1969 eksploderte en bombe i Firenze, og man var raskt i gang med å finne syndebukken (Falck 19). Bombastiske uttalelser og ironisere over medmenneske skal man være varsom med – fordi dette kan såre, og det kan få fatale konsekvenser. Å krenke en annens menneskerett er ulovlig. Dario Fo tok imidlertid et riktig valg, var konstruktivt delaktig i å bygge et demokratisk Italia – som respekterte liberale rettigheter, og enhvers forpliktelser.  Han kunne kanskje uttrykke seg absurd, fordi han mente at verden kunne være den reneste komedie. Og det er kanskje også slikt at det man uttrykker i en kontekst, kan oppleves absurd i ettertid. I den forstand er vi kanskje alle i ny og ne absurdister? Men det han ville fortelle var nok langt i fra det reneste tøv. Det fantes det en viss orden i tilværelsen – å ytre seg med en viss form for hjertevarme og omtanke for de som leser det man skriver, for det kan være flere.

Kilder:

Falck, Eva (1995): Dario Fo – gjøgler og samfunnsrefser.  Oslo: Gyldendal.