 |
| Flott låt! Hun synger den vakkert: |
Vinje ble født i Telemark. Naturen i Telemark er både vill
og vennlig (Midtun 1963:5). Folkene har ofte levd fattigslig. Det herlige
naturlivet, og kanskje armoden, har bidratt til kreativ kunst, hvor
folkekulturen har en stolt tradisjon i fylket. Utenforstående har pekt på
Telemarks tradisjonsrike åndsliv (Midtun 1963: 5). 1/ 3 av folkeeventyrene skal
visstnok stamme fra Telemark, i tillegg har Telemark vært opphav for en rekke
folkeviser og stev (Midtun 1963:5). Rosemaling, vev og smedarbeider er kulturuttrykk
de har en historie i å frambringe (Midtun 1963: 5). Arkitekturen består av en
rekke stabbur og stavkirker. Drøm og rasjonalitet har vært en prisverdig kombinasjon.
Rundt omkring på de mange gårder finner du boksamlinger og små bibliotek - som
står for kunnskap, opplysning og åndsliv (Midtun 1963: 6). Vinje skriver i
«Ferdaminni» at fylket kunne forsynt halve Europa med diktere, fra Telemark.
Selvsagt en overdrivelse – men noe sannhet er det i det likevel?
Til grunn for denne artikkelen ligger boka «A. O. Vinje» av
Olav Midttun, fra 1963. 149 sider er redusert til artikkel på omtrent 10 sider.
I disse sidene inngår det også bidrag fra annet hold. Gjør oppmerksom på at
diktene som er brukt underveis, oftest ikke følger det kronologiske tidspunktet
i Vinjes gjengitte liv. Ett kapittel av Olav Midttuns bok er ikke tatt med her,
men inneholder gode diktanalyser av Vinjes verk – for den ekstra interesserte
leser.
Foreldre
Far til Aasmund Vinje, var en mangfoldig og evnerik kar:
Olav Aasmundsson (Midtun 1963:8). Hans sønn, Aasmund Vinje, ble født 1818, 6.
april. Far Olav var gløgg, evnerik, klartenkt og kritisk (Midtun 1963: 9).
Særlig i ungdommen var han stridslysten og raljerende. Han var kvass i munnen
og en god forteller (Midtun 1963: 9). Han holdt Morgenbladet er periode, og var
i sin alderdom en respektert og staselig kar (Midtun 1963:9). Aasmund holdt
faren høyt og mente han overgikk de fleste professorer, fordi selv om faren
hadde lest mindre, hadde han et bedre hode (Midtun 1963:9). Mora var mykere og
tvers igjennom hjertegod, angivelig (Midtun 1963:10).
Oppvekst
Aasmund O. Vinje (1818 – 1870) omtaler sine foreldre som
snille, og hadde det som bondegutter flest (Midtun 1963:10). Han begynte ikke å
lese før han var om lag 9 år (Midtun 1963:10). Da han først lærte å lese,
våknet vitebegjærligheten og kunnskapsbehovet (Midtun 1963:11). Han var gløgg
og ettertenksom, og hadde en egen evne til å finne ut i hva som var kjernen i
det han leste (Midtun 1963: 11). Han husket godt, og var tidlig selvstendig
(Midtun 1963:11). Han leste alt han kom over, og gikk heller på skolen enn på
dans (Midtun 1963:11). Hjemme var bokhylla fylt opp med Bibelen, Petter Dass,
Ludvig Holberg og Keiser Karls og Holger danskes krønike. Han lærte stykker
utenat, særlig fra Bibelen (Midtun 1963:11).
Konfirmant ble han i 1834, og var første protokollerte (Midtun 1963:11).
Men – livet var også praktisk, blant annet bedrev han gjeting og jobbet hjemme
på gården. I diktet «storegut er bukjær» lager han et ordtak eller
livserfaring, i hvert vers. Ellers har Vinde tallrike liknelser, fortellinger,
allusjoner og ordtak fra hjembygda, spredt rundt i sine skrifter (Midtun 1963: 14-15).
Vinje brakte husdyrene inn i diktningen, blant annet Blåmann og Lykle, Gullros
og Lenda, Balder og grisen (Midtun 1963:13).
Blåmann, Blåmann, bukken min,
tenk på vesle guten din!
Bjørnen med sin lodne fell
kan deg taka seint i kveld.
tenk på vesle guten din!
Bjørnen med sin lodne fell
kan deg taka seint i kveld.
Gamle Lykle, moder di,
seint kom heim med bjølla si.
Så ikring seg ho mund' sjå
liksom der var fare på.
Det såg ut som der var naud,
kanskje no du ligger daud.
Tidt du dansa kringom meg,
mangt eg rødde då med deg.
seint kom heim med bjølla si.
Så ikring seg ho mund' sjå
liksom der var fare på.
Det såg ut som der var naud,
kanskje no du ligger daud.
Tidt du dansa kringom meg,
mangt eg rødde då med deg.
Vinje som skolelærer
Etter konfirmasjonen ville presten ha han som
omgangsskolelærer (Midtun 1963: 15). faren var også for dette, fordi da kunne
Aasmund slippe militærtjeneste (Midtun 1963: 15). Han hadde ikke spesiell
motivasjon for å bli lærer, men det innebar en tilværelse i en annen bygd – og
bli kjent med nye folk (Midtun 1963: 15). Etter en stund ble han
omgangskolelærer hjemme i Vinje, fra 1836. Dette innebefattet også bygdene
Smørklepp og Grungedal. Han var en god lærer, glad i barn og god til å fortelle
(Midtun 1963: 16). På fritida laget han tresko, gikk i skomakerlære, laget
brennevin og satte poteter. Å lage brennevin var ulovlig, men så hadde ikke
lovens arm nådd dalstroka innafor på det tidspunktet (Midtun 1963: 16-17). Han
leste «Morgenbladet,» som på dette tidspunktet var frilynt (Midtun 1963: 17).
Han leste alt han kom over av Holberg, som skrev langt mer enn bare skuespill.
Han satte seg inn i europeisk åndsliv og tankebane (Midtun 1963: 17). Han var
derfor sterkt åndelig utrustet, da han senere nådde hovedstaden. Etter hvert
som hans åndelighet vokste, ønskte han å dra til Amerika (Midtun 1963: 18).
Til
meir du lider, du vexer i Fynd
Det
vonde verdt frå deg lagt
For
just i Pina for eigi synd
Er
livsens lækjande Makt.
På seminar i Asker
I 1841 drar han på seminar i Asker, 23 år gammel – en form
for skolegang. Han ble her i to år. Han hadde problemer med målføre (Midtun
1963: 19). Han gremtes over Molbechs danske ordbok. Men ellers så trivdes han i
sammen med lærerne. Han klager over for mye teoologi og diktat – noe som
kanskje stred mot den ellers fritenkende Vinje? Han leste ikke så mye ut over
leksene. Men han begynner å studere språk. Tysk blant annet, og engelsk faller
lett for han (Midtun 1963: 20). Eksamen tok han juli 1843, og fikk karakteren 1
– «utmerket dugelig.» Ellers var det andre resultater som var noe svakere, men
det aller meste godt, og for det meste karakteren 1.
Eg var ung og litet visste
Og
eg vondt i fra meg gav
Men
eg dette leide Miste
Ettersom
eg eldes av
(…)
Om
eg tek så stygt til Orde
Er
eg endå like snild
Ettersom
eg Synder gjorde
Lærte eg å vera Mild
Skuffelsen over
klokkerposten i Vinje
Han fikk ikke klokker- og skolelærerposten i Vinje, det gikk
til en kamerat av han på seminaret. Dermot fikk han samme post i Rauland. «Det
var det hardeste slaget i hans liv,» og han anket til biskopen – uten å få
medhold. Han vurderer å dra til Amerika for alvor (Midtun 1963: 21).
Sannsynligvis ble Aasmund Vinje litt for fri i religiøse spørsmål, for presten
i Vinje (Midtun 1963: 22). Februar 1844 gikk han på ski over fjellet, til
Mandal. Han var både glad og sårbar, da han forlot hjemtraktene. Han hadde «god
niste» - gode evner, store kunnskaper. Og en tro på seg selv og framtiden
(Midtun 1963: 23). 26-åringen var også lei seg for å forlate en jente i
hjembygda, han hadde blitt så glad i (Midtun 1963: 24). Tanken over tapet av
henne satt lenge i.
I Mandal
I Mandal var Vinje timelærer, på Borgerskolen (Midtun 1963:
24). Han fikk 16 skilling i timen, 110 – 120 spesidaler i året.
Undervisningsplikten var 24 timer i uka. Vinje skal ha vært en dugelig lærer,
full av liv og skjemt – og elevene ble glade i han (Midtun 1963: 24). Han este
i denne perioden mye på fritiden (Midtun 1963: 25): Kant, Fichte, Hegel og
Treschow. I tillegg til filosofi, leste han også vanlig skjønnlitteratur:
Bulwer, Pauldan-Muller, Holberg, Heiberg og Schiller. Han arbeidet 14-15 timer
daglig. Han forteller at det var tiden i Mandal som skaffet han den
«kunnskapsskatten han senere tærte på.» Han begynner å interessere seg for
handel, og tar «handelsborgerskap» – der målet er å drive tømmer fra Åseral.
Det ble det ikke noe av, men handelsborgerskapet gav han stemmerett og
muligheter innenfor politikken, og sysler med tanken om å kjøpe gård (Midtun
1963: 26). Han traff Søren Jaabæk i Mandal – Vinje ville lære politikk av han,
og Jaabæk ville benytte seg av Vinjes kunnskaper (Midtun 1963: 26). Jaabæk har
tro på Vinje som politiker, og nevner Vinje i sine brev til venner sommeren
1847 (Midtun 1963: 27). Vinje blir satt
opp som fjerde valgmann til Stortinget fra Mandal, 1847. Av karakteregenskaper
Vinje ikke likte, var det det jålete, affekterte og uekte. Etter hvert gikk han
mer og mer lei Mandal – han hadde aldri funnet seg helt til rette i den lille
sjøfartsbyen (Midtun 1963: 29). Han er ofte forelsket – «det er så mange fine
jenter i sjøfartsbyene;» skriver han senere i Ferdaminni.
Ein hugnad er i desse ordi
At
synda hevnar seg på jordi
I hovedstaden –
skriving i Morgenbladet
Han drar til hovedstaden Christiania, og tenker å verve seg
til den store danske krig. Etter et strålende leserinnlegg i Morgenbladet, blir
han bedt om å skrive der – fast. Han skulle få god betaling, samtidig som han
kunne lese til artium (Midtun 1963: 31). Han skrinla krigsplanene og mottok 25
spesidaler månedlig i stedet for. Han begynner på Heltbergs studentfabrikk (Midtun 1963: 31), der han studerer sammen
med de senere personlighetene Ibsen, Bjørnson og Lie (Andersen 2012: 223).
Heltberg var selv lærer, og Vinje hadde stor sans for han. Han kunne skrive
kvasse teaterkritikker, slik at stykker ble tatt av plakaten (Midtun 1963: 32).
Vinje var allerede kjent da han leste til artium. Fra denne tid leste han blant
annet Goethe (!). På nyåret 1850 kom han på kant med redaktør Stabell i
Morgenbladet, og han slutter å skrive. Han skriver noe senere følgende:
Løysingane for
politikken i framtida finn ein ikkje ved revolusjonar og steik mot
sivilisasjonen, men ved Samvittighedsfuldhed og Dyktighed, ved Flid og
sparsommelighed, ved Folkeopplysning og Forbedrede Methoder i
Underviisningsvesenet og Statslæren.
Tiknytning til
Arbeiderbladet og studenteksamen
Etter 1840 var det tiltakende motsetninger i det norske
samfunnet, som blant annet gjorde seg utslag politisk. Vinje hadde siden
ungdommen fulgt med i den politiske debatten, gjennom Morgenbladet, og bar preg
av det (Midtun 1963: 35-36). I 1848 kom februarrevolusjonen fra Frankrike, og
dette satte sitt preg også på Norge. Utslag regnes gjerne som
arbeiderbevegelsens Marcus Thrane (Midtun 1963: 36). Vinje tilsluttet seg
bevegelsen, og de nye frihetsideene som skulle styrke arbeidernes kår (Midtun
1963: 36). Han fjernet seg mer fra Jaabæks bondetanker, og regnes som frafallen
fra 1849 (Midtun 1963: 36). Vinje hadde gjennomgått en «demokratisering» siden
tiden i Mandal, ifølge han selv. Fra og med 1850 skriver han i Arbeiderbladet
(32 år gammel). Han skrev for det meste dikt og bokomtaler (1963: 36). Han
gjennomgår studier, og kommer ut i andre enden med karakteren «haud,» som er
nivået under «laud.» Omkring året 1850 var en brytningstid for Vinje,
personligheten vokste i løpet av de første årene i hovedstaden Christiania
(Midtun 1963: 38). Bondepolitiske småbytanker ble byttet ut med strømdrag fra
Europa (Midtun 1963: 38). Troen på seg selv blir styrket, og han fikk en sterk
åndelig vilje. Etter hvert så tar naturvitenskapelig lesing over: matematikk,
naturhistorie, zoologi, astromomi, fysikk og kjemi (Midtun 1963: 43) – en
interesse som fulgte han livet i gjennom.
Hvad man forlanger av
politikken er at den respekterer de almindelige Menneskerettigheder.
«Drammenskorrespondent»
I tillegg til skriving i bladet «Andhrimner,» skrev han også
brev i Drammens Tidene. Hovedinntekten hans kom fra Drammens Tidene. De kalte
han Drammenskorrespondent, selv om han skrev brev fra hovedstaden. Her ble han
i 8 år, fra 1851 til 1858. Han skrev to brev i uka. Til slutt fikk han 300
spesidaler i året for jobben (Midtun 1963: 45). Herifra finner man mange
morsomme tekster som kaster lys over tid og Vinje, selv om det enkelte ganger
kunne dukke opp artikler som var ren tidtrøyte. Vinje var stolt av å være
pressemann, og skrev også faglige, journalistiske artikler.
«Journalisten skulde
være en Lærer for folk og stat. Han skulde staa på Videnskabens og
Civilisationens Høyder, hvorfra han kunde overskue det Hele i sin
organisatoriske Sammenheng. Han skulde, saa at sige, føle på Nationens Puls og
som en kjærlig Læge forodne de beste Medisiner.
Hva gjelder livet på Stortinget både roser han, og
kritiserer. Drøfter saker og personer, har sine aktive meninger, eller spott.
Eller – gode råd til velgerne (Midtun 1963: 47). Ellers vil han være fri, og
fra all partitvang (Midtun 1963: 47). I flere av korrespondentbrevene tar han
opp økonomiske spørsmål. Godt hjulpet av internasjonal framgang opplevde Norge
vekst i 1850-årene (Midtun 1963: 48). Landet ble bygget ut: Jernbane, veier,
telegraflinjer, dampskip, fyrlykter, kanaler, postruter, frimerke og
jordbruksekspansjon. Verksbedrifter vokste fram, eksempelvis rundt Oslo og
Drammen, ullvarefabrikker, tobakksfabrikker, spikerverk, smier og mye mer.
Folkestrømmen fra landsbygda gikk til byene, eller Amerika (Midtun 1963: 48).
Vinje fulgte ivrig med i industriutviklingen. Samtidig oppfordret han til å
styrke skolevesenet. Både teoretisk og praktisk (Midtun 1963: 50). Fritenkeren
Vinje advarte mot å gi prestene for store innslag i skolen. I 1840- og 50-årene
var også en reisningstid, med all den kulturskatten som fant veien fra bygd til
by. Eventyr, sagn og folketro, stev, folkeviser og slåtter – og egenartede
nasjonaldanser. Ivar Aasen etablerte folkemålet. Saga- og nasjonalromantikken
blomstret (Midttun 1963: 51). Dette skilte seg fra det tidligere dansk-klassiske. Mange ville også
fornorskliggjøre kulturen, der det danske språk skulle få nye ord og
bøyningsformer (Midtun 1963: 51). Bjørnsom skrev «bondefortellinger,» og løftet
bonde til helt. Ole Bull hadde etablert teater i Bergen i 1850, og brakt norsk
folkemusikk ut i den store verden. Alt dette – lå som en arv fra Vinjes
barndomshjem – det var dypt forankret i sjelslivet hans. Tiden for Vinje var
inne.
Den
dag kjem aldri, at eg deg gløymer
For
um meg sover, e gum deg drøymer
Um
Nott og Dag er du like nær
Og
best eg ser deg, når mørkt det er
Du
leikar kringum meg, der eg vankar
Eg
høyrer deg, når mit Hjarte bankar
Du
stødt meg fylgjer, på Ferda mi
som skuggen
fell etter soli si
Når nokon
kjem og i klinka rykkjer
Det er du,
som kjem til meg, og tykkjer
Eg sprett
fraa Stolen, og vil meg te
Men snart eg
sig atter ende ned
Når vinden
lint uti Lauvet ruslar
Eg trur det
er du, som gjeng der og tuslar
Når sumt der
borte eg ser eg ser seg snu
Eg kvekk og
trur, det må vera du
I kvar som
gjeng, og som rid og kjøyrer
Det er du eg
ser, deg i alt eg høyrer
I Song og
Fløyte- og fele-låt
Men endaa
best i mi eigen graat
Juridisk embetseksamen,
1856
Vinje ble etter hvert den fremste talsmann for
fornorskningslinjen (Midtun 1993: 53). I tillegg til «Drammensbrevene,» skrev
han også for flere andre aviser. Mesteparten er dikt, og det finnes 70-80 av
dem. Vinje klarte så å si alltid å ha et poeng han kretset rundt. Noen av
diktene er også personlige. I «Diktsamling» fra 1863 tar han med 37 av dem
(Midtun 1963: 56). Mange ganger hadde han hatt lyst til å bare være dikter, men
sier: «Jeg studerer jus, fordi jeg ikke fikk lov at digte.» Jussen kunne attpåtil
gjøre han til embetsmann. Julen 1856 (38 år gammel) gikk han opp til eksamen,
og fikk laud. I et brev til søskenbarnet sitt i 1858 skriver han at han er for
snill til å bli sakfører, og universitetet er hans endelige mål (Midtun 1963:
56). 1850-årene var en lykkelig tid for Vinje. Han levde nøysomt. Han hadde en
egen evne til å komme i samtale med alle mulige slags folk.
«Dølen» I og II
Lenge hadde det vært diskutert å gi ut et blad på norsk
folkemål (Midtun 1963: 58). Bladet kom 10. oktober 1858, med navnet «Dølen.»
Vinje syntes det var herlig å få sitt eget organ, på lik linje med andre
åndemenn (Midtun 1963: 59). For Vinje ble nå målreisingen dødsens alvor (Midtun
1963: 61), og en rekke andre saker fulgte i kjølvannet av den. Sett i forhold
til tidligere, var Vinje i «Dølen» djervere, friere og mer seg sjøl – enn han
noensinne hadde vært (Midtun 1963: 61). Han ville bort fra det Wergeland kalte
«Tomme tanker, som vårt danske skriftspråk innbyr til.» De nye ordene gav både
klang og farge – det var noe nytt og friskt (Midtun 1993: 61). Og – i starten
så flommet det dikt utav Vinjes hode: I første årgangen av Dølen trykkes det 71
dikt, og i andre årgangen 47 – i alt 118 dikt på 1 ½ år (Midtun 1963: 62). Han
var altså over 40 år før han forløste som dikter, og noen av diktene er noe av
det vakreste vi har i kulturskatten (Midtun 1993:62) Dypt tankeinnhold, poetisk
utforming – ikke like fyldig på handling.
Dølen var ikke så omfangsrik, 4 sider. Men hadde altså bare én forfatter.
Det første året kom den ut ukentlig. Han
ville gjøre folket fritt – politisk, men og kulturelt og økonomisk (Midtun
1963: 68). Han slutter i Drammens Tidende i 1859, etter åtte år, blant annet
fordi han ikke ville skrive dansk (Andersen 2012: 222).
«Ferdaminni,» 1861
I 1860 (42 år gammel) måtte Vinje ut på reise. Først og
fremst ville han ta landet nærmere i øyesyn. Han drar fra hovedstaden i juni,
og tar jernbanen til Eidsvoll. Han dro til Odal, Sverige og Kongsvinger –
deretter til Solør og Østerdalen, og bodde hos ulike kjenninger (Midtun 1993:
70). Helaksetra, Sollia, Atnedalen,
Folldalen, Hjerkinn, Kongsvoll, Drivstova, Orkdal og Trondheim. Her fikk han med
seg kroningen av Karl 4., 5. august. Han besøkte flere steder i
Trondheimstraktene, før det bar til Kristiansund og Molde. Lesjå, Dovre og
Vågå. Gjennom Gudbrandsdalen, så til hovedstaden i september. «Ferdaminni» er
en mangfoldig og innholdsrik bok, en slags reiseskildring. Lettskreven, morsom
og full av tanker. Stemninger og diktning. Han har en enorm sans for
naturdetaljer, der man må ta alle sansene i bruk (Midtun 1963: 71). Ånd, tanke
og skikk er skildret fra de mange besøkte stedene (Midtun 1963: 71). Alle
steder spør han hva ting kommer av, og hvordan ting ble skapt. Noen ganger er
han kritisk til bondelivet, og går ikke av veien for å ta enkeltpersoner – til
noens forargelse (Midtun 1963: 74). Det var nok en forsøk på å være morsom?
Andre ganger uttaler han seg om jordbruksdrift, og økonomiråd for gårdsbruk.
Når han er til fjells drøfter han seterstellet. Han snakker om mat – Sveriges
eminente knekkebrød, og grøt han får enkelte steder (Midtun 1963: 75).
Novelleinnslag finnes også, om eksempelvis Mina som hadde forlest seg på
romaner. «Ferdamini» er med sine politisk-økonomsie drøftinger noe mer enn
sosiologi. Men det fineste og mest egenartede er angivelig diktene og
naturskildringene – som Vinje mener gjør godt for kropp og sjel (Midtun 1963:
77).
No ser eg atter slike fjell og dalar
Som
dem eg i min fyrste ungdom såg
Dølen III og Englands-reise
Det gikk tyngre for Vinje i 1850-årene. Han fikk ikke
tilslag på noen departementsjobber, men fikk et stipend på 250 spesidaler. Han
søkte penger til en England- og Skottlandreise, der han skulle studere de
«kommunale innretninger og rettstilstand i henhold til tradisjon og folkeliv.»
Men pengene strakk ikke til, og turen ble skrinlagt. Han gir ut siste nummer av
Dølen i 1860. Noen forsøkte å hjelpe han til å fart på «Dølen,» igjen, men det
gikk ikke. I juni 1862 blir Englandsturen likevel realisert, da han mottar et
tilleggsstipend. Blant annet kunne han berette: «Engelskmennene er den
lengstkommende siviliasjonen og de er fine i tøyet.» Han skildrer folkelivet,
Westminister, kirker, drivhus, hager, skoler og lekeplasser. Han skriver
engasjert fra verdensutstillingen, hvordan maskiner klarer å dressere
naturkreftene (Midtun 1963: 82). Han leste mye engelsk litteratur, historie og
kunsthistorie (Midtun 1963: 82). Alt dette resulterte i en bok, som ble gitt ut
i Edinburgh i 1863: «A Norseman View of Britain and the British.» Boka var
utformet som brev, med 16 brev eller kapitler. Han karakteriserer både ånd og
tanke som gjennomaristokratisk – uten noen middelklasse (Midtun 1963: 83). Hele
samfunnet er visstnok preget av handel, der alt kan kjøpes for penger. Vinje er
sterkt imponert over den indre folkekraften. Da han observerte det stive og
tradisjonsbundne, ble han forarget. Det er et interessant verk. Han tjente ikke
noe på boken, tross 2000 trykte bøker, der 250 av dem fant veien til Norge.
Diktsamling
Høsten 1863 gir han ut 125 dikt, hvorav 37 av dem på dansk.
Han regnet med et skandinavisk publikum (Midtun 1963: 86). Noen ble overrasket
at han hadde slike store lyriske ferdigheter, at han var en stor dikter. Han
fikk flere gode kritikker i danske aviser.
I Sverige – «Olav
Digre»
I januar 1864 drar han til Sverige og bor hos statsminister
Sibbern (Midtun 1963: 87). Dette var et svært oppkvikkende opphold for Vinje.
Sibbern var litterært og kunstnerisk interessert, og likte på mange måter Vinje
(Midtun 1963: 87). De snakket ikke politikk, men om kunst og kultur, og hadde
samme glede i naturen. Han var i Uppsala i februar, og ble feiret som en «edel
og opphøyet personlighet.» Hans far dør på vårparten. da Vinje er 44 år gammel.
Ut over sommeren skriver han på et skuespill, «Olav Digre.» Han hadde vel tenkt
at det skulle bli et festspill, i sammenheng med 50 års-jubileet for unionen
mellom Norge og Sverige. Grunnet travelhet ble det ikke noe av det historiske
dramaet, bare spredte scener (Midtun 1963: 88). Tiden i Sverige brukte han også
tid på å gjøre sosiologiske undersøkelser.
Justisdepartement og
Dølen IV
1 mars 1865 innebærer en stor endring i Vinjes ytre tilværelse.
Han blir ekstraskriver i
justisdepartementet. Først i overformynderrevisjonen, senere i
kriminalavdelingen (Benådningskontoret). Alvorlig og morsomt? 250 spesidaler i
året, hvilket ikke var så mye – men en trygghet. Og han var glad! 1. oktober
1865 satte han i gang med «Dølen IV.» Og det ble 52 nummer, ett år fram i tid
(Midtun 1963: 89). Det ble mye økonomiske, kulturelle og litterære drøftinger.
Han tøyser med det høytidsstemte departementsspråket i artikkelen «Om stil.»
Han gikk inn med liv og lyst i arbeidet fra starten av, senere ble det mer
arbeid med «Dølen IV» - og dikt.
«Vårt land» og «Dølen
V»
Etter hvert ble han
ledestjerne i en åndskulturell gjeng, bestående av mange framstående personer,
hvor jeg ikke går inn på enkeltnavn. Men det var en rundt åtte stykker som
kunne dra på turer i to-tre uker. De var evnerike, radikale åndsmenn med bredt
utsyn i europeisk tenkning (Midtun 1963: 91). De snakket gjerne om Auguste
Comte, John Stuart Mill eller Herbert Spencer. Møtene dem i mellom var gjerne
varme og livlige. De var skandinaviaister og Sverige-venner, og snakket blant
annet om en egen folkevalgt forsamling mellom de to landene. I 1867 dannet
denne kretsen avisen «Vort land.» Selv om de var gode venner, tok det etter en
stund til å knirke i samarbeidet (Midtun 1963: 92). Det hang vel sammen med at
bladet sleit økonomisk, og til slutt ble det avviklet. Men – Aasmund O. Vinje
trkk med seg en opplysningsideologi inn i journalistikken. Han skapte også en
egen sjanger i norsk journalistikk: Den kritiske, resonnerende, drøftende og
samtidig sterkt litterære journalist (Andersen 2012: 225). Han gav plass for
det muntlige, og slapp ironi og humor til (ibid)
Dølen VI og VII
Februar 1868 begynte han med VI-årgangen av Dølen. Nå ble
det innslag av andre bidragytere, og de var blant annet motstander av den
sittende regjering. Han avtrer i justisdepartementet. Året etter kom det
framlegg om diktergasje til Vinje. Men som det gikk med andre, så ble det
avslått. Han blir stadig krassere i «Dølen» - under overskrifter som «Vår
politikk» i hvert eneste nummer. O i 1870 ble det bok – «Vår politikk.»
Oppgjør med Schweigaardismen
I siste årgangen v Dølen kommer han med et lagt og klartenkt
oppgjør med det dansk-norske kultursamfunn, eksemplifisert med nylig avdøde
Schweigaard. Juristen Schweigaard hadde i mer enn en mannsalder stått som
samfunnets førsteborger – lytefri og arbeidsom (Midtun 1963: 101). Det ble krav
om minnesmerke over han, men Bjørnson mente Wergeland var først i køen. Dette
ledet til strid – der Scweigaard vant kampen om minnesmerket. Noe av det siste
Vinje skrev var om Schwiegaard:
«Alle store menn tror
på det gode i menneskenaturen (…) og de har idealer som Himlens stjerner (…)
Schweigaard gjorde for lite, og det vil være den strengeste dom over minnet
hans.
«Hva ville Vinje»
Han hadde tro på framgangen, en slags «realistisk
idealisme.» Han var en liberal kulturoptimist, og mye annet. Han hadde tro på
naturvitenskapen og det menneskelige tankelivet (Midtun 1963: 103). Han ville
spre hjemmets kunnskaper til folket. Han ville være en kulturfilosof og
kulturformidler. Før han døde syslet han om å gi ut all kunnskapen i en
«folkebok.» Han dør i sin beste alder, 52 år. I ord var han da sterkere enn
noen gang, og han hadde stor slagkraft. Hans kultursyn og åndsmot hadde gitt
han en «posisjon, » selv om ikke alle var enig. Men – både Bjørnson, Ibsen,
Welhaven og Wergeland hadde også hatt sine utfordringer (Midtun 1963: 139) – og
flere av dem rømde landet. Han var en gløgg og fantasirik essaysist, og en
fremragende pressemann. Gerhard Gran kaller han vårt aller største journalistiske
geni (Midtun 1963: 140). Vinje har ellers hatt enorm betydning for nynorsk
målreising. Han hadde en drøm om å undeevise på universitet i «praktisk
filosofi.» «Ferdaminni» går for å være et mesterverk, takket være de
utskeielser han kunne gjøre innenfor en streng ytre ramme. Og – mange dikt har
fått en klassikerstatus, blant annet på grunn av Griegs tonesetting (Andersen
2012: 223). Han var ikke bare dikter. Han hadde blant annet ikke råd til det,
men mente også at dikteren måtte høre til i livet. Han var veldig intelligent, Vinje
var langt mer flersidig og ikke så karikerende som enkelte andre samtidige (Midtun
1963: 140). Han krevde ærlighet og naturlighet i det han foretok seg. Han klarte å
binde sammen folkekultur og europeisk åndsliv, som den første norske.
Kilder:
Midtun, Olav (1963): Aasmund O. Vinje. Oslo: Det norske
samlaget
Andersen, Per Thomas (2012): Norsk litteraturhistorie. Oslo:
Universitetsforlaget.
No comments:
Post a Comment