«Den gylne middelvei»
er Aristoteles kjerneråd. Og inne-befatter en kontinuerlig reformiver. Særlig i menneskenes liv.
Denne artikkelen omhandler Aristoteles og hans syn på
mennesket og det gode liv. Dernest sveiper jeg innom statsvitenskapelige
perspektiver, ved bruk av Aristoteles tanker og overførbarhet til på stat,
samfunn og politikk. De statsvitenskapelige perspektivene er imidlertid nedtonet,
for at artikkelen ikke skal bli altfor lang. Aristoteles tanker om
vitenskapsteori blir her marginalt behandlet.
Det skal her forsøkes å trekke forbindelser til dagens
liberaldemokrati, og liberalisme som alle partier i større eller mindre grad er
bærere av, ved bruk av Aristoteles tanker. Man trenger ikke de rent
statsvitenskapelige perspektivene for å gjøre dette – for som kjent så mener
flere at «alt er politikk.»
Det er tre bidrag som ligger til grunn for denne artikkelen,
da min kjennskap til Aristoteles i utgangspunktet er begrenset. Jeg vil beklage
at jeg ikke har hatt mulighet til å lese Aristoteles originalverker. Denne
gjennomgangen baserer seg på tre bøker, i en viss ordnet rekkefølge i
artikkelen ut i fra hvordan de framkommer i denne artikkelen.
«Lykke og moral hos Aristoteles,» Rabbås, Øyvind (1998).
Oslo: Norges forskningsråd.
«Kapittel 3: Aristoteles,» i Politisk tenkning fra antikken til vår tid, Malnes, Raino og
Midgaard, Knut (2000). Oslo: Universitetsforlaget
«Aristoteles,» Stigen, Arnfinn (1977). Oslo: Dreyer.
Et omriss av Aristoteles
Aristoteles (f. 384 - 322 f.kr) ble født i en gresk by kalt
Stageiros, nær Egeerhavet ved Makedonia. Faren var en ansett borger, han
arbeidet som hofflege. Aristoteles bodde sannsynligvis hjemme til han var 17 år
– og trolig praktiserte også han som lege, da han ankom Aten i unge år (Stigen
1977: 9). Han var heller ikke mer enn 17 år, da han tilsluttet seg Platons
Akademi – og ble her i 20 år. Her skrev han en rekke dialoger og samtaler –
etter mønster fra Platon (Stigen 1977:9). Selv om de avvek fra hverandre i
filosofiske betraktninger, var forholdet dem i mellom godt (Stigen 1977:9). I
342 f. kr. (42 år gammel) vender Aristoteles kursen mot Makedonia, for å bli
lærer til Alexander den store. Her ble han i syv år – og underviste
hovedsakelig i statskunst og retorikk (Stigen 1977:10). Han overtalte også
blant Alexander den store til å gjenoppbygge Stageiros, som var lagt i ruiner
et par år i forkant av gjenreisningen. I 336 f. kr. Vender Aristoteles tilbake
til Aten, og grunnlegger en egen skole: Lykeion. «Peripatekikere» blir elevene
kalt, som kommer av et gresk ord for «å gå omkring.» Etter et opprør, som jeg
ikke går nærmere inn på her, flyktet han til byen Chalkis – og dør her 322 f.
kr. Aristoteles (384 – 322 f.kr.) er en av grunnleggerne av etikken som
filosofisk tenkning (Rabbås 1998:5), og kan si oss svært mye i dag om etikk,
lykke og samfunn. Han er den fremste representanten for dygdsetikken (Rabbås
1998:5). Han måtte i sin tid vike for utilitarisme og pliktetikk, i tidlig
nytid etter renessansen, men har satt dype spor i Vestlig tenkning (Rabbås
1998:5). Rabbås vektlegger i sin bok å trekke frem Aristoteliske tanker, som
skiller seg fra den Rabbås anses som dominerende i tiden, da denne boken ble
skrevet på slutten av 1990-tallet. Siden denne gjennomgangen i stor grad
baserer seg på Rabbås bok, kan ikke denne artikkelen ses på som noe helhetlig
framstilling av Aristoteles tenkning – men likevel viktige aspekter ved
Aristoteles filosofi.
Etikk studerer mennesket som et fornuftig handlingsvesen. Ifølge Rabbås finnes det gjerne to
grunnspørsmål i etikken:
- Hvordan skal vi leve for å
oppnå lykken eller det gode liv?
- Hvordan skal vi handle for
å gjøre det rette?
Aristoteles etikk er lykkeetikk, det vil si spørsmål 1 –
ifølge Rabbås. Aristoteles er den største tenker innenfor dette felt – fulgt av
Thomas Aquinas som kom lenge etterpå, og inspirert av Aristoteles (Rabbås 1998:
6). Generelt kan man si at all nyere etikk er lykkeetikk – inspirert av Aristoteles.
Pliktetikken er en moderne tankeretning, som har sin fremste eksponent i
Immanuel Kant (1724 – 1804). Utilitarismen er en tredje tankeretning, og står i
en mellomposisjon – mellom lykkeetikken og pliktetikken (Rabbås 1998:6). Trolig
heller den mer mot pliktetikken (Rabben 1998:6) – og derfor står på sett og vi
Aristoteles lykkeetikk i en særstilling. Pliktetikken konsentrerer seg om det
andre spørsmålet ovenfor, og at det er bare ved dette, som gjør en glad. Det er
kun dette som er gjenstand for filosofisk og etisk overveielse. Det som gjør en
lykkelig avgjøres av egne preferanser, ikke fornuftsmessige utledninger, ifølge
pliktetikken (Rabbås 1998:6). Å fortelle dem hva de skal gjøre, vil være en
krenkelse av deres frihet og integritet (Rabbås 1998:6). Pliktetikken kan
derfor sies å være svært forenelig med liberalisme, og deres tanker om
individets rettigheter, samvittighetsfrihet og selvråderett eller autonomi –
for å nevne noe. Konklusjonen er gjerne en Kardemommeby-aktig lov: Man kan
gjøre hva man vil, uten at det skader andre – bare man er snill, også med seg
selv. Også det sterkt forenelig med liberalisme.
Aristoteles og lykke
Aristoteles viktigste begrep er, ifølge Rabben, de tanker
han har om lykke. Aristoteles mener
at også det første spørsmålet må besvares for å oppnå lykke. Vil det si at
Aristoteles tenkning står i motsetning til liberalisme, eller liberal tenkning
– siden spørsmål to knyttes til liberal filosofi, som nevnt ovenfor – og at
Aristoteles velger å konsentrere seg om førstnevnte utfordring? Det vil denne
artikkelen komme tilbake til, men trolig nei. Det ene utelukker ikke det andre,
blant annet fordi liberalisme er ganske mangslungent. Rabben gjør oppmerksom på at det er hans
tolkning av Aristoteles, om velger å ikke polemisere med andre framstillinger –
men vektlegger samtidig å peke på særlig omstridte punkter. Aristoteles produksjon er ganske omfattende,
og har gitt bidrag innenfor en rekke fagfelt. Det finnes nok av boktitler fra
Aristoteles. Denne artikkelen legger imidlertid til grunn hans hovedverk, om
etikk, som heter Den nikomakiske etikk (heretter
referert til som NE).
Det høyeste gode:
Lykken
NE er en avhandling om det gode, eller rettere sagt det beste gode. For boka stilles
spørsmålet – hva er det beste liv for
mennesket? Rabbås stiller spørsmålet: Har livet et overordnet mål, og er i
tilfelle lykken et slikt mål? Rabbås mener videre at avhandlingen legger til
grunn at enhver menneskelig handling er målrettet. Dette kan man jo stille
spørsmål ved om er riktig – uavhengig om hvorvidt Aristoteles legger dette til
grunn eller ikke. Det «å nytte øyeblikkene» kan vel ikke ses på som noe
målrettet? På den annen side, dersom målet er lykke,» kan man argumentere for å
nyte øyeblikkene er målrettet likevel. Mennesket skal være, ifølge Aristoteles
og Rabbås, et praktisk vesen. Å være praktisk innebærer da også å være
fornuftig, ifølge Rabbås (1998: 9). Å ha et mål skiller ikke mennesket fra
dyrene (1998:9). Rabbås sier videre at mål
(telos, hos Aristoteles) innebærer minst tre aspekter: En godeverdi vi prøver å realisere.
Vi legger til grunn at en persons handlinger søker å oppnå noe. Videre
legger vi til grunn at handlingen skal frambringe et resultat. Videre har
handlingen et siktepunkt, den
forsøker å oppnå noe etterstrebelsesverdig. Dette kan vel ses på som en slags
etisk overveielse om resultatet er akseptabelt?
Hva kjennetegner
mennesket
Så sier Rabbås noe som jeg intuitivt er uenig med, på tross
av begrenset kjennskap til dyr. Han sier nemlig at disse tre aspektene skiller
menneskene fra dyrene. Samlet sett vedrører de tre aspektene begrepet fornuft.
Å hevde at dyr med dette derfor er ufornuftige i sine handlinger, ser jeg ikke
det er grunn for å hevde. Hvordan da forklare dyrs overlevelsesevne, hvis de
gjennom handlinger hadde vært ufornuftige? Du kan lese mer om Rabbens
begrunnelse for dette, hvis du vil (1998:9-10). Men å si at det er fornuft som
skiller mennesker og dyr, er derfor ikke noe fullgodt svar. Men som vi skal se senere
har mennesket er bredere sett av virkemidler for å nå et mål som er fornuftig,
noe jeg vil komme tilbake til. Aristoteles kjerne er fornuftsetikken, ifølge
Rabbås (1998:10). Mennesket kan sette seg
mål som de mener utifra overlagte forestillinger er til sitt eget beste. Aristoteles
mener også at det å ikke ha et mål med tilværelsen, er den ytterste dumhet
(Rabbås 1998:11). Men – man må bestemme i
sitt sinn, med fornuft, hvilke
handlinger som frambringer det gode liv, og hvilke behov som er uunnværlige for
det gode liv (min omskriving av Rabbås utsagn).
Hva er målet?
Rabbås sier også at man bør, ifølge Aristoteles, fastlegge
et mål for livet. Det være seg rikdom, omdømme eller dannelse (1998:11). Nå
synes jeg ikke disse mål er spesielt aktverdige, og jeg stiller spørsmål til om
Aristoteles nevnte dette som eksempler? Dette kan vi komme tilbake til. Men i
utgangspunktet tar jeg det for gitt at målet er «lykke» - som jo også Rabbås
tidligere har nevnt. Men det er grunn til å her nevne at et mål kan være å være
oppofrende for det han kaller de «vanføre,» som andre har nevnt. Det kan på lik
linje med rikdom, omdømme og dannelse frambringe lykkefølelse. Så sier Rabbås noe aldeles riktig. Det er
nemlig at vår higen etter å nå våre mål, kan føre til fanatisme og annens
ulykke på veien (1998:11). Det er helt riktig – derfor kan man spørre om det er
noe ved de nevnte ovennevnte målene som fører til dette? Aristoteles rådet i
all hovedsak til å følge «Den gylne middelvei,» som vi senere skal se. Det kan
også, som Rabbås sier, føre til lite sensitivitet for omverden og annet av
livets lykke og goder. Hvis det overordnede målet er Jeg stiller derfor
samtidig spørsmål om det er slik Rabben hevder: At Aristoteles mener at all
vår virksomhet skal innrettes etter dette målet (Rabbås 1998:11).
Rabbås har fire
merknader til Aristoteles generell lære
For det første; Vi følger sannsynligvis ulike mål, og disse
kan komme i konflikt med hverandre. Da
er det viktig å ha prinsipper og avveininger som løser slike problem, uten at
livet blir selvmotsigende og kaotisk, ifølge Rabbås (1999: 12). For det andre,
bør vi ha et enhetlig grunnsyn som virker som kompass i vanskelige situasjoner
(Rabbås 1999:12). Her kan for eksempel tankesett komme inn i bildet,
ekesempelvis politiske, men også selvsagt andre. For det tredje; Det kan være vi
går for en løsning, men med dårlig magefølelse fordi vi overser valg som
ivaretar andre hensyn (Rabbås 1999:12). Her kan jeg innskyte at Aristoteles
rådet til den gylne middelvei, og ikke gå til ytterligheter. For det fjerde,
hevder Rabbås, at folk ønsker særpreg og egenart i våre liv (1999:12). Alt
dette kan altså komme i konflikt med vårt overordnede mål, i følge han. Dette bugner
nok i vår ulike forståelse av hva som skal være mål i livet – der jeg vil hevde
målet er «lykke.» Rabbås har som vist flere andre forslag, som jeg forstår som
heller virkemiddel for å nå lykke. Derfor mener jeg ideologier og verdisyn er
det stor plass viet for, med Aristoteles som utgangspunkt – og jeg synes ikke
dette er så komplisert som Rabbås skal ha det det til. For å si det flåsete er
kanskje lykke annerledes for en venstre-radikal enn hva det er for en
konservativ?
Begrenset selvinnsikt
Så har Rabbås en tankerekke på side 13 som jeg vanskelig kan
tolke som noe annet enn at Aristoteles mener at folk ikke alltid vet sitt eget
beste. Han sveiper innom begrepet «common sense,» og mener vi mangler selverkjennelse. Aristoteles plasseres
dermed med dette innenfor tradisjonen til Sokrates og Platon – ja, han er en
del av de gamle grekerne. En filosofs oppgave blir derfor å bevisstgjøre folk,
bli klar over sine mål. Dette gir oss spørsmålet: Hva er lykke? Her mener jeg
man må ta utgangspunkt i det enkelte menneskets preferanser, fordi det finnes
ikke noe objektivt svar på hva lykke er. Som er Sokrates kan man bevisstgjøre
en uviten, og stake ut kursen for hva som er lykken for vedkommende. Heller
ikke dette er uforenelig med et egenartet verdisett.
Lykken og menneskets
vesen
Aristoteles hevder at det å leve vel, og å gjøre godt – er
det samme som lykke (Rabbås 1998:14). Det er nok riktig. Men så bil det variere
fra person til person hva det vil si å gjøre det godt, og på hvilket av livets
områder? Derimot skiller Aristoteles seg i synet på hva lykke er, gjerne mellom
den alminnelige og den vise, ifølge Rabbås (1998:14).
Selv om det kan være vanskelig å fastslå hva lykke er, har
Aristoteles, ifølge Rabbås, fire punkter om hva lykke ikke er. Dette bør vel forstås som lykke for den vise?
I)
Lykken består ikke av sanselig nytelse eller
sjelelig trivsel (Rabben 1998: 14)
II)
De ytre eller konvensjonelle goder (helse,
rikdom, materielle goder og være pen)
Er ikke en verdi i seg selv, uansett (ibid).
III)
Karakter er ikke skjebnebestemt, det er ikke
bestandig. Karakter eksisterer ikke uavhengig interesser og preferanser (ibid).
IV)
Fonuften består ikke utelukkende å finne beste
midler til å nå sine mål, som konvensjonelle goder, for å oppnå mest mulig
nytelse (ibid).
Aristoteles korriger dette altså, som skrevet overfor.
Aristoteles og
suksess
Rabbås skriver noe merkelig som jeg ikke kan forstå at
Aristoteles har sagt. Det er nemlig hva det vil si å oppnå lykke; Lykken er å
ha suksess. Lykken er å lykkes, rett
og slett. Men lykkes er vel ikke det
samme som suksess? Dette vil jeg senere berøre. Videre sier Rabbås noe, som jeg
mener ikke kan være noe annet enn en kortslutning. Jeg gjengir avsnittet til
Rabbås, og kommenterer det etterpå. Han utbroderer hvorfor suksess er nøkkelen
til lykke (Rabbås 1998:15): Selv om det kan være overraskende for oss, er det ikke det
for antikkes lesere av Aristoteles. Lykke er oversatt av ordet eudaimonia. Det vil si «å være velsignet
med god daimon,» det vil si at
maktene står en bi og at skjebnen er god mot deg. Begrepet er altså forbundet med skjebne og
godt hell. Aristoteles problematiserer begrepet hell og hvor stor betydning det
har på lykken. Selv om vi forstår lykken som det gode liv, kan dette forstås i
to retninger: a) å ha det godt b) gjøre det godt. Det første punkt er vår
subjektive oppfattelse av vårt liv. Lykken består i en viss forstand av
opplevelse eller følelser. Den andre formen er derimot objektiv. Lykken består
i at livet går godt. Aristoteles begrep lykke er utvilsomt knyttet til punkt 2. Her er det forferdelig mye å ta fatt i, for det reiser svært
mange problemstillinger. Å knytte eudaimonia opp med ordet suksess kan jeg ikke
se at det er dekning for. For hva er suksess? I hvert fall knyttet til vår dagligtale, er
vel det beste parameter for ordet suksess den karriere vi gjør i arbeidslivet?
Ja, for hvilke andre parametere er det vi intuitivt forbinder med suksess? Og –
jeg kan ikke lese det særlig annerledes ut i fra Rabbås tolkning, som knytter
dette opp mot punkt b) Å gjøre det godt. Jeg skulle ønske Rabbås henviste til
empiri. Men det viktigste aspektet ved lykke er altså, ifølge dette, å gjøre
det godt i arbeidslivet. Selvsagt vil det å gjøre en god karriere ha
innvirkning, kanskje også stor innvirkning på vår lykkefølelse. Men jeg tror
mange som arbeider hardt også opplever tomhet, og ikke nødvendigvis kan
beskrives som lykkelige. Derimot – eudaimonia
bør knyttes opp til det generelle uttrykket «hell og lykke.» Dette innebærer å
lykkes innenfor er flersidig sett av livets områder, de områder man setter som
mål med tilværelsen. Aristoteles var nemlig den fremste talsmann for «Den gylne
middelvei» - avveiningen mellom ulike virkeområder, kan det også ses på som.
Det være seg arbeid, hus og hjem, venner og familie, eksempelvis. Å knytte
dette mot ordet suksess synes jeg blir en avsporing. For hvem beskrives hus,
hjem, venner og familie som suksessfullt? Dernest er jeg svært uenig med Rabbås
inndeling av punkt a og b. Rabbås mener at å ha det godt oppleves subjektiv.
Det å gjøre det godt er objektivt. Og – at Aristoteles skulle knyttes til punkt
b) det som objektivt kan måles, er å betrakte som en suksess? Sett uten fra – vil vel noen synes at du har en god
jobb, andre synes du har en middelmådig jobb. Hvorvidt egen lykke kan måles i
andres, gjerne skiftende holdninger, er derfor ikke et godt parameter for at
man kan si at man har lykkes. Det samme kan sies om venner, familie og hus,
eksempelvis. Har du gode venner? Har du god familie? Har du et fint hus? Ja –
hvis du opplever det selv, er vel det den viktigste ingrediens for lykken? Men
– det kan vel ikke ses helt uavhengig av punkt b, men jeg vil vel da mene at a)
er det viktigste. Samfunnet er på villspor hvis vi hele tiden skulle speile oss
i andre, og det gjør folk stort sett ikke heller, vil jeg tro. Hvilken betydning har det eksempelvis at en
kollega sier jeg er lykkelig, hvis jeg ikke er det. Lykken kommer først og
fremst innenfra, om enn ikke bare det. Også her «Den gyldne middelvei,» for så
vidt.
Å føle eller å være
lykkelig
Rabbås skriver videre at vi moderne mennesker har en tendens
til å oppfatte lykke som en subjektiv, mental tilstand (1998:15). Den antikke
forståelser derimot er for grekerne noe objektivt (Rabbås 1998:16). Han skiller
videre mellom å føle oss lykkelige,
er ikke det samme som å være lykkelig
(Rabbås 1998:16). Han viser til et eksempel der mennesket kan bli bedratt, og
underveis har altså en av partene blitt bedratt – og lykke har derfor vært
illusorisk. Men – for det første kan man jo henvise til Ibsen: Tar du
livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du også livsgleden fra han med det
samme. Vi lever vel alle i visse illusjoner, som kan være lykkeframbringende,
og ikke uheldig? Hvordan kan man argumentere for at å være lykkelig skulle være
mindre illusorisk enn å ha det lykkelig? Rabbås påpeker at man også i dag
vektlegger det objektive aspekt, men at det var mer framtredende hos de gamle
grekerne (Rabben 1998:16). Grekerne legger et holistisk syn til grunn, der et helt liv må måles, ikke eventuelle
episodiske glimt av ulykke. Har vedkommende hatt et godt liv? Aristoteles mener at lykke inntreffer etter
bestrebelser i å nå vårt mål, lykke inntreffer ikke som en følge av flaks
(Rabben 1998: 17).
Ifølge Rabbås så nevner Aristoteles tre ulike livsførsler
for å oppnå lykke, som det er en viss tanketradisjon bak:
a)
Det nytelsessøkende liv.
b)
Det praktiske/ politiske liv – ære.
c)
Det teoretiske liv – visdom.
Det nytelsessøkende liv er det liv som folk flest lever,
ifølge Aristoteles, og er et slavisk liv (Rabbås 1998: 18). Dette slekter på
Søren Kirkeggards tanker, om det overfladiske livet han mener de fleste fører.
Aristoteles mener at det nytelsessøkende liv mer er opptatt av andres
oppfattelse, enn den innsatsen man legger ned selv (Rabbås 1998:18). Punkt a
bør ifølge Aristoteles være begrenset i folks liv. Ifølge punkt b) er dygd og
forstand to sentrale begreper, for å eventuelt oppnå ære. Punkt c) sparer
Rabben til senere. Det finnes også et til punkt, ifølge Rabbås (1998: 19):
d)
Kremmerens liv i søken etter profitt.
Ifølge Aristoteles er det å blande middel og mål, og er
tvers i gjennom uhederlig, ifølge Aristoteles – skriver Rabbås. Uten at jeg
helt forstår hva Rabbås sikter til. For å besvare hva det gode liv er, bruker
Aristoteles ergon-argumentet (Rabbås
1998: 19). Hva er et menneskets ergon
(særpreg), jo det er fornuft. Men an kan jo like godt si at ergon viser til det
enkelte menneskets mangfoldighet og mangfold mellom mennesker? Jeg er derfor
ikke umiddelbart enig med ergon-oversettelsen, for hva var det Aristoteles
egentlig mente. At mangfold var viktig for Aristoteles skal vi senere komme
tilbake til. Som en konklusjon skriver Rabbås:
Evnen
til å forme og styre sitt liv på fornuftig vis, gjennom å sette seg mål og
realisere dem på beste måte.
Praktisk fornuft og
visdom
Mennesket kjennetegnes altså med fornuft. Viser her til
tidligere problematisering av dette, om hvorvidt dette ikke også eksisterer
blant dyr? Det er den praktiske fornuft
som er det vesentligste (Rabben
1998:22). Når den praktiske fornuft er fullkommen snakker vi om praktisk
visdom, fronesis. Den praktisk vise
klarer å finne de valg som gjør at vedkommende lever et godt liv i sin helhet.
Arnfinn Stigen om
Aristoteles
Ingen annen filosof en Aristoteles har blitt tolket så
ulikt, til ulike tider, som Aristoteles, ifølge avdøde Arnfinn Stigen,
professor (UiO). Han har gitt ut bok om Aristoteles, og var i sin levetid
Aristoteles-ekspert. Det kan være nyttig å belyse Aristoteles tanker, i en tid
da samfunnet opplever brytninger. Aristoteles ble forbudt å lese, av kirken, på
1200-tallet. I dag trykker kirken Aristoteles til sitt bryst.
Hva er mennesket?
Mesteparten av Aristoteles skrifter er å betrakte som
forelesningsnotater, fra tiden i Lykeion. For å forstå hans tanker, må man
forstå samfunnets minste bestanddel: Mennesket. «Jeg er et menneske – intet
menneskelig er meg fremmed,» kunne ha blitt sagt av Aristoteles, ifølge Stigen
(1977: 14). Menneskets evner og muligheter, og deres rolle i samfunnet for å
nevne noe, er gjennomgangstonen i Aristoteles skriverier (1977: 14).
Mennesket er en del
av naturen
Aristoteles gjorde blant annet omfattende biologiske
studier, og Aristoteles finner noe forunderlig overalt. Vi kan nå belyse
Aristoteles syn på mennesket og naturen. Aristoteles har bidratt svært mye til
den moderne begrepsutvikling, og stiller spørsmålet: Hva er det vi vektlegger,
når vi karakteriserer gjenstander eller fenomen? Hvilke forskjeller og likheter
tar vi hensyn til? Måten tingene forandrer og utvikler seg på, er de viktigste
forskjeller mellom tingene – fastslår Aristoteles (Stigen 1977: 15).
Hva er natur og hva
er ikke natur?
Aristoteles skiller mellom naturlige og kunstige ting eller
fenomen (Stigen 1977: 16). Kunstige ting er tilblitt av mennesket (Steigen
1977: 16). Det som sorteres som «natur» forblir uforandret (Steigen 1977: 16).
Men – hva som tilhører naturen er ikke alltid lett å se hos Aristoteles. Blant
annet er mennesket en del av naturen, men er det uforanderlig? Jeg leser ikke
Aristoteles videre her, men tar med meg disse spørsmålene inn i neste kapittel
– som er nærmere denne artikkelens hovedanliggende
Naturoppfattelse -
hva vil det si å være menneske?
Hovedproblemstillingen i hans moralfilosofi er: Hvordan skal et menneske leve? Aristoteles
sier: Enhver organisme vil bare trives
hvis den kan leve i overenstemmelse med sin natur. Andre filosofer har pekt
på at dette er nøkkelen til å forstå «kjedsomhet» som fenomen, at mennesket
ikke lever i overenstemmelse med sin natur, derfor kjeder de seg. Dette har jeg
skrevet på bloggen tidligere. Mange beskriver forandringer i naturen ved hjelp
av ytre påvirkning. For Aristoteles er det motsatt – og vi kan bruke mennesket
som eksempel: Den viktigste forandringen ved et menneske skjer ved
utfoldelse av de evner som ligger i et mennesket selv, i organismens natur
(Stigen 1977:36). Dette syn på naturen, gjør at Aristoteles har et svært
positivt syn på begrepet mangfold: Hvert
dyr, hvert kryp, hver vekst har sin egenart – «i alt det naturlige er det noe
forunderlig» (Stigen 1977: 37). Dette
kan altså sannsynligvis leses som at hver eneste skapning er unike, selv om vi
velger å kategorisere dem med våre begreper. Dette mener jeg også, som tidligere
nevnt, bør inngå i ergon-begrepet.
Grunnlaget for
organismers trivsel og menneskets lykke
En plante trenger gjerne spesielle vilkår for at den skal
utvikle seg optimalt, det være seg lys, jordsmonn og så videre, i samsvar med
deres natur og egenart (Stigen 1977: 38).En vannplante trenger helt andre
forhold enn en kaktus. Også mennesket trives under bestemte forhold, der de får
utvikle og muliggjøre sine evner (Stigen 1977: 38). Å pålegge en levemåte og
livsstil som strider mot det enkelte menneskets natur, vil forhindre menneskets
fullbyrdelse av seg selv (Stigen 1977: 39). Går det an å si noe generelt om
menneskets natur? I verket «Politikken» drøfter Aristoteles de ytre forhold som
skal til for at et mennesket skal utvikle seg optimalt. Han mener politikerne i
størst mulig grad skal tilrettelegge for det enkelte menneskets virkeliggjørelse.
Men hvordan individer forholder seg til hverandre er enda viktigere for den
enkeltes virkeliggjørelse (Stigen 1977: 39). Den siste setningen er ganske
oppsiktsvekkende, i forhold til de vanligste tolkninger av Aristoteles. For – hvis
det er det viktigste, hvordan individer forholder seg til hvernadre bestemmer
virkeliggjørelse, er det problematisk å kanskje hevde at den viktigste
forandringen ved et mennesket skjer ved utfoldelse av de egenskaper som ligger
i mennesket selv. Dette er ikke nødvendigvis motsetningsfullt – men virkeliggjørelse
av mennesket skjer i samspill med andre, i et samfunn. Samfunn, og den kulturen
og mennesker som der råder, har altså stor betydning for enkeltmennesker,
enkeltmenneskers samlede virkekraft og samfunnets lykke som helhet. Mennesket
klarer ikke å utfolde sine evner i dårlige samfunn.
Menneskets mål
Behov, drifter og evner er iboende i alle mennesker, og
enhver forsøker gjennom sitt liv å virekliggjøre dette, ifølge Aristoteles
(Stigen 1977: 39). Han sier dette i hans
etiske hovedverk, Den nikomakiske etikk. Å utfolde evner og anlegg er kjernen i
menneskelivet (Stigen 1977:40). «Alt søker henimot det gode,» sier Aristoteles
– og sikter til at alle handlinger hos mennesker ønsker å oppnå et godt mål.
Dette viser at Aristoteles bygger på et svært positivt menneskesyn. Han setter
også kunnskap som svært sentralt i hans lykke-begrep. Dette er ikke i like
tilstrekkelig vektlagt i Rabbås gjengivelse. Alle mennesker søker etter å vite,
og kun ved å nå dette mål blir mennesket tilfreds. Mennesket har videre basale
behov, som mat, som må til for å trives. Av andre behov, er de estetiske og
intellektuelle: Samvær, samhørighet, forståelse, forstå sammenhenger i
tilværelsen og løse praktiske oppgaver (Stigen 1977: 40). Så – hvordan balansere ulike behov, som
kommer i konflikt med hverandre? Jo - alt med måte.
Lykken er menneskets endelige, fullstendige mål
Den lykken vi skal etterstrebe i livet og ha som mål, gir
Aristoteles et navn: Eudaimonia. Vanligvis
oversttes ordet med «lykke,» med Stigen forslår også andre ord som «velvære»
eller «trivsel.» Det som kjennetegner tilstanden er følelsen av å ikke mange
noe, det er en form for «fullstendighet» (Stigen 1977: 41). Dette er altså
målet, ikke middelet – og denne «lykken» er det høyeste gode for mennesket
(Stigen 1977:41). Denne følelsen skal, ifølge Aristoteles, vedvare over tid før
man kan kalles «lykkelig.» Den lykkelige vil oppleve livet som en nytelse. Man
skal ikke leve asketisk, man skal heller ikke unnvære smerte. Mennesket er et vesen med mange evner, som
hver for seg skal virke tilfredsstillende (Stigen 1977: 42). Eksempelvis må
sanseapparatet være i orden. En gjenstand som en øks er utformet med en slik
form, for at den skal kunne virke –
utøve sin oppgave. På samme vis har tingene i naturen sin bestemte form for å
utøve sin funksjon, sin oppgave (Stigen 1977: 42). Utfolde sine livsevner,
utfolde sin natur (Stigen 1977: 42). Men mangler en evne til å utfolde sin
natur, mangler den dygd, vil
Aristoteles si.
«Mennesket må
virkeliggjøre sine individuelle evner, . slik at det virker i henhold til sin
natur.»
Aristoteles
Ytre betingelser som
vilkår for «å virke»
Miljø, familie og samfunn må oppfylle visse krav for at et
menneske skal kunne virke. De ytre vilkårene vil senere berøres. Mennesket er sitt eget instrument, det kan
ikke skiftes ut. Men det kan foredles, og videreutvikles. Lykke kan derfor ikke
forbindes med et passivt, uvirksomt liv (Stigen 1977: 43).
«Menneskets
dygd frambringer lykke som virkning»
Aristoteles
Men – det kreves altså også ytre betingelser for at et
menneske skal fungere fullgodt.
Hvordan oppnå gode
dygder?
Vår lykke er helt avhengig av om vi streber etter de riktige
tingene. Dette krever for det første intellektuell
dygd. Og – så krever det moralsk dygd
– at vi streber etter de riktige tingene. Samvirket mellom disse to nivåene
skjer når vi står overfor valgsituasjoner (Stigen 1977: 45). Så sier Aristoteles
noe svært interessant, og det er at målene i livet er gitt ved våre behov og
følelser – og stikker dypere enn tenkningen (Stigen 1977: 46). Aristoteles
mener vel da kanskje at man skal «følge hjertet, ikke hodet» - for å bruke en
moderne, mer lettfattelig, betegnelse (Stigen 1977: 46). Selv synes jeg det
beste uttrykket er «å følge magefølelsen,» men det er så. Like fullt slår
Aristoteles et slag for å ivareta tenkningen, for å nå målet. Men Steigen sier
kanskje rettmessig at det er overraskende at Aristoteles – den store tenkeren –
skyver tenkningen mer i bakgrunnen. Tenkningen skal først og fremst brukes til
å finne midlene, finne veiene – til å nå målet, som er mer styrt av altså
hjertet. Videre antyder Stigen at det som skiller oss fra dyrene er
«tenkeevnen.» Det er altså ikke ordet «fornuft,» som skiller oss fra dyrene –
slik Rabbås hevder. Tenkeevnen gjør at vi finner langt mer kreative løsninger
til å nå målene, enn det dyrene klarer. «Innsikt i hva som er menneskets beste»
(klokskap), er altså et sentralt aspekt ved tenkningen, og skiller mennesket
fra dyrene. Og- for så vidt ikke de følelsene vi knytter til å nå bestemte mål.
Hva består moralsk
dygd i
Mennesket som følende
og tenkende vesen binder altså
mennesket sammen i en handlende person (Stigen 1977: 47). Moralsk godhet – sier
Aristoteles – er ikke gitt fra naturens side, moralsk dygd er noe som dannes i
mennesket. Hvordan kan det ha seg at dette utvikles forskjellig – til last
eller til dygd? Det er som vi har redegjort for, følelsene som gjør at vi
setter våre mål (Stigen 1977: 47). Aristoteles sier at under gitte
omstendigheter så oppstår det bestemte følelser hos mennesket – begjær, vrede,
frykt, tillit, misunnelse, glede og så videre. Men menneskene kan til forskjell
fra dyrene til en viss grad styre disse følelsene – ut i fra hva man selv
tenker er sitt eget beste (Stigen 1977: 48). Modig er den som trosser smerte og
lidelse, frykt for farer og død, for å nå sitt mål, sier Aristoteles (Stigen
1977: 48). Sindig er den som forsaker nytelse for å oppnå et større gode
(Stigen 1977: 48). Det overordnede mål er for både den modige og den sindige er
lykken, ifølge Aristoteles (Stigen 1977: 48-49). Aristoteles morallære er ikke
å fordrive alt uønsket bort, men han ønsker at de ikke får herredømme over oss
(Stigen 1977: 49). Aristoteles mener de moralsk gode menneskene avstår fra
visse handlinger, som tar for mye hensyn til én følelse (Stigen 1977: 50) Selv
om det kan argumenteres for at det i en viss forstand hører med til menneskets
natur, å leve ut sine følelser, hører det ikke med til menneskets eget beste,
ifølge Aristoteles. Det tar ikke hensyn til menneskets kompleksitet (Stigen
1977: 50). Et mennesket kan for eksempel bestå av motsetningsfulle følelser
(tillit og frykt), samt at de samme følelser ikke eksisterer til ulike tider. Bare er den lykkelig som søker forskjellige
slags goder som står i et visst forhold til hverandre (Stigen 1977: 50). Hva som gjør en lykkelig tar utgangspunkt
i hva som er menneskets natur (Stigen 1977: 51). Ikke noe gode må etterstrebes
i overdreven grad, slik at det kommer i misforhold med andre goder (Stigen
1977:51). Dette fører til mangelfølelse i forhold til andre goder.
Den gylne middelvei
Tenkningen kan avgjøre om det er etterstrebelsesverdig. Vi
lar oss påvirke i handling, av egne og andres meninger (Stigen 1977: 51). Den
praktiske innsikt i hva som er gagnlig for meg, har sin rot i tenkningen. Aristoteles kaller denne
innsikten for klokskap (gr. Fronesis).
Men det som er Aristoteles sentrale poeng – det er tenkningen som bestemmer
midlene, ikke målene – det er som tidligere skrevet følelesstyrt. Å hjelpe de
vanføre, eksempelvis, gjør vi på grunn av omsorgsbehov. Og – tenkningen kan
bidra til å regulere følelesslivet, slik jeg skjønner ut i fra det Stigen
skriver (1977: 52). Et menneske som handler moralsk godt er altså et menneske
som ikke lar seg styre av noen enkeltdel i sin natur (Stigen 1977: 52). Dette
er det sentrale i Aristoteles kjente utsagn, den gylne middelvei.
Den gyldne middelvei
er ikke det samme som forsiktighet
«For mye eller for lite» er karakteristisk for dårlige
holdninger, sier Aristoteles, og henstiller til den gylne middelvei. Feighet og overmot er begge laster - som
kommer i konflikt med klokskapen (Stigen 1977: 53). Aristoteles sier igjen at
dygder og laster ikke er gitt fra naturens side, men noe vi foredler eller
utvikler. Samtidig viser Aristoteles til at noen kan være mer fryktsomme eller
fryktløse fra naturens side, men de kan begge utvikle moralsk mot. Tenkningen
eller klokskap må til for å lyse opp den veien som fører til et lykkelig liv
(Stigen 1977: 54). Moralsk dygd har altså en innebygget dygd, klokskap (Stigen
1977: 54). Den endelige definisjonen av moralsk dygd lyder: «Dygd er altså en
holdning som har med våre moralske beslutninger å gjøre, som holder seg til en
middelvei i forhold til oss, bestemt av en mening, nemlig den som den kloke
ville bestemme ved (Stigen 1977: 54).
Hva menneskets
tenkning kan bidra med til det gode liv
Handlingen må ikke bare være riktig ytre sett, men det må
stemme overens med hva en mener er det beste (Stigen 1977: 55). Spørsmålet
dreier seg altså om moral (Stigen 1977: 55). Dette er av sentral betydning for
hvordan vi blir gode mennesker.
For å leve et lykkelig liv, finnes det for Aristoteles tre
punkter:
I)
Mennesket kan dresseres til å leve rett, ved å unngå straff og søke belønning.
II)
Mennesket kan vendes til å leve rett, ved at den læres opp til en holdning om at
regel skal følges, nemlig den regel som peker ut middelveien.
III)
Mennesket
lærer hvordan det skal leves, ut i fra innsikt om hva som gir et lykkelig
liv.
Vi skal nå ta for oss punktene mer i detalj
Når det gjelder punkt én, regnes dressur av det laveste
nivået. Men kan heller ikke unngås blant mennesker (Stigen 1977:56).
Aristoteles bruker bilde om «å holde fingrene fra fatet» om dette. Det er å
straffe noen når det kreves, og belønne i andre sammenhenger. Den handler til
slutt rett, og enn mekanisk. Når det gjelder punkt to, skriver Stigen: «Det
moralsk gode menneske følger ikke bare sin natur, slik den dresserte strengt
tatt gjør.» Men kan jo stille spørsmål til om den dresserte alltid følger sin
natur, det tviler jeg på. Men – det moralsk gode mennesket følger den regel som
han ved klokskap har kommet fram til (Stigen 1977: 56). Han handler ut i fra
bestemte holdninger til sine følelser, og en forståelse av at regelen følger
middelveien og derfor finnes en løsning. For det tredje, et menneske som er
intellektuell er ikke bare regeloverholdende, men også regeldannende. Natur,
vane og forstand kan altså de tre reglene henholdsvis oppsummeres som.
Menneskets
tilpasningsevne
Det som særlig kjennetegner Aristoteles tenkning omkring
menneske er deres evne til utvikling, deres formbarhet – til godt eller vondt
(Stigen 1977:58). Man kan si at Aristoteles mener at mennesket bestemmes av
både arv og miljø, selv om han ikke bruker disse ordene. Han foretar en
tredeling: Mennesket bestemmes ut i fra deres natur. De vandedannende
påvirkninger. Og meninger. Det er
derfor ikke slik at mangfoldet mellom menneskene blir så store, at det
forhindrer å leve sammen i samme samfunn, og ha interaksjon med hverandre.
Nettopp fordi menneskene tilpasser seg hverandre, lærer av hverandre – og har behov
for å tilhøre fellesskap, slik jeg forstår Aristoteles. Målet er et harmonisk
samvirke og samspill mellom alle de nyanser som ligger i mennesket – slik at
den symfoni som Aristoteles kaller lykke kan oppstå. En god handling er å gjøre
det som er «rett,» og dette er ikke nødvendigvis plikt – ifølge Aristoteles.
Lover, regler og påbud må begrunnes, for å skape en tilværelse som er mennesket
verdig, sier Aristoteles, ifølge Stigen (1977: 59). Selv om man kan tilpasse
seg diverse regler, er ikke nødvendigvis mennesket lykkelig av den grunn? Kan
ikke mennesket trosse regler, hvis det ikke er i overenstemmelse med sin natur –
er for så vidt et spørsmål man kan stille? Å være et godt menneske, rettferdig,
modig, sindig, gavmild, vennlig og så videre – er i seg selv godt. Men dygder
er aldri de høyeste goder, målet i seg selv (Stigen 1977: 59). Aristoteles
fordømmer asketisk avholdenhet, ydmykhet, tålsomhet og saktmodighet – noe som
av andre blir betraktet som dygder (Stigen 1977: 59). Dette sikkert fordi det
representerer en form for ytterlighet, og ikke den gylne middelvei. Mellom
ydmykhet og forfengelighet finner vi eksempelvis stolthet – som er et eksempel
på den gylne middelvei (Stigen 1977: 59).
«De egenskaper er moralsk
rosverdige som gjør mennesket skikket til å leve et liv som er mennesket
verdig.»
Aristoteles
Ytre betingelser for
et godt menneskeliv
Hva er så individets plass i et større perspektiv – som i
familie og samfunn? Hva er betingelsene for at menneskene kan gjøre sitt beste,
og dermed leve lykkelige liv? Det er det sentrale spørsmålet både i utgivelsene
«Etikken» og «Politikken.» At individet i seg selv er godt, er ikke nok til å
oppnå lykke i livet (Stigen 1977: 60). De ytre goder kan ikke individet skaffe
seg alene, men får dette i samspill med familie og samfunn. Hva er viktigst –
indre dygd eller ytre goder, ifølge Aristoteles. Aristoteles skiller mellom tre
former for goder (Stigen 1977: 60).
a)
Ytre goder -
Venner, eiendom og omgivelser.
b)
Legemlige goder -
God helse, kroppen virker.
c)
Sjelelige goder -
sjelsevnene virker som de skal.
Aristoteles er skråsikker på at de sjelelige evnene er
viktigst (Stigen 1977: 61). Det er de sjelelige dygder, fordi disse er et
middel til å oppnå andre dygder – som vi også trenger. Dette fordi det er
tenkningen som gjør oss i stand til å nå mål, sannsynligvis. Lykken innebærer imidlertid
alle tre typer goder. Men, sier Aristoteles: Lykke finner vi oftere blant dem
som rager høyere i karakter eller tenkning, kontra de som istedenfor har
overflod av ytre goder (Stigen 1977: 61). Det er en ikke tilslørt elitisme hos
Aristoteles, altså – men kan likevel være en riktig observasjon. Aristoteles
legger til at man skal ha en tilstrekkelig andel ytre goder, livet i gjennom
(Stigen 1977: 61). Aristoteles mener at de ytre goder som viktigst, er venner,
familie (og implisitt samfunn) fordi samkvem med andre mennesker er nødvendig
for å styrke våre sjelelig dygder (Stigen 1977: 62).
Synet på samfunn
Aristoteles skriver at enhver stat er et fellesskap, og
ethvert fellesskap har oppstått med siktemål om noe godt (Malnes og Midtgaard
1993: 47). Alle streber mot noe de anser for godt (Malnes og Midtgaard 1993:
57). Lovene må utarbeides med den hensikt å stoppe handlinger som truer en
annens frihet. Dette er hans grunnleggende syn på lovverket. Dette sier
egentlig ikke så mye, fordi man kan legge en vid eller snever tolkning til
grunn – for hva er å true en annens
frihet? Er det noe mer enn kroppslig ukrenkelighet, eksempelvis? Eller kan
ord skade – og hemme en annens frihet? Selvsagt kan det sistnevnte også det,
men det later ikke til at man kan bruke Aristoteles utsagn som lovgivende.
Aristoteles vektlegger imidlertid viktigheten av lovgiving, og sier at
lovgivningen er nøkkelen til å gjøre et menneske moralsk godt. Ja, enig –
selvsagt er lovgiving svært viktig. Men man kan ikke diskutere dette, uten å
berøre Aristoteles tre punkter for et
lykkelig liv – ovenfor. Det er utvilsomt at lovverket har større betydning
i den dresserende og vendende fase, enn det har i tredje og siste fase. Noen
mennesker oppfatter enn andre, så det er spørs hvor mye lovverket har å si for
et lykkelig liv for de som raskt skaffer seg karakter og anstendig levevis. Men
man kan jo også spørre seg hvor innfløkt lovverket trenger å være, dersom det
er lik som Aristoteles hevder – at alle vil noe godt med fellesskapet? Dette må
jo bygge på et positivt menneskesyn, som legger begrensninger på hva som er
verd å regulere. Det er derfor grunn til å tolke Aristoteles som en talsmann
for et sterkt, men begrenset, lovverk.
Mennesket er et
samfunnsvesen
Ifølge Aristoteles er mennesket av natur et samfunnsvesen
(Malnes og Midtgaard 1993: 49). Ethvert menneske har inni seg en mulighet som
skal virkeliggjøres – derfor ordet teleos,
mål. Det kan på grunnlag av dette grunn til å stille spørsmål hvorfor han da
ser det som moralsk forsvarlig med slaver, som ikke kan sies å få sine
muligheter virkeliggjort? Og – man kan stille tvil om mennesket som samfunnsvesen,
hvis det er slik Aristoteles tidligere hevder, at virkeliggjørelse av en selv
fortrinnsvis kommer innenfra – trenger en da samfunn? Det frie menneskets mål
er fornuften, sier Aristoteles. Ifølge Aristoteles er det som kjennetegner
mennesket fra alle andre vesener, er evnen til å kunne tale. Det er derfor
grunn til å tro at han var en talsmann for den senere benevnelsen ytringsfrihet
– selv om man kan spørre om den skulle gjelde alle, med hans elitistiske
innfallsvinkel. Mennesket er også i stand til å skille godt/ ondt og
rettferdig/ urettferdig fra andre vesener (Malnes og MIdtgaard 1993: 49). Han
framholder at samfunnet er viktigere enn andre bestanddeler, som familien, og
sier at samfunnet kan rives i stykker dersom man ikke forsvarer helheten. Det kan godt være familie er
viktigere enn samfunn – men Aristoteles gir i det gjengitte ikke noe godt svar
på hvorfor det er slik for den enkelte. Kanskje henger det blant annet sammen
med viktigheten av variert interaksjon mellom menneskene, og at samfunnet bør
ha ansvar for oppdragelse og opplæring for at mennesket skal utvikle seg
optimalt. John Stuart Mill hadde kanskje
lest Aristoteles, da han uttalte: Særinteresser må vike for det allmenne vel? Å
redusere Aristoteles menneske- og samfunnssyn til en talsmann for atomistiske
individer, løsrevet fra et fellesskap, med bare kortsiktig egennytte som mål,
som noen beskylder enkelte liberale for – er det altså ikke dekning for. Dersom
staten forsømmer sin oppgave gjennom manglende lovverk, sier Aristoteles, så er
det opp til venner og foreldre å sørge for dygdsutvikling (Steigen 1977: 62).
På dette grunnlaget utviser Aristoteles stor tillit til familie og venner, så
hvorfor skulle samfunnet være det viktigste for vår dugelighet? Aristoteles er særlig opptatt av
oppdragelses- og utdanningssystem, i boka «Politikken» (Steigen 1977: 62). Å
overlate noe så viktig som oppdragelses til sine foreldre, er farefullt, mener
Aristoteles – det er samfunnets fellesanliggende (Steigen 1977: 63).
Statssamfunnet –
nødvendig og naturlig for menneskene?
Er staten et kunstig menneskeverk, etablert for å
opprettholde noen menneskers maktposisjon? Og – er det naturlig for menneskene
å leve i et statssamfunn? Aristoteles bidrar her med en svært viktig læresetning: Bare hvis staten
kan føres tilbake til menneskets naturlige behov, kan det sies å bidra til et
rikere og lykkeligere liv for menneskene. Denne setningen kan leses som
behovet for å gripe fatt i skjevheter i samfunnet – ting som ikke er slik det
skal, for å sikre blant annet menneskets utvikling og egenart. Å sikre en
konvensjonell forståelse av «ordnede forhold,» er altså ikke slik vi skal forstå
Aristoteles. Og ikke ordne opp i urettferdigheter er onde, fordi dette kan
sløve ned menneskene og bidra til ulykkelighet.
En institusjonalist –
viktigheten av institusjoner.
Familie oppstår som følge av behovet for nærhet med det
motsatte kjønn, og ønsket om etterkommere, sier Aristoteles. Landsbyen oppstår
ut i fra en samling familier, der folk ønsker å dekke mer enn det basale
behovet. Men – han sier videre noe viktig, som sannsynligvis henger sammen med
også hans syn på oppdragelse og utdanning:
«Bare i en stat kan menneskene utvikle sine naturlige evner og dygder,
bare da kan det virke som det skal, og bare da kan det leve godt.» Dette trolig
på grunn av manglende institusjoner i naturtilstanden, med dertil rabiat
oppførsel av enkelte. Aristoteles kan derfor ses på som en utpreget institusjonalist,
alt i alt. Aristoteles er elitistisk, og står for en hierarkisk
samfunnsinndeling; De styrende skal styre de lavere (Malnes og Midtgaard 1993:
48)– der han eksempelvis ikke setter seg imot et samfunn av slaver. Han ser
videre for seg et ganske bredt spekter av statlig tjenesteyting: Man trenger
bønder for å produsere mat, håndverkere for teknisk tjenesteyting, våpenmakt,
prester til å ta seg av gudstjeneste, og organer som kan mekle og dømme mellom
innbyggerne (Malnes og MIdtgaard 1993: 48).
Aristoteles tre gode
forfatninger
Aristoteles peker på tre gode styreformer, og tre dårlige: Monarki,
aristokrati og «politeia.» De tre dårlige er tyranni, oligarki og demokrati.
Her er det grunn for å gjøre noe merknader: Aristoteles definerte oligarki som «de
rikes» styre, og demokrati som «de fattiges» styre (Malnes og MIdtgaard 1993:
51). Talsmennene for demokratiet forfekter at alle som er frie, skal få delta i
statsstyret. I et oligarki må folks bidrag stå i stil til deres økonomiske
bidrag i statskassen (Malnes og Midtgaard 1993: 52). Hvem bør så ha den øverste
myndighet i staten? Er det tyrannen, loven, folket, de rike, den beste eller de
beste? Alle svar har motforestillinger, ifølge Aristoteles (1993: 52) .Igjen –
den gylne middelvei. Det vil ikke si noe av alt, men en blandingsform av det
beste.
Loven skal være øverste
myndighet i alle saker, unntatt
der vi ikke kan forutse alle eventualiteter»
Aristoteles
Staten er et
nødvendig ytre middel til å leve et lykkelig liv
Staten er nødvendig for å oppnå de mål mennesker søker, kan
vi tolke Aristoteles som (Steigen 1977: 65). Det som får mennesket til å leve i
stater er en bevisst streben etter det gode (Steigen 1977: 66). Mennesket har
en oppfatning over hva som er godt og vondt, rett og urett. Denne
rettferdigheten kan derfor virkeliggjøres i et samfunn, ifølge Aristoteles
(1977: 66). Men samfunnet vi lever i kan
ikke uten videre betraktes som naturlig, sier Aristoteles. Det samfunn som
vi lever under er menneskets verk, sier Aristoteles. Det er grunn for å
innskyte at dette er blitt til gjennom kompromisser, over tid, av mange
personer, med ulike mentaliteter. Så tilfelle kan det ses på som den gylne
middelvei, og man kan derfor stille spørsmål til om den gylne middelvei alltid
– vil være best? Svaret ligger nok i noe Aristoteles tidligere er gjengitt på:
Bare hvis staten kan føres tilbake til menneskets naturlige behov, kan det sies
å bidra til et rikere og lykkeligere liv for menneskene. Man må derfor jevnlig
reformere og foredle – å sørge for at utformingen er i tråd med mennesket
naturlige behov. Samtidig må man luke bort mentaliteter som ikke er i tråd med
menneskets naturlige behov. Aristoteles sier at enhver samfunns- stats- eller
styreform må vurderes ut i fra menneskets naturlige behov (1977: 67). «Orden»
er et viktig ord for Aristoteles, og trolig er staten det beste middel for å
opprettholde harmoni og fred? Men – det fordrer, for å sitere Anders Fogh Rasmussen:
Alltid være kritisk til de systemer vi forvalter.
Hvem skal delta i
statsstyret?
På Aristoteles tid var det direkte styre, man kjente ikke
til den representative formen (1977: 67).
Bare de som hadde innsikt og fritid nok kunne delta i statsstyret, ifølge
Aristoteles. Også her er han en form for elitist. Man kan selvsagt stille
spørsmål hva kunnskap er – det er vel ikke selve den offentlige
administrasjonen som avgrenser hva som er formålstjenelig kunnskap? Ved
demokrati så teller i en viss forstand alle preferanser med, når borgerne skal
velge sine representanter. Og – alle
over 18 år har stemmerett – hvilket dermed skiller seg fra Aristoteles syn. På
Aristoteles tid var det maksimalt 10 prosent som hadde stemmerett, til
opplysning. Aristoteles mente blant annet at slaver var ute av stand til å
foreta vurderinger og beslutninger. Dette kan henge sammen med at de kanskje
ikke er balanserte når de stemmer, ved at de vektlegger spesielle sider ved seg
selv – jf. Aristoteles menneskesyn, men det blir det ikke anledning til her å
motsvare. Men – jeg kan jo legge til at det er vel nettopp kanskje behov for å
gjenopprette balanse hos enkeltmenneske, også slaver, man kunne gitt dem
stemmerett? Videre i boka kommer noen utgreiinger om slaveri, som jeg her
hopper over.
Språkets betydning
for mennesket
Aristoteles betrakter språket som virkemiddel eller redskap
(Stigen 1977: 79). Men for Aristoteles betyr språk mer enn det som bare sies
(Stigen 1977:79). Hans begrep logos
kan oversettes med tenkning, begrep eller mening. Språk er ikke bare en
meddelelsevne, men språk gjør oss i det hele tatt i stand til å tenke. Uten
begreper, ingen tenkning. Vakre ord? Språk tilhører Aristoteles tredje nivå –
og skiller oss kanskje fra dyrene, selv om også de har sine
kommunikasjonsformer? Språk kan brukes til å overbevise andre; retorikk eller
talekunst (Stigen 1977: 80). Uten språk, ingen logikk – derfor regnes gjerne
Aristoteles som logikkens far. Ord
som «termer,» «påstand» og «argumentasjon» stammer fra Aristoteles.
«Språk
uttrykker tanken, og tanken er innholdet i språket»
Aristoteles
Logikk skal gi teoretisk viten, som har sannheten som mål
(Stigen 1977: 81).
Bruk og misbruk av
språk
«Mennesket har ikke fått språket til å skjule sine tanker, men
at de ingen tanker har,» reformulerte Søren Kierkegaard et velkjent sitat.
Menge av ondene i dag er at folk ikke behersker språket, sier Stigen eller
Aristoteles – det er vanskelig å se hvem som har sagt det. Aristoteles drøfter
hvilke metoder som skal til for å få mer presisjon i språket (Stigen 1977: 82).
Aristoteles analyserer begrepenes/ termenes flertydighet, men ser ingen grunn
for å fjerne dette helt (Stigen 1977: 83). Hvis et begrep brukes i en annen
sammenheng, og får en noe annen betydning, klarer vi å se hva begrepet består i
(Stigen 1977: 83).
Språk og
vitenskapsteori
Den siste delen av boken inneholder språk og
vitenskapsteori, og er veldig interessant. Men siden hovedanliggende i denne
artikkelen er et samfunns- og politikkperspektiver utelates det her, og får
heller være noe jeg får komme tilbake til ved en annen anledning.
Konklusjon
Aristoteles bygger på et positivt menneskesyn, der de fleste
svar kanskje ligger i begrepet «Den gylne middelvei.» Aristoteles er det stor romslighet for,
innenfor liberaldemokratiet. Han er nok ikke en utpreget liberaler – slik vi
forstår begrepet i Norge, men han har ikke noen tanker som bryter med
liberalismen, som heller ikke bryter med andre ideologiske retninger – sett bort
i fra det som bryter med alle retninger – som slaveri. Jeg synes det er
naturlig å tolk han som noe konservativ, men konservatisme finner man i alle
partier – og man skal ikke nødvendigvis tolke Aristoteles konservativ i
partipolitisk forstand.
Han er en sterk tilhenger av staten som institusjonell
forordning – ikke uforenelig med liberalere som også står for en stat som
sørger for ordnede forhold – med blant annet sterkt, men begrenset, lovverk.
Men lover alene ordner ikke alt – blant annet trenger vi menneskelig tenkning
for å tolke lovene, der skjønn og eventualiteter overtar. Men – han snakker også
om reformiver, selv om dette kanskje kan fortone seg noe tilslørt – og han
bruker ikke akkurat det ordet. Han setter mennesket i sentrum – og mener at de
reformer som skal gjøres skal virkeliggjøre muligheter i mennesket, og føre dem
tilbake til sin naturlige tilstand – samfunn og stat må utformes i tråd til
menneskets natur. I menneskets natur er det samtidig en viss grad av mangfold –
og derfor bør sannsynligvis ikke lovverket være for snevert? Man kan som kjent
ikke forby alt som ikke ses på som umiddelbart heldig for menneskene – en
liberal kjernetese.
Han mener familien ikke er tilstrekkelig for oppdragelse og
opplærling, og etterlyser offentlig engasjement på dette felt – blant annet et
skolevesen.
Hva er lykke? Dette stiller Aristoteles blant annet spørsmål
om, og mener ethvert mennesket søker å oppnå lykke i sitt liv. Jeg kunne
skrevet mye som en slags oppsummering. Men jeg kan avslutte med en av Rabbås
aller beste gjengivelser. Dette er kanskje ikke det aller mest representative
for Aristoteles, men er svært forenelig med liberalismen og liberaldemokrati.
Dette skal selvsagt gjøres innenfor rammen av lov, sensitivitet overfor andre –
men gir rom for et visst mangfold mellom menneskene, og griper blant annet fatt
i noe av den liberale eller liberaldemokratiske kjerne:
Evnen til å forme og styre sitt
liv på fornuftig vis,
gjennom å sette seg mål og realisere dem på beste måte.
Har hatt én
klissefilm, som jeg må medgi jeg i sin tid så flere ganger, Pretty Woman. 
