Torfinn Nag er ikke med i Stavanger Revyteater. Det er derimot Kristin Svensen, Sigrun Eriksen, Pål Mangor Kvammen, Pål Hjelm og Ebbe Sivertsen. |
Stavanger Revyteater
vies ikke her noen bred gjennomgang. Blant annet fordi jeg var utenbys i årene
2000 – 2006, og noen forestillinger har derfor gått meg hus eller Stavangeren
forbi. Men jeg husker min første forestilling, da jeg overvar Stavanger
Revyteater. Det var Pur glaskap (1994),
som min mor tok meg med på – etter at hun hadde sett diverse bedriftsoppdrag,
og det jeg tror var revyen Kamel i svingane, med Stavanger Revyteater. Hun
var særlig imponert over deres musikalitet. I forhold til hennes smak var det
likt blant annet Manhattan Transfer. Men Stavanger Revyteater har gjort uttallige musikalske
ablegøyer opp igjennom årene, som kanskje Andreas Diesen ville sagt det, med et bredt spekter av inspirasjons- og parodikilder.
Lerretet er langt. Selv husker jeg nok best potpurrien fra pophistorien, som
blant annet inneholdt Bee Gees, Boney M og Bakara, for å nevne noe, fra
ovennevnte revy. Husker også Mer glaskap! (1995), året etter – som også var god.
Kjennetegn for Stavanger Revyteater
Musikalitet,
parodier (gjerne musikalske, men ikke nødvendigvis) og typetegninger er en del
av ingrediensene i en Stavanger Revyteater-forestilling. Dessuten skal
forestillingen – når de er på Høyden – strutte av overskudd, liv og festivitas!
Det er noe litt sydlandsk over temperamentet til Stavanger Revyteaters aktører.
Humoren skal ha brodd, i spedd varme og lekne, finurlige ordspill – av merket blått til lyst – som kanskje Andreas Diesen
vil si seg enig i. På sitt beste er Stavanger Revyteater et velspilt
ensemble, som lar hverandre skinne, med ulike kvaliteter.
Parhestene
Pål og Pål er som et tohodet troll, på sitt beste. Min favorittfigur av
Pål Mangor Kvammen er lærerinnen, uten at jeg vet om figurens opphav var i
Stavanger Revyteater. Pål Hjelm, i den grad han kan være tørr, har en kostelig
figur i David Bø(e) – ved siden av hans mange andre frodige figurer – deriblant
artister fra det sterke kjønn. Når det svinger, er de crazykomikere av rang!
Dykk i arkivet
Husker jeg
satt på Folkens galleri i 1997, og så jubileumsforestillingen 10 år med glaskap, som var en kavalkade
over deres numre, som hadde overlevd øyeblikkets tidsånd. Det er jo gjerne slik
at humor og satire er datostemplet, men langt fra alt. Av flere anmeldelser av
denne forestillingen, som alle var gode, har jeg valgt å trekke fram den
særdeles skriveføre Ståle Frafjords kritikk i datidens VG. Den finner du
under. Lykke til!
No comments:
Post a Comment